VIII. En dag i Holland

Ved sekstiden om morgenen våknet vi ved at et tusenstemmig reiseselskap tørnet inn for å spise.

Edgar Allan Poe-stemningen var helt forduftet. Gammelt og skramlet var hotellet om morgenen også, men av den mest troskyldige småbytypen.

Jeg hadde lyst til å vise Pål for en teft jeg var i besiddelse av. Derfor spurte jeg piken om handelsreisenden ved siden av Snupp og Petters værelse hadde klaget over høirøstethet. Det var ikke noen handelsreisende som bodde der, sa hun, det var en handelsmann fra Surabaja, en gammel, rik særling –

Takket være reiseselskapet kom vi op i betimelig tid, og satte straks kurs for Amsterdam. Det var som 74å kjøre gjennem en park. Hadde vi sett mange lekre hus dagen før, så var de enda lekrere de vi nu kjørte forbi. Snupp og jeg var enige om at vi aldri før hadde sett hus som i den grad lignet eventyrbøkenes illustrasjoner. Murstenene og takstenene lyste i de mest smeltende farvenyanser, skorstenspipene var innklædd i efeu, verandaene innhyllet i blomster. Hvad gardinene angikk lot det til at husmødrene i Holland var blitt enige på det punkt. Alle hadde like gardiner, lette, luftige, hvite eller gullige gardiner. Kanskje hadde de innsett at i et bilende og syklende land må man si det med gardiner.

Vi hadde akkurat samme sort himmel over oss som i Hamburg. Der som her slapp den skiftevis fra sig solskinn og regn. Alle kanalene var så fulle at vi hadde en følelse av at det vilde forårsake en katastrofal oversvømmelse å stikke en finger nedi. Og enda vi hadde hatt god lyst til å kjenne om kanalvannet var varmt eller koldt, lot vi det være. Ved innkjørselen til Amsterdam meldte tungtrafikken sig igjen. Men uansett trafikken og det nøkterne tidspunkt, syklet folk ivei med armen om hverandres liv. Det var lett å se at folk hadde god øvelse i kjærlighet på sykkel. Petter mente det var denslags man måtte opøves til fra barndommen av, og at det var for sent for oss å begynne på det.

Det var spedt med veivisere inne i byen. Vi blev stadig nødt til å anrope menigmann, men her som også de tilspurte måtte legge ivei med et fremmed sprog, var de mindre villige. Jeg tror forresten vi gjorde en pølsemann lykkelig for livet ved å gi ham anledning til å utfolde sig på engelsk foran en skare tilhørere. Efterat Milslukeren på grunn av ubekjentskap med de stedlige trafikkregler hadde forårsaket hel trafikkstopp et par ganger, var vi glad til at vi fikk satt den fra oss.

75Til å begynne med følte vi oss helt lammet av tanken på at vi hadde tre timer å gjøre Amsterdam på. Det var akkurat som når en har et drøit arbeide foran sig, – tanken på hvad en skal rekke gjør at en ikke kommer av flekken. Efter en times ørkesløs parlamentering satt vi endelig i en drosjebil med en tilfeldig opdukkende reisefører ved siden av oss. Både chaufføren og reiseføreren hadde en kjempemessig, sort sigar i munnen. Chaufføren kjørte lynende fort, og da alle andre chauffører også kjørte lynende fort, blev det til at Snupp kjørte hele turen med lukkede øine. Så noen sightseeing kan en vel neppe si det blev for hennes vedkommende. Hun måtte nøie sig med det hun fikk inn gjennnem ørene. Petter tenkte han skulde nytte anledningen til å skaffe sig noen tall fra ulykkesstatistikken, men det gikk ikke. Reiseføreren vilde ikke inn på det, men smuttet behendig tilside.

På havnen lå en av Fred. Olsens båter. Vi blev riktig rørt, men så langt som til klump i halsen kom det ikke, det var vel for kort tid siden vi reiste fra Norge. Fra havnen kjørte vi gjennem en uendelighet av nye, like kvartaler. Det demret for oss at den var av utenlandsk oprinnelse vitsen om ham som alltid går inn i feil hus lørdags aften. – Meget høie leier! sa reiseføreren stolt.

