I. Angående bilister

Det begynte med at Pål og jeg helt tilfeldig drattet inn på en bilutstilling.

Det var om våren, og da er det nokså hyggelig og sånn på bilutstillinger. Frisk luft får en der i massevis, og liv og røre er det omkring en, og solen skinner så nydelig i all billakken, og musikken smeller festlig i trommehinnene. Vi gikk med andre ord ditinn drevet av de samme motiver som driver folk til hesteveddeløpene. Jeg har iallfall aldri snakket med noen som går på veddeløpsbanen for annet enn å trekke frisk luft og høre musikk.

Det som til å begynne med fanget vår interesse aller mest var, sant å si, bilselgerne. For en utholdenhet! For en opfinnsomhet! For en psykologisk innsikt!

En tok det rolig og saklig, en annen var fyr og flamme, en tredje talte lavt og inntrengende i «mellem-oss-sagt-tonen», en fjerde hevet sig til lyriske høider. Aller best var kanskje representanten for et meget kjent, gammelt, godt bilmerke. For hver flokk som kom forandret han taktikk. Den flokken Pål og jeg kom tøflende sammen med bestod tilfeldigvis mest av unge og yngre. Følgelig var han ivrig efter å fremheve de nyheter og forbedringer firmaet hadde å skilte med for året. 6Lett og adrett sprang han rundt og demonstrerte, åpnet, lukket, sveivet og skrudde med overveldende rutine. – Dette er nytt – og dette er nytt – og har De sett denne anordningen her – og legg merke til det patentet der! Det lå ham tydelig nok sterkt på hjertet å overbevise oss om at vognen ikke bare var solid, men også tipp topp moderne.

Da vi stod bøid over den åpne motorkassen, hvor det – som vanlig over åpne motorkasser – fant en almindelig forbrødring sted, dukket det op en eldre herre som også la for dagen en viss interesse for denne bilen. En meget distingvert herre var det, av et visst angelsaksisk tilsnitt. I betraktning av mannens alder og kjøpedyktige utseende fant vi det naturlig at selgeren efterhånden ofret sig helt for ham. Med glød og energi la han ivei med et nytt foredrag, denne gang ikke om det som var nytt – men om alt det som var akkurat som det hadde vært.

Det angelsaksiske hadde med andre ord ikke undgått ham. Sin manende appell til den gråhårede sluttet han med følgende ord: – Vårt merke har praktisk talt holdt sig uforandret siden 1924. Ja, jeg synes det er tiltalende, hvad?

– Jo. Det må man si! Det må man absolutt si! sa den eldre herre og strøk sig tankefullt over barten. – Overordentlig tiltalende!

Det er kongelig underholdning å stå på tre–fire meters avstand og høre på en bilselger. Men å komme nærmere – farlig! Pål og jeg gjorde det engang vi, – og resultatet var at Milslukeren blev vår.

Milslukeren er ikke av den flotte, feiende sorten som samler beundrere om sig på parkeringsplassene og får folk til å snu sig i gaten. Det er den ikke. Men den er riktig nett og pen og sånn –, og 7så uhyre elskverdig og vinnende! Moderate, sindige folk liker den. Det hender ikke så sjelden at den overallklædde mann som tilfeldigvis mater den med bensin og olje, klapper den på motorkassen og sier at, dig skulde jeg like å ha. Da holder Pål på å sprekke av stolthet, og jeg liker det også ganske godt.

Dengang vi begynte å nære alvorlige hensikter overfor Milslukeren, traff vi tilfeldigvis en gammel venn og bileier som vi betrodde oss til i håp om å få den nødvendige moralske støtte til foretagendet. Han blev stående og se tankefullt ut i luften. – Visst er det storartet å ha sin egen bil! sa han stille. – Men det krever unektelig en viss porsjon mot –.

– Mot? sa Pål forbauset, og jeg sa: – Ikke når man først kan kjøre vel?

