«Jeg, Chr. Faye, Handlande från Drammen i Norige»

Andreas Fayes far, Christopher Faye, ble født 16. og døpt 24. april 1772 i Bragernes kirke, sønn av foreldrene Hans Gjertsen Faye og Ingeborg Amundsdatter Linnes (1742–1813). Han skal i likhet med sine søsken ha blitt svært strengt oppdratt. «I mit 6^te Aar begynte jeg at gaae i Skole hos H^r H. J. Hesselberg: Aftensanger Prest paa Bragernes:Hans Iver Hesselberg (1733–1811), aftensangprest på Bragernes, senere sogneprest i Spydeberg fra 1798. og forblev i samme Skole til Aaret 1785,» skriver Christopher Faye i sine erindringer.

På sin aller første sjøreise i 1785 sammen med faren til Plymouth og videre til London skal han ha falt over bord i «London’s Rivière» (Themsen) og med nød og neppe reddet livet. Også på sin andre reise til London var han uheldig, falt ned i ballasten og slo seg hardt. I 1788 ble han «confirmeret af Hr Grønbech»,Peder Grønbech (1740–1814), sogneprest til Skoger og Tangen 1772–1801. Han etterfulgte for øvrig Christopher Fayes bror, sogneprest Gerhard Hansen Faye i Stokke som døde 1802. og kort tid etter satt i snekkerlære i Cork, Irland. Faren ville at hans sønner skulle lære seg et håndverk uavhengig om de ble sjøfarende eller ikke senere. Christopher ble værende i Cork mer eller mindre sammenhengende i fire år, og fikk der også opplæring i navigasjon.

I 1792 reiste Christopher til sjøs igjen og tok hyre på flere skip til ulike destinasjoner. Han skulle oppleve mye dramatikk de neste årene. Det historiske bakteppet var den franske revolusjon i Frankrike 1789 og krigene som fulgte i kjølvannet utover 1790-tallet: krigen mot Østerrike og Preussen som ble erklært 20. april 1792, mot Nederland og England 1. februar 1793 og mot Spania 7. mars 1793. Han reiste flere ganger over Atlanteren til Canada, USA og Vestindia, seilte over til Grenada, Jamaica, Charlestown i Sør-Carolina og andre steder i Karibia. På en av disse reisene ble han svært syk, og på et annet seilas fikk han oppleve en særdeles kraftig storm. Da han kom tilbake til Jamaica, forlot han skipet i januar 1793 uten ny hyre. Han ble værende i hovedstaden Kingston noen måneder og livnærte seg som snekker. Den 29. mars 1793 forlot han Kingston med hyre på skipet «Old George fra Liverpool» som nylig var «kommen fra Kysten af Africa med slaver og førtes af Capt. John Haywood». Kapteinen behandlet sine sjøfolk med barbarisk strenghet, ga dem slett kost og plaget dem på alle mulige måter. Etter 9 ukers seilas nådde skipet Liverpool i slutten av mai, hvor Faye straks mønstret av. Han skal etter hvert ha fått hyre som «Priemaster»Primasj – fra fransk primage, avledet av prime ‘premie’; prosentvis godtgjørelse av frakt som skipsfører får (NAOB). på den engelske fregatten «Mary» som hadde 18 kanoner og 85 mann om bord og ble ført av «Capt. William Parker». Skipet skal kort tid etter at de forlot Liverpool, ha støtt på en fransk flåte på 14 linjeskip og to fregatter. Mannskapet ble tatt til fange og ført til kystbyen Lorient på Bretagnekysten. Faye skal ha blitt godt behandlet av de franske offiserene. Han overbeviste dem om at han ikke var engelsk, men norsk. Det hjalp likevel ikke. Mannskapet ble snart erklært for krigsfanger og ført i fengsel. Faye fikk med hjelp fra to franske offiserer ta med seg sin kiste og tøy. Etter 30 dagers opphold i Lorient måtte mannskapet under konvoi av franske soldater forlate kystbyen og marsjere 10 til 12 franske mil inn i landet, trolig til Guénin, hvor fangene fikk det mye verre. Der ble Faye beskyldt for å være en av opphavsmennene til klager på maten og ble kastet i et underjordisk fengsel. Etter 48 skrekkelige timer ble han ført ut og tilbake til kastellet. Senere ble fangene den 6. november 1794 sendt tilbake til kystbyen Vannes, hvor de ble satt om bord i noen «Ostindiafarere» og «her led de meget Ondt».Sammendraget av Christopher Fayes biografi ovenfor er i stor grad hentet fra notater i RA: Privatarkiv nr. 5, Wilhelm Lassen, bd. 13, Faye (mellom fol. 84 og fol. 85) og i Aust-Agder museum og arkiv, avd. Kuben, PA-1936b, Faye I 19 (Christopher Fayes dagbok 1794, med autobiografiske opplysninger 1772–94). Det må sies at både kronologien og omstendighetene rundt disse hendelsene er noe uklare.

Da Christopher kom hjem igjen til Drammen, en by som hadde opplevd et eventyrlig stort handelsoppsving i siste del av 1700-tallet, slo han seg etter hvert opp som kjøpmann og skipper på Bragernes. Ved inngangen til det nye århundret skal Christopher Faye ha ført egen skute i vanlig trelastfart på England og Irland.

Han ble første gang gift med Maren Mathea Borgen (1780–1817) på Bragernes 26. desember 1799. Før Andreas Faye ble født, fikk moren datteren Hanna Andrea som ble døpt 30. oktober 1800, men døde året etter knapt ni måneder gammel. Senere skulle Andreas få tre helsøsken som vokste opp til voksen alder: Georg Taylor (f. 1804) Anthonette «Netta» (f. 1806) og Herman Wedel (f. 1811). Ekteparet Faye mistet enda to Hanna’er som barn: Hanna Christiane Mathilde (1803–1805), tvillingsøster til Anthonette, og Hanna Christiane som døde 6 år og 3 måneder gammel i 1813. Gjennom farens 2. ekteskap med Bodil Margrethe Olsdatter fra Modum sommeren 1818 skulle Andreas Faye få ikke mindre enn fire nye halvsøsken.For nærmere detaljer om familieforholdene, se Vedlegg, Etterslektstavle 1 for Hans Gjertsen Faye.

Etter at broren Amund Linnes Faye døde i 1802 tok Christopher Faye over driften av seilduksfabrikken som i 1787 var anlagt på eiendommen til Faye-gården på Bragernes. Det tok imidlertid ikke lang tid før han igjen reiste til sjøs og skulle spille en sentral rolle under Napoleonskrigen og nødsårene som fulgte på grunn av den engelske blokaden i Nordsjøen fra 1807 til 1814. Så lenge kongeriket Danmark-Norge var nøytralt, var det høykonjunktur og trelastutførsel, skipsbygging og sjøfart blomstret i byene langs kysten. Ved krigsutbruddet i 1807 ble alt annerledes. Blokaden førte både til stengte havner, beslaglagte skip og fengslede besetninger. Kornimporten fra Danmark stanset nesten helt opp, og nøden ble stor blant arbeidere og bønder allerede fra vinteren 1808.

Historiker og statsarkivar Fredrik Scheel (1886–1932) skriver i sin biografi over Christopher Faye i første utgave av Norsk Biografisk Leksikon blant annet: «Naar hans navn er knyttet til Norges historie, er det paa grund av en eiendommelig mission han under krigsaarene hadde i Göteborg. Han var nemlig her fra mai 1809 til februar 1810 Regjeringskommisionens betrodde mand i den utstrakte smughandel, som de uutholdelige forhold under den engelske blokade tilslut fremkaldte. Hans virksomhet i Göteborg, som krigen hadde gjort til et handelscentrum, var mangesidig. Dels kjøpte han direkte op levnetsmidler for Provideringskommissionen og munderingssaker til militæret, dels skaffet han sig av den engelske konsul licenser, som han sendte videre til fordeling i Norge, og dels bistod han de mange norske skippere som blev indbragt til Göteborg av engelske kryssere» (Scheel 1929:87f.).

