II. Lynturister

16Jeg kan faktisk ikke huske at Pål og jeg noensinne trettet før vi fikk Milslukeren. Men det må vel bero på en feilerindring, for så englelige og kjedelige kan vi da umulig ha vært. Efter Milslukerens inntreden i vårt liv har vi derimot hatt adskillige temperamentsfulle sammenstøt. Til dels med vidner, det er det verste. Når engang den ideelle bil kommer på markedet går jeg ut fra at den har en lydtett vegg som kan felles ned mellem for- og baksetet, slik at chaufføren og hans hustru kan utveksle meninger om fart og kjøring uten at de dermed gir tilfeldige medreisende våben i hende for all eftertid. Ja, for det er ikke videre muntert å få slengt sig i nesen: – Å du da – du har da vel nok med å passe dig selv! – Hvad? sier jeg forundret. – Mig selv? – Ja, hvordan var det ikke i bilen den gangen? – I bilen? sier jeg. – Ja, du kalte Pål for en bilbølle, og Pål kalte dig for et fe! Jeg vet ikke om du synes at det –

Det er bittert å høre denslags! Av mange grunner uhyre bittert! Hvor lykkelige har ikke disse samme gjester i øieblikket vært over at det var én i bilen som torde tale passasjerenes sak! Selv føler de sig i egenskap av gjester til en viss grad hemmet, og om de ikke gjør det, har de iallfall sitt renommé som modig maur å verne om. Hvor deilig er det ikke da for dem når iallfall én er uforferdet nok til å være redd! Men hvad har en igjen for det?

Jo, når bilen stanser, men heller ikke før, bryter et vær av forundring og munterhet løs over ens stakkars hode.

– Du vil vel ikke si at du virkelig var redd?

17– Du kan ikke mene det? Vi sneglet oss jo frem. Og veien var da ganske pyntelig! Nesten litt for pyntelig –

– Si mig, er du så nervøs bestandig? Ja for da sier jeg: Stakkars Pål! Du er en tålmodig mann, du Pål!

Det er takken.

Og så klapper de Pål på skulderen, og Pål kroer sig. Og siden på kammerset sier han, der kan du se, de andre syntes jeg kjørte langsomt! – Pål! sier jeg, og fikserer ham så lenge det er nødvendig, og det kan være lenge nok.

Nu er det allikevel ikke farten som er det store stridsspørsmål innen Milslukerens fire, grå vegger. Det er forbikjørslene. Fra det øieblikk Pål ser en bil i det fjerne som kjører i samme retning som han selv, luer det et farlig glimt i de ellers så godmodige blå øine. Lidenskapen later hans hjerne klar for så vidt som han er listig nok til å søke skyldspørsmålet avgjort på forhånd. – Du orker ikke alt dette støvet, gjør du vel?

Før jeg får tid til å svare har Pål speedet op, og så lenge vi suser frem på den trådsmale kanten mellem grøften og den andre bilen, vet han at jeg redder hvad reddes kan ved å sitte musestille. Når så spenningen er over og vi har inntatt lederplassen, ser Pål på mig og er skrekkelig forbauset over ikke å møte et lerkeblidt ansikt.

– Jamen du orket jo ikke støvet! sier han sårt og er den som har ofret sig.

Påls versjon av disse episodene håper jeg ingen setter lit til. Jeg har hørt såpass meget at jeg har en liten anelse om hvordan Pål gjenforteller det hele.

