VII. Vi kjører på autostrada

Det var strålende solskinn da vi våknet, men før vi hadde satt våre ben ut av sengen, var himmelen svart igjen, og da vi kom ned, høljet det. Dette lettet på sett og vis avskjeden og gjorde sorgen over å forlate Hamburg mindre. Det var en charmerende by. Den gav oss inntrykk av noe rummelig, festlig, friskt. Det eneste vi hadde å si på den, var at den holdt dårlig vær. Pussig – vi kunde ikke i Hamburg se på himmelen uten å tenke på Nordsjøen.

Pål var høitidelig helt fra morgenen av fordi han skulde på autostrada. På den store utfartsåren over Elben møtte vi for første gang den store tungtrafikk, en tungtrafikk som Norge ikke kjenner. Våre hjemlige lastebiler forekom oss plutselig så små og harmløse, vi skulde såvisst ikke si et vondt ord om dem mere. Her 63var det som om himmelen mørknet og jorden gynget når de svære «Lastzug» med en og to tilhengere kom farende, og det gjorde de hvert minutt. Hadde de enda opført sig en smule beskjedent! Men de raste forbi så tilhengerne slingret fra den ene siden til den andre. Petter sa at han kunde ha moro av å kikke litt nærmere på ulykkesstatistikken. Og hvem tok sig av jernbanens tarv på disse kanter? sa han. Mellem Hamburg og Harburg hadde vi det så broket som vi overhodet kunde ha det på en landevei. Storm og regn og trafikk fikk det til å gå helt rundt for oss.

Snupp lukket øinene alt i ett, det er nu hennes universalmiddel i vanskelige situasjoner. Vi andre har forsøkt å overbevise henne om at midlet er ytterst tvilsomt. Hvis det hender noe, vil jo det naturlige vern vi har i refleksbevegelsen utebli hos den som sitter med lukkede øine. Til det pleier Snupp svare at selvfølgelig er det forutsetningen at det ikke hender noe. Forøvrig kjørte Pål sikkert og koldblodig. Jeg var lei jeg ikke kunde gi ham ros for det. Men det kunde jeg ikke. Det vilde straks stige ham til hodet, og så vilde han sette farten op i 100 km.

Efter at vi hadde passert Harburg, blev det straks roligere omkring oss. Det var til Cuxhaven den store trafikken gikk. Nu begynte de vide, åpne markene igjen. Kornnekene var blitt grå av regnet, mens det grønne var blitt grønnere enn noensinne. Løvet på de våte trærne var som av oljelerret. Mens vi kjørte fremover, dukket en rekke kamuflerte militærbiler op i horisonten. Ingen ting er så synlig på lang avstand som kamuflerte biler. Det brun- og grønnskjoldete utseende er ikke til å ta feil av. Det viste sig å være et helt tren som var ute på vift. Godslige, lyse, tyske bondegutter satt koselig mellem maskingeværer og kanonmunninger og vinket til oss.

64Plutselig gikk det som en skjelven gjennem Milslukeren. Vi skjønte ikke riktig hvad det var med det samme, men så opdaget vi et stort skilt hvorpå det stod «Reichsautobahn». Med et gledeshopp satte den inn på autostradaens brede, rummelige, glatte cementdekke. Vi hadde bare ett ord for det vi så, og det var flott. Først sa Pål det og så Petter og så Snupp og så jeg, og så begynte Pål om igjen. Snorrett løp veien foran oss ut i horisonten uten å kunne krysses på noe sted. For å komme fra den ene siden over på den andre, måtte man først ut av autostradaen og så over bro. Alt som på noen måte kunde forebygges, var forebygget. Sa Pål og satte farten op, øinene skinnet av lykke.

Petters blikk hadde for en gangs skyld løsrevet sig fra kartene og reisehåndbøkene og hang som naglet ved instrumentbordet. En mil på seks minutter. Flott! Ordet gikk rundt en gang til, det var likesom det ordet som best passet. En mil på seks minutter. Det vilde altså si det samme som at vi kunde kjøre fra Oslo til Drammen på 25 minutter. Slett ikke så ille, slett ikke så ille! Sandelig begynte det ikke å bli levelig!

