V. Kraftwagenfreude

45Vi kom ut på dekk neste morgen tidsnok til å se Sjælland komme frem i tåkedisen for derefter å vike av langs Kallundborgfjorden og forsvinne igjen. Pannekake, sa folk, og smørøie, og det er et yndig land!

Vi var altså inne i de berømmelige danske Belter. På sett og vis skuffet de oss uten at vi egentlig kunde si det var Beltenes skyld. Jeg vil heller skylde på Petter som hadde anskaffet sig et kart i så liten målestokk at vi efter å ha gransket det, svevet i den tro at Beltene var noen små, smilende sund hvor skibene gikk så nær land at passasjerene kunde plukke blomster på bredden. Og så viste det sig at Beltene var hav hvor man rett som det var ikke så land i horisonten engang. Men la gå – bare de hadde det blide danske lynne vi alltid hadde tilskrevet dem, fikk vi tross alt være fornøid. Og det hadde de – iallfall denne dagen. Storebelt lå der i den bløte, grå luft som et eneste veldig, hamret tinnfat. Siden klarnet det op, og himmelen blev slik som himler alltid er på gamle slagbilleder, lyseblå med hvite, svulmende dundyner spredt utover det hele.

En skrikende eskorte av måker fulgte båten hele tiden. Petter forsøkte å innbille Snupp og mig at det til visse tider fant en regulær vaktavløsning sted, og sandelig så det ikke slik ut også. Med visse mellemrum kom et nytt sett måker pilende fra den kant kysten lå, og det så heseblesende som om de var redd for ikke å være på plass til fastsatt tid. Siden gikk Petter snørrviktig omkring og sa at, ja disse damene våre kan vi få innbilt hvad det skal være.

46Oplagt skryt! En ting er det at vi ikke holdt teorien for umulig så meget rart som det hender i fuglenes verden, en annen ting at Petter sjelden klarer å innbille noen noe. Det er kanskje det han er aller dårligst til på grunn av en egen skjev, lattermild trekning ved den ene munnviken som uvegerlig røper ham. Det er den samme trekningen som gjør det vanskelig for ham å holde noe hemmelig, det vil si for Snupp og mig. Vår taktikk er helt ufeilbarlig. Vi ber ham aldri om å si noe, nei vi gjør det simpelthen på den måten at vi selv gjetter på de forskjellige eventualiteter, og når den skjeve, lattermilde trekningen i munnviken viser sig, da vet vi at tampen brenner. Det var mange fluktstoler ledige, noe vi ikke noksom kunde forundre oss over, det vil si inntil vi selv hadde sittet i dem. Da forstod vi det godt. Trespiler er trespiler. Vi holdt en aldri så liten avstemning over hvem av oss det var som skulde settes til å lese Baedeker og Europa Touring for på selskapets vegne å absorbere kunnskaper som siden kunde komme oss alle til gode. Vi stemte ved oprop og i vanlig rekkefølge. Først sa Petter at han stemte på mig. Så sa jeg at jeg stemte på Petter. Så sa Snupp at hun også stemte på Petter. Nu begynte det å bli spennende.

– Og så du, Pål! sa jeg. Og Snupp sa:

– Skynd dig nå, Pål!

Og så sa Pål lakonisk: – Petter.

Dette var alt vi sa, og enhver kan derfor dømme om hvor helt igjennem latterlig det var av Petter å insinuere at vi øvet press. Om stemmene dirret litt av undertrykt bevegelse så var vel ikke det noe noen kunde forby oss? Dessuten er Pål en mann med selvstendige meninger, hvad vi også pointerte overfor Petter.

Til slutt tok han imot de to omfangsrike verkene med et resignert sukk. Snupp og Pål la sig tilbake i sine stoler med det der solnytende, 47nesten utekkelige uttrykket, mens jeg gikk på inspeksjonstur. Det siste jeg gjorde var å formane Petter til å være flittig. Det mener jeg jeg hadde rett til all den stund det var for oss alle sammen Petter skulde sanke kunnskaper.

