IX. Kølnervann

En tysk by på 440000 innbyggere som ikke står med mere enn to severdigheter i Baedeker er i sig selv en severdighet.

Midt i industribyen Duisburg våknet vi ved fuglekvidder og ørretplask. Det var ikke verst. Vi hørte forresten at et par blev knepet til frokost. Pål fant meget skarpsindig ut at det måtte være engelskmenn på hotellet, da ingen andre nasjoner kunde mistenkes for å ville ha fisk til frokost.

Vi hadde værelse med bad. Sant å si avhang det av portierene på de forskjellige steder hvorvidt vi hadde bad eller ei, – la Pål og Petter siden benekte dette så meget de vil. Hvis portieren sa: – Med bad eller uten? på en måte som om de vilde spørre: – Dannede mennesker eller ikke dannede? – ja, da mistet vi ofte, især hvis vi var trette, alt moralsk mot og sa fort: – Med takk! I dette Duisburghotellet hadde portieren stillet spørsmålet særdeles pregnant. Følgelig hadde vi bad. Men badevannet var så hårdt at sepen, som vi forøvrig hadde glemt i Holland, nektet å skumme.

Vi kom ned i hallen før vaskingen og messingpussingen var undagjort. Dette blev besørget av unge menn i klædelige, grønne forklær, og Petter vilde skrive i Folkevennen, sa han: Hvorfor bærer ikke vi nordmenn forklær? Inne i frokostsalen passerte vi et engelsk selskap som spiste stekt fisk, og Pål forlangte at jeg skulde rose ham for hans kombinasjonsevne. De øvrige hotellgjester var alle menn av en og samme type. De var som klippet ut av et direksjonsmøte i stål- eller kullbranchen: Store og røslige, i grå kamgarnsdresser 83og skinnende sko og med nakker og tinninger så snauklipte som om de hadde hatt barbersopp alle zusammen –.

Mens P. & P. klarerte, fikk Snupp og jeg i opdrag å ta et par billeder av staden. Vi kneppet av litt hist og her, efter virkelig å ha anstrengt oss for å finne ut hvad som var op ned på et kamera. Mens vi holdt på med dette, blev vi tilsnakket av en middelaldrende herre. – Jeg ser damene fotograferer! sa han, høflig, men med et noe emment smil. – Jeg vet ikke om damene er opmerksom på at vi her i Duisburg har en statue som den i Belgia –.

– I Belgia?

– Ja, som den i Bryssel!

– Bryssel?

– Ja, i Bryssel –.

– Å-h! Det gikk på samme tid op for Snupp og mig hvad han mente. – Javel ja! Som den i Bryssel –

Her måtte det smiles muntert og usnerpet.

– Den står der borte!

– Ja, tusen takk –

– Den er ganske ny –

– Nei jaså?

– Kanskje jeg skal få lov til å –

– Tusen takk, nu ser vi jo veien –

Da vi kjørte ut av byen tok vi et siste alvorlig overblikk over Ruhrgebietet. Overalt skorstenspiper og stålkonstruksjoner mot en disig horisont. Hadde ikke Petter lest høit for oss at vi befant oss på terskelen til romantikkens Tyskland, vilde det egentlig ikke falt oss inn. Men det stod faktisk i en gul bok Petter hadde at romantikkens blå blomst trivdes bedre i Rhindalen enn noe annet sted, og da måtte vi jo tro det. Hvorvidt den lot sig plukke fra bil var en annen sak, men Pål hadde i hvert fall lovet oss at han skulde kjøre langsomt bare vi sa fra.

84Foreløbig var det forresten ikke noe å si på farten. Hele veien fra Duisburg til Düsseldorf lekte Milslukeren titter’n på hjørnet med himmelhøie lass. Vi studerte litt på hvorfor vi aldri så dem så høie hjemme i Norge. Men Petter som har flyttet et par ganger, kom snart til det resultat at hvis en vanlig bonde hjemme skulde lesse så høit, vilde han bare få ett lass, og hvad kom naboene da til å si? (Petter hadde selv tre strøkne flyttelass).

Det tok sin tid å siksakke mellem alle disse svære lassene. Bonden selv satt i høisetet, og det i dobbelt betydning. Kone og barn var plasert på et betydelig lavere, men også betydelig tryggere nivå, nemlig på et brett som gikk ut bak som en fortsettelse av bunnen i høitrommelen. Over Påls ansikt lå den lette skygge som alltid tyder på lav gjennemsnittsfart. På den annen side trengte vi å diskutere dagens program i ro og mak. Mere enn noensinne var vi snørt i valgets bånd. En dag på strekningen Duisburg – Frankfurt am Main, – mange vil si det var verre enn ingenting.

