IV. Biltur pr. båt

IV] rettet fra: VI (trykkfeil)

Der hadde vi i flere dager gått og hygget oss ved tanken på et høitrykksområde som lå og godgjorde sig ute i Atlanteren etsteds. Så plutselig, uten at vi fikk sukk for oss, vendte hele høitrykket ryggen til og lunket avgårde til Asorene. Og der satt vi tilbake med fire dyre dampskibsbilletter. Saken var at vi skulde begynne bilturen med en båttur. Dette rykket oss ut av den ophøiede likegyldighet for vær og vind som ellers preget oss som bilister. Det er selvfølgelig meget godt å si om en båttur. Den byr på mange utmerkete ting, fluktstoler og pene styrmenn og måker og pene styrmenn og fluktstoler. Men akkurat det Pål fremhevet som den store fordel, at en båt som regel gikk i den rette, d.v.s. den korteste linje mellem to punkter, det forekom mig av mindre betydning hvis vi selv måtte vakle i siksak omkring på båten.

33Så vidt gikk det at Snupp og jeg som hittil hadde levd i uskyldighetstilstand med hensyn til isobarer, begynte å studere avisenes værkart. Det hadde vi sørgelig lite igjen for. Kunnskaper kan være gode å ha, men beroligende – aldri. Isobarene ringlet sig over Skagerakk og Kattegat som fettringer på buljong. Til dette kom at lønnetreet utenfor vinduene våre plutselig begynte å danse apasjedans med vestenvinden og det med bevegelser som på ingen måte anstod sig dets alder. P. & P. forsøkte å trøste oss ved simpelthen å benekte fakta. For det første benektet de at det var sterk kuling, for det annet at det var sterk kuling fra vest, for det tredje at treet bøide sig og for det fjerde at det bøide sig dobbelt. Det eneste de merkelig nok ikke benektet var at treet var et tre. Snupp mente nu det hun, at denne maskuline trøstemetode var et resultat av århundrers undervurdering av kvinnen. Men at denne fortolkning var et resultat av århundrers overvurdering av mannen, er sikkert nok. Deres dypeste hensikt med å benekte alt var selvfølgelig å trøste sig selv ved suggestion.

Som medisinforvalter følte Snupp sig forpliktet til å komplettere medisinbeholdningen med sjøsykemidler. Dagen før avreisen trinet hun inn på nærmeste apotek, og med den skjære rødme som den beskjedne får ved minste dristighet, spurte hun om det var mulig å få kjøpt noen gode sjøsykemidler – «for vi skal nemlig ut på sjøen litt og – eh –»

Nu er ikke «nemlig» i sig selv noe særlig komisk ord. Men når Snupp bruker det, da blir det så snuppete at det er ikke til å holde ut. Jeg tror Petter og jeg kniste litt der vi stod i bakgrunnen. Men mannen i brun lerretsfrakk bak disken kniste ikke. Han tok på sig jernminen, gjorde han.

– Har De resept?

34– Nei men – eh – jeg trodde at – De forstår vi skal ut på sjøen og –, Snupps blå øine fikk en egen undskyldende forglemmigeitone, – og så tenkte jeg at –

– Dessverre –

– at det kanskje gikk an å få en liten pille til hver –

– Dessverre –

– for det er sånn fryktelig sjø ute, det står på fra vest og –

– Dessverre –

Mannen i den brune lerretsfrakken var og blev ubøielig. Her hjalp hverken bedende blikk eller inntrengende stemme eller pen hatt. Indignert troppet vi ut av apoteket for ute på trappen å innrømme at brunfrakken sørgelig nok var i sin rett. Dette hindret oss allikevel ikke i å toge avgårde til neste apotek, og her møttes vi av det selsomme hell at en gammel klassekamerat stod bak disken og var farmasøit.