Nede på mellemdekket traff jeg Monsen, mere spretten enn noensinne. – Hvad tror De egypteren optrer i idag? innledet han. Jeg veddet 25 øre på at han kom i lilla. Men den egypteren, den egypteren! Kom han ikke øieblikket efter i hvitt med mørkegult slips?

Jeg fant igjen alle fra dagen før. Fylliken satt melankolsk trykket op i et hjørne og hadde likesom i selverkjennelse laget sig en liten, privat skammekrok. De nygifte travet frem og tilbake, frem og tilbake, uten å slippe hverandre, men med en fabelaktig evne til å tøie sig og trekke sig sammen eftersom de hindringer de møtte på sin vei fordret det av dem. Sørgelig å tenke på at når denne evne var drevet til sin høieste fullkommenhet så – ja, så var det kanskje ikke lenger bruk for den. Jeg passerte styrmannen idet han blev interpellert av en dame om været i Østersjøen. Forøvrig gikk det for første gang op for mig at en båt er et eldorado for taletrengte. Ofrene kan ikke undslippe medmindre de hopper overbord, en forholdsregel som vel tross alt de færreste tyr til.

Efter en halv times forløp fant jeg det på tide å kontrollere Petter.

Mot all formodning satt han der så opslukt av bøkene at han ikke engang merket at jeg kom tilbake. Lydløst listet jeg mig inn på ham bakfra – for i neste øieblikk å få et veritabelt sjokk.

Hvad satt ikke mannen der og leste om?

Jeg fant ham – rent ut sagt – iferd med å sluke alle oplysninger om – Norge.

Det verste var at han ikke engang så meget som rødmet da jeg grep ham på fersk gjerning. Han bare klødde sig oprørt i nakken, gjorde han: 48Tenke sig til – den eneste by som ikke var opført med severdigheter i «Europa Touring» var hans egen fødeby! Det var så meget mere skammelig som byen kunde rose sig av adskillige ting av interesse for turister, byparken og den gamle tollboden og kornsiloen og ølbryggeriet og – og kassefabrikken og festiviteten og smørfabrikken og – og – – og den gamle tollboden, hjalp jeg til.

Det eneste jeg fikk til takk var et skulende blikk. Han vilde skrive om disse tingene i Folkevennen, sa han. – Det var en nonchalanse man ikke burde tåle, sa han, – her hjemme.

Jeg fikk nu lyst til å slå op og se efter hvad det stod om Oslo, og jeg skal si Petter fikk rikelig stoff til artikkelen sin. Av hoteller nevnte Europa Touring fire: Bondeheimen, Grand Hotel, Regina og Victoria. Stakkars Bristol, stakkars Continental! Victoria hadde tre stjerner, hvilket må sies å være ganske pyntelig for et husvilleherberge. Petter og jeg blev grepet av den iver som besetter mere enn noe annet, iveren efter å finne feil. Det demret for oss at det å reise efter reisehåndbøker innebar ganske andre chancer for eventyr enn det å reise uten.

Under alt dette lå Snupp og Pål og solte sig, og da det hos nordmenn bare er én ting som overgår lysten til å finne feil, nemlig lysten til å bli fin og brun, var det ikke mange ordene de spanderte på oss og våre sensasjonelle opdagelser. Petter og jeg begynte så smått å studere på hvad vi skulde gjøre for å få liv i dem igjen. Men plutselig hendte noe som overflødiggjorde enhver anstrengelse fra vår side. Fra noen som gikk forbi kom det flagrende bort til oss en liten bemerkning om at det blev badet på dekk.