Det fordret en ganske enestående evne til å resignere. Først måtte vi velge mellem alle de prektige, navnkundige byene som lå langs vår rute som perler på en snor, og så måtte vi velge mellem autostradaen Køln – Frankfurt am Main og veien langs Rhinen. Vi valgte Køln og veien langs Rhinen … Altså feide vi bare gjennem Düsseldorf enda vi ellers ikke er uvillige til å gå på maleriutstillinger. Det reklamertes livlig langs veien for et Denkmal som var 31 m. høit, men det måtte vi også gi avkall på. Det var rart med disse minnesmerkene, det var likesom alltid høiden som var det avgjørende.

I Køln var det ualmindlig trivelig. Nu innrømmer jeg at det finnes ikke noe mindre objektivt enn lynturisters inntrykk av steder. Det går 85anstendigvis ikke an for lynturister å bruke ordet «var», «forekom oss» er det riktige. Altså, Køln forekom oss så hvilefull. Det var likesom så lett og greit å innrette sig der. Vi satte Milslukeren på en hyggelig parkeringsplass utenfor Domen og følte dermed at vi hadde et fast punkt i tilværelsen. Vi foreslo herrene at de også skulde holde sig på parkeringsplassen, for det vilde være enda meget, meget tryggere, men det svarte de ikke på engang. Enda vi sa de kunde få leke med muttere og skruer og bor og skrujern og sånt så meget de vilde.

Men vi skilte lag iallfall. Snupp og jeg hadde så ofte erfart at vi ikke fikk utrettet noe, iallfall ikke kjøpt noe, når vi hadde P. & P. i hælene på oss. Jeg spurte Snupp om hun syntes vi skulde gjøre Domen unda først. Til svar fikk jeg et bebreidende blikk, jeg tror ikke hun syntes «gjøre unda» var et tilstrekkelig smakfullt uttrykk i denne forbindelse. Selv foreslo hun at vi skulde «ha den til gode» til siden. Det første vi gjorde var å ramle inn i et parfymeri som lå på hjørnet av Domplatz og var en fallgrube. Vi hadde allerede lenge planlagt innkjøp av 4711 i fast form. Å stryke sig over pannen med en slik stift var som å bli viftet med palmeblader. Vi kjøpte nu både i fast form og alle mulige andre former. Det var som en besettelse. Hjemme var det luksus, her spesialitet. Det var likesom forskjell på det selv om prisen var omtrent den samme. Vi gikk ut igjen med pakker under armen så store som de monopolpakker folk på Bærumsbanen og sånn kommer med om lørdagene. Siden blev det bare å gå på Woolworths femtiøresbasar. Der støttet vi Barbara Hutton med et aldri så lite innkjøp, – et grønt slips til hver av herrene. Men da vi kom ut igjen blev vi enige om at herefter fikk Barbara greie sig uten oss. Vi hadde alltid før studert på hvad 86det var de sparte inn på i disse femti-øresbasarene. Nu visste vi det. Det var på behandlingen av kundene. Pakkene blev slengt til oss uten hyssing og med så utilstrekkelig papir at innholdet drysset ut. Snupp og jeg kom til det at den tyskundervisning vi i sin tid hadde nydt, var lagt feil an. Stod vi ikke der med både middelskole og artium uten å kunne få sagt damen vår hjertens mening. Sandelig skulde vi få Petter til å slå til lyd i Folkevennen for en sprogundervisning på ny basis. – Lærer våre barn for få ukvemsord? kunde han skrive. – Hevner det sig siden i livet?

Vi gikk bare så vidt gjennem et par store varehus. Jeg spurte efter en grønn hatt som kunde passe til den overilte, men damen vilde ikke engang se efter om de hadde noen. – Nei, Nei! ropte hun. – Den farven har vi ikke! Absolutt ikke! Det nytter ikke å se efter! Ikke efter den farven! – Ikke det nå? sa jeg rolig for å dempe litt på hennes ophisselse. – Nei, nei, jeg får se et annet sted da –. – Jeg tror ikke De får det i hele Køln! ropte damen efter mig da jeg var i svingdøren.

Men jeg likte Køln like fullt, jeg.

