Prinsessen som gikk til jordens hjerte

61Det var en gang en konge, som var så rik og mektig at maken hans ikke fantes i hele, vide verden.

Dronningen hans var død, og sønner hadde han ikke, men en datter som han elsket høiere enn sin egen øiesten.

Men årene skred, og alderdommen meldte sitt komme. Kongen var ikke så myk og lettvint som før, og hår og skjegg tok på å gråne.

Da grepes han av et stort mismot, og gleden ved livet var som blåst ut av hugen hans.

62Hele hoffet klædde sig i sort, og prinsessen, som støtt hadde vært munter og leken og flagret om som en annen sommerfugl til glede for alle, blev stille og glemte å le. Hele dagen listet hun om på tippetå, og om kvelden satt hun med hånd under kinn uten å smake hverken vått eller tørt, for slik satt jo kongen, far hennes.

Men så var det en dag der kom nogen veninder på besøk til prinsessen. Kongen var ikke hjemme; men prinsessen tok vel mot fremmedfolket sitt. Det blev laget i stand til stor fest, og de spiste og drakk, og lo og moret sig så det var en lyst å se og høre på. Og kongedatteren glemte aldeles at hun pliktet å dele sin fars mismot over alderdommen som kom så altfor tidlig til menneskene.

Da leken var på det gjæveste, kom kongen.

«Er det på denne måten du tar del i din fars store bedrøvelse,» sa han. «Ikke før er jeg ute av huset, så fyller du det med latter og moro, så det høres på lang lei, og jeg må skamme mig over det barn jeg selv har fostret op.»

Prinsessen kastet sig på kne for kongen, grep hans høire hånd mellem begge sine og la sitt kinn mot den.

63«Tilgi mig far, jeg skal aldri gjøre det mere,» sa hun og hikstet og gråt.

Men kongen slet hånden sin fri.

«Jeg vil ikke være din far, og du får ikke være min datter,» sa han.

Og så jaget han prinsessen ut av slottet og låste selv døren i lås efter henne, og forbød hoffolket å slippe henne inn om hun kom og banket på.

Ute var det mørkt og isende koldt, og der stod den arme prinsessen klædd i knipling og flor med tynne små selskapssko på føttene. Ingen hadde hun å søke ly hos når hennes egen far ikke vilde vite av henne, og hun ønsket hun måtte få dø der hun stod.

Da rørte en hånd lett ved den bare skulderen hennes, og ved siden av henne stod en blåklædd gutt med en tendt lykt i den andre hånden.

«Jeg skulde hilse fra min mor, huldredronningen, og spørre om du vilde gjøre henne den glede å komme og være hos henne i natt?» sa han.

«Er det langt å gå?» spurte prinsessen.

«Bare rundt hjørnet og nogen få skritt til, så er vi der,» sa den blå gutten og 64tok henne ved hånden og leide henne langsmed slottsmuren.

Da de dreide om hjørnet, lå det et stort hus, bare nogen få skritt fra slottet. Det var tendt lys overalt, og på hver side av inngangsdøren flammet en veldig tyrifakkel og kastet rødlig ildskjær over husveggen og over løvet på trærne i haven foran huset.

«Det huset ligger ikke der om dagen,» ropte prinsessen og undret sig svært over det hun nu så med sine egne øine og allikevel ikke kunde fatte eller forstå.

«Jo, det ligger der, og vi er der – og vi ser dere, men dere ser ikke oss,» sa gutten og gikk med henne forbi vakten op trappen og inn i hallen.

I høisætet satt huldredronningen. Hun hadde gullkrone på hodet, og kjolen hennes var blåere enn himlens blåeste blåne og overdrysset med gylne stjerner.

Gutten slapp hånden, og prinsessen neiet dypt for dronningen.

«Kom og sett dig her på skamlen ved føttene mine og fortell mig hvorfor du gråter, så jeg kan høre det like hit,» sa huldredronningen.

«Jeg har fornærmet min far, kongen, med mitt tankeløse lettsinn, og han vil 65ikke være min far, og jeg får ikke være hans barn. Og han har jaget mig ut av slottet og sagt at jeg aldri får komme tilbake til ham,» svarte prinsessen og støttet hodet sitt mot dronningens kne.