Det var bare Snupp og jeg som så på naturen. Omkring oss var det sletteland og atter sletteland, og hist og her en plantet granrektangel, gravmørk og utrivelig inni. Det blev kanskje litt ensformig i lengden med alt dette slettelandet. Da vi hadde kjørt noen mil, begynte de første spede innvendingene mot autostradaen å dukke op: Lagt som den var over helt ubebodde strekninger, kunde den som vei betraktet aldri bli så underholdende og interessant som den vei hjemmenes behov hadde laget. Ja, i den grad vennet en sig av med å se folk, at vi rent skvatt til da vi fikk se en veivokter.

Men Milslukeren gikk jo silkefint da. Vi kunde gladelig skrive prospektkort i 100 km.s fart. Vi hadde nok skrevet prospektkort i bil før også, 65men uten håp om at noen noensinne kunde lese dem.

Det var skybrudd da vi kjørte inn i Bremen. Petter vilde vite hvad vi visste om byen. Snupp og jeg vred oss som to makker. Så sa vi i kor at det var en stor Amerikadamper som var opkalt efter den. Og så sa Snupp: – Hansastad! og så sa jeg: – Weser! – Hvad med Weser? sa Petter med det der viktige uttrykket som jeg ikke kan fordra og som gjør en så merkelig usikker. Jeg hadde best lyst til å gi op hele Weser, men torde ikke vise mig vaklende. – Den ligger ved Weser, vel, din sylteagurk! sa jeg og så straks på Petters skuffete uttrykk at jeg hadde truffet riktig. Og så visste Pål at Bremen var hovedsetet for Norddeutsche Lloyd, men så visste vi ikke stort mere heller.

Vi blev i Bremen halvannen time, og selv for non-stop-turister som oss var det ikke mulig i løpet av denne tid å utvide våre kunnskaper i vesentlig grad. Det var kvaliteten av våre inntrykk, ikke kvantiteten, som gav Bremen rang blandt våre reiseoplevelser. Synet av torvet der i byen var jevngodt med tyve historieleksjoner. Det var ikke så stort, men for en stemning – selv i øs-pøs. De gode Bremerborgere hadde ikke dekket fasadene med hakekorsflagg, de hadde foretrukket å dekorere på den måten at de konturerte fasadene med tykke snoinger i rødt og gull, og det gjorde at vi fikk se litt av all den ekte prakten.

I Bremen traff vi en kvinne som gjorde dypt og varig inntrykk på Pål. Det var en solid borgermadam i blå regnkåpe som vi henvendte oss til angående parkeringsplass. Hun imponerte Pål ved ikke alene å kjenne til alle parkeringsplassene i byen, men også til de gater hvor det var enveiskjøring samt kjøreretningen i disse. Det er slike kvinner Pål regner for samfundets grunnvoll.

Da vi hadde satt Milslukeren fra oss, gikk vi i 66Ratskeller og spiste middag. Det er ytterst sjelden noe er slik som vi har forestilt oss det i fantasien, men denne Ratskelleren her var omtrent slik som vi hadde forestilt oss slike Ratskellere. Mørke trapper førte ned til svære murhvelvinger med dionysiske freskomalerier og langbord efter langbord. Vel, stumtjenere var det også en slump av. Tyskerne elsker stumtjenere. Mens vi ventet på maten, drøftet vi hvad som kunde sies for og imot stumtjenere. Pene var de ikke, men, sa Pål, var det penere som de gjorde på de store, folkelige restaurantene i London – la tøiet på gulvet? Og garderobeplikt var tungvint. Og dyr. Nei, tyskerne var praktiske. Tyskerne var dyktige. I regnvær gjorde de kafeene til badstuer –, og slo to fluer i ett smekk.

Vi kjørte ut fra Bremen gjennem en romantisk ekeallé hvor grenene løp sammen over hodene på oss. At det begynte å klarne op, hadde vi ingenting imot. Et stykke utenfor Löningen kom vi til en arbeidsleir for menn. Skarpe kommandoord skar gjennem luften, og en tropp unge menn ekserserte efter de beste opskrifter med spader over skuldrene som glimtet minst likeså kvasst i solen som geværer med opplantete bajonetter. Det som skilte arbeidsleiren fra en ekserserplass var visstnok også bare spadene. Pål trev frem fotografiapparatet med den følge at kommandoordene plutselig blev rettet til oss, enda skarpere og ubehageligere enn til rekruttene.

– Det er forbudt å fotografere! Legg kameraet vekk. Øieblikkelig!

