Daa eg kom nordi Orkedalen, vardt Dalføret rumare og større, og betre Gardar var der imillom at sjaa. Det var nokot upplandsk stort ved Dalen her, og fleire og fleire Gardar med upplyste Folk var der, til nærare og nærare Ein kom Orkedalsøyri; og ein Fjordungs Veg sudetter Sletti fraa denne Strandstaden var det som inn med ein annan By med Lundar og veldyrkade Jordir og gilde Hus, som det her nordetter tok til at dera Gardinur i. Hov, som no atter liksom i den eldgamle Tid er Domargard, er ein af dei mest hugsame Gardar, som du skal sjaa med dine Augo, og det er paa Grunnen hans denne vesle Staden ligger fram mot Fjorden. Eigaren var ikki verre enn Garden sin.
Daa eg fram paa Bakkarne i Orkedalen saag 162Trondheimsfjorden komande inn igjenom nord i Himlesyni (Horisonten), kom der liksom ein Andarpust mot meg, for der saag eg den gamle Vikingveg til Fe og Frægd. Eg sat og drøymde i Kariolen – for eg maatte kjøyra den Mili – og Aarhundrad og Aartusend foro som varme og kalde Gufsar gjenom Tanken min. Throndheimsfjorden er ein sann Stormann. Han skal sidan faa sit. Og Christianiafjorden – det gamle Folden – er berre som ein Barn imot honom. Eg lengtade etter Morgondagen for at kunna kasta meg i hans Bylgjur; og daa Morgondagen kom, sagde eg med Cæsar: «Eg umarmar deg Afrika!» Men der var so kaldt den Dagen og inne i eit Laugarhus, at der no inkje stort vardt af med denne Kjæmpeumarming; men so var det somykit gildare sidan.
Eg foor med Eimbaat fraa Orkedalsøyri og inn igjenom til Throndheim dei tri Mil. Me saago inn, der Einar Tambarskelve hadde butt, og uppigjenom fraa Gaulosen til Gaula, der Haakon Jarl hogg eit Hol i Isen og lagde Kaapa sin inn med Voki for at narra Folk til at tru, at han var sokken ned; eg saag uppetter, der Thora paa Rimol budde og til Byneset, der Nordal Brun er fødd; og so foro me innigjenom langs gode Bøar og gilde Gardar fram til Digermulen, der eg liksom skvatt tilbake paa Dekket og sagde: «Aa, gamle Nidaros! er du der?»
Boken er utgitt av bokselskap.no
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Aasmund Olavsson Vinje er kjent for sine levende reiseskildringer. Ferdaminni fraa Sumaren 1860 kom ut i 1861. Boken er en samling reiseskildringer fra hans tur fra Christiania (Oslo) til Trondheim og tilbake, i forbindelse med kroningen av kong Karl 15. i 1860. Nordover gikk han gjennom Østerdalen, sørover gikk han via Kristiansund og Romsdalen før han dro over Dovre og ned Gudbrandsdalen.
Tekstene er små artikler om jordbruk, seterbruk, folkeliv og levesett. De er kåserende i formen, og han bruker sammenligning mellom motsetninger som litterært grep for å peke på problemer som burde settes under debatt.
Med denne tekstsamlingen bryter Vinje med det nasjonalromantiske synet på bonden, som han beskylder blant andre Bjørnstjerne Bjørnson for å ha skapt. Istedet følger skildringene av sosiale og kulturelle forhold kravene innenfor realismen. Men i tillegg gjør Vinje noe nytt: Han legger inn lyriske innslag i form av dikt som skal bidra til å skape stemninger. Ferdaminni ble ikke bare vel mottatt da den kom ut, blant annet på grunn av den hånlige skildringen av all pomp og prakt omkring selve kroningen. Men i dag regnes Ferdaminni som Vinjes hovedverk.
Se faksimiler av 2. utgave fra 1871 (NB digital)
Les mer om A. O. Vinje og Ferdaminni på nettsidene til Nynorsk kultursentrum, Aasentunet og Allkunne.
A.O. Vinje var en viktig skikkelse i norsk offentlighet på 1800-tallet. Som forfatter og journalist var han en ivrig deltaker i samfunnsdebatten. Vinje var særlig opptatt av samfunnsforhold, litteratur og politikk, og han har hatt stor betydning for utviklingen og etableringen av landsmålet i Norge.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