– Jeg tenker ikke på selve kjøringen. Jeg tenker på folks dom. Den som anskaffer sig bil må kunne tåle det psykiske press som ligger i det at folk går der og tar en for millionær.

– Psykisk press? sa Pål, og jeg sa: – Det må da vel bare styrke kreditten –.

Vår venn så medlidende på oss. – Når man virkelig er millionær generer det kanskje ikke så meget, men jeg forsikrer dere, det er ytterst ubehagelig for en ganske almindelig lønntager å bli beskyldt for å være det.

– Jamen blir han det da? spurte Pål, og jeg tenkte: – Det hadde visst vært bedre om vi ikke hadde truffet ham.

– Nå. Om han ikke blir det så gjør ikke det saken bedre, sa vår venn overraskende. – Som eiendel betraktet står ennu bilen i en særstilling fordi den er av forholdsvis ny datum. Du kan kjøpe dig en villa ved sjøen og en hytte på fjellet, du kan holde dundrende kalaser og foreta utstrakte utenlandsreiser uten at din neste reagerer. Men erhverver du dig en bil kan du ikke gjøre 8regning på noen som helst overbærenhet. Om ikke direkte, så ad omveier, vil din neste skaffe sig rede på om du har betalt hvad du ellers måtte skylde, om du har meldt dig inn i begravelseskasse, om du har trygget og sikret din alderdom og om du har trygget og sikret din kone og dine barn for deres levetid. Hvis ikke samtlige disse punkter kan besvares med ja, da – han trakk beklagende på skuldrene –. Din karakteristikk vil herefter kortelig bli: – Å han – han har bil og all ting! Betoningen alene vil da avgjøre hvorvidt du er en velstående slubbert eller bare slubbert.

Pål så usikkert på ham. – Du mener altså at –.

– Neida, det mener jeg ikke, sa vår venn avgjort. – Det mener jeg absolutt ikke. Jeg mener at man venner sig til det. Vanen er tankens forfører. Når en har hatt egen bil en tid har en så ofte hørt at en må være millionær at en tror det selv til slutt. Der har dere en av grunnene til at jeg byttet inn det gamle trillebøret mitt med en Horch iår. Men husk nå på, – han senket stemmen fortrolig, – å si til dem som går dere på klingen, at over i Amerika, der har hvert hushold minst to à tre biler. Jeg vet ikke om det er tilfelle, men som forsvar er det iallfall ganske virkningsfullt. Forresten – vår venn gjorde en avsluttende og innrømmende gestus – forresten er nok disse forholdene blitt bedre i det siste, adskillig bedre.

Da vi skulde la Milslukeren innregistrere, bad jeg Pål passe på at vi fikk et skikkelig nummer. Pål vred sig og spurte hvad jeg mente han skulde gjøre i den anledning. – Ja det vet jeg ikke, sa jeg, – men at folk gjør et eller annet for det, det er sikkert! Pål mumlet noe om forfengelighet, og jeg måtte skynde mig å forklare at det var ikke et lavt nummer jeg absolutt vilde ha, men et nummer som var lett å huske.

9Ja ja, ved middagstider ringte Pål og sa med en stemme som var så veltilfreds at det formelig oste ut av luren: – Ja nå har vi fått et nummer som er så fabelaktig lett å huske at selv du må kunne klare det!

– Hvad er det for et da? spurte jeg spent.

Pinlig taushet. Han hadde glemt det.

Hvad nu vår føromtalte venns dystre spådommer angikk, så var de visstnok overdrevne, men ikke helt ugrunnete. Allikevel er det ikke han som beskylder bileieren for å være millionær som er den mest irriterende. Slike hjelpeløse kvikkheter tyr vi jo allesammen til i mere eller mindre grad. Langt verre er ertekroken som under koselig vennskaps maske lar samtalen arte sig som et forhør:

– Å mye kan nå denne vogna her brenne pr. mil? To liter, hvad? Eller to og en halv?