Pussig – at det skulde være forbudt å fotografere noe så sympatisk som en arbeidsleir –. Kanskje var forbudet bare en improvisasjon av korporalen, som ikke kunde la en anledning til å utstede befalinger gå fra sig? Han så i det hele tatt så unådig på oss at Snupp og jeg bønnfalt Pål om å kjøre videre så vi slapp å overnatte i 67noen «kakebu». Pål gjorde det, men hans tanker var nu penset inn på eksersis og hvad dermed hører sammen, og det har alltid visse følger. Han blir snakkesalig. Han snakker om alt det merkverdige som hendte den gang han gjorde militærtjeneste. Ja ja, det var godt det var Pål selv som kjørte. Vi andre blev nemlig så søvnige at vi knapt kunde holde øinene åpne. Den fare var riktignok tilstede at Pål skulde slippe rattet under de krampaktige latteranfall som overmannet ham, ham alene, når han tenkte på hvad den korporalen hadde sagt da og da og den løitnanten skreket da og da og på hvad de hadde spist og hvad de hadde gjort, især gjort, – men Snupp og jeg trøstet oss med at veiene var så rette at det gjorde ikke noe.

I disse traktene var sykkelen likesom en del av selve mennesket. Her drog ikke mødrene spebarna i vogn, de hadde dem på sykkelen sin, anbragt foran sig i en liten kurvstol. De større barn var anbragt på mindre komfortable seter bak, og ofte var det også en innretning der til et spann eller to. Selv dyrene blev gjetet fra sykkel. Vi buktet oss gjennem den ene bølingen efter den annen som blev drevet hjem til kvelds av syklende budeier. Beskjedent og bramfritt utførte de hvad man ellers vilde betrakte som et artistnummer – å sykle i kutempo.

Forskjellen mellem den tyske grensevakt og den hollandske var påfallende. Inne i den tyske grensestasjons kontor satt tre stramt uniformerte menn av den sorten som får en til å skjelve i knærne bare ved å se på en. De bladet oss nøie i gjennem, og ordene kom ut av dem som små eksplosjoner. Hvad bommen på den tyske side angikk så blev den løftet op ved hjelp av en mekanisme innenfra huset. Inne i den hollanske grensestasjon satt en jovial, tykkmavet mann i blå sjeviot og bløt, grå hatt. Han kom selv ut og åpnet bommen for 68oss og spurte fortrolig smilende om vi vilde ha stempler i passene våre, for da skulde han så gjerne besørge det. Selvfølgelig vilde vi gjerne hatt hollandske stempler i passene våre, men vi avslo av frykt for at han skulde synes vi var for barnslige.

Så var vi altså i Holland, vindmøllenes, kanalenes, treskoenes, syklenes, tulipanenes, hyacintenes og Julianes land. Det stod i en av Petters bøker at den østlige del av landet, altså de trakter vi befant oss i, var minst besøkt av turister, og det var likesom vi steg litt i vår egen aktelse. Det allerfineste for en turist er jo å komme dit hvor intet levende menneske hittil har satt sin fot. Det nestfineste for en norsk turist er å komme dit hvor ingen nordmann har satt sin fot. Så høit stilte jo ikke vi. Nu hadde vi imidlertid for første gang et svakt håp om å være på et sted, som vi siden kunde snakke om uten straks å bli avbrutt av alle og enhver: – Ja, jeg husker selv at da jeg var på de kantene, da –

Hvad dette med treskoene angikk, så hadde vi nærmest trodd at det var noe folk optrådte i ved nasjonale festligheter og når de skulde fotograferes for utenlandske magasiner. Men de første vi møtte på vår vei var to søte småpiker i tretøfler like store som de selv. De klapret lett og muntert avgårde på dem. Snupp sa det var en stor kunst. Hun hadde hatt tretøfler på karneval, sa hun, og den aftenen gikk hun mest i strømpelesten.

Landeveiene i Holland trafikertes bare av to kategorier, bilende og syklende. Fotgjengeren var helt forsvunnet. En fotgjenger i Holland er en umulighet. Han vilde bli så trett bare ved synet av disse flate, rette veiene at han ikke vilde kunne komme videre. De elskende par, som efter skumringens inntreden er å se på alle veier i alle land manglet allikevel ikke. Det var bare den forskjell 69at her gikk de ikke omslynget, her syklet de omslynget. Men de plutselige, overraskende bevegelser som derved kunde opstå var mangehånde. I det hele tatt hadde vi ikke bilt der lenge før vi skjønte at trafikk-kulturen var et av Hollands ømme punkter, for ikke å si det ømmeste –

Pål kom da også til å huske på noe en hollender engang hadde sagt til ham i Oslo, og det var at så slett trafikk-kultur hadde han bare sett i ett annet land, nemlig i sitt eget.