– Nana må først venne sig til alle ting! (Slik begynner han, en solid og troverdig begynnelse, ikke sant?) Men har hun først gjort det, da –. (Her ryster han betenkelig på hodet). Det er 18farlige naturer igrunnen disse, som kan venne sig til alt bare tilvenningen skjer noenlunde suksessivt! De begynner så pent, men blir de verste. Se nu på Nana når vi er ute og biler! Til å begynne med må jeg kjøre i 25 km.s fart. Setter jeg den op til 30, skriker hun op som en stukket gris og hviner: – Hvad er dette for råkjøring? Jeg vil ikke finne mig i det et øieblikk lenger! (Til gjengivelsen av disse replikker benytter Pål sig av de mest skingrende falsett-toner som regelmessig gjør stor lykke). Og selv om veien er flat og rett og tyve meter bred, får jeg ikke lov til å kjøre forbi noen, ikke engang om det er en Ford av 1918 vi har foran oss. Dette er vel å merke i begynnelsen! sier Pål og gjør en virkningsfull kunstpause. Er jeg klok nu så lar jeg henne få sin vilje. Om en liten stund vil hun da si: – Uss, det var da fært også, sånn som den Forden luser avgårde! (Pål er ikke den som overdriver virkemidlene, til denne replikken bruker han ikke falsett-tone, men lesper isteden ganske kraftig, og tilhørerne ler fjollet.) Så kjører vi et par minutter i taushet igjen, men plutselig kommer det en ny bemerkning fra Nana og denne gang gjerne i en rask og noe ilter tone: – Nei, dette orker vi ikke lenger! La oss komme forbi det gespenstet der, og det fortere enn fortest! Nana, sier jeg, vi kan da ikke kjøre forbi i en sving, det strider mot trafikkreglene! – Å blås! roper Nana. – Jeg holder ikke ut å kjenne denne motbydelige exhausten et sekund lenger. Bare kjør ivei! Og slik utvikler det sig videre og videre, og når vi er ved slutten av turen, da ser Nana helst at jeg kjører med 100 km.s hastighet. Så hvis det ikke var for det at jeg holder mig til loven –

Ja, slik omtrent pleier Pål slutte sin beretning idet han megetsigende ser sig omkring i forsamlingen.

Heldigvis er det ikke alle bilturer som arter sig slik, jeg mener på den av mig beskrevne måte.

19Vi har noe som heter promenadekjøring, den er fin. Da daffer vi avgårde og har det hyggelig selv om konversasjonen ikke alltid er hvad jeg vil kalle sammenhengende.

– Så du de svære blåklokkene der, Pål?

– Ja, akselerasjonen er blennende!

– Stubbmarker alt tenk! Det er nesten vemodig, sommeren går så fort –

– Kjære dig, mere enn åtti hestekrefter behøver en ikke. Du har vel lagt merke til at jeg ikke har gearet en eneste gang på veien?

– De forskjellige årstider tilfører alltid landskapet noe nytt som gjør at en ikke blir trett av det. Se den belysningen over åsene der for eksempel.

– Det vil jeg si at lavtrykksringer med slitebane som ikke sklir er en stor betryggelse på glatt føre –

Slik er jeg redd vi kan holde på i det uendelige, Pål med bilen og veibanen, jeg med landskapet og belysningen. Menneskene vi treffer – dessverre, jeg tror gamle dagers landeveisriddere hadde en fordel der – oss blaffer menneskene bare forbi –.

Og så er det altså dette besynderlige treghetsmomentet. Selv når en har et moralsk press over sig i form av en lekker nistekurv, kan det være vanskelig nok å komme sig ut. Vi bærer alle inne i oss et billede av den ideelle rasteplass: En lys og vennlig bakkeskråning med friskt, grønt, kort gress voksende op av en fast og tørr jordbunn, et par viftende hengebjerker hist og her, et stykke malerisk skigard, et veld av fioler og forglemmigei og røde praktstjerner rundt omkring, et vidt utsyn over dalen og over det hele en lyseblå silkehimmel med hvite, flyvende sommerskyer. Bevisst eller ubevisst, dette ideal jager vi evindelig og håper alltid å finne det bak neste sving eller bak neste eller neste igjen. Undertiden tror 20vi å ha passert det før vi rakk å stanse, men lønner det sig å kjøre tilbake? Nei for all del, ikke tilbake, kjør videre, snart kommer vi til noe som er like godt! Og så kjører vi og kjører, og før vi vet ordet av det er vi fremme ved reisens endepunkt uten overhodet å ha steget av.