– Er’u gæern! sier bileieren indignert. – Brenner’n 1,5 liter så er det toppen.

– Ja – nei – det får du mig ikke til å tro, sier ertekroken uforskammet.

– Jamen hvem skal vite det om ikke den som kjører vogna! roper bileieren, det begynner så smått å koke i ham.

Ertekroken smiler rolig og går over til noe annet. – Å er’e nå bensinen koster? Er’e 26 øre literen eller –?

–Det er så forskjellig. Noen steder er den helt nede i 23.

– Men det blir vel mest her i byen du kjøper bensinen? 26 øre, sa du! Og så oljen da! Olje er dyrt. Sandelig blir det en pen slump av det! Og så reparasjoner da! Jeg så du blev tauet innover her forleden –. Var det motoren som hadde slått sig vrang?

– Nei det var bare noe med kardangen, oplyser bileieren bisk.

10– Auda! Var’e kardangen? Du måtte spøtte i bøssa da?

– Jeg har ikke fått regningen enda.

– Det er godt for alt det en har å glede sig til! ler ertekroken og er så vennskapelig, så vennskapelig. – Ja du er mig en fin en du! Å var’e nå jeg sku’ sagt? Jo, du holder ikke den bilen under halvannet tusen om året?

– Halvannet tusen! skriker bileieren, og det er ikke langt fra at stemmen sprekker. – Er’u fra sans og samling? Står den mig i åtte hundre er det høiden; Ikke et øre mere enn åtte hundre, det sier jeg om det så skal være mitt siste –

– Halvannet tusen, gjentar ertekroken uforstyrrelig og teller på fingrene. De halvannet tusen klemmer han godt fast til tommelfingeren. – Og så må du vel regne med en årlig verdiforringelse av tusen kroner! Disse tusen kronene plaserer han på pekefingeren, og klemmer så tommelfingeren og pekefingeren tett sammen. – Det blir to tusen fem hundre det, årlig. Mange penger! Men selvfølgelig, sier han og ler støiende – når man har råd til det, så hvorfor ikke?

– I Amerika har hver husstand to à tre biler! sier bileieren hest.

Men den annen hører ikke, han gjentar bare fromt: – Når man har råd til det, så hvorfor ikke? Det er sandelig godt at det enda finnes noen som har så god råd!

Hvis noe skulde hende i et slikt tilfelle, venter jeg i det minste å finne følgende i domspremissene:

«I formildende retning må hensyn tas til at den skadede, før han blev kjørt ned, hadde utvist en sterkt provoserende optreden overfor tiltalte, hvorhos o.s.v. o.s.v.»

Som bilist får en i løpet av ganske kort tid snudd op ned på mange av sine begreper.

11Før har en f.eks. definert begrepet fotgjenger slik: Person som bruker sine ben til å komme frem med.

Men er man blitt bilist, definerer en det uten nølen slik: Person som ikke kan få bena med sig.

Begrepet bilist, før: Hensynsløs person som finner en tarvelig fornøielse i å tute en tilbake på det fortauet en kom fra, selv når en er mere enn halvveis over gaten.

Nu: Hyggelig person, med hvem en aldri slipper op for samtaleemner.

Begrepet trafikk-konstabel, før: Mannsperson som passer på at biler kommer over gatekryss.

Nu: Mannsperson som med hevet hånd stanser biler, for at kvinner og barn til enhver tid kan vimse fritt omkring i kjørebanen.

Dette er bare noen få eksempler. De kan forfleres i det uendelige.

Å skifte sol og vind mellem bilist og fotgjenger krever en salomonisk visdom, og man gjør følgelig best i ikke å innlate sig på det. De fleste har det vel slik at de raser mot bilistene når de er fotgjengere, og mot fotgjengerne når de er bilister. Det kan imidlertid ha sin interesse å regne op begge parters vesentligste anklagepunkter. La oss først se på tingene fra bilistenes standpunkt:

Fotgjengere tror at en bil kan bukte sig som en orm. Dette er helt feilaktig. Dertil innbiller unge, smukke damer sig at en bil av sig selv viker tilbake i henrykkelse. Dette er også feilaktig.