Domen var turismens midtpunkt. Omkring den hersket det et eget internasjonalt liv. Reiseselskap efter reiseselskap kom og gikk, guider pekte og knatret ivei om strebepiller og strebebuer og tårn og gesimser og borgtinder og om at da og da var det påbegynt og da og da var det fullført og om at så og så høit var det og så og så bredt var det –.

Nu er det kanskje ingenting nordboere synes er mere generlig enn det å, beundre noe sammen. Derfor var det for som Snupp og meg forbundet med visse vanskeligheder å gå i Kølnerdomen og sånt. Av uransakelige grunner kviet vi oss for å si annet enn «ordentlig pent» og «festlig» og «nydelig» selv 87i Kølnerdomen. Sa vi «betagende» syntes vi iallfall vi måtte gjøre en grimase så det ikke blev altfor flaut –

Til avtalt tid traff vi P. & P. på parkeringsplassen. De kom med store monopolpakker som de høitidelig overrakte oss som gaver. Med kvinnelig intuisjon skjønte vi straks hvad det var i dem. Snupp og jeg vekslet lynsnare blikk og var enige. Den giverglede som lyste ut av våre menns ansikter måtte ikke for noen pris legges øde. Altså satte vi oss behendig inn i bilen, og der satt vi på vårt eget Kølnervann mens vi pakket op nye ladninger av samme vare. At P. & P. skulde somle bort sin dagsrasjon av reisemark på den måten hadde vi riktignok ikke tenkt oss, Snupp og jeg trengte jo både silkestrømper og hatter og litt av hvert. Men all right, det viktigste var å ikke forderve deres barnlige fryd.

Siden overrakte vi de to hver sitt grønne slips, og idyllen var fullkommen. Det var helt rart å se hvor takknemlige de var. I første øieblikk blev de ganske stumme. Snupp og jeg vekslet nok et blikk. Sandelig skulde vi gi dem en påskjønnelse litt oftere.

Men sitt på en stor flaskepakke og kjenn hvor godt det er! Dessuten skvulpet det under oss, det skvulpet sånn at vi blev helt nervøse. Endelig fant Snupp på å be dem gå og kjøpe noen kort, og eftersom de nettop hadde mottatt presanger av oss, kunde de ikke godt nekte. Ikke før hadde de snudd ryggen til, før vi skvatt op. P. & P.’s Kølnervann lot vi ligge fremme til beskuelse enda en stund, vårt stoppet vi ned under baksetet. – Kan godt hende mange vil si vi er overdrevent hensynsfulle, sa Snupp, – men å se gleden falme og visne i øinene på folk, det kan jeg ikke noe med –

Mens vi satt og ventet på mat i Domhotellets restaurant kom Petter på at han hadde glemt fyllepennen sin i bilen og gikk for å hente den.

88Litt efter kom han tilbake, og det undgikk oss ikke at han i mellemtiden hadde fått det der skjeve, lattermilde trekket ved den ene munnviken som vi kjente så godt. Men det var først ved desserten at han plutselig sa, henvendt til Pål:

– Det er fruktbart i disse traktene, get –

– Jaså? sa Pål interessert, han syntes visst det hørtes lovende ut, stakkar.

– Selv eau de Cologne-flaskene formerer sig! Snupp og jeg sank opgitt tilbake. Hadde de skjønt det hele tiden? Hadde de hørt skvulpingen? Eller hadde Petter hatt fyllepennen sin liggende under baksetet? Eller –

Ingen av delene. Han hadde ganske enkelt løftet på baksetet for å gjemme vekk de to grønne slipsene Pål og han hadde kjøpt til sig selv før på dagen –

Det er leit å si det, men – den verdensberømte idyll ved Rhinen fra Køln til Mainz skuffet oss. Vi fant ikke noen idyll, bare en åre for tungtrafikk. Hele Rhindalen gjennem hadde vi vår fulle hyre med å navigere Milslukeren – og oss selv – frelst gjennem åsgårdsreien av lastebiler. For første gang hendte det at vi blev rasende på bilene mens vi selv satt i en bil. Lastebiler, kjempebusser, jernbanetog og militærtransporter veltet frem over oss og fikk vår lille Milsluker, som i dagliglaget var nokså ovenpå, til å føle sig som markens usleste kryp. Det var Rhindalens betingelser som handelsvei som i sin tid hadde gjort den til hvad den var, stod det i Petters reisehåndbøker. Men å være handelsvei før i tiden og nu, det gav øiensynlig to diametralt motsatte resultater.