Fayes stilling var uoffisiell, og han ble gjerne omtalt med nøytrale betegnelser som «Jag, Chr. Faye, Handlande från Drammen i Norige» eller lignende i certepartiene (kontraktsdokument for avtaler om leie og befraktning av skip). Historikeren Scheel mener hans virksomhet var betydningsfull og nærmest var den «som bragte stenen til at rulle i den store licenshandel» som begynte høsten 1809. Han fremhever også det personlige vennskapet med grev Herman Wedel Jarlsberg (1779–1840), regjeringskommisjonens leder, som kanskje også ga Faye oppdraget som dobbeltagent, fordi «han ved sin indsigt baade i sjøfarts- og handelsforhold og ved sin utrættelighet vistnok i det hele meget vel skikket for den». I 1814 påtok han seg også å reise til Danmark som agent for provideringsvesenet og hadde sitt strandkvarter i Ålborg. Da korntilførselen til Norge offisielt var forbudt, kom han også denne gangen «til at staa paa en temmelig utsat post».

I sine Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800 til 1815 gir jernverkseier Jacob Aall ham de beste skussmål med følgende karakteristikk av hans innsats: «Den samme Mand [Christopher Faye] gjorde siden sit Fædreneland større Tjeneste ved, som Greve Wedels og Provideringens Agent i Gothenborg, deels at fremme Korn-Provideringens store Sag, deels befordre den Fart paa England, hvorimed han nu ivrede» (Aall 1859:119).

Historikeren Yngvar Nielsen skriver følgende om grev Wedel Jarlsbergs nære vennskap til Christopher Faye i en note til trebindsverket om Lensgreve Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg 1779–1840 med henvisning til Jacob Aalls Erindringer (2. utg. 1859, s. 479) og Fayes samlinger i Riksarkivet: «Paa sine Rideture til Jarlsberg hvilede Grev Wedel gjerne lidt ud i Drammen hos Christopher Faye eller paa Austad hos Peder von Cappelen, og paa Sande Præstegaard hos J. St. Munch» (Nielsen II 1901:235). Kunsthistorikeren Carsten Hopstock (1924–2014) gjentar dette i tobindsverket om Bogstad. Et storgods gjennom 300 år og beskriver også Christopher Faye som «en friskus som greven kjente fra arbeidet i provideringskommisjonen» (Hopstock 1 1997:193).

Christopher Fayes nære vennskap og forbindelse til grev Wedel og hans yngre bror, baron Wilhelm Frederik Wedel Jarlsberg (1786–1855) på gården Sande i Borre, skulle få stor betydning for Andreas Faye og søsknene som barn og ungdommer. I voksen alder møtte Andreas greven og grevinnen i Aachen på sin lange europeiske dannelsesreise i 1831, og han ble flere ganger invitert på middager og ball på Bogstad gård på 1830-tallet. Andreas Faye hadde planer om å skrive grev Wedels biografi, men klarte ikke å fullføre den før sin død i 1869. Yngvar Nielsen publiserte deler av Fayes utkast til en Wedel-biografi (Nielsen III 1902:548–551) og andre sentrale dokumenter fra det omfattende materialet om Wedel, regjeringskommisjonens arbeid og korrespondanser vedrørende provideringen som befinner seg i Fayes samlinger på Riksarkivet og nå er gjort digitalt tilgjengelig for et større publikum.RA: Privatarkiv nr. 15, Andreas Faye, pk. 31–32, Fh-IX 45–54 (tilgjengelig i Digitalarkivet). Mange historikere har benyttet dette materialet i sine avhandlinger og bøker fra Jacob S. Worm-Müllers Norge gjennem nødsaarene 1807–10 (1918) til Carl Emil Vogts Herman Wedel Jarlsberg. Den aristokratiske opprøreren (2014). Sistnevnte trekker frem Andreas Fayes beundring for greven da Minervas sønner den 20. april 1828 «Under Jubel og Glæde» dro ut til Bogstad for å hylde den nye prokansleren ved universitetet som var blitt utnevnt av kongen 24. mars 1828. Grev Wedel Jarlsberg holdt da en takketale til studentene som gjorde et uutslettelig inntrykk på studenten Faye. Han ble som bergtatt etter besøket på Bogstad denne dagen, en dag han regnet «blandt sit Livs Mærkeligste» (Vogt 2014:293f., kf. Nielsen III 1902:420).

På det eneste kjente portrettet av Christopher Faye holder han et brev med segl i sin høyre hånd. Dette portrettet har hengt i utgiverens barndomshjem og er nå i hans eie. Det hviler fortsatt en viss mystikk rundt dette brevet. Familietradisjonen sier at dette skal være et takkebrev fra Kongen for hans innsats under Napoleonskrigen, men det ser vel heller ut til å være et brev han skal sende fra seg. Det finnes i alle fall bevart et brevkonsept i Andreas Fayes samlinger på Riksarkivet med en statusrapport fra Christopher Faye til daværende kong Christian Fredrik av Norge, datert Ålborg den 21. juni 1814:

Til Hans Majestet / Norges Konge / af / ChristianiaEtter at unionen med Danmark ble oppløst i januar 1814 som følge av Napoleonskrigene, ble Prins Christian Frederik innsatt som regent fra 19. februar til 19. mai 1814 og formelt kong Christian Frederik av Norge fra 19. mai til 4. november 1814. Stortinget godkjente abdikasjonssøknaden 4. november 1814, etter at Christian Frederik ikke hadde ledet Statsrådet siden 13. august og hadde forlatt landet 10. oktober. Brevkonseptet av 21. juni 1814, sammen med en gjenpart av fortegnelser over kornforsyningene levert til statsråd Niels Aall, er i RA: Privatarkiv nr. 15, Andreas Faye, pk. 37, Fi-X 24 (Provideringen i Aalborg af C. Faye 1814).

Deres Majestet tillader at ieg herved Allerunderdanigst fremsender Fortægnelse over De Fartøyer der her er beliggende deels med Ballast inde deels tomme. Til disse Fartøyer er desværre ingen udsigter for ladninger da intet Korn er inkiøbt, og tviiler meget om at nogen Entererer forinden Remisser til inkiøb fremkommer –

Jeg kan ikke beskrive den beklage stilning disse Skibsførere er underkaste, eftersom de ikke kan erholde de hiøyst nødvendige Penge til Mandskabernes Underholdning ikke engang paa Bommerie, uagted Etasraad KellerupLauritz Kjellerup (1751–1823), dansk kjøpmann, skipsreder; fikk påskjønnelse som etatsråd for sin virksomhet i kommisjonen for Norges providering under Napoleonskrigen. staaer i et betydelig Udlæg ey allene for Korn men og forskuder til Skipperer saa understøtter han dog alle Dem ham kan naar han dertil er istand, til en 600 Mænds underholdning udfordres der ikke en ubetydelig sum Maantlig. –

Til dem efter Fortægnelsen 41 Fartøyer der udgiør tilsammen 1856 Commercelæster kan intage circa 75000 Tønder Korn der efter nærværende Kornpriiser 10,000 Tønder Ruug 20,000 Tønder Byg 45,000 Tønder Havre beløber sig til 513,000 Rigsbankdaler foruden 50000 Rbd til Skibningsudgifter.

Dernæst maatte det allernaadigst tillades mig at inslutte en Fortægnelse over De Fartøyer der allereede var expedered men som formedelst tingernes venning er igien oplasted denne fortægnelse er ey saa fuldstændig som den burde være, men da ieg siden Assesor Krogs afreise ey har været istand til at erholde de fornødne Oplysninger saa tillader Deres Majestet mig allerunderdanigst med næste Leylighed at fremsende en meere fuldstændig fortægnelse. –

Imellemtiid haaber ieg Assesor KrogNicolai Krog (1787–1856), offiser, assessor og førstestatsråd 1836–1855. er lykkelig fremkomen der Personlig kan inberette Deres Majestet tingernes gang. Assesor Krog afseylede fra LøkenLadestedet Løkken på vestkysten, som ble kalt Nordstrand, kysten vestenfor Skagen. Tettstedet Løkken er i dag kjent for å ha en av Nordjyllands flotteste badestrender, 44,5 km kjøreavstand nordvest fra Ålborg. 9denes men ingen efterretning til dato er inløben om hans lykkelige hiemkomst.