Enkelte mennesker opfatter et advarende biltut som en personlig fornærmelse og svarer med å nedsette tempoet til sneglefart i forvissning om at det er forbudt å kjøre over folk. Ja, forbudt er det, men –

Det later til å være en utbredt tro blandt fotgjengere at de kan foreta sig hvad de vil ute 12i kjørebanen bare de passer på å se ufravendt på den kommende bil. Dette må bero på en misforståelse. En bil lar sig ikke hypnotisere. Skal noen hypnotiseres må det fornuftigvis være kjøreren. Dog bør fotgjengeren ikke stole for meget på sine hypnotiske evner, det kan grense til grov uforsiktighet å gjøre det.

Endelig er det endel fotgjengere som selv lar sig hypnotisere av en frembrusende bil, slik at de ikke kan komme av flekken, men står og vagger fremfor støtfangeren som en slange foran slangebetvingerens fløite. Denne kategori er meget farlig. Om lærde menn, forelskede ynglinger og opkavede husmødre kunde avkoble sine tanker det lille øieblikk mens de krysser et gatehjørne, vilde det bety en stor fordel for bilkjørerne og ulykkesstatistikken.

Hvad små byer angår, så står de i en klasse for sig. Her har bilorganisasjonene tatt under overveielse å søke myndighetene om å få lov til å kjøre på fortauet, da fotgjengere og barnevogner så absolutt foretrekker kjørebanen.

Men – fotgjengerne har jo litt å skulle ha sagt de også:

Bilistene benytter sig i enhver situasjon av den sterkeres rett, hvilket er høist utekkelig og vel så det.

Bilistene hevder at de ikke kan bukte sig frem i trafikken, men må holde en stø kurs. Besynderlig bare at dette utelukkende synes å være tilfelle når det er fotgjengere som er iveien. Er det en annen bil som er iveien, da er det ikke det vrikk og sprell en bilist ikke kan gjøre for å komme forbi.

Bilene umuliggjør enhver forhåndsberegning av tiden. Den eneste regel man trygt kan regne med er at man kommer for sent til alle avtaler. Ordsproget «Det kom en mann med en slede 13iveien» må regnes som sterkt foreldet og bør erstattes med «Det kom hundre biler iveien».

Bilene ødelegger enhver chance til distingvert optreden i gatekryss, hvis man da ikke er villig til å ofre livet for samme, noe som strengt tatt ikke kan tenkes om annet folkeslag enn engelskmennene.

Og sist, men ikke minst: Sitter fotgjengeren hjemme i sin trygge stue forstyrres hans ro av tanken på de uteværende som er gitt bilistene i vold. Med andre ord, bilene har gjeninnført i vår tilværelse usikkerhetsmomentet fra urtiden som man engang trodde civilisasjonen hadde gjort ende på.

Bare på ett punkt hersker det enighet mellem de fiendtlige parter. Det er når det gjelder tredjemann – syklisten. Overfor denne vinglende fribytter som føler sig hevet over alle trafikkregler, nærer bilkjøreren og fotgjengeren nøiaktig samme følelser, omenn på et litt forskjellig grunnlag: Bilkjøreren fordi han er redd for å kjøre over, fotgjengeren fordi han er redd for å bli kjørt over.

Med hensyn til det daglige kav for å komme frem, er det i det hele tatt ikke til å komme utenom at det her som i livets øvrige forhold hersker en alles kamp mot alle. Pål og jeg snakket engang med en buss-chauffør som trafikerte en særlig smal og vanskelig vei. Deltagende spurte vi om det ikke nokså ofte hendte at det opstod kinkige situasjoner. Chaufføren lot øinene tale før munnen. Efter å ha dvelt en passe stund ved sin egen koloss, fløi blikket over til vår lille uskyldige Milsluker, som så ut til å ha lyst til å krype ned i grøften for å slippe sammenligningen. Så endelig spyttet chaufføren bussen megetsigende ut, den han hadde i munnen altså, og sa med et bredt grin:

14– Å – dække fali for vårs!