P. & P. hadde åpenbart også funnet ut at man gjorde klokt i å være vel rustet. Petters bidrag til selskapets utstyr var et par solbriller med glass i en egen rosa-fiolett farve. Den umåtelige fordel ved slike lå klart i dagen. Gråvær eller solskinn – med slike briller på nesen vilde verden alltid ligge foran oss i rosenskjær. Det gjorde ikke på langt nær det inntrykk på oss da Pål kom stikkende med en bok og sa at han også hadde tenkt en god del på hvordan en skulde fri sig fra den fortærende avhengigheten av tilfeldigheter, såsom vær, vind etc. En bok! Om Pål kunde glemme både tid og sted og sjøsyke med nesen i en spennende bok, kunde han vel ikke regne med at andre hadde det på samme måte. Men det hadde vi ikke hjerte til å si til ham, for det var noe så uendelig stolt og tillitsfullt over ham der han stod med boken. – Veldig kjekt! sa jeg, og Snupp sa mildt: – Ordentlig omtenksomt av dig, Pål!

35Så var avreisens dag der. Det første vi gjorde om morgenen var å kikke ut på lønnetreet. Det danset ikke lenger, det viftet sig med bladene på samme måte som en ophetet, eldre dame vifter sine hektiske kinn med lommetørklæet. Man hadde øiensynlig begynt å besinne sig derute. De sølvlyse, toppete skyene holdt fremdeles en altfor stor fart, men rett som det var gløttet det frem noe blått, og da var det akkurat som om himmelen smilte. Men om det var et opmuntrende smil til oss som skulde reise eller et trøstende smil til dem som ikke skulde reise, var det ikke mulig å bli klar over. Det siste forekom oss naturlig. Besynderlig er det – der går en hele året igjennem og roer sig ganske godt i sine vante omgivelser. Men har en først besluttet å reise, da kan en når timen kommer ikke tenke sig å holde ut et minutt lenger. Ikke skjønner en hvordan andre holder ut heller! Faktisk snek vi oss omkring, den morgenen vi reiste, og smilte undskyldende til melkemannen og postmannen og vaktmesteren og alle de andre som måtte gå der i den vante traden. Og helt sikre på at ikke forsynet angret sin generøsitet mot oss og drog oss i nakkeskinnet tilbake til vår daglige dont, var vi først da vi satt i bilen.

Pål så over bagasjen og spurte om vi hadde glemt noe. Snupp og jeg svarte nei i kor, det gjør vi alltid det, når vi først har satt oss makelig til rette. Det er likesom et slags prinsipp vi har. Dette prinsipp har imidlertid avfødt et nytt prinsipp hos Pål som går ut på alltid å spørre to ganger. – Tenk dere nå riktig godt om! sa han og så inntrengende på oss. Ja, så måtte vi ta oss sammen da og late som om vi tenkte oss om, og så sa vi nei engang til, men nu ikke så raskt og unisont som første gang, da vi skjønte at det var det som var det gale. Pål og Petter reiste i de grå dressene sine. De 36fikk så allikevel tverrynker i ryggen så det var ikke noe for dem å tenke på noe nytt. De blå hadde de med sig i kofferten, og dermed hadde de klær for allslags vær, grå i solskinn, blå i uvær, og i gråvær grå bukser og blå jakke. For oss hadde det vært adskillig mere problematisk. Først hadde vi måttet overbevise våre menn om at vi ikke eide klær, og for de penger dette illusjonsnummer frembragte skulde vi altså skaffe oss noe som var en Europatur verdig. Snupp hadde vært heldig. Hun var ordentlig kjekk og arktisk i hvit anorakk. Jeg hadde en overilet, mosegrønn drakt på mig.