Uagted alle hindringer er lagt i veyen for at hindre communication mellem Norge og Nordstrand har ieg dog foranstalted at brever kan fremkomme naar De ankommer til Løken eller Kiuel, som Danske eller Svenske foregiver at være kommen fra Strømstad eller og fra Norge, der er foranstalted baader der møder Dem et støkke fra Landet og fratager Dem Brevskaberne der med sikker leylighed bliver besørget til Etatsraad Kellerup eller mig. Makrel eller Fiskebaader troer ieg er Dem der gaaer sikerst. –

I gaard den 20 Juny afgik de beste 4re Gesamterer fra Kiøbenhavn til Norge. Af insluttede Forordning vil Deres Majestet Allernaadigst erfare Nordmændernes stræben her i Dannemark, der er ligelædes indkomen for nogle dage siden en Forordninge, der paalægger vedkommende afladere af Korn at skaffe Lodse Attest inden 4/m i andet fald betales 40 pC af Ladningens værdie, denne Forordning træder i Kraft strax De Danske Tropper kommer hiem og de fledste permetteres[,] alting synes nu roeligt her: – De sidste efteretninger fra Sverrig siger at Tropperne trækker sammens til grænsen men ikke med synderlig lyst[,] i NordstrandNoe usikker lesning her, står kanskje heller «Medstrand» i originalen, men det er et stedsnavn som ikke gir mening, derfor tolkes dette til en noe slurvete håndskrift for Nordstrand. har de truet Dem til at afgaa. –

Aalborg 21 Juny 1814

Allerunderdanigst
Christ Faye

Fra «Mor Olas» til «Røkenpresten»

Andreas Faye fikk sin første undervisning hos «Mor Olas paa Kaalrabben» rundt 1810, en ren puggeskole, først og fremst beregnet på piker som holdt til i et av Drammens fattigstrøk. I en beretning om fattigskolen på Bragernes fra 1806 beskrives undervisningen hos Ole Johannesens enke på Kaalrabben slik: «Hun har holdt Skole i 20 Aar for omtrent 20 Børn aarlig. Undervisningen bestaar i Kristendom forenet med Bibelhistorie. Syening og Strikning» (Laukvik 1991:43). Faye har en fornøyelig beskrivelse av henne i sine barndomserindringer: «Hun var saare gammel og krum og paa hendes Næse hang en Vorte, der i Form og Størrelse og Skikkelse lignede en Kaffebønne. Paa Næsen sad et Par Næsebriller og fra Næsen dryppede ei sjelden store brune Draaber; thi den gamle kone elskede Snus. – Omkring den gamle Mor Olas sad en skare af Smaagutter og Smaapiger, som skraalede i Munden paa hinanden, hver i sin Bog og blandt den muntre Skare sad en liden Dreng med blegt Ansigt, hvidt Haar og klare blaa Øine, der med en vis Redsel nærmede sig den hexagtige Mor Olas med sin Lectie.»Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 4–5 (ms. s. [3]a–[3]b). Se også Jahr 2021:38f.

Hvor lenge Andreas var i skole hos den litt hekseaktige enken på Kaalrabben, sier kildene lite om. En høstdag i 1810 kom «Anna Kokke»Denne «Anna Kokke» er nok identisk med 1. gangs enke Anne Christophersdatter, 32 år, som var tjenestepike hos koffardikaptein Christopher Faye og familie i Storgaten nr. 48 på Bragernes (Folketelling 1801 for 0602P Bragernes prestegjeld). uventet til skolen og tok ham med seg ned gaten til Faye-gården «hvor hans Fader, den lille tykke, muntre og raadsnare Christopher Faye modtog sin Søn med de Ord ‘Der seer Du Far Holst. Han har lovet at tage Dig med til Røken, hvor du i Fremtiden skal gaae i Skole’». Foran ham stod en noe foroverbøyd gammel Mand på rundt 70 år, skriver Faye, og «Paa Hovedet havde han en brun Paryk, men det, som mest tiltrak sig Beskriverens Opmerksomhed var et Par tykke, buskede Øienbryn, hvorunder et Par kloge gjennomtrængende Øine tindrede».Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 5–6 (ms. s. 4a–4b).

I begynnelsen av dagbokrekken skriver Faye at han til sitt 8. år «gik i en skole her [altså Drammen] hvor jeg lærte [lese]», og at han 4. oktober 1810 kom «i Huset hos Præsten C: Holst i Røgen Sogn» hvor han bodde i tre og et halvt års tid.Kuben, PA-1936b, Faye III 2 s. 4. Hos Christian Poulsson Holst (1743–1824) skulle Andreas gå i skole i klokkergården ved siden av kirken. Ikke bare var Holst en både lærd mann og opplysningsprest, men også en «mechanisk Tusindkunstner» som innehadde atskillige, praktiske kunnskaper: «Selv Smed, Hjulmager, Dreier, Snedker, Maler, Vognmager, Møller, Agronom, Hestekjender m. m. m., gav han som Pædagog navnlig Anviisning til praktisk Uddannelse, og den lærvillige Dreng lærte da ogsaa snart enkelte af hans mange Færdigheder, navnlig at dreie og bruge Tollekniven» (Botten-Hansen 1866:33).Paul Botten-Hansen (1824–1869) bygger sin Andreas Faye-biografi i Illustreret Nyhedsblad nr. 7 18. februar 1866 i hovedsak på et manuskript i Kuben, PA-1936, Faye II 2 (X.I. Efterretninger om Andreas Faye). Botten-Hansen må ha fått det i hende av Faye selv og senere levert det tilbake.

«Røkenpresten Holst» er også kjent som den trollkyndige presten «Christian Svartsærk», kjent fra P. Chr. Asbjørnsens sagn «Plankekjørerne» i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn (Asbjørnsen 1848:92–117). Vår første folklorist Andreas Faye kom altså til Røyken i 1810 rundt åtte år gammel, og 27 år før Asbjørnsen besøkte Kjekstad og hørte fortellingene om den sagnomsuste presten. Her bodde og åndet lille Andreas sammen med Holst i nærmere tre og et halvt år. Dette må utvilsomt ha bidratt sterkt til, ja, vært helt avgjørende, for den unge Andreas sin interesse for sagn- og historiefortelling. Professor Arne Bugge Amundsen skriver i en artikkel fra 2002 at Andreas Faye oppholdt seg hos en prest som var levende opptatt av å arbeide for et bedret skolevesen og økt dannelse hos allmuen. Røyken prestegård var derfor et sentralt møtested mellom allmuekultur og embetsmannskultur. Amundsen har lest Fayes barndomserindringer og skriver blant annet: «På Holsts prestegårdskjøkken og i lek med jevnaldrende bondebarn hørte den unge Andreas etter eget utsagn historiefortellinger. Med det mener han mer eller mindre fantasifulle muntlige beretninger om fortidens hendelser. Samtidig kastet han seg over lesningen av historieverk som Snorre Sturlasons kongesagaer og historikerens Ove Mallings (1746–1829) verk om ‘store og gode handlinger’ av danske, norske og holstenere, et verk som utkom første gang i 1777» (Amundsen 2002:27).

Om sitt «idylliske Liv paa Røken» skriver Faye også: «Til en Afvexling begyndte jeg endog at – skrive en kortfattet Norgeshistorie, hvilken jeg dog senere selv tilintetgjorde. Saaledes levede jeg et besynderlig Phantasieliv, hvori Snorres Helte, Fredrikshald og Tordenskjold, Huldrer, Nisser, og alskens Eventyr, Trolldomshistorier og Spøgelseshistorier spilte en viktig Rolle.»Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 13 (ms. s. 11b).