Hollenderne kjørte fortere enn noen andre bilister vi hittil hadde truffet. I et blaff fór de forbi oss, den ene efter den annen. Pål blev mere og mere betenkt. Han har slett ikke godt av å se folk kjøre så fort, Pål. Snupp og jeg følte oss beføiet til å holde et lite foredrag for ham som i korthet gikk ut på, at fordi om andre var dumme, så behøvde vel ikke han være det. Hvad syklistene angikk, så hadde de en avgjort motvilje mot å holde sig på syklebanene. Men se, hollenderne lot til å kjenne sig selv og sine svakheter, og det er mere enn man kan si om de fleste. På alle nyanlagte veier var syklebanene anlagt for sig og adskilt fra hovedveilegemet ved en bred gressrabatt.

Landeveiene var overalt kantet med trær så de lignet alléer. – Så romantisk! sa Snupp, – tenk om vi kunde komme efter i Norge –, og Pål sa: – Og så storartet for bilistene da, å kunne se hvor veien slutter! Bak alléene lå villa på villa, og vi begynte å studere på om det var bare rikfolk i Holland. – Jeg synes jeg har hørt noe om at alle folk i Holland tjener sig så rike på Java, sa Snupp, men da Petter snudde sig med den minen sin og sa: – Ja, du Snupp, du Snupp! så var det ikke noe rart at hun stivnet til. – Jeg kan så gjerne la være å snakke, jeg, sa Snupp, og jeg støttet henne: – Ja bare la oss tie, det blir de tidsnok lei av –

70Vårt hovedinntrykk fra denne vår eneste aften i Holland var ellers at hollenderne hygget sig ganske ettertrykkelig. Petter så mange lammekoteletter, sa han. Snupp som glemte at hun ikke skulde snakke, bemerket tørt, at lammekotelettene i dette syklende land burde hatt tvedelt skjørt så de slapp denne evindelige trekkingen i kjolene. Men det kunde P. & P. ikke se noen fordel ved. Snupp og jeg besluttet oss for annen gang til å tie –

Anstrengelsene for å tie optok oss den følgende time så fullt og helt at vi ikke la merke til den sceneforandring som foregikk i de høiere luftlag, og plutselig var vi midt oppe i et ærlig, hollandsk uvær. Lynene blaffet som lyskastere over horisonten, tordenen rullet og regnet falt i stride strømmer. Det var ikke så helt lett for Pål. Lynene, billyktene, sykkellyktene og lysene fra husene reflektertes av asfalten på en forvirrende måte. Syklistene raste hjemover. Allerede ved annen eller tredje regndråpe var det ikke et omslynget par å se, bare enkeltpersoner som kavet i vei hver for sig. Vi blev enige om å stanse i Zutphen for å spise aftens og se været an.

Efter tre timers kjøring i Holland hadde vi et sikkert merke på alle hoteller. Det var bare å ta peiling på en særlig stor glassveranda med særlig mange lamper med rosa eller gule skjermer. Efter ytterligere tre timers reise lærte vi sogar å skjelne litt mellem disse glassverandaene. De med mest rosenfarvet belysning var de vi sist burde søke. Hotellet vi tok inn i i Zutphen minnet oss ikke så lite om våre egne provinshoteller. Akkurat som der var det litt vanskelig med mat utenfor de regulære spisetider, men til slutt blev vi da enige om te, brød, smør, sardiner og hollandsk ost.

Det blev et herremåltid. Loffen var fersk og smørret hadde fløtesmak og i det hele tatt smakte det godt med et almindelig brødmåltid til aftens. 71Snupp skjønte ikke at utlendingene vilde sig selv så vondt som å spise all denne varme maten. Med hver tekopp fulgte det en kjeks og en sukkerpose, og da vi allesammen drakk tre kopper te hver, hadde vi til slutt samlet et ikke ringe forråd av kjeks og sukkerposer. Litt å stå imot med til vinteren, sa Petter. Ellers utmerket Zutphen sig ved diverse klokkespill. Både i hotellets hall og spisestue fantes det klokker som leverte små numre mens vi var der, og fra et par større klokkespill ute i byen hørte vi også adskillig klingklang, så da vi skulde betale og Pål måtte banke med skjeen på tekoppen for å tilkalle kelneren, var de så vant til klokkespill at ingen kom. Dermed vil jeg ikke ha sagt at vi gikk uten å betale.