Og så kjørte vi. – Og husk nå på at dere må kryste! formante Petter. – Fjorten dager er ikke så ganske lite, forutsatt at en har dem foran sig, men det er ikke så meget heller, så vi må kryste dem til siste dråpe. Kryste alt! sa Petter med en vidtfavnende bevegelse uten å drømme om at han allerede i neste øieblikk skulde bli tatt helt bokstavelig. I neste øieblikk blev det nemlig spørsmål efter Petters hatt, og det viste sig da at Snupp like godt hadde satt sig på den. Petter mente sig i sin fulle rett til å komme med bebreidelser. Men det mente ikke Snupp som møtte ham med det såreste blikk hun rådet over: – Du sa jo at jeg skulde kryste, Petter!

Det skal ikke mere til før P. & P. begynner på temaet: Kvinnen – et tema som de med visse mellemrum vender tilbake til, uten allikevel å tilføre det synderlig nytt. For mig står det som om det vilde være langt mere fruktbringende om de tok sig av temaet: Hatter, og engang for alle klargjorde hvorfor menn ikke kan kjøre i bil uten å ha hatter med, ikke på hodet, men henlagt på kvinnenes fang til pass og pleie. Det gav forsåvidt et uriktig billede av situasjonen å si at vi var fire. Vi var seks. Først var det Pål og så var det Petter, og så var det hatten til Pål og så var 37det hatten til Petter, og så var det Snupp og jeg. At Petters hatt foreløbig var sjaltet ut, betydde ikke større. Såsnart en hatteforretning var i sikte, vilde Petter kjøpe sig en ny hatt til å legge bak i bilen.

Men dette snakket de altså ikke om. De snakket om «kvinnen» helt fra Lysverket til Telegrafen. Her holdt vi på å bli påkjørt og måtte bråstanse. Resten av veien snakket vi derfor bare om trafikkkultur. Alle fire møttes vi i indignasjon over de hjemlige forhold, og gledet oss ennu mere enn før til å komme til land med gammel, rotfestet kultur og velordnede forhold og tradisjon og – eh – kort sagt rotfestet kultur. Oslo var både for stor og for liten, sa Pål. Den var så liten at den ennu ikke hadde fått et gjennemført trafikksystem, men den var på samme tid stor nok til at det kunde bli et deilig rot av det om uhellet var ute.

På bryggen var det stor reise- og lørdagsfestivitas. Båten ruvet ikke så verst der den lå ved bryggen, og landgangen var så bratt at det kilte i mellemgulvet da vi gikk opover den. Jeg tror Snupp var litt skuffet over at det var så få formaliteter å gå igjennem, hverken politikontroll eller kroppsvisitasjon eller annet som kunde gjøre henne helt sikker på at hun denne gang skulde lenger enn til Moss. Det stod riktignok en mann der med gullknapper og gullrenner, men han avslørte sig nokså snart som en fredelig styrmann, hvis plikt det i øieblikket var å anvise lugarer.

Nu har jeg alltid innbilt mig at en styrmann er en mann som til enhver tid har å berolige den reisende med at været er finfint. Jeg spurte derfor på en pen, tekkelig måte om han trodde vi kom til å rulle meget. Antagelig innbilte styrmannen sig på sin side at en kvinne var noe i retning av en idiot, for med et blikk ut i luften som dels var preget av lojalitet mot skibet, dels 38av irritasjon over fryktsomme, spørrende passasjerer, sa han at: Denne båten kan ikke rulle. Vi glemte hele fryktsomheten og gikk ned i lugarene våre med kneisende nakker. Det er overflødig å si at vi ofret oss og tok underkøiene.

Imens skulde P. & P. passe på at Milslukeren kom vel ombord, og da vi kom op igjen så vi begge to stå nede på bryggen fullstendig absorbert av heisekranenes virksomhet. Pål, som ellers på reise hyppig blir tatt for engelskmann, kan i visse tilfeller ligne en genuesisk gategutt, og det gjorde han nu. Petter stod fastnaglet med hendene i bukselommene, slik at jakken stod ut bak som en hale. Snupp forsøkte ved tilrop og mere eller mindre diskrete geberder å få ham til å trekke den på plass, men jeg for min part tror at om vi hadde hellt bøtter med isvann over dem så hadde det ikke lykkes å tilvende oss opmerksomheten akkurat da. Heisekraner er heisekraner, og når de dertil går på skinner og styres av en mann som sitter høit tilværs på en søt, liten glassveranda – ja, da er det ikke meget som kan konkurrere med dem når det gjelder å fastholde menns interesse. Jeg vet faktisk ikke annet jeg kan nevne enn en riktig dyp kloakkopgraving med mange rør og mye ufyse på bunnen.