Vi liker ikke tanken og vil ikke at det skal være slik. Vi beslutter oss til å velge usett. Bak neste sving stiger vi av enten det ser slik eller slik ut. Og det gjør vi da også, og sier at, nei noe så deilig – og for en luft! Men blir vi der lenge? Ikke så svært. For igrunnen er det fullt av kvist og kvas der, og under kvaset er det vannsykt og i luften synger det av mygg, og så ser vi jo bare inn i svarte skauen og egentlig er vi ikke kommet helt utenfor støvsonen heller. Vi setter oss ikke ned, men spiser matbiten stående, og når det er gjort så stuer vi oss inn igjen i vårt lille, grå, støvfylte, rullende hus, og så durer vi videre for full fres, for sandelig har vi ikke kastet bort et helt kvarter!

Vel betenkt er det visst ikke helt klokt av en bilentusiast å forære bort argumenter på denne måten … La mig da skynde mig å fortelle at nettop på dette punkt har de bilende begynt å gjøre kraftige anstrengelser for å forbedre sig. Pål og jeg f.eks., vi beslutter oss gang på gang vi, ingen kan ane hvordan vi beslutter. Og beslutningen er som bekjent det første skritt. Med hensyn til det annet så – ja, slengte vi ikke nettop omkring i en liten filleby i innlandet en hel halv søndag! Mens bilen var på «rep.verkst.». Riktig romantisk var det der med små, kronglete gater og pimpenilleroser over stakittet. Vi kunde bare ikke la være å ergre oss litt over det somlet de presterer i sånne bittesmå byer. Hadde Milslukeren vært så hensynsfull å gå istykker på et litt større sted hadde reparasjonen vært undagjort på et par timer, det er sikkert det.

21Men som sagt, det er ordentlig yndig med smau og pimpenilleroser og sånt, og jeg tror i det hele tatt at Pål og jeg med tiden skal overvinne den der ubendige trangen til å skulle videre, videre, alltid videre.

Et ektepar vi kjenner begynte med å kjøpe sig en babycar og var meget tilfreds med den – inntil sommeren kom og de reiste hjem til familiegården hvor det lavet av slektninger. Da var det slutt med tilfredsheten. Så mange fornærmelser og så meget kjegl hadde de aldri før oplevd, og skylden var babycarens.

Neste år kjøpte de sig en femseter, som de året derefter igjen byttet inn mot en syvseter. Fjerde sommeren tenkte de sterkt på en buss, en stor, bred solskinnsbuss. Men så langt kom det ikke. Plutselig brøt de overtvert og byttet syvseteren med en toseter.

Man forstår utviklingen, men en trist utvei var det, riktig trist. Å avskjære sig selv adgangen til hyggelige medreisende bare for å slippe de mindre hyggelige, forekommer en å være en altfor drastisk forholdsregel.

Et fremmedelement er en stimulans som en ikke uten videre bør kaste vrak på. Det kan være bra nok med to, men fire er bedre. Da er man straks en flokk og som sådan modig nok til å gå løs på hele verden, samtidig som man når det passer kan bli to og to i tre forskjellige kombinasjoner.

Nu er det selvfølgelig det med reisefølger at deltagerne risikerer å komme hjem igjen som uvenner for livet. Når fire mennesker i ukevis lever sammen på to kvadratmeter, vil jo dette skje hvis ikke hver enkelt deltager så noenlunde fyller visse idealreisefølgekrav.

Det aller viktigste er at alle underordner sig alle. Dernest må deltagerne ikke være så fremmed for hverandre at de ikke med letthet kan tie 22sammen. På den annen side bør de ikke kjenne hverandre så godt at ethvert spenningsmoment er utelukket. Ingen må tilhøre den sørgelig utbredte type som blir gretten av å sitte stille på sin bak i to minutter. Et visst mål av egenheter og særinteresser må i all menneskelighets navn tillates den enkelte, bare ikke så meget at det går ut over de øvriges almenbefinnende.