Huldredronningen strøk henne lint over håret og bød en av ternene sine hente en styrkedrikk, for prinsessen skalv og hakket tenner, så nedfor var hun.

Da drikken hadde virket, sa huldredronningen:

«Jeg var venn med mor din, og hun tok dig ofte med inn i hallen til mig. Og da hun lå og skulde dø, bad hun mig huske på vårt vennskap og holde en beskyttende hånd over dig om du skulde komme i nød og trenge hjelp av en som hadde stått henne nær.

Nu er du i nød, og jeg kan hjelpe dig; men det beror på dig selv om du har mot til å gjøre det jeg sier.»

«Bare prøv mig,» sa prinsessen. «Det finnes ikke noget så vanskelig og svært at jeg ikke vil gjøre det, bare jeg kan bli godvenner med far.»

«Ved jordens hjerte vokser det en blomst,» sa dronningen. «Innvendig er den rød som blod, utvendig er den gul som sol. Den blomsten skal du plukke 66og koke te på og gi kongen å drikke; så slipper mismotet ham, og han blir glad og tilfreds med livet og tar dig til sitt barn igjen.»

Prinsessen sprang op av skamlen. «Hvor er jordens hjerte, og kan jeg gå dit nu med det samme?» spurte hun, ferdig til å legge i vei efter blomsten.

«Nei vent nu litt,» sa huldredronningen. «Først må du ned til de underjordiske og bli venner med dem. Derfra skal du gjennem dvergeheimen. Siden skal du gjennem ild og vann, og så kommer du til det skinnende berg, og inne i det berget ligger jordens hjerte. Du kjenner det på slagene, for det banker i takt med ditt eget.»

Huldredronningen tok en slitt liten gullring av den venstre lillefingeren og gav henne.

«Se her, ta den, og er du nogengang i villrede om veien du skal velge, så gløtt gjennem ringen, og kommer du nogengang i så stor nød at du ikke vet å fri dig selv, så tenk på mig og bryt ringen midt i to.

Prinsessen takket og tredde ringen inn på halskjeden sin, så bad hun farvel; og den blå gutten tok lykten, åpnet en luke 67i gulvet og gikk foran henne ned en bratt trapp med over hundre trin.

Til slutt kom de til en dør, som gutten åpnet.

«Lenger har ikke jeg lov å bli med dig,» sa han, skjøv henne lempelig gjennem åpningen og lukket døren i lås.

Der stod prinsessen skilt fra verden og menneskene oppe på jorden! Foran henne lå en vakker bygd med store gårder og frodig aker og eng rundt et langt, smalt vann. Flokkevis av velfødd buskap, både sau og gjet og ku og hest, gikk og beitet på grønn eng.

Høie, skogklædde fjell krinset bygden inn på alle kanter. Det var sol på 68himmelen og dagslys som oppe på jorden, og det røk av skorstenspipene hele bygden over, men mennesker var ikke å øine.

Uviss stod hun og grundet på hvilken gård hun skulde velge. Men så husket hun på ringen og det huldredronningen hadde sagt. Hun tok og holdt den for høire øiet, og langt borte skimtet hun i mønet av et rødmalt hus mellem blomstrende epletrær. En smal fotsti kringlet sig over engene frem til huset, og den valgte hun.

Da hun nådde dit hvor alle krøtterne gikk og gnog, hørte hun et sårt belj fra en kullsvart stut, som stod med ene fremfoten flatklemt i en sprekk i en gammel trestubbe.

Prinsessen sprang bort til den, og halte og vrikket og brøt til hun fikk foten fri.

«Nu hjalp du mig i min store nød, og jeg skal gi dig et godt råd til takk for hvad du gjorde mot mig,» sa stuten.

«Når du nu kommer til gården du er på vei til, tar kjerringen vel imot dig og ber dig sette dig bortåt og spise sammen med dem selv. Du kan fritt spise av all maten, bare du tar dig i vare for å komme nær den blå flekken som er midt i alt 69de legger fremfor dig. For spiser du av det som er merket med den, blir du til en underjording og glemmer far din, og blomsten du er ute for å hente.»