I fortalen til Norske Sagn (1833), den første folkeminnboken i norsk litteraturhistorie, skriver Faye om bakgrunnen for sitt sagnsamlingsarbeid: «… lige fra Barndoms Dage, da jeg med levende interesse og Tro lyttede til dem, opvakte tidligen hos mig den Idee, at samle en Deel af disse Sagn, inden de ganske forstummede» (Faye 1833:VII).For nærmere beskrivelser om «Andreas paa Præstegaarden», se Jahr 2021:40–45

Danseskole hos Walcke

Fra tiden Andreas Faye oppholdt seg hos Christian Holst i Røyken, fikk han med nød og neppe «permisjon» fra sognepresten til etter morens forlangende å lære dans hos den svenske dansemesteren Sven Henric Walcke (1745–1825). I sine barndomserindringer skriver Faye blant annet:

Mit Hyrde- og Phantasiliv paa Røken blev kun afbrudt med 2 Begivenheder eller Udflugter. Den ene var til Drammen for at lære at – dandse af Walke. Far Holst rystede paa Hovedet ved dette Forlangende af min Moder og ønskede at han maatte faa see det hele Dandseselskab paradere ude paa den sølede Landevei; men mer end 6 Uger kunde han ei undvære mig. – Den korte og kostbare Tid maatte derfor ret anvendes og jeg fik saaledes Adgang til at gaae med de 3 forskjellige Partier, med Børnene paa Strømsø om Formiddagen; med Børnene paa Bragernes om Eftermiddag og med de Voxne om Aftenen; jeg dandsede saaledes den hele Dag; men da det var med Cursets begyndelse saa øvede alle Partier i Dandsens Grundvold, : den statselige Menuet. – Som rask Skiløber og Herre over mine Been lærte jeg med Lethed at gjøre de yndigste Pas og da jeg havde 3 dobbelt Øvelse blev jeg snart en saadan Mester i Menuettrinnene at Walke høitidelig udnævnte mig til «Fiskalcaptain», satte mig til at indøve de mindre Børn i Trinnene og gav mig en Bog, hvori jeg skulde give de øvrige Karakterer. Den vigtige Post paadrog mig mange Misundere og adskillige Drillerier, skjønt man siden, da min Permission var udløben, gav mig det Skudsmaal, at jeg med Iver og Upartiskhed havde rygtet mit Kald, medens man beskyldte min Eftermand for megen Uretfærdighed især mod Smaapigerne, da han ved Charaktergivningen saa mer paa vakkre Ansigter end paa rigtige og ordentlige Trin.Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 15 (ms. s. 13b–14a). I Kuben, PA-1936b, Faye II 3 (Bilag til hans liv og virken) finnes også en fortegnelse over navn på gutter og jenter, fra nummer 22–76 fordelt på ulike dansepartier, de aller fleste med kjente etternavn fra Drammen og omegn.

Maren Mathea Faye visste nok hva hun gjorde da hun sendte sin eldste sønn de seks ukene på danseskole hos Walcke midt under oppholdet hos «Røkenpresten Holst». Dansen hadde stor betydning som sosialiserende element for å få innpass i borgerlige kretser på begynnelsen av 1800-tallet. Som professor Jahr skriver, ga ikke dansemesteren bare opplæring i dans, men også i det å gå, å stå, å hilse, å by opp til dans, for en herre å ledsage en dame, å konversere, å bruke et lommetørkle riktig, kort sagt i å føre seg korrekt og med dannelse (Jahr 2001:46). Andreas Faye ble en svært populær dansepartner i alle de borgerlige miljøer vi møter ham gjennom hele dagbokrekken fra 1818–1832, men kanskje spesielt i dette bindet av dagbøkene, det være seg i St. Olavs Klub eller andre private selskapsball og tilstelninger i Drammen. Selskapsballene var utvilsomt også viktige møteplasser for gifteferdige ungdommer. Selv om det nok ikke manglet på tilbud for «Drammens galante Chevalier», skulle ikke Andreas Faye gifte seg før i 1835 med sin da tidligere elev på middelskolen i Arendal, Johanne Ditlevine Madsen (1819–1846).

Borgerskole og privatundervisning

Andreas Faye kom etter alt å dømme tilbake fra Røyken til familien i Drammen våren 1814. Han skriver: «Ved min Hjemkomst til Drammen blev jeg sat ind paa Bragernes Borgerskole blandt en hel Del, tildels uskikkelige Gutter. I Begyndelsen faldt det mig tungt at skikke mig i de nye Forhold». Oppholdet skulle vise seg å bli relativt kortvarig: «Paa Skolen regjerede Tampen, saa jeg blev ganske forfærdet ved det nye Skoleliv, hvilket ei hugede mig. Ved Orden og Flid undgik jeg vel Prygl; men da Skolen var en maadelig Puggeskole lærte jeg kun lidt, og var ei bedrøvet, da Fader efter lidt over et halvt Aar tog mig ud og sendte mig med min 1 1/2 Aar yngre Broder Georg til Presten Wettergreen paa Borre (tæt ved Horten).»Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 18 (ms. s. 16b). Stemmer overens med en karakterbok for Andreas Faye fra Bragernes borgerskole som går fra 28. mars 1814 frem til hans tolvte fødselsdag 5. oktober 1814 (De Sandvigske Samlinger, Opplandsarkivet, avd. Maihaugen, DSS 0225, A. Faye, 01.08.00). Karakterboken er jevlig sett og signert av «M: M: Faÿe» = Maren Mathea Faye.

Etter et halvt års tid på Borgerskolen ble Andreas og Georg sendt til Borre for å bo og få undervisning på prestegården hos sogneprest Fredrik Bentsen Wettergreen (1776–1846), et opphold som varte to år fra 31. oktober 1814 til 4. november 1816.Det hersker noe usikkerhet om hjemkomstdatoen til Drammen, da ovennevnte karakterbok kun har innførsler for «Flid og Opførsel» fra Borre prestegård fra 31. oktober 1814 til 6. juli 1816 (De Sandvigske Samlinger, Opplandsarkivet, avd. Maihaugen, DSS 0225, A. Faye, 01.08.00).

Skal vi tro hovedpersonen selv, var det både folksomt og kummerlige forhold på prestegården i Borre:

Presten Wettergreen var en flink Skolemand, der havde tilegnet sig en god Undervisningsmethode og havde gjort sig bekjendt som Bestyrer af Strømsø Borgerskole. – Han havde derfor flere Børn i Huset, som nøde hans private Undervisning. En Tid havde han endog 8 fremmede Børn og da han selv havde 8 Børn, saa var der folksomt paa Prestegaarden. Da hans Kone var ubekjendt med at styre en Landshusholdning og selv havde mange dels smaa Børn og Prestens Kaar ei vare gode, saa kan man nok let slutte hvilken Tilsyn der blev os Fremmede tildel. – Hvis vi ei selv havde saa meget Vet og Ordens og Renlighedssands at vi holdt os selv og vore Klæder hele og rene, saa tog visselig Ingen sig deraf. Jeg havde imidlertid den Gavn deraf, at jeg tidlig lærte at staae paa egne Ben og hjelpe mig selv, hvilket blev saa meget mere nødvendig som min yngre Broder var meget ubehjelpsom, saa at jeg maatte være ham i Formynders og Barnepiges Sted, have Tilsyn med ham, levere og modtage Klæder, holde Orden derved føre Regnskab over de Penge, som bleve os betroede af Fader o.s.v. – den Urenlighed og Uorden, som herskede i Huset, eller idet mindste paa den Sal, hvor vi 8 Drenge sove, læste osv kom den Prøvelse, at vi stundom formelig sultede og jeg husker endnu med hvilken Glæde og Begjerlighed vi søgte ned i Kjøkkenet forat faae os Poteter og Salt. Jeg husker endnu Theen af Marianøklebaand og Brødet med Potetstappe paa, hvilken sidste dog blev afskrabet og klinnet paa Bord og Ovn af mine Kamerater, hvorved vi rigtig nok slap dette utilvante Smør-surogat.Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 19–20 (ms. s. 17b–18b).

