46Det var en gang en konge som hadde en eneste sønn, og ham var han så glad i at han ikke kunde være borte fra ham hverken natt eller dag. Satt kongen på tronen, måtte sønnen sitte ved siden av ham på en sølvstol, og sov kongen middagsluren sin, måtte prinsen ligge i armkroken hans. Aldri fikk gutten leke med jevnaldrende, og aldri fikk han lov til å be barn hjem til sig på slottet.
Men prinsen var en snild og føielig gutt, som mer enn gjerne vilde gjøre far sin til lags i alt han krevde av ham. Og mor 47hadde han ikke. Hun forsvant, som var hun sunket i jord, den samme dag prinsen blev kristnet; og ikke en levende sjel kunde fatte eller forstå hvor det var blitt av henne.
Kongen blev rent fra sig av sorg da det skjedde, og skikket sendemenn ut i den store, vide verden for å lete efter henne; men hvor de kom, og hvor de spurte, den bortkomne dronningen hadde ingen sett.
Kanskje var det derfor at kongen ikke torde slippe prinsen unda øiesynet sitt. Han var vel redd for å miste ham også, og så satt han der alene uten å ha nogen å fortrøste sig til når alderdommen kom og gjorde byrdene tunge og ham selv hjelpeløs og svak.
Den dagen prinsen fylte femten år, blev kongen så syk at det var en gru å komme ham nær.
De flinkeste læger blev budsendt; men de kunde ingen ting gjøre for å stanse sykdommen. – Og kongen blev verre og verre.
Så var det en dag prinsen gikk sig en tur i den borteste del av haven for å trekke frisk luft efter all nattevåkingen, at han møtte en liten kroket, gammel kjerring.
48«God dag!» hilste kjerringen og neide så dypt at stakkekanten sopte mot grusgangen.
«God dag igjen,» svarte prinsen og vilde gå videre. Men kjerringen grep tak i kappen hans og holdt igjen.
«Visste prinsen det jeg vet, så hadde han det ikke så travelt med å komme vekk fra mig,» sa kjerringen og tviholdt i kappen.
«Jeg er ikke oplagt til å tale ved nogen jeg,» sa prinsen. «Kongen, far min, ligger i stor pine, og de viseste læger i syv kongeriker er hos ham; men ikke en av dem formår å skaffe ham lindring, langt mindre gjøre ham frisk. Men hvad er det så du har på hjertet som du endelig må ha sagt mig?»
«Syv hundre mil herfra,» sa kjerringen, «er det bygget et slott av kobber på stranden mellem stupbratt fjell og stort hav.
I den største salen på slottet går en svart katt og sleper på en lenke av gull. På den venstre øresnippen har katta et sølvhår og et gullhår og et hvitt hår. De hårene skal du legge på verken til far din, og samtidig med at du legger hårene der, skal du klippe et hakk i øret på 49katta og dryppe tre dråper blod på såret, da vil sykdommen forlate ham.
Men det er en fæl rise som eier slottet, så du får fare varlig frem; og husk fremfor alt at du løser lenken av katta før du tar den med dig. Glemmer du det, går det dig ille.»
«Si mig veien til slottet,» bad prinsen. «Og om det så var syv hundre gange syv hundre mil, så skal jeg greie å ride veien frem og tilbake og bringe helsebot med mig til kongen.»
«Veien går mot vest, bestandig mot vest!» sa kjerringen, og borte var hun.
Kongen blev ikke videre glad da prinsen fortalte ham det kjerringen hadde sagt. Han hadde jo bare den ene sønnen, og det var jo all rimelighet for at sykdommen hadde fått gjort det av med kongen innen prinsen kom tilbake. Men så lenge tagg og bad prinsen om å få lov til å hente katta at kongen gav sig.
Han tok farvel med alle på slottet, bad kongen være ved godt mot og red av gårde på den flinkeste hesten som fantes på kongens stall.
Mot vest red han over fjell og øde myr, og langt om lenge kom han til en bred 50elv; men da var både hesten og rytteren så trett og utkjørt at de ravet.