«Hvor snild du er som advarer mig før det er for sent,» sa prinsessen, strøk stuten over kjakene og skyndte sig videre.

Best hun hastet i vei, fikk hun se en fager sommerfugl som hang fast efter vingen i en kingelvev spinngroen hadde spent ut mellem blomstene på engen.

«Vent litt, og rør dig ikke, så skal jeg komme og hjelpe dig,» ropte prinsessen, trådte bort til den og løste varsomt vingen dens ut av kinglet.

«Nu fridde du mig fra døden,» sa sommerfuglen, «og jeg skal betale dig med et godt råd.

Når du kommer til gården du er på vei til, og kjerringen har gitt dig mat, legger hun frem tre kjoler: en fager blå, en spraglet som vingene mine, og en fattigslig grå. Ta ikke den blå, for så blir du tvunget til å gå tilbake dit du kommer ifra. Ta ikke den spraglete, for så blir du en underjording og må gifte dig med sønnen hennes. Men ta den grå, for i den kjolen kan du trygt vandre inn i dvergeheimen.»

70«Hvor snild du er som forteller mig dette på forhånd,» sa prinsessen, og satte sommerfuglen forsiktig fra sig på en nypetornkvist.

Da hun hadde gått en bete til, suste en rødstrupe, jaget av høk, forbi hodet hennes. Prinsessen slo efter høken, så den blev skremt og opgav å få tak i byttet.

«Nu frelste du mig fra døden,» sa rødstrupen, «og til lønn skal du få dette strået jeg bærer i nebbet mitt. Når du står foran dvergeheimen, og ingen vil slippe dig inn, så stikk strået inn i nøkkelhullet, og portene springer op av sig selv.»

«Du kjære, lille fugl, hvorledes skal jeg kunne få fulltakket dig for gaven du gir mig,» sa prinsessen og kyste rødstrupen på nebbet og gikk videre til hun kom til huset mellem epletrærne. Det var rødmalt med hvite vindusklædninger og hvite vindskier, og på bislagtrappen lå en snehvit katt og slikket sig. Den gløttet på henne under halvlukte øielokk da prinsessen gikk forbi den.

Inne på kjøkkenet rumsterte en stuttvokst kjerring og hadde det travelt med å bære frem middagsmat for folket sitt, som alt hadde satt sig til bordet.

71For prinsessens øine så de ut til å være greie og snilde folk, men ansiktsdragene var gammelmodige og huden vissen på dem alle.

Hun hilste goddag og signe maten, og blev stående innfor dørstokken som en annen fattigjente.

«Du får værsgod sette dig bortåt og få dig mat sammen med oss,» sa kjerringen, og gjorde plass for henne på benken ved siden av en som skulde forestille å være ung.

Prinsessen lot sig ikke be to ganger. Hun hadde ikke smakt matbiten siden den ulykksalige festen, som var skyld i at hun nu vanket hjemløs om i underverdenen, og tarmene hennes skrek av sult.

De hadde spekekjøtt og flattbrød og helegryns melkevelling til middags, og kjerringen la rikelig med kjøtt og brød på brikken hennes. Men hver eneste kjøttflis og hver eneste flattbrødbete hadde en blå flekk i midten, og det samme var tilfelle med vellingen. Hun skar og brøt utenom det blå, spiste av vellingen det hun turde uten å komme det blå for nær, og takket for maten.

Da folkene var gått ut, spurte kjerringen henne hvad ærend hun for i.

72«Jeg skal til Jordens hjerte efter helsebot for far min,» svarte prinsessen og talte om det hun hadde forbrutt, og det hun hadde å sone.

Da hun hadde snakket fra sig, åpnet kjerringen et kråskap og tok frem tre kjoler. En fager blå, en spraglet som en sommerfuglvinge, og en fattigslig grå og bad henne velge sig en kjole til ferden, for den hun hadde på, dugde lite til det som forestod henne av klatring og klyving i stein og ur inne i dvergeheimen.

Prinsessen la hånden på den grå.