Likevel var det mye å glede seg over for en historieinteressert unggutt:

Ikke destomindre levede jeg glade Dage paa Borre. Da baade jeg og min Broder vare stille og sædelige vandt vi mere end vore øvrige Kamerater Familiens Yndest og jeg blev snart Prestens Favorit, fulgte ham paa hans Reiser, blev betroet hans Heste for at reise Erinder til Tønsberg o.s.v., ja blev endog ei sjelden spurgt til Raads af Presten, som var aldeles ukyndig i Landbruget, «om hvorledes man gjorde dit og dat paa Røken», hvilket Alt smigrede mig skjønt mine Kamerater stundom saa med misundelige Øine hen paa Favoritten. Flere andre Ting bidroge til at jeg befandt mig vel paa Borre. For Stedets yndige Natur havde Drengen mindre Sands; derimod interesserede de mange mægtige Gravhauge, der skjule flere Konger af Yngleætten, og at Stedet omtales i Snorre, mig mere, og ei sjelden dvælede Drengen med Interesse med disse ærværdige Minder fra Hedenstid. Borre ligger desuden ei længere end 1 Miilsvei fra den gamle Stad Tønsberg, der ei blot interessered den for Norges Old begeistrede Dreng ved sine Minder, sit Slotsbjerg og sine Ruiner, blandt hvilke han ofte granskende vandrede; men fordi der boede flere Familier, der vare bekjendte med hans Forældre, og derfor viste Brødrene megen Gjestfrihed, naar de fik Tilladelse til at spadsere ned til Tønsberg, hvilken Tilladelse ofte fandt Sted. Det var glade og hyggelige Dage og Samsingenes og Benthe Føyens Gjestmildhed mod de stakkels Smaagutter vil jeg aldrig glemme; men med Taknemmelighed erindre, ligesom den Gjestfrihed, vi møde hos Baron Wilhelm Wedel paa Sande og hos Bonnevie paa Falkenstein.Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 20–21 (ms. s. 18b–19b). «Samsingene» er nok identisk med skipsreder Mads Grønhof Samsing (1778–1829) og hans familie; «Bente Føyen» er trolig enken etter skipsreder Laurentius Foyn (1772–1813), Bente Marie Foyn f. Ager (1781–1842), foreldrene til hvalfangstpioneren Svend Foyn (1809–1894); «Baron Wilhelm Wedel på Sande» er identisk med Wilhelm Fredrik Wedel Jarlsberg (1786–1855), dansk-norsk baron, offiser og senere eier av Elingaard i Onsøy fra 1824 (nå Fredrikstad kommune), en yngre bror av grev J. C. Herman Wedel Jarlsberg; «Bonnevie paa Falkenstein» er handelsmannen Tørris Bonnevie (1762–1820) med familie på Falkensten herregård i Horten kommune.

Nå var det nok tidspunktet Christopher Faye endelig forstod at sønnen ikke var skapt for sjøen, men bedre tjent med å fortsette i en mer åndelig og vitenskapelig retning:

Min Fader havde bestemt mig til Søen, og jeg havde Intet imod at betræde den Vei, hvorpaa mine Yndlinge Adler og Tordenskjold havde vandret til Hæder og Ære. Presten Wettergren mente derimod, at jeg var bedre skikket til Studeringer og da jeg elskede Læsning, især Historie, saa havde jeg Intet imod, at følge hans Raad, og da der paa samme Tid skulde oprettes en Lærd Skole i Drammen, besluttede min Fader at sætte begge os Brødre ind paa den. Uagtet jeg endnu ei var 14 Aar ønskede W. dog at confirmere mig inden jeg forlod hans Hus. Det skede kort førend vi reiste Hjem igjen i Nykirkens Annexkirke den 20 Søndag efter Trinitatis.Andreas Faye ble konfirmert søndag 27. oktober 1816, knapt 14 år gammel, i Nykirke annekskirke til Borre prestegjeld, en gammel middelaldersk steinkirke i romansk stil, oppført på 1100-tallet en gang, først nevnt skriftlig i 1331. Se også Jahr 2021:52f. og Borre kirkebøker, SAKO/A-338/F/Fa/L0004: Ministerialbok nr. I 4, 1815–1845, s. 9–10. I begynnelsen av den første dagboken har Faye feilaktig angitt konfirmasjonsdagen til 25. oktober. Da jeg den 4 November 1816 med taknemligt Sind forlod min kjere Lærers Hus og kjerlige Veiledning, leverede han mig uopfordret et Skudsmaal, som jeg har bevaret som et kjert Minde om min gamle Lærer, der for nogle Aar siden døde som Prest paa Edsberg.Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 21 (ms. s. 19b–20a). Fredrik Bentsen Wettergreen døde som sogneprest i Eidsberg 23. september 1846, 69 år gammel.

Faye kunne vel neppe ha fått et bedre skussmål enn dette som 14-åring, nærmest «profetisk» formulert, som professor Ernst Håkon Jahr uttrykker det i biografien om «Nybrotttsmannen Andreas Faye» (Jahr 2021:53):

Andreas Faye blev confirmeret i Nykirken den 20 Søndag efter Trinitatis dette Aar og communicerede i Borre Hovedkirke Søndagen dereftter. Denne gudfrygtige og haabefulde Yngling, som i to Aar har været i mit Huus og i denne Tid nydt min private Underviisning, har, foruden de almennyttigste Kundskaber i Religion, dansk Grammatik, Historie og Geografie m. m., lært begyndelsesgrundene af det engelske, tydske, latinske og franske Sprog. Han forener med sjeldne Anlæg, udmærket Lærelyst, stadig Fliid og en sædelig, rosværdig Opførsel. Af mit ganske Hjerte anbefaler jeg ham til alle Forekommendes Yndest og Kjerlighed og ønsker inderlig, at han, naar han betræder Videnskabernes Bane, maa falde i retskafne Læreres Hænder, under hvis Veiledning han sikkert vil gjøre heldig Fremgang og engang vorde en nyttig og hæderlig Borger i Staten.Attesten fra sogneprest Wettergreen er datert «Borre Præstegd. D. 4. Novb. 1816. Wettergreen / Sognepræst», gjengitt i Jahr 2001:53, etter original i Kuben, PA-1936b, Faye IX 1 (Attester, søknader, kallsbrev).

Med dette Skudsmaal reiste jeg kort efter tilbage til min Fødeby, hvor jeg var glad ved at gjensee mine Forældre, Sødskende og øvrige Familie. Jeg og min Broder Georg blev strax efter indsat paa en privat Skole under Cand. Theol. Paul Vinsnes bestyrelse, hvilken kort efter afløstes ved Oprettelsen af Drammens Lærde Skole.Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 22 (ms. s. 20b).

Drammens lærde Skole

Nokså umiddelbart etter at brødrene Andreas og Georg Taylor Faye kom tilbake fra Borre i begynnelsen av november 1816, ble de innskrevet på den private skolen som tidligere på året var blitt opprettet med den 22 år gamle teologen Paul Winsnes (1794–1889) som lærer og styrer. Ved kgl. resolusjon av 14. september 1816 var det bestemt at «en lærd Skole skulde oprettes i Drammen» i offenlig regi. En ny kgl. resolusjon av 20. desember samme år fastslo videre «at Skolen skulde træde i Virksomhed» med de 12 elevene (disiplene) fra den private skolen, og etter den plan som hittil var fulgt i undervisningen under Winsnes, inntil en overlærer var på plass i stillingen. Landfysikus Jørgen Andreas Münster (1775–1835) skulle føre tilsyn med skolens virksomhet og «Kjøbmand Christopher Faye besørge dens Regnskabsvæsen» (Knutzen 1867:8). Det var først 28. juni 1817 at overlærer Henrik Christian Borch (1785–1848) og Mathias Andreas Boye (1796–1872) tiltrådte sine stillinger. Drammens lærde Skole (Latinskolen på folkemunne) ble høytidelig innviet 19. august samme år. Andreas Faye var blant de 12 disiplene som utgjorde det første kullet på latinskolen i Drammen, mens broren Georg nok var i yngste laget (Jahr 2021:54).

Storbrannen på Bragernes

Natten mellom 1. og 2. mai 1817 brøt det ut en voldsom brann i den østre bebyggelsen på Bragernes. Det brant på begge sider av Storgaten på strekningen fra Gjetergata nesten opp til torvet og ble stanset ved kjøpmann Bugges store gård, senere Albumgården. Hele 23 bygårder med flere sjøboder og betydelige mengder trelast brant ned, blant disse bygningene var også Posthuset og den nyoppførte rådstuen fra år 1800. Til hjelp for de rammede bevilget kongehuset av egne midler «saameget korn som er fornødent indtil den 1ste januar 1818 for de brandlidte familier der behøver saadan understøttelse». Etter brannen ble det nedsatt en kongelig kommisjon som bestemte å utvide gatenes bredde over branntomtene. Buskerud amt påla da politimester Hans Paludan (1785–1842) og branndirektør Christopher Faye å ha tilsyn med at gatelinjene ble anlagt slik det var vedtatt (Pedersen 1911:56f.).