Han steg av salen, slapp hesten på beite og gjorde op et bål på elvebredden og fant frem nisten sin.
Best han satt, kom det en stålgrå gjetebukk og stillet sig ved siden av ham.
Prinsen var glad i dyr, og han tok og klødde bukken under hakeskjegget.
«Hvad er du for en støver, og med hvad navn er du nevnt av eiermannen din,» spøkte prinsen.
«Jeg heter Ringelihorn, Kringelihorn, Linken, Stinken, Pind for plunder i et klart horn; det er ingen eiermann til mig, og når du roper på mig med alle navnene mine, kommer jeg og tjener dig,» sa bukken.
Ringelihorn, Kringelihorn – – prøvde prinsen; men lenger kom han ikke.
«Det er ikke å vente at du skal kunne dem alle nu med en gang; men du får øve dig på dem, så du kan dem om du en gang kommer i stor nød og trenger å rope på mig,» sa bukken. «Men nu kan du sette dig op på ryggen min, så skal jeg bære dig frem til kobberslottet.»
Den som blev glad, det var prinsen. Han strøk og klappet hesten sin til avskjed 51og formante den til å springe tilbake til slottet. Så slukket han varmen, tok nisteskreppen og satte sig overskrevs på bukkeryggen.
Og avsted bar det fortere enn fugl fløi, og før solen steg av hav, var de fremme ved kobberslottet. Det lå på en smal strimmel jord mellem stupbratt fjell og åpent hav, og det tindret og brant i vindusrutene i gjenskinn fra morgenrøden. Og havet utenfor stranden var rødt som blod.
«Jeg går og gnager her mellem bjørkekrattet mens du henter katta; men vær snar så vi kan nå tilbake til kongen før det blir for sent,» sa bukken.
Ytterdøren stod oppe, og kongesønnen gikk inn. Det gav gjenlyd i de store salene for hvert trin han gjorde, men det var også den eneste lyd han hørte, og levende – det være sig mennesker eller dyr – var ikke å se.
Endelig nådde han storsalen! Den var øde og tom; men midt på salsgulvet gikk en kullsvart katt og drog en lang gulllenke efter sig.
Prinsen gikk rett frem, og da han kom til katta, reiste den sig på to ben og strakte fremlabbene mot ham. På venstre øresnippen hadde den et sølvhår 52og et gullhår og et hvitt hår, og prinsen blev så hjertensglad at han glemte det kjerringen hadde sagt, og tok og løftet katta op på armen sin uten å hekte løs gullenken.
I det samme revnet den ene tverrveggen i salen fra øverst til nederst, og en veldig rise synte sig i åpningen.
«Hvem er det som ubedt trenger inn i mitt slott og stjeler min katt!» skrek han.
»Det gjør jeg!» svarte prinsen. Og så fortalte han alt om kongen, far hans, som var syk inntil døden og ikke kunde bli frisk uten han fikk de tre hårene og tre dråper varmt blod av katta.
«Jeg er like sæl med enten far din lever eller dør,» knurret risen, «og katta får du ikke uten at du bringer mig prinsessen av Hildreland.»
Dermed så halte han i gullenken og drog katta bort til sig. Den strittet imot alt den formådde, og så så bedrøvet på prinsen at han rent var på gråten da han gikk ut av slottet.
Bukken kom trippende imot ham med munnen full av friskt gress. «Hvor har du katta?» spurte den. Og prinsen fortalte som sant var, at han hadde glemt å hekte av gullenken før han løftet op 54katta, og at risen var kommet. Han var sint og krevde prinsessen av Hildreland i bytte for den svarte katta, men til Hildreland kom prinsen aldri her i livet, så han kunde like gjerne gi op med det samme!
«Vær ikke så lei dig, du,» trøstet bukken. «Har jeg hjulpet dig hit, får jeg vel hjelpe dig en bete til. Sett dig op på ryggen min igjen, så drar vi i vei straks, ellers når vi ikke frem mens landet er ovenom hav og synlig for menneskeøine.»