«Skal jeg ha nogen annen kjole enn den jeg har på, får det bli denne her,» sa hun.

«Nu valgte du med forstand, men slettes ikke efter mitt hjerte. For jeg vilde du skulde latt dig lokke av den spraglete, så hadde jeg fått beholdt dig hos mig, og du skulde fått giftet dig med sønnen min,» sa kjerringen og hjalp henne med å få kjolen på.

Siden gikk kjerringen med henne til de kom til en bratt fjellvegg. Der var ikke skimt av dør å se. Men en ørliten åpning så stort som et nøkkelhull var det i berget en snau mannshøide fra bakken de stod på.

73«Jeg må skilles fra dig her,» sa kjerringen. «Og farer du forbi mitt hus på tilbakeveien, så se innom, at jeg kan få høre hvor det er gått dig, og om du har fått fatt i blomsten.»

Så bad hun farvel og ruslet tilbake over engene.

Prinsessen tok strået rødstrupen hadde gitt henne, tøide sig så langt hun kunde og stakk det inn i hullet i bergveggen. I det samme sprang fjellporten op med et smell, og prinsessen glante inn i en svær hule uten dag og uten sol.

Det gufset koldt mot henne, da hun gikk inn i fjellet, portene lukket sig efter henne og hun stod i stummende mørke.

Men så tok hun ringen huldredronningen hadde gitt henne, klemte den mot øiet og stirret, og da hun hadde stirret en stund, skimtet hun en smal, næsten ufremkommelig fotsti langs et åpent svelg.

Hun hadde ikke noget valg; vilde hun frem, fikk hun følge den, og modig tok hun fatt på vandringen langs svelget. Snart stiltret hun på to, snart krøp hun på fire og klorte sig fast til berget med fingrer og tær, og mer enn en gang var 74hun fristet til å bryte sund ringen for å tilkalle hjelp.

Men hun gjorde det ikke. Utrettelig slet hun sig frem gjennem det klamme mørke og all ødsligheten, og langt om lenge hørte hun drønn av hammerslag og øinet spredte bluss langt inne i fjellet.

Hun gikk efter lysningen fra et av dem og kom til en liten mannsling med isgrått skjegg og rødrandede øine. Han holdt på å hakke løs knudrete sølvklumper av bergveggen og gav sig snaut tid til å svare da hun hilste god dag og signet arbeidet.

«Kan du si mig hvor jeg skal gå for å komme til jordens hjerte?» spurte prinsessen.

«Det får du spørre kongen om, han er inne i den store hallen,» gnefste dvergen og hugg og hakket så sølvklumpene føk om henne.

Kongen satt i en armstol hugget av en eneste svær gullklump, og rundt ham vrimlet det av dverger, som tømte svære poser med gull og dyrebare stener i åpne kister og kar. Det funklet og tindret og brant i rappe stråleblink fra vegger 75og tak, hvor hun snudde og vendte sig, og glansen skar i øinene.

«Kom hit du menneskeunge, som ubedt er trengt inn i dvergeheimen, og si mig hvad du vil herinne,» ropte kongen.

Dvergene gjorde plass for henne så hun slapp frem, og ærbødig bøide hun sig og hilste på dvergkongen slik konger oppe på jorden skulde hilses på.

«Jeg kommer, store konge, for å spørre dig om veien til jordens hjerte. Kongen, far min, er aldeles nedfor av mismot over at jordlivet varer så altfor kort, og jeg skal dit og plukke en lægeurt som kan gjøre ham glad igjen.»

«Hvem var det som uten mitt vitende åpnet fjellet for dig?» spurte kongen.

«Det gjorde dette lille strået jeg holder i hånden min. Rødstrupen gav mig det til det bruk, og vil du ha det, kan du gjerne få det,» sa hun og la strået i hånden hans.

Dvergkongen blev glad.

«Fordi du gjorde dette og godvillig gav mig strået som åpner for alle bergets skjulte skatter, skal jeg gi dig et sjal ild ikke biter på, som du kan ha om dig når du skal gjennem flammene.»

