III. Den fineste av gleder

Det var Pål som først begynte å ymte noe om at vi burde gi Milslukeren en opmuntringspremie iår i form av en utenlandsreise. Efter å ha tjent oss så godt og så trofast på våre lunefulle norske veier, sa han, fortjente den engang å få sin drøm opfylt: Å suse henover en autostrada.

27Jeg kremtet ganske kraftig første gang Pål kom med dette i håp om å se en aldri så liten skamrødme stige op over snippen. Hvorfor ikke like godt si som sant var at dette med autostradaen var hans egen store drøm og at det var mig som fortjente en opmuntringspremie! Men ingen skamrødme steg. Selve kjernen i forslaget hadde jeg forsåvidt ikke noe imot, og det hadde ikke Snupp og Petter heller. De beklaget bare at de som vi ikke hadde mere enn fjorten dager å ofre på Milslukeren, lumpne fjorten dager som ikke engang var disponible før ut i august en gang. Og når en befinner sig i mai, hvem har da fantasi nok til å tro at august noen gang vil komme?

Nu hevder jo kjennere at forventningen er den fineste av alle gleder, men gad vite om ikke det er en villfarelse i slekt med den den mette er hildet i når han regner det å være sulten for en nydelse. Forøvrig tror jeg å spore en forskjell i menns og kvinners måte å nære forventning på. Kvinners forventning løper i følgende kurve: Først forekommer det dem uutholdelig å vente så meget som en dag, en time. Denne følelse er så sterk at reaksjonen kort efter innfinner sig i form av en intens lede ved det de nettop har gledet sig til. Derefter følger en periode av besindig ro, blir det noe av så er det godt, blir det ikke noe av så er det også godt. Når så begivenheten for alvor nærmer sig øker utålmodigheten igjen, for å kulminere den siste dagen som ikke er til å få ende på.

Menns forventningskurve er en helt annen, den har ikke så høie topper og dype daler, men er jevn og nydelig. De overmannes aldri av den absurde følelsen at de heller vil gi op hele planen enn å vente, men arbeider trutt og sikkert mot målet.

Altså – Pål og Petter foretok sig alt på et tidlig stadium både det ene og det annet. Mens 28Snupp og jeg bare så smått begynte å tenke på hvad vi skulde ha på oss, kjøpte Pål kart og reisebøker, tegnet op reiseruter i flere alternativer og hentet hjem bunker av brosjyrer fra reisebyråene, hvor hvert farvestrålende forsidesbillede var som en dagdrøm. Og Petter, han kom hver dag hjem med gode råd, gitt ham snart av den ene, snart av den andre. En hadde sagt: – Sløif muséer! mens en annen formanende hadde hevet pekefingeren: – Først og fremst muséene! En tredje hadde slikket sig rundt munnviken: – Glem ikke Horcher i Lutherstrasse! Der har de en lapskaus med hjemmesmak som er reisen verd bare den! En fjerde, det var en dame, hadde spurt: – Dere skal vel endelig i operaen hver aften? Der hadde forresten Petter vært uheldig. Han trodde nemlig at det var en morsomhet fra damens side, hver aften da get, og hadde svart med en bråkende latter. Men sårere blikk enn det damen da sendte Petter hadde Petter aldri fått. En femte hadde sagt: – Ta det rolig! Verden er lik overalt! En sjette hadde –, vel, Petter kom hjem og sa, tenk at det bare er ett apotek i München, jeg trodde det var en ganske voksen by, jeg.

– Ja, kjære dig, det er det også det! sa Snupp og sprang beredvillig til leksikonet. – 730 000 innb. Men hvad med det?

– Jo, jeg traff en fyr her nede som sa at, hvad dere gjør og ikke gjør, så lov mig det, Petter, at dere beser apoteket i München!

Hadde Petter ant at han i dette øieblikk gav Snupp et lite overtak for livet, hadde han sikkerlig holdt dette gode råd for sig selv. For Snupp, hun visste om både Alte og Neue Pinakothek. Var det kanskje ikke nettop en av grunnene til at hun reiste, at hun så gjerne vilde se Böcklins «Ruhe im Walde» og «Spiel der Wellen»? – Hvad? sa Petter, hjertensglad over å kunne avlede. – Reiser du til en by på 730 000 innb. for å opleve «Ruhe 29im Walde» når du selv så godt som bor på landet med storskogen kloss innpå dig –?

Ellers var det av de utallige råd Petter fikk bare ett han la sig på sinne og til og med noterte ned, og det var adressen på et sted hvor han kunde få kjøpt norske aviser.

Sandelig var ikke fotgjengerne ute efter oss nu også. – Husk på sålebesparere! sa de og lot som om de først øieblikket efter husket at vi skulde bile. – Nei det er sant, dere trenger nok besparere et annet sted! Undres om ikke den gode, gammeldagse Setesdalske skinnbroki kommer til heder igjen i bilismens tidsalder, hi hi hi, kniste de.

– Og skal dere ligge i telt? spurte de.

– Nei vi skal velte oss i edderdun! svarte vi og trodde vi hadde satt dem kraftig til veggs inntil vi skjønte at de opfattet dette som en ydmyk tilståelse. Vi besluttet derfor å legge svaret om, og neste gang det blev spørsmål om å ligge i telt, sa vi, at nei, vi skal ligge i sovepose på stigbrettene, og det stoppet foreløbig munnen på strabas-entusiastene.