Prinsen lot sig ikke be to ganger; han satte sig skrevs over bukkeryggen, og av bar det utover havet. Hele dagen red han, og da det lakket mot kveld, skimtet han et fagert land som lå og fløt på vannet.
«Det er dit vi skal!» sa bukken. «Men spør mig nu om navnet mitt, så du kan det til punkt og prikke om du kommer i nød og trenger å rope på mig.»
«Hvad er det du heter?» spurte prinsen.
«Jeg heter Ringelihorn, Kringelihorn, Linken, Stinken, Pind for plunder i et klart horn,» sa bukken, og i det samme nådde de strandbredden, og prinsen steg av. Han var trett og tørst efter det lange rittet over åpent hav og, plukket et eple 55av et tre som stod dryssende fullt av moden frukt. Men da han snudde sig for å se om bukken, var den borte.
Han lokket på den uten å nevne den ved navn, og da han ikke fikk svar, fulgte han en gangsti til han kom til en åpen plass midt inne i en skog av herlige frukttrær. Der lå et slott, og foran slottet var et lite vann, og rundt vannet vrimlet det av folk. – Nogen gikk, og nogen red, og nogen kjørte i gilde vogner, og alle sammen så stirret de på vannet.
Prinsen blandet sig i vrimlen, og best han gikk, dukket det op av vannet et snehvitt marmortårn uten dører og uten vinduer. Høiere og høiere steg det, til det stod der synbart for alle.
Men øverst på tårnets tinde stod en deilig prinsesse og stirret mot solnedgangen. Menneskevrimlen rundt vannet prøvde på alle mulige måter å dra hennes opmerksomhet til sig; men hun enste dem ikke, bare stod og stirret til solen hadde lagt sig til ro mellem de gylne skyer i vest.
Så gikk hun inn, og tårnet sank og blev borte under vannet igjen.
Prinsen spurte sig fore og fikk vite at det var prinsessen av Hildreland som 56bodde i tårnet, og at kongen, far hennes, hadde lovt henne bort til den som kunde komme inn i tårnet. Men inngangen var øverst oppe på tårnet, og tårnet var steilt som en kirkevegg og glatt som glass.
Dag efter dag gikk prinsen der sammen med alle de andre og stundet mot solnedgangen for å få et glimt av prinsessen. Han glemte far sin, og han glemte katta og bukken og hele den vide verden. Til slutt var han så fattig at han åtte ikke penger hverken til mat eller hus. Verten han losjerte hos, hadde tatt værelset fra ham, og han sov i en utlåve inne i skogen.
Så var det en eftermiddag prinsen lå på det usle leiet sitt, pint av sult og inderlig forlatt. Dagslyset trengte inn gjennem en sprekk i bordklædningen, og i lysstimen skimtet han tydelig omrisset av en gjetebukk.
«Ringelihorn, Kringelihorn, Linken, Stinken, Pind for plunder i et klart horn,» ropte prinsen, og i det samme stod bukken der.
«Skaff mig noget å spise, og bring mig så en rustning og et sverd, at jeg med ære kan vise mig for prinsessen av Hildreland, 57for nu skal du føre mig op til henne,» sa prinsen.
«Lukk op luken bak hodegjerdet ditt, så finner du alt du trenger,» sa bukken.
Bak luken var et lite kammers. Der stod et dekket bord, og på veggen hang en prektig rustning av rent, skjært sølv og et skarpslepet sverd.
Da prinsen hadde spist både lenge og vel, tok han på sig rustningen og spente sverdet om lend. Siden satte han sig på bukken og red sig en tur, til tiden var inne da han skulde hente prinsessen oppe på tårnet.
Da solen var ved å synke, stod prinsessen av Hildreland på tårnets tinde og stirret på noget mørkt som kom nærmere og nærmere. Først trodde hun det var en stor fugl, men så blev det til en skinnende rytter på en stålgrå gjetebukk. Helt frem til tårntinden kom rytteren, og bukken trådte i luften som om alle fire føttene dens trampet mot fast fjell.