Jeg sa det til Snupp jeg, at bare vi kunde komme derhen at hvert hjem fikk sin egen heisekran så kanskje det vilde bli flere lykkelige ekteskap og færre skilsmisser, sa jeg. Men istedenfor å svare, puffet Snupp mig i siden: – Hamsun! Jeg fulgte retningen av hennes blikk, og ganske riktig, der stod en høi, skarpskåren mann i mørkeblått som, hvis det ikke var dikteren, iallfall lignet ham fabelaktig. Var det eller var det ikke? Vi kom ikke på det rene med det. Men var det ham, ja, da så han hverken på skyene som strente over himmelen eller på seilduken som raslet i vinden, den som kommer langveisfra og taler 39i tusen tungemål –, han så på heisekranene gjorde han.

Det varte ikke lenge før Snupp gav mig et nytt puff: – Brudepar! De kom ovover landgangen og var lett kjennelige på mange ting og især på det kunststykke som bare nygifte kan prestere: Å gå arm i arm der hvor ellers enkeltpersoner må åle sig frem. Nede på bryggen hadde alt mødre og fedre, tanter og onkler sluttet halvkrets med risengrynsposen mellem sig.

– Har du tatt kamelhårsvesten under, Signe? Det var brudens mor som ropte, det vil si, Snupp var sikker på at det var brudens mor.

– Hvad?

– Jeg spør om du har tatt kamelhårsvesten under kåpen?

Bruden så brydd ut.

– Jeg skal ta den på når båten går.

– Hvad?

– Jeg sier at jeg skal ta den på når båten kommer i fart.

Flokken av foreldre og foresatte stakk hodene sammen dernede og uten å høre hvad de sa, kunde en vel være nokså sikker på at de entes om at sandelig, sandelig trengte man en ullen vest under på sjøen –

Det blev stadig livligere omkring oss, og vi ønsket så smått at vi hadde hatt ører på amerikanske gjenger og øine med prima svensk kulelager. Men selv uten kulelager så vi at den rødhårete, unge gutten som stod ved relingen på dekket under oss alt hadde begynt å skrive reisebrev til hjembyens avis. «Wenn jemand eine Reise tut» hadde han skrevet øverst med stor, åpen steilskrift. Lenger var han foreløbig ikke kommet.

Endelig var det Milslukerens tur til å bli heist ombord. Den blev omklamret av fire klør og løftet ombord som en liten pakke. Pål tok et billede av den, det lignet Pål. Oss hadde han ikke 40fotografert enda, men så hadde vi riktignok heller ikke hengt og dinglet i luften, og Pål er nøie med opstillingen.

Det ringte for annen gang.

– Dere skal vel ligge i fluktstolene og sole dere, Signe!

Det var ikke brudens mor som ropte denne gang, det var noe i retning av en yngre tante.

– Hvad?

– Jeg spør om dere skal ligge i fluktstolene, flukt-sto-le-ne, og sole dere?

– Ja hvis det blir sol så kanskje –

– Hvad?

Brudgommen overtok med malmfull stemme:

– Signe sier at vi kanskje skal gjøre det hvis det blir sol –

De nikket sig imellem dernede, en rekke veltalende nikk. – Det er så rimelig det! Sundt å sole sig! Men det må være sol! Signe har så inderlig rett i det!