Branndirektør Faye og hans korps ble senere hedret for sin innsats, og storbrannen på Bragernes er udødeliggjort gjennom Hans Peter Christian Dahms prospekt. I 1938 ga «Fru Hvoslef»Hanna Emilie Hvoslef f. Faye (1864–1950), datter av Andreas Fayes helbror Herman Wedel Faye (1811–1893), kjøpmann, bankmann og politiker i Drammen. maleriet i gave til Drammens Museum. Det har påskriften:

S.T. Her. Brand=Directeur Christopher Faye, / De Herrer Officerer og Det Samtlige Personale af DRAMENS Brandchor / Tilegnes Denne originale Prospect af Branden paa Bragerness, Natten til den store Bededag 1817, / Aller ærbødigst af H.P.C Dahm.

Faren gift på nytt

Selv om det bare nevnes i en bisetning hos dagbokskriveren, kom det nok som et lite sjokk både hos den 15 år gamle gutten og andre i familien at faren Christopher Faye giftet seg på nytt med husets 20-årige tjenestepike Margrethe, og det bare knapt 8 måneder etter at moren var død i barselseng. Andreas skriver et sted i sine barndomserindringer: «Uhyggelige Dage faldt nu i mit Lod. Hjemme var trist og øde, og mellem min Fader og en Del af min afdøde Moders Familie opkom der Tviste, saa Omgangen med dem blev afbrudt og Spendingen forøget da Fader igjen giftede sig med sin Husjomfru Margrethe Olsen.»Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 25 (ms. s. 23b).

Sterke ord, men det er ikke vanskelig å anta at denne ekteskapsinngåelsen grenset opp til skandale i det drammensiske borgerskap, spesielt innad i den svært velstående Borgen-familien. Ikke nok med at bruden var tjenestepike, hun var attpåtil datter av en «Elvearbeider» på Modum. Selv om utgiveren ikke er så bevandret i arvejuss fra denne tidsepoken, ser det ut som samfrendeskiftet etter Maren Mathea Faye sikret morsarven til hennes fire gjenlevende barn, noe som viser seg i heftelser blant annet på Vestre Linnes gård i Lier som kom barna til gode langt ut på 1830-tallet.Dødsfallet og skiftet etter Maren Mathea Faye, født Borgen, er behørig behandlet i Appendiks 1 i Faye 2024 (trykt utgave, Novus Forlag AS). Andreas Fayes halvsøsken og Margrethe Faye synes derimot å ha fått lite i arv etter faren Christopher Fayes død i 1825. «Madam Faye» levde nok kun på en relativt lav pensjon som «Skibsmæglers Kone».

Flyttemønster og tantens selvmord

Da vi møter Andreas Faye første gang i dagboken torsdag 1. januar 1818, bodde latinskoleeleven sammen med familien i Faye-gården på Bragernes. Etter faren og stemorens vielse 20. juli 1818, og Margrethes første barn ble født 16. april 1819, ble familien splittet opp og barna fra første ekteskap spredd. Den 27. mai samme år var Andreas «Fadder til min Stedbroder Christopher»,Kuben, PA-1936b, Faye III 2 s. 22. og to dager senere flyttet faren med sin nye hustru og det nyfødte barnet til gården Vestre Linnes i Lier og etablerte seg der. Lillebror Herman Wedel på syv år ble sendt til baron Wilhelm Frederik Wedel Jarlsberg på Sande i Borre. Søsteren Anthonette på tretten måtte reise til Ålborg for å gå på «comtesse Wedels Institut»,Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 25 (ms. s. 23b). en pikeskole som ble styrt av Juliane Marie Wedel Jarlsberg (1775–1861), en eldre søster av greven og baronen.

De to brødrene Andreas og Georg på henholdsvis sytten og femten ble nærmest overlatt til seg selv «uden Tilsyn» i den store Faye-gården i byen. De hadde kun hjelp av en kone «som boede der i Gaarden til at holde vaart Værelse rent og skaffe os varmt Vand, da vi hold vaar egen Husholdning Morgen og Aften».Kuben, PA-1936b, Faye II 1 s. 25 (ms. s. 24a). Mot slutten av 1819 flyttet politimester Hans Paludan med familie inn i Faye-gården, men allerede 11. november året etter «Flyttede Palludan fra Faders Gaard ned i sin egen, efter at have været her omt 1 Aar i hvilken Tiid vi har logeret hos ham».Kuben, PA-1936b, Faye III 2 s. 38. Brødrene fortsetter å bo i Faye-gården en stund til, men 4. mars 1822 skriver Andreas: «I Dag flyttede Georg og jeg fra Bragernæs over til Strømsøe; hvor Fader har leiet en Gaard, skraads overfor Wulf, hvor han har Mæglercomptoir; men vi skulle spise til Middag hos Stillesen ud denne Maaned.»Kuben, PA-1936b, Faye III 3 s. 52. Litt over et halvt år senere, den 10. november 1822, skriver han: «Flyttede jeg ned til Tangen til Tante Faye, hvor jeg nu skal logere.»Kuben, PA-1936b, Faye III 4 s. 33. Etter påsken 1823 flyttet han til familien på Linnes. Han bodde nok der til han flyttet til Christiania og begynte på andreeksamen ved Det kongelige Frederiks Universitet 1. september 1823. Bare seks uker etter etter at Andreas flyttet fra Tangen, tok tanten Anthonette Faye f. Anker Dorph (1772–1823)Enken etter megler Gabriel Smith Faye d.e. (1769–1821). livet sitt ved å kaste seg ut i sjøen natten til 13. mai 1823. I dagboken kan vi lese den meget sterke og inderlige beretningen om tantens dramatiske selvmord.Kuben, PA-1936b, Faye III 4 s. 47–49. Faren Christopher Faye kjøpte senere brorens store bygård fra 1790-årene i Havnegata på Tangen på auksjon i dødsboet etter svigerinnen 24. juli 1823.Drammen byfogd, SAKO/A-222/G/Ga/Gac/L0002: Pantebok nr. III 2, 1823–1827, fol. 410b–411a.

Det forenede dramatiske Selskab

Faye var ikke bare en populær dansepartner på ulike selskapelige tilstelninger i Drammen by, men også en ivrig teatergjenger i Det forenede dramatiske Selskab. Faren Christopher Faye hadde som «N^o. 47» støttet selskapet ved å tegne seg for et aksjebrev pålydende 20 Rdlr. så tidlig som 5. juli 1802.Kuben, PA-1936b, Faye I 24. Selskabet drev virksomheten på dugnadvis, og rollene i teaterstykkene ble i all hovedsak spilt av medlemmene selv.

Andreas Fayes innførsler om de enkelte stykkene i dagbøkene er ofte litt upresise og mangelfulle. Dette er forsøkt kompensert med tilføyelser i rollelistene, som i hovedtrekk følger de oppslagsverk som er benyttet, og er satt i hakeparentes med likhetstegn i dagbokteksten som redaksjonelle kommentarer. Som et eksempel skriver Faye f.eks. «Pamila» for Carl Goldonis komedie «La Pamela», oppført første gang i 1750 og oversatt til dansk-norsk i 1765. I eksempelet følger rollelisten den dansk-norske oversettelsen som vist her:

Pamila [= Pamela, den forrige kammerjomfru hos Mylord Bonfils mor]; Kaserer Egedius, Lord Bonfild [= Mylord Bonfil]; Procurator Bang, Lord Arthur [= Mylord Artur]; osv.Kuben, PA-1936b, Faye III 2 s. 13.