Badet! Pål var oppe i en to tre, og Snupp var ikke langt efter. Vi stormet akterover det forteste bena kunde bære oss, og ganske riktig, i et seilduksinnhegnet basseng fullt av grønt, klart sjøvann 49lå egypteren og svømte i rød badedrakt. Optil bassenget støtte en badestrand, også av seilduk, og her lå en flokk tyske ungdommer radiært omkring en kryssordopgave og en grammofon. Oppe på promenadedekket stod så resten av passasjerene og så på. Ingen la merke til Langeland, stakkar, som imens hadde sneket sig inn i landskapet og nu lå der på styrbord eller babord eller hvad det heter. Øya lå og fløt på sjøen som en veldig lekter, søkklastet med gule åkrer og grønne jorder og hvite hus og svulmende bøkeskoger.

Den så likesom så ekstra hvilefull ut. Så jeg sa til Pål at hvis vi en sommer skulde ha hvileferie, og ikke bare ileferie eller bileferie, så kunde vi kanskje –. Pål sa ja, men så nokså mellemfornøid ut, og da han like efter oplyste at Langeland bare var 5 mil lang og 1 mil bred skjønte jeg at det var bilisten i ham som ikke fullt ut kunde akseptere øya. Det eneste jeg visste om den var at Grieg hadde satt melodi til en Langelandsk folkevise. Jeg tilbød mig på ny å deklamere, men jeg har et bestemt inntrykk av at de var glad for at jeg bare husket noen få strofer:

Hun har mig glemt,
min sorg hun ei se,
ung elskovs død
gjør hjertet så ve.

Mens vi holdt på å passere Langeland, lød middagsgongonen. Storartet søndagsmeny: Tomatsuppe, laks, lammekoteletter, jordbær med fløte. Egypteren møtte op i råsilkedress med mørkeblå skjorte. Det rare med egypteren var at skjønt vi absolutt ikke hadde lyst til å like ham, kunde vi ikke la være. Snupp fant ut at så vidunderlige øine hadde hun ikke sett før i sitt liv.

Det skulde hun ikke sagt. Litt efter bøide Petter sig over mot Pål og spurte om han hadde sett 50de lekre lammekotelettene ombord. Dermed hentydet han ikke til de koteletter som nettop var budt rundt, men til et par lyshårede backfischer ved et annet bord. Vi overhørte smakløsheten.

Da vi kom op igjen lå Østersjøens strålende blå flate foran oss, og om litt steg Tyskland frem i lett dis. Passasjerene begynte å stille sig op ved rekkene, og en egen reisen-slutt-stemning la sig over båten. Tyskland var sig selv lik, – i Kielerfjorden blev vi møtt av en prektig flotilje av lammeskyer som sammen med konvoien av måker eskorterte oss inn til byen. Det som på land først tiltrakk sig alles opmerksomhet, var det veldige Marine-Denkmal ytterst på pynten, – et eiendommelig monument som skulde forestille forstavnen av et krigsskib, og som folk ved relingen ikke riktig visste hvad de skulde si om. Var det pent eller stygt? I våre respektive land kjente vi jo den offentlige mening om alle slike ting, men her? De fleste av oss omgikk vanskelighetene ved å holde på med hvor stort det var. Vi var på den sikre siden da. Gigantisk, sa vi, og flott og imponerende!

Mens vi stod og betraktet monumentet, trengte et tysk ektepar sig frem i første rekke. De hadde ikke gjort noe større av sig på reisen, men nu skjønte de at de hadde sin chance. Mannen var barnefødt i Kiel, og som sådan litt av en autoritet. Innover hele den vakre innseilingen fulgte vi ham fra den ene siden av båten til den annen, som en kyllingflokk følger hønemoren. Der lå det verftet og der det verftet, og der lå det gamle Rådhuset, og der det nye Rådhuset og der die Nikolaikirche og der Thaulow-Museum, og det var da svært så meget den byen hadde. Vi kunde ikke la være å tenke på byen vår. Akkurat som ingen kvinne kan komme inn i et fremmed hus uten å sammenligne tingene der med sine egne ting, så kan heller ingen turist komme til et fremmed land 51uten å sammenligne severdighetene der med severdighetene i sitt eget land.