Den første langtur Pål og Petter og Snupp og jeg foretok sammen var forsåvidt å betrakte som en slags eksamen. Vi bestod den til Meget tilfredsstillende. Når det ikke blev Særdeles var det fordi vi enda ikke hadde lært hvor viktig det er for et menneske å spise når det er sultent, og at én spydighet før maten virker som hundre efter. Hver dag meldte det sig en viss amperhet i vognen, og det var når vi jaget avsted på tom mave og håpet at det neste hotellet skulde se mere innbydende ut enn det vi nettop hadde passert. Men da først årsaken til denne periodiske ilterhet gikk op for oss, lærte vi å innrette oss derefter. Snupp og Petter er gift med hverandre, men uten at det ennu har lykkes dem å få det rette preg av verdig ektepar. Det er bare når Petter strener hjem fra kontoret en virkedags middag at en kanskje kan se at der går en mann med kone og ansvar og fireværelsesleilighet og pikesorger og alt det der. Til alle andre tider er han en munter og optimistisk, ung mann med blå øine og askeblondt hår med fall i. Det er Snupp som har opdaget dette fallet, andre kan ikke se det. Hvad Snupp selv angår, så kunde man like godt kalle henne Snutt, eller Tutt, eller Snop eller Snott eller hvad som helst i den retning. Enhver som kan se med øret vil av disse navn så omtrent kunne forstå hvordan hun ser ut.

Det er ikke alltid de ekteskapelige bånd som er de avgjørende for gruppedannelsen på turene våre, 23men kanskje vel så meget det i øieblikket herskende interessefellesskap. I solskinn for eksempel er det kuløren som er det bestemmende. Snupp er i sommertiden lys mahogny, Pål portugisisk gulbrun, mens Petter skjærer i det grønnlige og jeg i laks. Dette vil igjen si at så snart solen titter frem fra sky, slipper Snupp og Pål hvad som helst de måtte ha i hendene og setter sig til med opadvendt åsyn for å «støpe på» kuløren. De gjør det med et alvor som om de utførte et hellig ritual, fullstendig uberørt av den forakt Petter og jeg øser over dem fra nærmeste skygge.

Petter og jeg er A-mennesker. Vi kan blandt annet spise wienerbrød om morgenen, hvad de to andre tar skarpt avstand fra. Men hvad som skiller enda mere, er de to andres fortvilte mangel på forståelse for fløte- og kremdesserter. Man kan si hvad man vil, den som ikke kjenner gleden ved en god kremdessert, vet ikke hvad det vil si å være menneske, det er Petter og jeg skjønt enige om. Det er da også oss to som engang i grepetheten over en bugnende, bløt kake stiftet G.N.K.F. – Gamle Norske Kremspiseres Forbund, en forening som vi tenkte oss med tiden kunde gå i listeforbund med Trampelaget og forskjellige andre sammenslutninger av veteraner. En positiv fordel ved å stå i foreningen er det at man når og hvor det måtte være tjenlig kan føie nevnte fire bokstaver til navnet. Har vi kanskje ikke de hundre ganger sett hvordan Petter får et ekstra bukk av hotellportieren har han skriver Petter Berg G.N.K.F. istedenfor rett og slett Petter Berg?

Men – hvor solidarisk jeg enn stiller mig med Petter i spørsmålet om kremdesserter – når det gjelder sans for og betraktning av naturen, takk, må jeg så be om hans kone –. Det er hårdt å si det, men hverken Pål eller Petter har idé om hvad ekte naturfølelse er for noe. De kommer nok av og til med beundrende utrop, det er bare det 24at Snupp og jeg vet presis når de vil inntreffe. Det er for det første når solnedgangen er så rød at det ikke er mulig å undgå å se det, selv i bilspeilet, for det annet når vi rundt en sving plutselig får øie på et vann, og for det tredje når månen noser dum og rund inn gjennem rutene til oss. Ut over dette ser de ingenting, så det natursvermeri som skal besørges, det må vi besørge selv.

Men tro ikke at d’herrer P. & P. innrømmer noe som helst på dette punkt! Ikke tale om! Kunde de bare lære av kvinnene! Snupp og jeg innrømmer nemlig på vår side at i ekstasen over det indre av en motorkasse kan vi ikke følge dem, opholdet i mekanikkens himmel får de ta alene. Vi har gjort vårt beste, vi har stirret ned i motorens oljesvarte innvollsslyngninger til øinene blev såre, men uten å fornemme gnist av den lyst som vi ser stråle ut av våre menns blikk, ja faktisk uten å føle annet en ren og skjær kjedsomhet. Vi innrømmer det.