Denne «dække-fali-for-vårs»innstilling går igjen hos allesammen. Bussene har den overfor bilene, og bilene har den overfor syklene, og syklene har den overfor fotgjengerne, og fotgjengerne – vel, fotgjengerne vet at de har loven på sin side, så de har den overfor alle ihop –

I alt menneskelig går det hovmod.

Bilistens hovmod har fått sitt faste uttrykk i den almene bevissthet. Det karakteriseres ved en nonchalant tilbakelent stilling og et blasert blikk ut i luften. Fotgjengerens hovmod er mindre kjent, antagelig fordi det er av nyere datum. Det har nemlig utviklet sig som en motforholdsregel. Enhver ny situasjon avføder som bekjent nye forholdsregler, og fotgjengerne har ikke latt sig knekte av bilens tidsalder.

Det er bekvemmere å bile enn å gå. Det er raskere å bile enn å gå. Men det er finere å gå enn å bile.

Å gå på sine ben nufortiden er faktisk det fineste et menneske kan gjøre. Og jo flere biler det produseres, jo finere blir det. Den tid kommer sikkert da det å bile en tur lørdag og søndag er så simpelt at man kvier sig ved å gjøre det åpenlyst.

Men ennu tolereres det, iallfall når det gjelder lengere strekninger. Når det gjelder mindre –, tja, hvad skal en kalle det misbilligende kryssforhør en bilist som regel er gjenstand for i et selskap hvor de andre gjester er kommet gående.

– Bilte du hit?

– Nei – eh – det vil si ja – du forstår jeg var ute i siste liten, og så var jeg så redd dere skulde vente –

– Biler du alltid når du skal bort?

– Hvem da? Jeg? Å langtifra! Er du gal? Neida, jeg går bestandig jeg. Det er så deilig med frisk luft vet du! Og så så godt å få røre på bena da! Du verden!

15– Skal du bile hjem igjen også?

– Uff, jeg blir jo nødt til det når jeg har bilen her! Ergerlig også! Men så kan jeg iallfall kjøre dig hjem med det samme –

– Takk du, jeg går heller. Jeg elsker mosjon og frisk luft.

Nu kan det vel tenkes at selv hovmod tjener en hensikt, og da også denne spesielle avart. Det er nemlig noe der som en bilist aldri vil innrømme overfor en fotgjenger og knapt nok for sig selv, og det er vanskeligheten ved å dra bena ut av bilen når de først er kommet inn i den. Jo lenger en kjører jo mere forsvinner det friske initiativ på benas vegne som en hadde ved starten. Vilje og ben lammes omkapp på en helt ut gåtefull måte, og: – Er det egentlig noe å gå ut for? – så lyder det slappe spørsmål som mere enn én gang har betegnet nederlaget. Hvorefter man raser videre med murrende samvittighet –. Fotgjengerne vil selvfølgelig hevde at det er bilistenes egen ufullkommenhet som her kommer tilsyne. Bilistene derimot er tilbøielige til å skyte sig inn under bilenes ufullkommenhet. Vel er de ganske bra slik som de er nu, med kneledd og hydrauliske bremser og støtfri centerpunkt styring og krengningsstabilisator og litt av hvert, men før det kommer derhen at de tøffer op ved siden av sin eier når han plystrer på den, før kan de ikke sies å være fullt uteksperimentert. Først når denne forbedring er iverksatt og den gående bilist vet at han ikke er nødt til å vende om og møisommelig gå den samme vei tilbake igjen, først da vil kombinasjonen bil- og fottur kunne gjennemføres med hell.

Hevder enkelte. Behøver jeg si hvem?

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.