Pål og Petter hadde enda ikke fått måket sig ombord. De hadde truffet en tredje som de stod og betraktet bilene og heisekranene sammen med, og det så ikke ut til at de hadde noe spesielt imot å stå der livet ut. De stod med ryggen til oss.

– Men jeg synes det er sakfører Monsen, sa Snupp.

– Og sandelig ser det ikke ut som om de står og vedder om noe! Det er nemlig det med sakfører Monsen at han lider av abnorm veddelyst. Og ganske riktig – da tredje klokkeringing endelig jaget våre kavalérer ombord, kunde Pål fortelle, eller rettere sagt blev Pål tvunget til å tilstå, at han hadde veddet femogtyve kroner med Monsen om at han skulde klare turen vi hadde foran oss uten en eneste bilreparasjon.

Dette var å utfordre skjebnen! Hvordan i all verden –?

Jo, Monsen mente at det fabrikatet ikke var noe tess.

41Mente han at Milslukeren ikke var noe tess? Vi forstod Pål bedre nu.

– Ja for han hadde hatt en bil av samme merke selv sist han var i utlandet, forklarte Petter, – og på den hadde han i løpet av fjorten dager hatt seks verkstedsreparasjoner –

– Den utenlandsturen, sa Snupp megetsigende – den har da alle i byen hørt om. Først kjørte et tog på Monsen, og så kjørte Monsen på en syklist, og så glemte han midt i London at det var venstrekjøring, og så tok han feil av aspirin og sovepulver. Så det –. Men det er rørende av Monsen at han vil inngå et veddemål som er basert på vår troverdighet.

Endelig blev landgangen trukket ned.

– Vær snild mot Signe! ropte brudens mor til brudgommen, spøkefullt, men med et lite stenk av mildt alvor.

Men nu boblet vannet under propellen og nu dunket maskinen slik at det var vanskeligere å høre enn noensinne.

– Hvad?

– Vær snild mot Signe!

Det er så rart med det når man anstrenger sig. Denne gang lød det alvorlig, men med et stenk av spøkefullhet.

– Hvad?

Brudens mor hadde ikke annet å gjøre enn å sette hendene for munnen som en ropert:

– Jeg sier: Vær snild mot Signe!

Nu lød det som en tordnende formaning, all spøkefullheten blev borte inne i roperten. Brudgommen blev ganske blek, stakkar, og nikket skremt inn mot bryggen: Ja, ja.

Så fjernet vi oss lenger og lenger fra land, og vinkingen ophørte efterhvert. Jeg skjønner nu hvorfor det alltid er de på bryggen som er de mest utholdende, inne på bryggen er det ingen fluktstoler å slåss om.

42Ved middagen var det ny kamp om plassene. Alle damer over femogtyve vilde ha plasser som vendte fra vinduene, resten vilde ha hjørneplassene og da helst de som var nær utgangene. Petter sa han syntes dette var høist besynderlig og sa han vilde skrive en artikkel om det i Folkevennen: Lider Norges kjekke sportsungdom av fobi? En liten dukkepen, sortkrøllet orientaler helt i grønt var den som vakte størst opmerksomhet ved vårt bord. Monsen, som viste sig å være passasjer akkurat som vi, hvisket høit til oss at det var en egypter og veddet at han kom til å sende fatet med våre simple, men hederlige norske poteter fra sig med forakt. Men før vi hadde tid til å vedde imot hadde vedkommende forsynt sig med et helt berg. Siden drakk vi kaffe oppe i røkesalongen, og tittet gjennem vinduet ut på Horten, som lå der og tok sig ut med rosenrøde tak mot grønne jorder og grå fjord. Monsen fortalte at akkurat dit ut fraktet de søppelen fra Oslo, men straks satte en dame indignert koppen fra sig og sa: – Husk vi drikker kaffe! De nygifte som efter de beste filmopskrifter hadde tilbragt en god del av tiden i stavnen, skuende fremover mot lykkens land, bukserte sig arm i arm frem mellem småbordene med den følge at en serie kaffekopper gikk i gulvet. En beruset nordmann med magre kinn og amerikansk snitt i klærne skrøt av Norge og skremte med det høirøstede pratet sitt den ene efter den annen ut av salongen igjen. Sandelig – det skulde bli godt å komme til land med rotfestet kultur! Det hadde vi jo så ofte lest om, at i land utenfor Skandinavia, der drakk folk så meget de bare lystet, men aldri var det derfor et påvirket, enn si beruset menneske å se! Aldri!