Juli kom, og Snupp og jeg gikk nu for alvor igang med å tenke på hvad vi skulde ha på oss. Det måtte være noe som ikke var for varmt, men heller ikke for koldt, som ikke krøllet sig og ikke støvet syntes på og ikke kostet noe, men var fikst likevel. Vi kom i et kvinneblad over en liten artikkel som efter overskriften å dømme kunde bli oss til uvurderlig hjelp. Den het: «Hvordan får jeg et komplett reiseutstyr for fem kroner?» Begjærlig kastet vi oss over den, men efterhvert som vi leste svant håpet. Artikkelen forutsatte nemlig en oldemorkiste på loftet stappfull av gamle forverkskåper og brokadekjoler og gulnede kniplinger og ruller av blankt klæde –.

En vakker dag i slutten av juli ordnet vi med passene. Av en eller annen grunn hadde jeg det 30nokså travelt den dagen og overlot derfor til Pål å finne frem passende fotografier. Men det skulde jeg komme til å angre. Pål hadde, mig uavvitende, fått den idé at man burde se alvorlig ut på et passfotografi. Nu kan det være bra nok med alvor, men at det skulde være nødvendig av 48 polyfotobilleder å velge ut et sint, skulende, grimet, lavpannet ansikt, det er mig fremdeles nokså uforståelig. Dessverre var det alt klebet inn da jeg opdaget det. Snupp og Petter lo utøilet. Fra deres pass strålte det mot oss to smilende, retusjerte skjønnhetsåpenbaringer. Det vil jeg da også si at det var Snupp som fikk alle blikkene fra passkontrollørene nedefter Europa. Når turen kom til mitt pass og de fikk øie på billedet der, gad de ikke engang løfte hodet og se på originalen. Men aldri så galt er godt for noe. Det viste sig at billedet hadde en misjon å fylle. Når noen underveis blev molefonken av en eller annen grunn, det kan hende den beste, var det bare å ta frem passet mitt og holde det frem for dem. Det hjalp bestandig.

*

Hver gang noen tar en lyntur til det store utland og siden i reisebrever beskriver sine inntrykk, må jeg tenke på en episode som engang hendte i vår egen familiekrets. Det var en søndags eftermiddag med dertil hørende hemningsløs avislesning. Vi hadde delt avisene mellem oss, men det kunde ikke være tvil om at det var onkel Julius som hadde gjort det heldigste valg, enda det var en engelsk avis han hadde forsynt sig med. Rett som det var lo og klukket han, og når han ikke gjorde det, vagget han med hodet som i mektig undring. Dette virket mildest talt distraherende på omgivelsene, og til slutt satt vi alle sammen og voktet på hverandre – for selv å kunne gripe det leseverdige nummeret når onkel engang blev ferdig.

31Det blev han imidlertid ikke med det første. Og da klukkingen ikke holdt op, kunde Pål til slutt ikke dy sig lenger, men spurte hvad det var for noe som var så morsomt.

Onkel gløttet på oss over brillene. – Det er en reiseskildring! sa han med vekt. – En meget interessant reiseskildring! Sandelig er det mange underlige land til og mange merkelige folkeslag –

– Hvad er det for et land den reiseskildringen omhandler da? spurte vi.

Onkel Julius fordypet sig i avisen igjen og lot som om han ikke hørte spørsmålet. Vi skjønte straks hvorfor. Onkel Julius leste aldri noe fra begynnelsen av, men begynte alltid midt inne i artiklene. Sannsynligvis var det stykket han for øieblikket holdt på med, ombrukket, og nu ante han ikke hvilket land det egentlig dreide sig om. – Nei, nei, nei! sa onkel og begynte å vagge med hodet igjen. – Her står det at befolkningen spiser bestandig! Hvad slags fordøielse må de ha?

Onkel så misunnelig frem for sig et øieblikk. Så dukket han på ny hodet ned i avisen. – Og så står det at de fra vuggen til graven lever med kalosjer på benene og paraply i hendene. Man venter at neste generasjon skal bli født med kalosjer på benene, står det. Og hør her, de vet ikke hvad en slette er, for de har aldri sett annet enn bakker. Omgangsformene er meget frie, står det, dog regnes det for uanstendig å vise sig i fulle klær på badestranden. Når barna kommer over konfirmasjonsalderen flytter foreldrene ut av hjemmet for at barna kan leve sitt eget liv. Og hør her – alle voksne er skilt minst én gang til tross for at bryllupet tas så grundig at det feires i tre dager.

Onkel Julius stanset enda engang og så på oss over brillene. – Er det ikke det jeg alltid har 32sagt? Vi vet ikke hvor godt vi har det herhjemme –

– Jamen i hvilket land er det slik? spurte Pål, bristeferdig.

Onkel sukket. Over ungdommens utålmodighet. Så så han øverst på siden og mumlet bebreidende: – Fra side 2 –, og så vætet han på pekefingeren og bladet besindig fremover. Men kommet frem til side 2, bredte det sig plutselig et uttrykk av skrekk over hans milde åsyn. Pål rev avisen til sig, og der stod det med fete typer:

På lynvisitt i Norge.

En engelskmanns inntrykk fra en kortere feriereise.

Vel –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.