De oppslagsverkene som er anvendt for å fylle noen av hullene i Fayes dagboktekst, er først og fremst Dansk Forfatterleksikon på nett ved Niels Jensen, Nasjonalbibliotekets databaser og mer lokalhistoriske fremstillinger som Liv Jenssons Teater i Drammen inntil 1840 (1974) og Jo Sellægs Fra masken til ilden: Drammens teater gjennom 200 år (2000). Det har vist seg at Andreas Fayes nedtegnelser supplerer Drammens teaterhistorie med enkeltoppsetninger som det ikke er vist til i andre kilder.

Det var ellers vanlig praksis fra selskapet at disiplene på latinskolen fikk tildelt billetter til generalprøver på enkelte oppsetninger. I et brev fra komediedireksjonen i Det forenede dramatiske Selskab ble skolens elever en gang beskyldt for å ha klappet på generalprøven 5. november 1820. Det ble forfattet et svarbrev på vegne av elevene, og rettet av overlærer Boye. Mye tyder på at Faye var opphavsmannen til brevet som ble sendt 27. november 1820. Det har imidlertid ikke vært mulig å finne tilbake til noen videre korrespondanse eller omtale av denne saken i arkivene eller i avisene. Det er dessuten svært mangelfulle arkivopplysninger både etter Drammens lærde Skole og Det forenede dramatiske Selskab fra denne tiden, så vi har bare Fayes avskrift å støtte oss på:

Det smerter os i Sandhed meget at erfare af den dramatiske Diriktions Skrivelse til Rector Bork, at man tillægger Latinskolens Discipler i Almindelighed de Uordner der fandt Sted ved Generalprøvene den 5 denne Maaned. – Vi have troet at vor Alder og Æresfølelse fritog os fra den Mistanke ved Haandklap at have tilkjændegivet vort Bifald over et Stykkes Fremstilling paa et privat Theater, hvilket kun Smaadrenge, der ei have Forstand nok til at indsee det upassende heri, og baade Nykker kunne gjøre; at vi ei bør henregnes til nogen af disse Classer, troe vi vor Opførsel beviser; ligesom vi og under vore udmærkede og oplyste Læreres Veiledning allerede ere ved Videnskabernes velgjørende Indflydelse blevne deelagtige i en saadan Dannelse at vi kunne indsee det Upassende i en Handling, og derfor ei heller begaae det, forat vi, i det vi arbeide fremad til vort Maal, ei skulde standses derved paa Veien. –Kuben, PA-1936b, Faye III 2 s. 40f.

Høydepunkter i dagbøkene

I de første dagbøkene følger vi i hovedsak Andreas Fayes dagligliv og gjøremål i Drammen og Lier i perioden 1818–1823. Vi får kunnskaper om hvem han omgås med, beskrivelser av lærere, elever, eksamener ved Drammens lærde Skole (latinskolen) og en opplisting av pensumbøker vi knapt har sett maken til fra norsk skolehistorie i tiden rett etter 1814. Vi er også med ham på en slektnings barselmarkering som utvikler seg til en regelrett fyllefest, følger Fayes forberedelser og organisering som «Directør» av et stort latinskoleball med 160 gjester for å feire skolens 5. stiftelsesdag i begynnelsen av oktober 1821, blir med ham på utflukter og spaserturer med familie og venner i omkringliggende naturperler i Drammensområdet, følger ham den gangen han overvar Kong Carl Johans inntog i Christiania 16. juli 1820, og seansen da han hørte 5 unge damer synge Norges første kronede nasjonalsang, «Sønner af Norge», for første gang i Drammen 18. februar 1822. Den var skrevet av Henrik Anker Bjerregaard (1792–1842) og tonsatt av den lokale skipsreder og komponist Christian Blom (1782–1861).

Det er mange høydepunkter og nok å øse av i disse dagbøkene, men kanskje det som topper begivenhetenes gang, er de tre skoleferiene Faye tilbringer hos jernverkseier Jacob Aall og familien på Nes i 1820 og 1821 og reisen til onkel David Faye i det gamle Fredrikshald sommeren 1822.

Julen 1820 avslutter Andreas Faye den første av de tre håndskrevne dagbøkene som utgjør dette Bind I slik: «Denne Juul er en af de behageligste Ferier jeg paa lang Tiid har havt, – og jeg vil ønske, at ende min næste Dagbog saa vel tilfreds som jeg ende denne.»Kuben, PA-1936b, Faye III 2 s. 54. I 1821 besøker han Nes og Arendal både i sommerferien og juleferien. De tre besøkene gir ellers ny kunnskap og innsikt både i Aall-familiens liv på Nes tidlig på 1820-tallet og detaljerte beskrivelser av parkhageanlegget Lunden med drivhuset, dammen og eremitasjen.

Reisene til og fra Nes fant sted på følgende tidspunkter:

• Jul- og nyttår 1820: 17. desember 1820 til 9. januar 1821
• Sommeren 1821: 18. juli til 8. august 1821
• Jul og nyttår 1821: 21. desember 1821 til 13. januar 1822

Sommeren 1822 bød også på store opplevelser for Andreas Faye. Tirsdag 9. juli spaserte han ut til Hurum og besøkte antikvar og sogneprest Andreas Mørch (1756–1834), et besøk som virkelig satte Faye på sporet av både genealogi og innsamling av sagnmateriale:

Foruden sine Antiqvitæter viste Mørk mig ogsaa en Bog, som jeg skulde ønske at eje nemlig: «Lexicon over adelige Familier i Danmark, Norge og Hertugedømerne, udgivet af et genealogisk Selskab i Kjøb: 1787 4 B: 2 H: med Kaabere.»

Da jeg spurgte han om han kunde give mig nogen Oplysning om den fayiske Familie gav han mig Anvisning paa «Excerpa e libro capituli capitulata Bergensis», den 1ste blandt Qvarterne i Deichmanns Bibliotek i Christiania.Kuben, PA-1936b, Faye III 4 s. 7 (ms. s. 3).

Dette manuskriptet befinner seg fortsatt i Deichman, men inneholder ved nærmere undersøkelser ingen ting om Faye-familien. Under eller rett etter besøket hos Mørch nedtegnet Faye også sagnet om «Ridderspranget», et sagn vi gjenfinner publisert 11 år etter i Norske Sagn (Faye 1833: 234ff. / Faye 1844:215ff.). Fayes originale 1822-versjon av sagnet går slik:

I Vaagesogn findes den gamle adelige Gaard Sandbo (Sundbu) fordum tilhørende Familien Gjæsling. Under Gaarden ligger Sletten Heimdal, som gav Anledning til en Strid mellem Ridder Knut Iljærn af Sundbu og en valdrisk Ridder. I denne Strid opbrendte den valdriske Ridder Sundbu, men blev kort efter selv overvundet ved et Krigspus paa Fugelsæter og undkom ved Nød (Ridderspringet).Kuben, PA-1936b, Faye III 4 s. 7 (ms. s. 3).

I skoleferien senere på sommeren reiste Andreas Faye med tante Anthonette Faye og andre familiemedlemmer til Halden. Reisen startet fra Drammen 20. juli 1822 og gikk over Hurumlandet, og med ferje over fjorden til Drøbak. På veien videre ble det flere stopp hos venner, familie og bekjente av tanten både i Rygge, Moss, Evje og Fredrikstad, før de kom frem til «Onkel David Faye» med familie i gamle Fredrikshald by 24. juli 1822. Der ble reisefølget en ukes tid og kom tilbake til Drammen igjen 3. august. På veien tilbake besøkte de flere kirker og steder. Andreas noterte flittig i sin dagbok og skrev senere ned utdrag fra topografiske tidsskrifter med referanser til geografi, næringer, historiske hendelser og personer knyttet til disse stedene.

Spesielt interessante er nok hans lokalhistoriske beskrivelser av bygninger og kjente personer i Fredrikshald før den store bybrannen i 1826. Også onkel David Fayes hus brant ned til grunnen. Han bygde opp igjen en ny stor murgård på branntomten. Den stod ferdig i 1830, tegnet av arkitekt Friderich Christopher Gedde (1781–1840). Den staselige Fayegården i Svenskegata 6 står der fortsatt og huser fra 2024 Halden museum.