Nu kan det nok hende at hvis været hadde vært litt muntrere – alt var innhyllet i lysegrå dis – og hvis vi ikke hadde kommet med så store forventinger, og hvis vi hadde hatt litt mere tid å rutte med, og hvis det hadde lykkes oss å komme utenfor 89den slagne landevei, at inntrykket hadde vært et annet. Nen at poesien i Rhindalen var sterkt opspedd med prosa, det tror vi hadde merket i ethvert tilfelle.

Tid eller ikke tid – vi var fast besluttet på ikke å reise fra Bonn før vi hadde sett huset Beethoven var født i. Vi spurte en flokk gatearbeidere efter veien til Bonngasse, men ingen forstod oss. Her hjalp hverken snorke- eller andre lyder. Vi holdt på å opgi hele flokken, da det plutselig gikk et lys op for en av dem.

– A–h! ropte han triumferende. (Jeg skjønner ikke at han ikke gikk til scenen, så glimrende som han uttalte dette for teatret så viktige ord.) – Dere mener Bonnjasse! Dere vil til Bonnjasse?

– Ah – Bonnjasse! sa nu hele flokken i kor.

– Ja, ja, Bonnjasse, nikket vi, og hvor herlig er det ikke i denne verden når man forstår hverandre. Snupp fortalte hviskende at hun hadde lest noe om dialekten på disse kanter, hun kunde bare ikke huske hvad det var hun hadde lest om den.

Bonnjasse 20 var beleiret av turister. Fra alle verdens kanter valfartet de hit. Vi frøs litt over ryggen av andektighet. Snupp tok hanskene av sig og bøiet sig over de håndskrevne notebladene i glassmontrene og trommet med fingrene som på et piano. Det tok sig meget godt ut. Folk så på henne med ærefrykt. Absolutt tonefølelse tenkte de. Eller var det anorakken de stirret på? For stirre gjorde de, og da Snupp opdaget det, blev hun så befippet at hun gikk, og glemte hanskene. Vi vilde forresten blitt mere forundret om hun ikke hadde glemt dem. Vi var sjelden innom en by uten at Snupp la efter sig en eller annen ting. Petter sa han vilde kjøpe et par dusin billige, små gjenstander til det bruk.

Hvad slotter angikk, så begynte det nu å bli en god slump av dem. Og snodige var de der de vokste op av fjellet, men vi kom til det at vi 90hadde sett litt for mange billeder av dem i vårt liv. Interessen var tæret på. Vi konfererte med klokken om Koblenz, men fant å måtte gi avkall på denne by til tross for at den visstnok hadde noen særlig høie minnesmerker. Nedenfor Koblenz stilnet trafikken av, men landlig ro kunde heller ikke byene her rose sig av. Vinhavene lå grønne opover steile skråninger. En vinhavearbeider ved Rhinen trengte nok like gode lunger som en bonde i Hallingdal. Nede på elven begynte lekternes lanterner å gløde rødt i skumringen. – Tenk om dere var Rhinskippere! sa jeg til Pål og Petter, uten at de forstod det fascinerende ved tanken. – Jamen tenk om mannen i månen var en dame og du var den damen! sa Petter. Aldri et alvorlig svar å få!

Det gikk en jernbanetunnel rett inn i maven på Loreley, det var vi ikke forberedt på. Men vi sang da allikevel «Ich weiss nicht was soll es bedeuten» det beste vi kunde, det vil si, Snupp og jeg sang første stemme, Pål annen stemme, og så lot vi Petter være et slags summekor da stemmen ikke egnet sig til annet. «Traurig, traurig, traurig, traurig» gjentok han efter de beste mønstre. Og han gjorde det virkelig godt. – Jeg synes du er flink jeg, Petter, sa jeg, for en skal ikke være så snau med ros bestandig. – Ja, du vet, når jeg hører på dere så er det nokså lett for mig å synge «traurig» med følelse, sa Petter.

I Bacharach stanset vi for å spise aftens. Nu kunde vi ikke utsette lenger det vi hadde utsatt hele eftermiddagen – å lete efter det morsomme, intime, bortgjemte vertshuset med tradisjoner og rotfestet kultur og tinnmugger og tilrøket tak. Vi torde ikke komme hjem igjen uten å ha vært der. Og dette var siste frist i Rhindalen. Nu begynte det å mørkne.

