Fernanda Mona

av Ragnhild Jølsen

XXVI.

Det varte ikke længe, inden de to Gauper atter kom med Bud fra Aga, at Fernanda Mona maatte komme til ham.

Hun steiled først ved Tanken paa, at han havde saaret hende, og svarte: – Nei, hun vilde ikke komme.

De to Gauper fremholdt halvt forsagte:

«Du kan godt komme. Han er slet ikke saa lei, som han har Ord for.» Og til yderligere Betryggelse fortalte de: «Han har ladt alt Skjægget rage af sig ogsaa nu, saa han ser ikke ud som no’n Troldmand længer.» – Men Fernanda Mona vilde fremdeles ikke.

Da kom de igjen nogle Dage senere. De satte sig paa et Bord inde i Prokuratorhuset. Blev siddende slig lidt og slingre med Benene.

«Det er slemt for Aga,» kom det saa. «Han har det ikke godt.» Og helt forsagte bad de pent: «Vil du ikke være saa snil at bli med os til ham?»

«Jeg kan vel ikke gjøre Aga friskere.»

– Jo, det var kanske det, hun kunde. –

Fernanda Mona rysted paa Hodet:

«Om jeg nu ogsaa kunde, vilde jeg saa gjøre det, tror I?»

Da stak de to Gauper pludselig i at graate:

151«Han vil ikke slippe os ind til sig, før vi har faat dig med, sier han!»

– Hvad aparte det da var for dem at være inde hos slig en syg og forsinnet Mand? –

– Aa, de var nu ikke anderledes, Gauperne, Aga var snil og rar, de fik være paa Gan, de vilde gjerne gjøre noget igjen for ham. –

Fernanda Mona skjønte: Gauperne var tæmmet nu og blit Hunde.

Tilslut lod hun sig dog overtale til at gaa med dem. De var glade da og fortalte underveis, at naar de fremfor andre vidste, hvordan Aga havde det, saa var det, fordi de ofte titted paa ham gjennem Nøglehullet. Og han var blit saa besynderlig til at ligge og rulle med Øinene og glo om sig i det sidste, naar ingen var inde hos ham. Og han havde saa vanskelig for at sove. Og naar noget gik ham imod, saa havde han let for at glemme sig, og sparked han i Benet, fik han straks Smerter i det. – Fernanda Mona forstod, de gik nok op i sin Herre med Liv og Sjæl nu disse to, og rimeligvis kunde intet i Verden nu tvinge dem bort fra Aga, slig han sikkert i deres Bevidsthed var sammenvokset med Gangaarden.

Han havde en stærk Spænding i Blikket, da hun traadte ind af Døren.

«Ud! Ud!» sagde han utaalmodig til Gauperne, der var fulgt med. Men til Fernanda Mona vilde han kun hviske saa lavt, at hun ikke forstod det.

152«Kom da hid,» hed det saa. Og da hun nøled, forsikred han: «Du behøver ingenting at frygte. Jeg gir dig Fribrev, saa jeg kan faa spurgt dig om det!»

Hun kom da helt hen til ham, og han trak i hendes Haand, forat hun skulde bøie sig dybt nok. Saa holdt han hende om Nakken og hvisked lige ind i Øret:

«Det var da en besynderlig Ting, saa vel du mener at være indi lidt af hvert. – Hvorfra har du det? – Svar, er du god.»

Fernanda Mona svarte:

«Aa slig efterhaanden har jeg faat vide meget leit, jeg.»

«Tror du det virkelig ogsaa?» Agas Øine brændte flakkende ind i Fernanda Monas Ansigt.

Hun vendte Hodet og saa fast paa ham:

«Ja, jeg maa jo tro det.»