Takk og lov for vikingeskibene, tenkte vi. Men ikke før hadde vi tenkt det, før den barnefødte pekte op mot byen og sa at, der ligger Das Schleswig-Holsteinische Museum vaterländischer Altertümer som inneholder mange gamle funn, bl. a. et stort vikingeskib.

Det var midt i Olympiauken, og hele innseilingen og byen var en orgie i flagg og vimpler. Bak hver av Olympia-båthavnene inne på land var det en hel flaggskog. Vi lette efter og fant det norske flagg, og fikk heldigvis en smule utløp for nasjonallidenskapen vår, den å finne feil: Det blå korset, hjertebladet, var lyseblått! Når hadde det norske flagg hatt lyseblått kors? Og hakekorset, lignet ikke det mere et firmamerke enn et flagg, og disse hengende tøistykkene nedover fasadene, fikk ikke de gatene i denne nøkterne, nordtyske byen til å minne om østerlandske basarer?

Men så hadde vi også kritisert fra oss for en stund.

Da vi gikk nedover landgangen hendte det noe pussig. Et krøllet, hvitt papir blev av vinden ført rett i bena på mig, og da det på sett og vis forekom mig bekjent, tok jeg det op og så på det. Øverst stod det «Wenn jemand eine Reise tut!» med tre krøllete streker under. Derunder var det tegnet et par dameprofiler, og ellers var navnet Bodil skrevet på kryss og på tvers. O’en i Bodil var omhyggelig ifylt med sort. Papiret var tydelig krøllet sammen av en hånd, og der jeg stod kunde jeg klart fornemme det raseri som hadde slynget papirballen vekk. En ungdommelig tragedie – som når som helst kunde rette på sig.

Det var ikke verst koselig å synke ned i Milslukerens grå hynder igjen. Men dessverre hadde vi ikke rundet første hjørne før vi skjønte at det var elendig trafikk-kultur i Kiel også. Et selskap 52kirsebærspisende mennesker lot sig ikke kløve, enda Milslukeren satte i med sin mest forargede sopran. Under latmannslivet ombord hadde vi opsamlet en veldig energi. Det første vi gjorde var å søke til et reisebyrå. «Auskunft» stod det med store bokstaver på vinduene. Det vi først og fremst ønsket var en veibok slik som vi hadde i Norge, i hvilken vi kunde lese om alt vi så av interesse langs veien. Petter gikk inn, men kom kort efter ut igjen med den beskjed at vi kunde bare kjøre i vei, det var så allikevel ikke noe å se på veien fra Kiel til Hamburg! Det var den «Auskunft» han hadde fått.

Vi tapte ikke helt humøret allikevel. Vi skjønte jo at noe Denkmal eller noe Museum vilde vi ikke få se, men litt natur måtte det i det minste være der. Altså kjørte vi trøstig ivei ut gjennem en gate som het Sophienblatt, hvor det ikke var noen trafikk, bare stram trafikk-kontroll. Landeveien til Hamburg var rett som en strek, og vi merket snart at det ikke var noen fartsrestriksjoner i Tyskland. Pål vitset og sa at i Tyskland var det ikke bare Kraft durch Freude, men også adskillig Kraftwagenfreude. Snupp interesserte sig for havene, og kunde ikke noksom forundre sig over at folk hadde hortensiaer ute, det som vi bare hadde i potter hjemme.

I den lille byen Einfeld stoppet vi for å ta bensin. Vi steg av et øieblikk. Gjennem lesning av reisebøker og engelske romaner hadde vi nemlig en teft av de plikter som påhvilte turister. I små byer pliktet en turist å innsuge byens atmosfære, snakke med menigmann samt lete efter gamle, morsomme ting som en kan få for en slikk og ingenting. Altså steg vi ut og blev øieblikkelig antastet av et gråhåret, ærverdig ektepar som med alderens rett spurte oss om alt mellem himmel og jord. Vi svarte så uttømmende som det overhodet var mulig med vårt ordforråd. Som 53bilister traff vi nesten bare hotellfolk og bensinvakter, så vi måtte sandelig benytte anledningen når vi nu engang var så heldige å få menigmann i tale.