Folkestimen rundt vannet hujet og skrek, og kongen av Hildreland kom ut på slottsaltanen og truet op mot rytteren. Men prinsen slo armen om livet på prinsessen, løftet henne over rekkverket og 58satte henne foran sig på bukken og red bort med henne.
I det samme hørtes et forferdelig brak, og Hildreland styrtet sammen og sank i havet.
Først gråt prinsessen salte tårer, men litt om senn slo hun sig til tåls, for prinsen var en vakker kar, og sølvrustningen blinket og skinte i stjernelyset.
Men da de nærmet sig kobberslottet, måtte prinsen fortelle hvorfor han hadde hentet henne, og da gråt hun enda mere enn før og ønsket hun var død. – Hjem hadde hun ikke, og venn hadde hun ikke, og nu skulde hun gis til et troll.
59Men prinsen var så bedrøvet at han ikke fant ord for sin sorg. Far hans måtte reddes fra døden, og han åtte ikke noget valg.
Da de nådde frem til kobberslottet, stod risen utenfor med katta på armen.
«Kom hit med brura mi!» skrek han.
«Gi mig katta først,» svarte prinsen og rakte hånden ut for å ta mot den.
Men risen hånlo og grep efter bukken. «Du tror vel jeg er så dum at jeg gir dig den,» flirte han og holdt bukken fast efter ragget.
«Din usle forræder du er!» ropte prinsen, rev sverdet av skjeden og hugg så hodet til risen trillet bortefter sandfjæren. Katta gjorde et sprang op på fanget til prinsessen, og bukken suste videre med rytteren og følget hans.
Men da de kom så langt at prinsen fikk farsslottet sitt i sikte, sank hjertet i brystet på ham: Fra tårnene vaiet sorte vimpler, og hele byen var klædd i sort.
Han red frem til slottsplassen, steg av og leide bukken på stallen og gav den vann og mat. Så tok han prinsessen ved hånden og katta på armen og gikk inn i salen hvor kongen lå strakt på likbåre omgitt av en sørgende flokk tjenere.
60Prinsen kastet sig over den døde og gråt og jamret sig over at han var kommet for sent til å frelse ham.
Men katta hvisket noget til prinsessen, og hun rev sølvhåret og gullhåret og det hvite hår av øret dens, blottet verken i kongens side, la hårene oppå og dryppet tre varme blodsdråper fra katteøret ned på såret.
Da slo kongen øinene op, som om han våknet av en dyp søvn, og så sønnen ligge og gråte og den fremmede prinsessen.
Men bak henne stod hans egen bortkomne dronning, like fager og ung som hun var den dagen han mistet henne, og på gulvet lå kattehammen.
Der blev glede, kan du skjønne. Kongen var frisk, og dronningen var kommet tilbake. Det var risen i kobberslottet som hadde kastet katteham på henne og holdt henne fangen.
Men prinsen holdt bryllup med prinsessen av Hildreland, og på bryllupsdagen gikk bruden og brudgommen ned i stallen for ennu en gang å takke bukken for alt den hadde gjort mot dem.
Men bukken var der ikke, og i sin store glede over all lykken som var blitt ham tildelt, hadde prinsen glemt alle navnene.
Boken er utgitt av OsloMet
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Regine Normanns Eventyr ble utgitt i 1925 og innledet sluttfasen av hennes forfatterskap, hvor hun kun ga ut korte fortellinger, eventyr og sagn. Samlingen inneholder 11 eventyr, blant de mest kjente er «Ringelihorn», «Havmannens sønn» og «Prinsessen som gikk til jordens hjerte». Eventyrene er preget av nordnorsk natur og tradisjon.
Boken er korrekturlest og tilrettelagt av Bachelor-studenter i Bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet høsten 2018.
Regine Normann var den første kvinnelige forfatter fra Nord-Norge som slo igjennom i norsk litterær offentlighet. Forfatterskapet omfatter romaner, fortellinger, eventyr og sagn.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.