Vi innrømmer også at vi ikke kan hente en så langvarig glede som mannfolkene kan ut av slike landeveiens små tildragelser som grøftekjøring og touching, vel å merke andres grøftekjøring og andres touching. Når Snupp og jeg har sett på en bulket skjerm og hørt hvordan det gikk for sig én gang, så er vi mere enn fornøid. Men P. & P. er ikke tilfreds medmindre de får betraktet bulken fra alle kanter og hørt historien om dens tilblivelse minst ti ganger.

Turene våre er helt og holdent basert på arbeidsfordeling. Pål er altså chauffør. Petter er vinker. Det vil altså si at selskapet har gitt ham mandat til å vinke igjen til alle som vinker til oss, og også vinke først til alle dem som ser ut til å fortjene denne heder. Dette siste blir imidlertid et skjønnsspørsmål, og det er da også her Petter til en viss grad svikter. Jeg har iallfall 25aldri sett ham vinke til noen av mannkjønn eller til kvinner over femogtyve år.

Pål er autorisert primuspasser. Petter er kokk. Snupp og jeg har nemlig funnet ut at Petters appetitt er en naturkraft – for ikke å si naturherlighet – som man ikke kan la ubenyttet, men simpelthen må bruke som en akkumulator. Når vi har spist, viser den sig imidlertid alltid å være fullstendig utladet. Hvis det bare var menn i verden –, laget mat vilde det alltid bli, men vasket op – aldri, da ingen urdrift fører til vaskebaljen. Det er med andre ord Snupp og jeg som må ta oss av opvasken.

Snupp er derhos medisinforvalter. Men vi har med akklamasjon valgt Petter til påringer på apotek, ifall behovet for medikamenter skulde melde sig om natten eller på søn- og helligdager, hvad det merkelig nok bestandig gjør. I det hele tatt avgjør vi hyppig ved avstemning hvem som i denne eller hin uforutsette situasjon skal gå i bresjen. Alle undtagen Petter synes at dette er den mest praktiske ordning. Hvorfor ikke Petter også synes det, skal jeg komme tilbake til siden.

Valget av hotell har Snupp og jeg helt og fullt tatt på vår kappe. Hvad P. & P. derved blir spart for av tvil og grubbel, har de neppe selv noen anelse om. For hvad er takken? Jo, at de bakefter går rundt og forteller at det første Snupp og jeg gjør når vi kommer til en fremmed by, er å rope an en forbipasserende: – Hei De, kan De være så vennlig å si oss veien til det dyreste hotellet her? Dette, likesom påstanden om at vi værer med neseborene i alle hotellværelser som koster under kr. 16 pr. døgn, er selvfølgelig ren og skjær baktalelse. Det som sant er, er at vår forstand tilsier oss en viss reserverthet i fremmede omgivelser. Men har vi først tilpasset oss, ja da er vi også i stand til å inderliggjøre oss tingene. 26Jeg husker et snuskete, lite hotell vi engang tok inn i. Værelsene var smale og skumle med lasete tapeter, skitne gardiner, fettete vattepper, mus i veggen og tilstoppede vasker med hårtotter i. Første natten lå vi der på bare viljen. Andre natten dyttet vi de fettete, men nu nokså velkjente vatttepper velbehagelig om oss, og da vi forlot værelset den tredje dag, var det med sant vemod i hjertet.

Endelig er det hver enkelts plikt å optre som selskapets ordfører når og hvor vedkommendes spesielle sprog- og fagkunnskaper gjør det ønskelig for ikke å si påkrevet. Gjelder det å tiltale en mannsperson på en norsk landevei er det Petter som må til. Erfaringsmessig viser det sig nemlig at Petter formår å fremkalle flere svar og færre hæ’er enn vi andre. I bensintemplene er det Pål som best klarer brasene. Ellers kan vi litt hver. Petter behersker dansk og norsk, Snupp mestrer alle franske geberder og Pål har bodd et år i England, og når så dertil kommer at det hos oss alle sammen rett som det er dukker op litt sproglig drivtømmer fra de skolekunnskaper som sørgelig nok har gått til bunns i glemselens hav, tror jeg nok at vi sammenlagt representerer det for bilister fornødne gloseforråd.gloseforråd.] rettet fra: gloseforråd (trykkfeil)

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.