Var det da ingenting i dette landet som ikke var dyrt? spurte vi. Reiseføreren og chaufføren konfererte med hverandre, rystet så på hodene. Nei, ingenting.

–Ingenting? Det var Snupp som åpnet øinene og gjentok ordet.

De konfererte med hverandre nok engang.

– Kanskje tabake –, tabake var kanskje ikke så dyrt –

Snupp sank skuffet tilbake.

– Rettsbygningen! pekte reiseføreren. – Rettsbygning 76har vi, men noen rett eksisterer ikke lenger –

En typisk reiseførerbemerkning! Hadde Monsen vært med oss, vilde han sikkert veddet om hvor mange hundre ganger han hadde sagt det før. Vi ventet nu bare på oplysning om hvor de rike folkene bodde og hvor damenes paradis var, og det fikk vi også ganske snart. Jeg vil ikke si at turen gav oss noe uttømmende billede av Amsterdams severdigheter. Men det gav oss et ganske godt billede av hvad reiseføreren og chaufføren interesserte sig mest for. Noen ekte Rembrandter og Frans Halser fikk vi ikke se, men vi fikk se flyveplassen Schipol, og så fikk vi se engang til hvor de rike folkene bodde, og så fikk vi se et sted hvor de rike folkene hadde bodd, men ikke bodde lenger. Jødekvarteret måtte vi selv komme med forlangende om. Det var et yrende liv på torvet der, enda businessen mest lot til å dreie sig om filler, rustne jernsenger og gamle hengelamper. Pål hadde kameraet fremme, og alle var ivrige efter å bli fotografert. – Ja ja! ropte de henrykt når de så kameraet og satte sig fluksens i positur blandt låsene og hengelampene. Det var noe gåtefullt, uforståelig og ulogisk ved denne lysten til å la sig avbilde. Ikke i noe tilfelle vilde de jo få se resultatet og noen øienslyst for andre kunde de gamle filleselgerne ikke bli. Det vilde jo vært et motiv, som iallfall Snupp og jeg kunde forstått.

Ved lunsjtid satte reiseføreren oss av ved et spisested. Og akkurat som han hadde kjørt oss til de stedene han selv hadde lyst til å se, førte han oss nu til et sted hvor han selv hadde hatt lyst til å spise. Ja ja, han gjorde mot andre hvad han vilde at andre skulde gjøre mot ham selv, så det var i sin orden. Vi bestilte kylling – og fikk en diger høne plus et kilo stekte poteter plus et kilo eplemos, det hele svømmende i et par liter 77smør. Dette var altså hvad hver av oss fikk. At vi noensinne skulde bli sultne mere, var av de ting tanken ikke kunde fatte.

Snupp og jeg fikk fem minutter til butikkvinduer, det vil si akkurat den tid det tok for P. & P. å røke en sigarett. Jeg benyttet anledningen til å se efter et skjerf til den mosegrønne. Men alle butikker er sig like. Det er aldri det at de mangler noe, nei, butikkene mangler ingenting, det er bare det at kundene spør efter ting som ingen ønsker å føre lenger. – En håpløs farve! sa ekspeditrisene i Amsterdam. Jeg besluttet at neste gang jeg gikk i butikk, vilde jeg ikke ha Snupp med.

Inn i Milslukeren igjen og ut av Amsterdam! Vi savnet veivisere denne gangen også og måtte henvende oss til et forbipasserende yngre par. – Ja hvilket sprog snakker dere? spurte han på hollandsk. – Snakker dere engelsk?

– Jada! sa vi.

– Javel! Ja da må du til! sa han stolt og puffet piken sin frem, her var en som hadde pike som kunde engelsk! Men hun strittet imot og ropte i panikk: – Nei, nei! – som om vi hadde forlangt av henne jeg vet ikke hvad.

Det slo oss at vi kanskje kunde bli årsaken til at en uskyldig bluff blev avslørt. Uskyldig, men – hvem vet – kanskje allikevel så betydningsfull! Vi hadde medlidenhet med henne og sa bare:

– Utrecht! Derefter så hun på mannen og sa:

– Utrecht! Og så forklarte han oss veien på hollandsk. Men hennes ære var reddet. Hun hadde klart å fortelle ham hvad spørsmålet gjaldt og vilde fremdeles være den som i sin krets gikk for å kunne engelsk.

