VI. Ekte og uekte turister

Vi stod op sammen med renovasjonsvesenet, hvis tankvogner fór forbi hotellet med smellende hakekorsflagg på toppen. Vi var blitt enige om hver dag å starte fra sengen kl. 7, men noe preusseri vilde vi ikke ha, så om nødvendig kunde det dispenseres fra denne regel.

Det finnes vel ikke et mindre spennende måltid enn kontinentalfrokosten. Forgjeves speider en efter muligheter. Den er så åpenbart avpasset efter en appetitt hvis eier er kommet sent i seng kvelden før.

Mens vi satt der og speidet, kjøpte P & P. Hamburgeraviser av en omvankende avisgutt. Nu har heldigvis Snupp og jeg et ganske godt middel når det gjelder å forebygge menns overdrevne avislesning ved frokostbordet. Ja vi kan gjerne lære det fra oss. Det er meget enkelt. Vi tar simpelthen avisene og leser dem selv. Dette gjorde vi da også ved denne anledning, og hvad opdaget vi? Jo at Hamburg hadde en ekstra spiss på akkurat da. Det var høstsalg over hele byen! Sommerschlussverkauf!

Det å bruke ordet Sommerschluss var forresten å helle malurt i begeret. Hamburgs kjøbmannsstand regnet øiensynlig ikke med det neurotiske hos folk. Høstsalg, det understreket at noe begynte det, men Sommerschluss sa med rene, uforblommede ord at det var noe som sluttet. Riktignok la «verkauf» på slutten en smule balsam på 56såret. Å – vi skulde kjøpe! Vi skulde kjøpe, kjøpe, kjøpe, kjøpe, kjøpe – Snupp og jeg prøvde hvem som kunde si det fortest. De to andre blev bleke og stille, og Petter sa: – Jeg skulde ønske vi heller var reist til Grimstad.

Jeg er redd at det første vi foretok oss efter frokost ikke var i overensstemmelse med det den ekte turist fra de engelske romaner vilde gjort. Han vilde gått ned på havnen og inn i de trange smauene og snakket med sjømenn fra all verdens land og med pikene i barene. Og så vilde han gått hjem igjen på hotellværelset og skrevet en solskinnsfortelling, vel vitende at i våre dager måtte solskinnsfortellingene handle om løse piker, skulde folk tro på dem.

Vi – eh – vi trikket avsted til Hagenbecks dyrepark ute i Altona-Stellingen. Det fikk være vår undskyldning at vi ikke hadde sett den før, mens turisten fra de engelske romaner selvfølgelig hadde vært derute allerede da han som fjortenåring fulgte sin bestemor til Rivieraen. Da vårt tidsbudgett var meget knapt, kunde vi dessverre ikke tillate oss å sive inn gjennem parken sammen med de andre besøkende. Vi måtte ta katalogen foran oss og gjøre et utvalg. Løven, dyrenes konge, hadde vi på forhånd reservert hele fem minutter, men holdt ikke den kongelige lukt ut i mere enn tre. Til gjengjeld opholdt vi oss i over ti minutter foran representantene for den ufrivillige komikk, flodhestene og giraffene. Flodhestene likesom sjokket rundt i altfor store klær, et humoristisk point som cirkusbajasene for lenge siden har avlurt dem, og giraffene halset uavlatelig akkurat som herrer når de er i selskap og har stiv snipp.

Nu som ellers når vi betraktet dyr, slo det oss hvor de lignet mennesker. Petter foreslo også at vi skulde finne ut hvilke dyr det var vi hadde visse trekk tilfelles med, men da jeg syntes han 57skjelte bort på flodhestene i det samme, fant jeg det rådeligst ikke å gå med på forslaget. Sjøelefantene gav en overlegen opvisning i ryggsvømning, og pingvinene imponerte oss meget, især et eldsteråd i kjole og hvitt, som absolutt ikke guterte at dyrepasseren gav flere fisker til den ene enn til den annen. De talte oprørt sammen om tingene og såvidt vi kunde forstå – ingen av oss kunde flytende pingvinsk – blev ordet «korrupsjon» nevnt alt i ett.

Da vi hadde sett lenge og vel på pingvinene, var den til dyrepark avsatte tid utløpet, og det bar i springmarsj forbi bavianene og flamingoene, som henholdsvis loppet sig og stod på ett ben. Utenfor dyrehaven blev vi bondefanget for første gang på turen. En alderstegen buss – jeg formoder den vilde svare til et menneske på hundre og femti år – var det eneste befordringsmiddel som var å se, men da eieren sa at den skulde gå om to minutter og at billetten kostet 25 pf., steg vi op i den allikevel og dumpet ned på grønne plysjseter som vi trodde var polstret, men som ikke var det.