Nu var det, at Aga slet ikke vilde ophøre med sin Udfritting: – Hvad havde hun da egentlig hørt, og hvorfra havde hun hørt det? Han mente, det var en græsgrod Sag det der, det vil da sige, – og han hjalp paa sin Forsnakkelse: – Han mente, at en Sag, som aldrig havde eksistert, heller ikke skulde leve saa længe i Rygtet. – «Sig mig nu Fernanda, du som ser saa pen og snil ud – gjør mig nu den Villighed at si det!» –

Og Fernanda Mona sagde, hvad hun fandt for godt. Men der hun naaed med Tanken 153hen paa de værste Punkter, steg Modviljen for Aga atter op i hende, og hendes Øine lynte imod ham i det halvmørke Gankammer. Agas Ansigt fik Liv:

«Du unge Pige, som staar der med Nag mod mig,» sagde han – «se til, om jeg ikke kjender dig igjen Træk for Træk af en anden. Hun gaar som Skygge nu, men du er levende, frisk og deilig,» – og han forsøgte at trække hendes Hode endnu længer ned. Hun rev sig løs med Udtryk af Væmmelse. Kort efter sank Aga sammen:

«Hvad var det forresten, det du sagde forrige Gang – det om Samvittighed og Skygge? – Forfulgte Samvittigheden mig i Skyggerne, sagde du?»

«Ja.»

*

Ruderne i Agakammerets Vinduer var skimlede og ujevne, nogen som Perlemor, nogen med hvide Flekker. Og en af disse Flekkerne havde Størrelse som en stor Skaal i den nederste Rude, og den traadte tydelig frem, naar der var mørkere ude end inde. Det forbandede Vindu! Agas Øine droges mod det i søvnløse Nætter. –

Og en Skumringstime, da nogen kom ind, befalte han:

«Hæng det Tæppet der for Vinduet – og husk altid at gjøre saa hver eneste Kveld!»

154Men næste Aften, da de vilde hænge Tæppet fore, hed det:

«Nei, hvad Fan – det der vil jeg ikke ha!»

En anden Gang bød han dem trække Sengen over til den modsatte Væg. Sengen var af den Slags, hvis Himmelkrone er fæstet i Taget, saa den maatte de løsne med Øksehammeren, før de fik udført Ordren. Dog – ikke havde han havt Sengen staaende paa det nye Stedet længer end en eneste Nat, saa maatte de skubbe den et andet Sted. Og Dagen derefter et tredje og saaledes Værelset rundt, indtil den efter en Uges Flytning atter havned paa sin gamle Plads. Men nu maatte atter Tæppet op for Vinduet. For under Forbandelser at kasseres den næste Kveld.

Den Kveld laa han der, som han før havde ligget, og Tæppet var væk, saa det var halvlyst i Kammeret, og Oppasseren lagde sig til at sove paa Madrassen udenfor Døren.

Og Natten forløb rolig og godt, naar undtages en eneste Larm. Oppasseren vaagned af det; men da det ikke larmed paany, skutted han bare lidt paa sig og sov videre.

Men da samme Oppasser kom ind om Morgenen, forundredes han straks ved en Trækvind gjennem Værelset. Han saa didhed, hvorfra Trækvinden kom, det var gjennem en istykkerslaat Vindusrude, og nedenfor paa Gulvet sammen med hvide Glasskaar laa Agas Stok. Men oppe i Sengen laa Aga og stirred paa ham, rød i Øinene:

155«Jeg har ingen Følelse i Kroppen,» hvisked han mellem Tænderne – «der er ligesom blaast Dødkjød ind i mig.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Fernanda Mona

Romanen Fernanda Mona kom ut i 1905 og er en slags forsettelse av romanen Rikka Gan. Handlingen er lagt til Gan gård på 1800-tallet, i en komplisert brytningstid. Fernanda trekkes mellom gammel og nytt, lys og mørke, kjærlighet og ondskap.

Se faksimiler av førsteutgaven på nb.no.

Les mer..

Om Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsen er en av de unge forfatterne som i det første tiåret av 1900-tallet signaliserte et generasjonsskifte i den norske litteraturen. Selv om hennes forfatterskap ikke er like utbredt som f.eks. Knut Hamsuns og Sigbjørn Obstfelders, regnes hun som en viktig og original sjanger- og språkfornyer i norsk litteraturhistorie.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.