Der stod vi altså midt i Bacharach og så oss omkring. – Der? foreslo Petter og pekte på en 91glassveranda med kulørte lamper. Rolig, men skarpt spurte jeg ham om det var så at han ikke hadde forstått noe av det hele. Glassverandaer var nettop det vi for enhver pris måtte undgå. De riktige stedene pranget ikke. Skulde vi finne det vi søkte, måtte vi lete efter det uanseligste hus i hele gaten, mente Snupp. Det gjorde vi og trådte inn i en skjenkestue som var akkurat som om vi selv skulde ha bestilt den. Alt var på plass, tinnkrusene og de hvitskurte bordene og de dype vindusnisjene og den grønne fajanseovnen, ja, om det så var den gamle, hvithårete vertinnen med spor av fordums skjønnhet, så satt hun der på en stol ved ovnen. Det muntre, larmende selskapet som også hørte til, holdt nettop på å gå.

Vi følte alle at her slo århundregammel kultur oss imøte.

Brødet og smørret hadde også en anselig alder. Da vi hadde spist kom vertinnen bort og satte sig hos oss. Det var akkurat slik det skulde være. Vi skulde sitte og høre på fortellinger fra gamle dager og gamle sagn og legender og sånt. Men anstrengende var det. Snupp spurte med sitt mest vinnende smil:

– Hvor gammelt er dette vertshuset igrunnen?

– Ja –. Den gamle tenkte sig litt om. Det var kanskje også for meget forlangt at hun skulde være inne i de historiske data. – La mig se –. Det var det året da Karl –.

– Karl den femte kanskje? hjalp Pål ærbødig på vei.

– Nei, nei! Den gamle ristet heftig på hodet – det var den tredje –.

– Hvad? sa Petter overrasket, og var ikke den som ikke vilde ha et ord med i laget. – Karl den tykke?

– Tykk? Hun så bebreidende på Petter og ropte ut i sideværelset. – Å Minna – hent det billedet av Karl til mig – det som står på kommoden –.

92Petter fikk et blikk av Snupp også, et blikk som sa så meget som: Se nå om du kan holde dig i skinnet litt! Det nytter så allikevel ikke å bluffe med historiske kunnskaper på disse kanter. Her er folk opammet med historie, her kan de konge- og keiserrekkene før de har fått melketennene.

Minna, en ung pike med sorte fletter, kom inn med et fotografi i ramme. – Minna, sa den gamle – når var det nu dette huset blev bygget?

– I 1921, sa Minna.

Den andre nikket tilfreds. – I 1921 var det ja. Akkurat som jeg tenkte. Samme året som Karl hadde kikhosten. Dattersønnen min – la hun forklarende til og rakte Petter fotografiet.

– Han var to år på det billedet. Og akkurat passe tykk, akkurat passe –.

– M-men jeg syntes De sa den tredje, Karl den tredje, stammet Petter.

– Ja visst er han den tredje. Min datter har seks. Først er det Wilhelm og så kommer Trudi og så har vi altså Karl og så kommer –.

I Bingen blev vi stanset av en fremmelig liten gutt som rakte hånden i været og sa at vi absolutt burde bli der om natten.

– Jamen du skjønner at vi skal videre til Frankfurt! lespet Pål på barnesprog.

– Jamen Frankfurt er ingenting! ropte gutten eftertrykkelig og slo fra sig med hendene. – Her er det meget bedre. Her er det «Kraft durch Freude-uke» med dans og karusell und so was –.

– Har din far hotell? spurte Pål, nu ikke fullt så søtladent som første gang.

– Ja ja! ropte gutten henrykt. – Utmerket hotell, ypperlige senger –.

Siden angret Petter at vi ikke hadde fulgt guttens opfordring. For så hadde vi kunnet sende kort hjem til strabasentusiastene: En strålende tur. Sovet i bingen inatt! Det måtte da være et strå hvassere enn både låve og telt!

93Månen kom op og hang stor og rødgul mellem veitrærne og var nokså festlig på sitt vis. Men belysningen minnet om falmet solskinn, og alt som er falmet er trist. Hvorfor kjærlighet og måneskinn alltid skulde kobles sammen, kunde ingen av oss riktig forstå. Vi diskuterte problemet helt til vi kom til Frankfurt, men da hadde vi også på det nærmeste løst det:

Måne = kveld.

Kveld = fritid.

Fritid = kjærlighet.

Altså: Måne = kjærlighet, hvilket skulde bevises.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.