Etter sitt besøk hos «Onkel David» i juli 1822 skriver Faye at dette var en by han en gang godt kunne tenke seg å bo i:

Rette kan jeg sige, at Fredrikshald er den behageligste Bye hvori jeg endnu har været, da Tonen og Selskabeligheden her er meget god, da den ligesaalidt har Smaastædernes Sladderagtighed, som de store Stæders Stivhed, kort sagt Fredrikshald er den Bye, hvori jeg vil ønske, engang at kunne komme til at fæste min Boepæl.Kuben, PA-1936b, Faye III 4 s. 19 (ms. s. 15).

Proveniens

Andreas Fayes sammenhengende dagbokrekke fra 1818 til 1832 ble, som nevnt tidligere, avlevert i en kasse til Aust-Agder-Arkivet i 1971, nå Aust-Agder museum og arkiv, avd. Kuben, over hundre år etter Fayes død. Digitalarkivets inndeling etter nytt arkivsystem bygger i all hovedsak på tidligere utarbeidet kildeinformasjon. På detaljnivå følger nummereringen med romertall og vanlige indo-arabiske tall samme inndeling i nytt arkivsystem som i det gamle Fayes familiearkiv i Aust-Agder-Arkivet beskrevet i Låg 1979. Dagbøkene i Bind I er som følger:

Dagbok nr. 1: 01.01.1818–29.12.1820. Kuben, PA-1936b, Faye III 2
Faye, Andreas, AAKS/PA-1936b/1/F/L0002/0010: Memoarer og dagbøker / III 2: Dagbok, 1818–1821
https://media.digitalarkivet.no/view/115775

Dagbok nr. 2: 01.01.1821–26.06.1822. Kuben, PA-1936b, Faye III 3
Faye, Andreas, AAKS/PA-1936b/1/F/L0002/0011: Memoarer og dagbøker / III 3: Dagbok (No. 2), 1821–1822
https://media.digitalarkivet.no/view/115776

Dagbok nr. 3: 09.07.1822–31.08.1823. Kuben, PA-1936b, Faye III 4
Faye, Andreas, AAKS/PA-1936b/1/F/L0003/0001: Dagbøker, reisedagbøker / III 4: Dagbok (No. 3), 1822–1824
https://media.digitalarkivet.no/view/115777

I løpende dagboktekst er det gitt henvisninger til sidetall i de digitale filene, slik de er avfotografert gjennomgående etter de originale dagbøkene i Kuben og gjort allment tilgjengelig i Digitalarkivet (DA). Lenkene til aktuelle dagbøker i Digitalarkivet er oppdatert pr. 1. januar 2024.

Sideskift i dagboktekstene er markert med vertikale streker formatert i bold etter følgende mal for å skille de enkelte dagbøkene fra hverandre: |Faye III 2 s. 1|

I enkelte tilfeller har det også vært hensiktsmessig å vise til den fysiske originalen, f.eks. når originalt manus er avfotografert tosidig og paginert. Da angis sidetallet i den digitale filen og i manus, f.eks. |Faye II 1 s. 25 (ms. s. 23b)| – eller når originalen er paginert side for side, f.eks. |Faye III 4 s. 5 (ms. s. 1)|.

Skrivemåte og normalisering

Andreas Fayes skrivemåte er i det alt vesentlige beholdt og gjengitt slik han selv skrev, men utgiveren har i enkelte tilfeller normalisert skrivemåten. Problemet med å lese navn hos Faye, er at han ofte skriver ganske lydrett, og dessuten ofte bokstaverer samme navn forskjellig, f.eks. ‘Potov’ for Pothof.

Det har vært spesielt krevende å sortere de mange ulike skrivemåtene Faye har lagt til grunn, spesielt når det gjelder person- og etternavn. Han skriver f.eks. både Gabril, Gabriel og G: Faye for sin fetter Gabriel Smith Faye d.y.; Blok, Brok og Bork for Bloch, Broch og Borch; Boje og Bøje for Boye; Herlufsen, Herlufson og Herlofson; Rode, Rhode og Roede mfl. De aller fleste person- og etternavn er ikke standardisert i dagbokteksten, men enkelte er skjønnsmessig forsøkt standardisert etter vanligste skrivemåte i noter, figurtekster og registere.

Faye skriver nokså konsekvent etternavnet ‘Aal’ med en l, men noen steder har han tilføyd en ekstra l senere. Dette er ett av få tilfeller utgiver har normalisert etternavnet til dagens skrivemåte ‘Aall’. Det står imidlertid noe uklart for utgiveren når dobbel l i etternavnet ble vanlig, til og med utgivers oldefar ble døpt Jacob Aal Faye av sin far på Holt i 1857 og innført i kirkeboken med en l i mellomnavnet.

Det er ofte krevende å skille gotiske bokstaver fra hverandre i håndskrifter, f.eks. stor V og W. Enkelte etternavn er derfor normalisert slik slektsnavnet skrives i dag, f.eks. er V i originalen gjennomgående byttet ut med W i navn som Wettergreen, Winsnes, Wulf og Wulfsberg.

Stedsnavn er i all hovedsak gjengitt slik de står i originalen, f.eks. skriver Faye konsekvent ‘Langfaldøen’, men utgiver har ikke normalisert navnet til dagens skrivemåte ‘Landfalløya’ annet enn i notene til løpende dagboktekst.

Faye skriver nokså konsekvent stor I for stor J (gammel romersk skrivemåte). For oss i dag ser det unektelig merkelig ut å skrive Iøde, Iomfrue, Iacob osv. i brødtekst, og utgiver har derfor funnet det hensiktsmessig å normalisere skrivemåten til stor J.

Mange steder i dagbokteksten skriver Faye liten bokstav etter punktum. Dette er stort sett opprettholdt, men i enkelte tilfeller er liten bokstav etter skjønn byttet ut med stor bokstav hvis det er tvil om betydningen.

For å gi leseren bedre oversikt og lette lesningen er alle datoer i dagbøkene markert med fet skrift og punktum, f.eks. 7., og overskrifter for de enkelte månedene uthevet.

Innskutte setninger i originaltekst, margkommentarer og lignende er enten markert med skarpe klammer ‹ › f.eks. som i denne innskutte setningen:
‹Kort før Feriene giftede Fader sig igjen med Jf Olsen[.]›

eller som note.Kommentar i margen: «Kort før Feriene giftede Fader sig igjen med Jf Olsen».

Uleselig tekst og utgivers tilføyelser eller endringer direkte i dagbokteksten er satt i hakeparenteser [ ] f.eks.
31. I Dag kom Bugge tilbage fra sin vestlandske Reise og fulgte med mig op til [Christian] Wulf, hvor vi om Aftenen fornøiede os med at dandse. –

Andreas Fayes navn er forkortet til AF i notene som følger dagboktekstene.

Interne henvisninger i noter til Fayes samlede dagbokrekke er gjengitt med dato for innførsel og egen referanse i parentes som viser til aktuell dagbok med nummer og sidetall, f.eks.:
Se for øvrig AFs dagbok 29. mai 1819 (Faye III 2 s. 22).

Andre henvisninger til det tidligere Fayes familiearkiv (nå PA-1936b) i Aust-Agder museum og arkiv, avd. Kuben, gjengis enkelte steder noe mer detaljert enn i de interne henvisningene til dagbokrekken, f.eks.:
Kuben, PA-1936b, Faye I 22: Status for Chr. Faye 1817 og 1820, samt vedr. hans dødsbo.

Vedlegg, Kilder og Litteratur følger bak i boken, men kommenteres ikke nærmere. Den utvidede, trykte utgaven av Bind I er rikt illustrert og har i tillegg inkludert to appendikser, det første til minne om Andreas Fayes mor og det andre om stedfesting av Faye-gården på Bragernes i Drammen (Faye 2024: Novus Forlag AS). Samlet personregister vil først bli publisert i siste bind av dagbøkene.

Utgiver Jan Faye Braadland har utstyrt teksten med en fyldig innledning og omfattende kommentarer, som gir ny innsikt i både lokale og nasjonale historiske hendelser i tiden etter 1814.

Om Andreas Faye

Andreas Faye var prest, historiker, pedagog og folkeminnesamler.

Les mer..