Det gikk to minutter, og det gikk fem minutter, og det gikk ti minutter. Petter stakk hodet ut og spurte, – joda, nå skulde den øieblikkelig gå. Så gikk det en trikk forbi. Da den var utenfor rekkevidde, kom busseieren inn og sa, dessverre, han hadde gjort regning med at bussen skulde bli full med en gang –.

Hvad? Skulde vi vente til bussen kanskje en eller annen gang utpå aftenen blev full? Eieren smilte slesk. Vi kunde da ikke vente at han skulde kjøre inn til Hamburg med tom buss, kunde vi? Men hvis vi var villig til å betale drosjetakst –

Vi skummet. Men nu var trikken gått og ingen drosje var å se og klokken gikk og maven skrek. 58Vi slo til, skjønt fullt på det rene med at dette var å belønne frekkheten.

Nu skulde vi selvfølgelig, hadde vi hørt til de vaskeekte turister, spist middag i en liten, morsom, intim, bortgjemt kafé med grønnrutete duker og gamle fajanser og stikk på veggene, ingenting kommer op mot stikk. Men hvad gjorde vi? Jeg krymper mig ved å si det, men sannheten må frem. Vi kjørte avsted så fort skranglekjerren tillot det, til Alster-Pavillon, det mest oplagte stedet i hele Hamburg. Og her fikk vi en så henrivende vindusplass og hadde det så hyggelig og spiste en så fortrinlig gulasj, at vi hadde ikke visst hvad vi skulde gjøre narr av om det ikke tilfeldigvis hadde hengt noen pistrete grangirlander utenfor. Som de granskogens barn vi var fikk vi oss imidlertid en hjertelig latter av disse, og nasjonallidenskapen blev gitt den smule utløsning som den daglig trengte.

Ved kaffen kom vi til at vi måtte skille lag, for at dagen skulde bli mest mulig effektivt utnyttet. Pål og Petter fikk gå på museer mens Snupp og jeg gikk i butikker. Siden kunde vi så utveksle erfaringer og på den måten opleve tre ganger så meget som vi ellers vilde gjort. Men for at det ikke skulde opstå noen som helst misfornøielse med avgjørelsen, skulde det hele skje ved ordentlig avstemning, det var Snupp og jeg enige om.

Først stemte vi over hvem som skulde bese Warenkundliche Schausammlungen für angewandte Botanik.

Petter stemte på mig. Jeg stemte på Petter. Snupp stemte på Petter. Og Pål stemte på Petter. Så det var grei skuring. På samme måte blev det avgjort hvem som skulde bese Museum für Kunst und Gewerbe.

Petter stemte på mig. Jeg stemte på Pål. Snupp stemte på Pål. Og Pål stemte på mig. Dette blev 59altså to mot to. Men da ordførerens stemme alltid er den avgjørende, blev det Pål allikevel.

Det skulde jo være grei skuring det også? Men de kan nå være så artige Pål og Petter, da vi gikk fra dem satt de ennu og kunde ikke komme over dette med ordføreren.

Endelig, endelig kunde Snupp og jeg lytte til kvinnens stemme i oss og fordype oss i butikkvinduer. Dessverre gjorde vi heller ikke nu hvad vi burde gjøre. Den ekte turist opsøker antikvitetshandlere i små, mørke sjapper og forelsker sig der i en liten elefant av jade eller en utskåret elfenbensbuddha. Disse ting kjøper han ikke med én gang, nei, det gjør den ekte turist aldri. Han kommer tilbake gang på gang, trukket som av en magnet, for så endelig å erhverve sig jadeelefanten for 200 pund.

Enda vi altså visste at dette burde vi gjøre og det således ikke fantes undskyldninger for oss, satte vi kursen direkte mot stormagasinene. Jeg skulde ha en hatt til den overilte mosegrønne drakten. Akkurat så taktfulle vet jeg ikke om de var i Hamburg. – En fortvilet farve! sa ekspeditrisene og slo fra sig med hendene. – En umulig farve!

Snupp lo hun, men siden blev det min tur. Snupp var uforsiktig nok til å gi sig ikast med kjoleprøving uten på forhånd å tenke på hvilke vanskeligheter som kan opstå når ekspeditrisen er pågående og energisk og ens eget ordforråd er lite, og holdt på å bli hengende ved en sterkt laksefarvet kjole fordi hun ikke kunde finne ord for at hun ikke vilde ha den. Det hjalp ikke at hele hennes ansikt var som en avskyresolusjon.

Og jo sintere vi blev, jo vanskeligere var det å finne ord. – Ich glaube ich denke auf das! sa Snupp minst ti ganger uten å bli forstått. Dette har hun siden på det sterkeste benektet at hun noensinne har sagt, men for mine ører fortonet det sig iallfall slik, og vel har det kunnet feile 60mig både det ene og det andre, men tunghørt har jeg aldri vært. Heldigvis var ekspeditrisen uforsiktig nok til å forlate oss et øieblikk. Vi frem med parløren, og da damen kom tilbake, hadde Snupp alt kåpen på sig og nikket lett og lekende til avskjed: – Ich möchte mir die Sache überlegen! Vi så på den andres uttrykk at denne gang misforstod hun ikke.