Siden fant vi skilter også. Og vi kom til det at når det ikke var enda flere av dem, var det fordi de som stelte med denslags kjente veiene så godt at de ikke kunde sette sig inn i hvordan det var å være ukjent.

78Vi hadde oplevd Amsterdam midt i formiddagsståket, og det føltes velgjørende å komme ut på landet igjen. Det stykke Holland vi så nu var om mulig enda delikatere enn det vi hadde sett dagen før. Petter syntes for sin del at hele Holland var som en prektig dekorert bløtkake, men vi andre var for mette efter den nylig inntatte høne til å ville gå med på denne lignelsen. Det er bare når en er sulten en føler trang til å sammenligne tingene med noe spiselig.

Vi kom forbi et virkelig, ordentlig slott, og fikk til og med et glimt av slottsherren og hans sønn som stod og fisket karuser – eller hvad det er for noe man fisker i slottsdammer. Da vi hadde passert det attende slott blev det utstedt forbud mot å deklamere: – Norge, Norge, hytter og hus og ingen borge –, annet enn i enerum. Derimot var det fremdeles tillatt å trøste sig med vikingeskibene.

Gjennem Utrecht kjørte vi langsomt for om mulig å få et glimt av universitetet. Å skaffe sig oplysninger om noe var uhyre vanskelig. Alle syklet jo, og det er så sin sak å stanse en syklende i farten. Hvad den hollandske sykkeletikette sa på dette punkt visste vi dessverre ikke. Syklistene var ikke så kjærlighetsfulle i Utrecht som andre steder, de var mere av den uvørne, barske typen som satt med armene overkors på sykkelstyret. Vi vilde gjerne stanset litt i Utrecht, Snupp og jeg, men P. & P. så strengt på hvert sitt ur og minnet om hvor mange mil vi hadde igjen å kjøre. Litt efter påtraff vi en smadret varebil. Der stod vi sikkert tre kvarter.

Landeveien var fremdeles å se til som en herregårdsallé. Men idyllen blev på sett og vis litt langstrakt. Litt hjalp det på ensformigheten at tresortene var variert. På en ganske kort strekning kjørte vi gjennem rekker av bøk, furu, bjerk, blodbøk, rognebær, ek, alm, epletrær, pæretrær og 79sølvpil. Petter opgav allikevel tanken på en manende appell i Folkevennen. Skulde han foreslå veivesenet hjemme noe, måtte det bli en allé for hver tredje mil, da dette vilde være mest i overensstemmelse med den ubestandige, menneskelige natur. Mellem Utrecht og Arnhem blev verden plutselig helt grønn for oss. Det høres kanskje ikke så rart. Alle sommerlandskaper regnes jo for grønne. Men her var alt grønt, lysende giftiggrønt, uvirkelig, drømmeaktig. Trestammene og brolegningen var dekket av grønske, og grønske lå over kanalene som et tykt, ugjennemsiktig belegg. Når dertil kom at løvet var grønt og plenene og hekkene flammende grønne og husene dekket av grønne slyngplanter, ja så var det kanskje ikke så underlig om vi et øieblikk følte det som om vi reiste gjennem en forhekset verden, hvor irr hadde lagt sig på alt. Petter likte det ikke. – Belegg er belegg, sa han, og tok på sig de rosa brillene. – Briller er kanskje ikke briller det? sa Snupp nesevist.

Da vi kjørte over grensen ved Zevenaar hadde vi vært i Holland akkurat 24 timer. Det var bare såvidt en smakebit, men en som gav mersmak. Neste gang skulde reisen bli i mai måned når tulipanene og hyacintene blomstret og – når det var blitt billigere der.