Non-stop-turister kan ikke godt gi op kl. 9 om aftenen. Altså avgårde igjen. Men det angret vi siden. Da vi efter en tur i forrykende uvær kom til Apeldoorn, var alle hoteller optatt grunnet en kongress. Portierene sa det med en mine som om kongresser var naturkatastrofer vi mennesker hadde å finne oss i. Det var bare å kjøre videre til Amersfoort alt det remmer og tøi kunde holde. Vår begeistring for veitrærne kjølnet litt. Der vi raste frem i natten var det som om hele verden blev et hjul som dreiet sig rundt og rundt, og trærnes stammer var eker i dette hjulet. Jeg satt bare og ønsket at ikke Pål måtte føle det på samme måten.

Midt i nattens mulm og mørke trådte to kappeklædde gendarmer frem på veien og stanset oss. Det rare med Snupp og mig er at vi ved enhver kontroll føler oss skyldbevisste, vi er absolutt ikke sikre på om vi ikke har gjort noe galt vi kan hektes for, og det er alltid en stor lettelse for oss når det øieblikk kommer da politimannen med en håndbevegelse sender oss videre. Endelig kom vi frem til Amersfoort og stanset ved den første den beste glassveranda med røde skjermer. En kjoleklædd 72kelner oplyste oss om at alt var optatt. Vi spurte om det var kongress i Amersfoort også. Kelneren ristet på hodet og forstod ikke tysken vår. Så fant Pål på å sette en svak snorkelyd til hver stavelse, og straks gikk det hele lettere. Den som bare er flink til å snorke vil ingen vanskeligheter ha ved å reise i Holland. Nei, det var ikke kongress. Men fullt var det likefullt.

Til denne stund hadde vi med slett skjult forakt snakket om den kategori av bilister som drar fra det ene forutbestilte værelse til det annet efter en fastspikret plan og altså nærmest tar sine reiser som en slags pålitelighetsprøve. Nu demret det for oss at denne reisemåte tross alt hadde visse fordeler. Det var langt på natt da vi endelig fikk tak over hodet i et hotell av den sorten hvor det første en gjør er å kikke under sengene, – efter mordere og røvere altså. Med sine mørke, skjeve korridorer og dype, sjaktlignende rum kunde det utmerket godt hørt hjemme i en av Edgar Allan Poes fortellinger. Det var det mest knirkende hus noen av oss hadde vært inne i. Skapdørene knirket, gulvplankene knirket, sengene knirket, ja, selv kranene i vasken knirket. Men aller verst knirket det i trappene utenfor, og det uten at noen gikk i dem.

– Jeg synes vi skal være takknemlig for dette, sa Petter og dumpet ned i en plysjsofa tross fjærenes flerstemmige protest. – Er det ikke slike steder den der turisten fra de engelske romaner tar inn –?

– og oplever sine søvnløse netter, ja, sa Snupp dystert.

– Langtifra! sa Pål. – Jeg har da også lest engelske romaner. Helten snur sig alltid på den andre siden og lar knirk være knirk –

Det var nu ikke jeg så sikker på. Efter mitt kjennskap til ham – den engelske turisten altså – 73var det mere sannsynlig at han vilde stå op og undersøke hvem eller hvad som knirket, og siden vilde han sitte utover natten og drikke rom eller genever sammen med en rik, mystisk handelsmann fra Surabaja.

Mens jeg holdt på å utvikle dette for dem lød det et kraftig dunk – ikke knirk denne gang – i veggen bak oss, og like efter nok et dunk. Et par skjeve handelsreisendestøvler var det så sikkert så sikkert som noe –.

Pål og jeg tok kofferten vår og piltet inn til oss selv. Sandelig begynte ikke kofferten også plutselig å knirke, men det gjorde den så affektert at vi måtte le –

Med hensyn til søvnen hadde vi tatt bekymringene på forskudd. Det var ikke engang nødvendig å snu sig på den andre siden.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.