Så var det sight-seeing. Hvile fikk vi gjøre hjemme i Norge. Vi kom til sight-seeingbussen et minutt før avtalt tid. Skjønt vi unner våre menn alt mulig godt, unner vi dem ikke den smaus det er for dem når kvinner ikke er presise. Ved forhør viste det sig at P. & P. overhodet ikke hadde satt sine ben på museer. Pål hadde bare sett på biler, og Petter var blitt stående i en isenkramforretning uten å merke at tiden gikk. Tenk isenkramforretning! Dette var en subordinasjon og en opsetsighet som ikke burde vært tålt. Men det er så sin sak når det sitter fullt av folk omkring en, og dessuten blev vi snart overdøvet av reiseføreren, en rødsprengt, upresset mann med høi, men rusten stemme. Den første prøve på hans taleferdighet fikk vi da bussen umiddelbart efter igangsettelsen krøllet skjermen på en privatbil. Reiseføreren begynte å skjenne og brenne i samme sekund det hendte, for helt fra først av å spille rollen som den forurettede. Det er nemlig det det kommer an på ved bilsammenstøt.

Så bar det i vei forbi Rådhuset som var aldeles praktfullt med irrgrønt tak mot en perlemorsgrå, urolig Nordsjøhimmel. Videre rundt Binnen-Alster hvor det med tiden skulde bli en lys enhetsfasade. Det var bare å rive ned og bygge op igjen, noe skulde en by ha å pusle med. Det var ganske pene tomtepriser i Hamburg, lot det til, 3200 RM. pr. kvm. og deromkring. Da vi kom til Aussen-Alster, slo reiseføreren ut med hånden i en stor bue og sa: – Her bor de rike folkene!

61Kom med rådhus, kom med renessansehus og gotiske domkirker, kom med kjempestatuer og fortidsminnesmerker, det er nu allikevel ingen ting som får passasjerene i en sightseeingsbuss til å strekke hals i den grad som disse tre enkle ordene: – Her bor rikfolkene! Da forstummer alt pludder mann og mann imellem, og med et eget sugende blikk følger de reiseførerens pekefinger.

Adskillige saftige vitser gikk tapt for oss fordi de blev uttalt på rivende plattysk, men vi hørte jo på arten av publikums latter omtrent hvordan de var. Vi var en sving nedom havnen, og nede i Elbentunnelen var vi også, og siden så var det å begynne på alle de fine, gamle kirkene. Til slutt så vi på hverandre med mindreverdighetskompleks lurende i blikket. Petter kom med det forløsende ord. – Det derre vikingeskibet i Kiel, sa han, – jeg tror faktisk ikke på det! Forresten må vi ikke glemme stavkirkene.

– Damenes paradis! sa reiseføreren og slo ut med hånden i retning av den største forretningsgaten. Og så drog han op den uundgåelige kortbunken som alltid kommer frem når en sightseeingtur nærmer sig slutten.

På dette tidspunkt innvilget vi hverandre en times hvil på betingelse av at ingen måtte falle i søvn. For å sovne klokken 7 aften er det samme som å våkne igjen klokken 8 aften med en følelse av å befinne sig på feil klode. Men jeg er ikke helt sikker på at ikke Petter hadde overtrådt forbudet, for øinene hans var som knappenålshoder da vi senere møttes nede i hallen. Siden vi nu hadde gjort det «gale» hele dagen, så syntes vi vi kunde gjøre det om kvelden også. Altså gikk vi ikke til den lille kunstnerkabareten med pinnestoler og podium av kasser som sikkert måtte finnes et eller annet sted, vi satte avgårde til Reeperbahn, fornøielsesgaten ute i St. Pauli. Men for første gang angret vi dypt og opriktig. 62Vi var ikke ublaserte nok allikevel, og vi forstod godt at numrene i revyen vi så, måtte følge slag i slag for at folk ikke skulde merke hvor kjedsommelig det hele var.

Da vi kom ut igjen ved midnattstider, blåste det en bitende vind. Vi trykket oss kulsende sammen og ønsket oss nesten nordover til varmen igjen. Det var deilig å komme hjem til hotellet. I heisen stod det et stort fat med herlige ferskener som var tilkjøps. Å kunne få sine ønsker opfylt i en heis, det hadde vi allikevel aldri oplevd før, og det siste Petter sa, var at han vilde skrive et opsett om det i Folkevennen: Følger vi med i utviklingen? Hvorfor ikke gjøre heiseturene mere hyggelige og morsomme for folk?

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.