Det er ondsinnet snakk fra antibilistenes side det der om at det ikke er noe å se på den slagne landevei. Så vi ikke at det var konfirmasjon og allting. Veien var full av små katolske konfirmanter som kom fra kirken sammen med sine foreldre, i hvite kjoler, med hvite rosenkranser om håret og hvite pompadurer i hånden, og skrekkelig søte var de der de gikk og følte sig som hovedpersoner. Ved Wesel kjørte vi for første gang over Rhinen, og når nu Petter for en gangs skyld kunde deklamere et dikt, spurte han ikke om vi var villig til å høre på engang, men satte ivei med: Am Rhein, am Rhein, am deutschen Rhein, 80wer will des Stromes Hüter sein? Mere kunde han ikke, men til gjengjeld sa han det mange ganger. Det endte med at vi nedla forbud mot det diktet også. Ikke av politiske grunner, men for å skjerme våre nerver mot gjentagelsens tærende drypp.

Skorstenspipene i Ruhrdistriktet lot ikke lenge vente på sig. Fra Norge var vi vant til at gruber var noe nede i et fjell, og det tok litt tid før vi fikk lagt forestillingen om i retning av heisestillaser midt på en flat slette. Vi kostet frem og tilbake over et par veldige Rhinbroer, og så var vi i Duisburg hvor vi hadde tenkt å overnatte.

Det var en av fordelene ved å være i Tyskland igjen, at alle var så ivrige efter å vise veien og så flinke til å gjøre det. Det kom kanskje av det at ingen tysker for noen pris vilde la anledningen til å holde et belærende foredrag gå fra sig. I Utrecht hadde vi tenkt: Hvem av disse syklistene tør vi spørre? Her i Duisburg tenkte vi bare: Hvem skal vi glede med å spørre? Vi bestemte oss for en pen, eldre mann som var ute og gikk aftentur med sin kone. Men ikke før hadde Pål stukket hodet ut av det ene vinduet og anropt ham før det banket på det andre. Det var en ung, energisk utseende syklist som ønsket å overta forklaringen. Han snakket høit og distinkt og om litt hadde han helt tatt luven fra den eldre, som blev mere og mere fattig i øinene der han stod. Saken var at P. & P. glemte ham helt. Snupp og jeg nikket og smilte til ham, men hvad hjalp det? Jeg dunket Pål i ryggen og hvisket: – Du må da takke i hvert fall! Og det gjorde Pål, han utførte opdraget automatisk og takket den unge syklisten midt i en setning.

Vi var fornøid med hotellet den kvelden, Snupp og jeg. Værelsene hadde vegger av blomstret chintz og dyner av rød silke. Disse skuffet riktignok 81i bruk, glatte og upålitelige som de var. Til aftens spiste vi blå bekkørret, levende stod det på menyen, men de så heldigvis helt avsjelet ut der de lå på fatet. Kaffen drakk vi i en sal hvor søilene hadde knagger og agerte stumtjenere og hvor unge, mere eller mindre uniformerte menn svang sig med langhårete, tekkelige Gretchentyper, iallfall langhårete, og gikk hjem ved ½12 tiden, iallfall gikk.

I dette hotellet knirket det ikke akkurat, men det plasket. Plasket kraftig og vedholdende. Pål hadde dessverre sovnet da jeg blev opmerksom på det, så jeg visste ikke riktig hvordan jeg skulde gripe saken an. – Det plasker! sa jeg. Jeg måtte si det tre ganger før jeg fikk et søvndrukkent: – Hvad? til svar. Så sa jeg: – Gid var du sovnet! Hadde jeg bare ant det skulde jeg såvisst ikke snakket til dig. Det er bare det at det plasker så rart etsteds. Men det gjør jo ingenting. Bare la oss legge oss til å sove.

Nu var det bare for mig å vente på sakens videre utvikling. Pål var gjort opmerksom på plaskingen, problemet var med andre ord lagt i hans hender. Hvad en bare måtte passe på var at han var riktig våken. Det hadde nemlig hendt at han var sovnet igjen både fra vanndrypp og sus i rørene og daskende nattsvermere. Men denne gang hendte ikke det. Efter fem minutters forløp reiste han sig, irritert til bristepunktet:

– Det er fært at en aldri skal få sove på disse hotellene!

Da han kikket ut av vinduet, opdaget han årsaken til forstyrrelsen. Nede i haven, i en svær balje, boltret små, blå bekkørreter sig sorgløst uten tanke på morgendagen og kokkens gryte. – Måtte vi lære av dem! sa Pål og kom jabbende tilbake og begynte å plukke op silkedyner.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.