– Norwegen! sa Petter og strakte sig på tå med oprakte hender. – Høie fjelle –.

– Ja ja, høie fjelle, sa ekteparet.

– Og brusende fosser! Petter laget et brusende fossefall med hendene.

– Ja ja, fosser! nikket de forstående.

Nu syntes Snupp at det ikke riktig hørte med til god tone bare å snakke om sig selv. Her måtte det snakkes om avling og denslags. Med sin mest veslevoksne stemme spurte hun om folk der omkring hadde fått kornet i hus.

Mannen trakk heftig på skuldrene. Været! Været hadde vært så rent umulig! Regn og lyn og torden hver eneste dag! Og nu så det ut til å trekke over igjen! Tenkte vi virkelig på å reise videre? Sikkert vilde det bli lyn og torden idag også! Forleden hadde en norsk lærer overnattet på hans hotell fordi det hadde lynt og tordnet så han ikke kunde reise videre.

Hotell? Var det hotell han sa?

Den gamle skjønte at det var noe vi stusset over. – Lyn og torden, gjentok han. – Forstår ikke mine herskaper? Lyn og torden!

– Ja, jo, vi forstår, vi forstår, forsikret Snupp. – Donnerwetter.

Nu var det de gamles tur til å stusse.

– Donnerwetter! sa Snupp en gang til og beflittet sig på å tale tydelig.

Den gamle damen hadde stivnet til. Hun tok et skritt bakover. – Otto, jeg tror det er best vi går! sa hun stramt og befalende.

Vi stod himmelfalne tilbake. Hvad var det Snupp hadde sagt som de så åpenbart tok avstand fra? Donner betydde torden, og wetter betydde vær, og det blev tilsammen tordenvær. Plutselig demret det noe for oss –. Vi fisket frem parløren.

54Danmarks nærhet var lett å merke. På annenhver butikkrute møtte vi hjemmekoselige navn som Jensen og Pettersen. Folk var ute og fingikk. Søndagseftermiddagsstemningen i de små byene vi passerte syntes vi å dra kjensel på. Den hadde i sig de samme elementer av ophøiet fred, lun hygge og uforklarlig tristesse som søndagseftermiddagsstemningen i våre egne små byer. Fra Neumünster til Altona kjørte vi over flatt hedeland, men om det virkelig var trist der, eller det var det at himmelen var blitt truende, eller det var det at mørket begynte å sige innover, eller det var det at vi var trette, er ikke godt å si.

Hvordan Hamburg var kunde vi heller ikke dømme om, da vi bare så vidt ante konturene bak flaggmassene. Vi kunde ikke bestemme oss for om vi skulde synes det var overdrevent og krampaktig eller flott og festlig, og besluttet å utsette avgjørelsen av det til en annen dag.

Vi tok en liten aftentur på måfå. Men hvordan vi gikk eller ikke gikk – jeg har nu min spesielle mening om den ting – befant vi oss plutselig på Alsterdamm, gaten med bilforretningene. P. & P. blev så lange i blikket og så seige i sålene at da vi endelig kom ned i det ordentlige butikkstrøket var klokken elleve, og for hvert vindu vi kom til blev lyset slukket. Det virket nesten chikanøst. Slukke lyset kl. 11! I Oslo der hadde forretningene lyset på hele –.

Snupp og jeg betenkte oss plutselig og sa ikke mere. Vi kom til å tenke på en liten Grimstaddame vi engang hadde vært sammen med i Oslo. Blandt annet hadde vi vært med henne inn i en skotøiforretning hvor hun fikk gjort et eller annet med en sko. For det forlangte de en krone. Dette var mere enn hun hadde ventet, og nu skulde Oslo ha sig en skarp pille om den aldri hadde fått det før. Hun så knusende på ham som ekspederte:

55– I Grimstad – der får mi det gratis –!

– Frøken, sa mannen bak disken, – la mig gi Dem et godt råd: Bli i Grimstad.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.