Og han reiste sig av gullstolen og 76gikk med henne ned gjennem fjellet til de så en sterk lysning av flammende ild. Rundt dem hamret og banket det ustanselig. Det var dvergene som brøt løs de dyrebare malmene, og det singlet og klang av sølv og av gull som tømtes i skattkamrene.

«Tull nu sjalet om dig fra hode til fot,» sa dvergkongen, og da hun hadde gjort det, skjøv han henne inn i flammehavet. Ilden brølte og brant, men sjalet var som is, og hun var glad da hun kom ut av ilden, for hadde det vart stort lenger, hadde hun frosset en sykdom på sig.

Hun vrengte sjalet av sig og stod en stund og varmet sig og hørte på duren fra alle vannene hun nu skulde over. Svartblank valt de i tunge bobler forbi der hun stod og ned i et forferdelig sluk. Bro var der ikke, båt var der ikke, og rådløs hev prinsessen sig ned på den smale jordstrimlen mellem ilden og vannet og tok på å gråte.

Mens hun lå der forlatt av alle, strømmet det en kraft fra jorden inn i brystet på henne, og hun kjente hjerteslag som banket i takt med hennes eget. Hun var ikke alene, og styrket reiste hun 78sig, tok ringen og gløttet gjennem den. Langt borte ved den bratte bredden lå en liten båt i livd av nogen stener, og hun tok og løste festet, satte sig opi båten og lot det stå til ned i sluket.

Hvad det mere hendte, visste hun ikke, for da hun atter kom til sans og samling, vugget båten fredelig innved et himmelhøit berg, klart som det klareste glass. Ut fra berget strålte en lysglans sterkere enn det klareste solskinn og herligere enn utallige regnbuer, og slagene fra jordens hjerte klang lydt i stillheten.

Andektig steg hun ut av båten og gikk inn i fjellet til hjertet som lå der og banket og banket uten stans, og rundt det vokste blomsten hun var gått for å plukke.

Da hun kom ut igjen, var båten borte. Hun så efter den gjennem ringen, men ingensteds var den å se, og berget stod omflødd til alle kanter midt ute i et endeløst stort hav.

Da skrek hun inne i sig på huldredronningen og brøt ringen, og med det samme stod den blå gutten der.

«Du trenger ikke være redd for ikke å komme hjem til far din,» sa han. «Kryp inn i falkehammen jeg har med, den er stor nok til å rumme oss begge.»

79Prinsessen gjorde som han sa, og gutten festet hammen om dem, og sammen fløi de op mot Guds klare sol.

Kongen satt nede ved stranden og grublet og sørget og spurte fugl og fisk og de brusende bårer om de hadde sett noget til datteren hans, som han så hjerteløst hadde jaget vekk fra hjemmet.

Da suste en falk gjennem himmelblået, dalte og satte sig ved siden av ham, og ut av hammen kom prinsessen og den blå gutten.

«Jeg har vært ved jordens hjerte og plukket lægeurt til dig; nu må du la mig få lov til å gå inn og koke te på den, og når du drikker den teen, blir du ung i hjertet og glad ved livet, akkurat som du var før alderdommen kom og kastet mismotet over dig.»

Det gikk som huldredronningen hadde sagt; ikke før hadde kongen drukket teen, så fikk han livsmotet sitt igjen, og det var ingen ende på hans takknemlighet mot datteren som hadde hentet urten.

Men prinsessen gikk og sturte og vilde hverken spise eller drikke. Hun tenkte på den blå gutten og syntes ikke at livet 80hadde noget verd uten ham. Og en dag hun møtte ham i haven, spurte hun hvad hun skulde gjøre for at de bestandig kunde få være sammen.

«Du skal skjære dig i lillefingeren og dryppe tre dråper blod på pannen min, så blir jeg et synlig menneske som du,» og prinsessen var ikke sen med å gjøre det han sa.

Siden gikk de til kongen; og det var ikke nei i hans munn da de sa de vilde ha hverandre. Det blev brygget og bakt, og slottet gjenlød av jubel og sang den dag prinsessen stod brud med den blå gutten.

Og snipp, snapp, snute, nu er eventyret ute.

Boken er utgitt av OsloMet

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.