Da vi kom ut på dekket så vi at fjorden hadde videt sig ut ganske betraktelig. Åsene langt borte lyste med en egen fiolblå glans. Samtidig merket 43vi at det var kommet noe nytt inn i skibets rytme som vi ikke kunde gi ord for. Jeg begynte å deklamere Bjørnsons «Havet». Men jeg skjønner ikke riktig hvordan det er med sang og deklamasjon, det må høres anderledes ut for tilhøreren enn for utøveren selv. Alle er jo så betatt av dikt og slikt bare de får deklamere dem selv, men ikke ellers. Da jeg var kommet så langt som til: – Dog like iskold, tungsindig rolig, den senker sorgen og senker trøsten –, stanset Snupp mig, helt ugrepet, og pekte bort på den rødhårete med reisebrevet. Han satt ved et bord nu, og idet vi så på ham bøide han sig ned og skrev noe.

Det kunde være interessant å se hvad han hadde hittet på her ute på ville havet. Nysgjerrigheten tok overhånd. Snupp og jeg promenerte forbi og strakte hals.

Han hadde bare satt en krøllet strek under «Wenn jemand eine Reise tut». Ja ja, det skulde vel også gjøres.

Plutselig var det helt sikkert at skibets rytme var en annen og langt ubehageligere enn før. Færder fyr lå mot en forklaret, sølvlysende horisont, men havet svartnet, og vinden hadde et hissigere lag. Så kom den første kraftige, utvetydige krengning.

I korridoren traff vi de nygifte. De slingret fremover arm i arm.

Snupp delte ut sjøsykemidler med gavmild hånd. Men den ubehagelige følelsen vilde ikke riktig forlate oss. Da sa Pål:

– Ta nu den boken op som jeg la i kofferten og les høit av den. Nu tenker jeg øieblikket er inne.

– Skal jeg lese fra begynnelsen av? spurte jeg svakt.

– Bare slå du op hvor som helst og les et lite stykke, sa Pål.

44Jeg gjorde som han sa. Slo op og leste følgende:

Uendelighet er nemlig intet annet enn et matematisk formulert uttrykk for uvirkelighet. Forsøker man virkelig å forestille sig at Melkeveien består av over en milliard fiksstjerner, deriblandt mange hvis diameter er større enn avstanden mellem jorden og solen, og at denne Melkevei ikke danner noen hvilende pol i kosmos –

– hvilende pol i kosmos, gientok Pål tankefullt –

– men raser et eller annet steds hen med en fart av 600 km i sekundet, reduseres den antagelse at dette har noe med virkeligheten å gjøre til den rene tankelek.

– Hjelper det ikke storartet? sa Pål og så håpefullt fra den ene til den annen. – Hvor ubetydelig blir ikke en smule sjøsyke –! Ja man simpelthen glemmer hele sjøsyken.

– Men ennu mindre virkelig blir billedet når man slutter sig til den nyeste hypotese om at summen av alle stjernegrupper danner et sluttet og endelig system med form som en rotasjonsellipsoide. Da kan man nemlig ikke avvise den tanke at denne ellipsoide igjen ikke er annet enn et av de molekyler som bygger op et ennu større legeme.

– Tenk på det! sa Pål henrevet. – Ingenting betyr noenting, gjøre det vel?

Men nu kunde jeg av gode grunner ikke svare ham.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.