X. Hjemme hos Goethe

Efter hvert som Påls grårutete jakke og grå flanellsbukser blev mere og mere upresset og slengete, var det flere og flere som tok ham for engelskmann. Da han attpå til begynte å bruke kamera i rem over skulderen, var det ingen som ikke gjorde det. Det var nokså anstrengende nu vi nettop hadde innstilt oss på det tyske.

Vi besluttet oss for sightseeing i Frankfurt også, da vi her som overalt ellers kom inn under den rubrikk i Baedeker som heter: Knapp tid. Vi entret en sightseeingbuss som på forhånd var stappende full og fikk følgelig plass på de bakerste klappsetene. Som de sist ankomne var vi i den beklagelige stilling at vi ikke kunde beklage oss. Det var jo ennu kjedeligere for dem som satt der fra før å få sine plasser blokert.

Det hadde lenge vært klart for oss at sightseeingbussene blev fylt efter hermetiseringssystemet, og at det ene og alene var tekniske vanskeligheter som hindret reiseføreren fra å ta bussen mellem 94sine hender – slik som husmoren tar krukken med bønner eller bær – og ryste den slik at passasjerenes ujevnheter passet inn i hverandre og gav plass til enda mere. Efter at han hadde presset oss ned, fikk han ytterligere fem stykker på. Men da steg også den advarende mumlen fra passasjerene som enhver forstandig leder har lært å akte på.

Petter kom ved siden av en liten tykksakk som straks innledet med en serie spørsmål. Det var det vanlige. Hvor som helst Petter satte sig ned, begynte folk å snakke til ham. Det nyttet ikke å forklare fenomenet med ord som uhell og slumpetreff. Sannheten var at individet Petter virket taleforløsende på personer av begge kjønn og alle aldrer. Petter svarte – om ikke på flytende, så iallfall på velment – tysk. Av det lo mannen uforskammet, akkurat som om han mente å si: – Merkelig – her i Tyskland kan selv ganske små barn snakke tysk! Selv kunde han tysk, fransk, flamsk, italiensk og spansk, skrøt han. Spansk? En mørkhåret ung mann snudde sig hastig og begynte å snakke, ordene rant som erter av en tønne. Den sprogmektige kom dyktig i klemmen. Ikke et ord forstod han av det spanieren sa. Efter det blev han stille.

Den første og største post på programmet i Frankfurt var selvsagt Goethes barndomshjem. Vi kunde litt om dikteren på dette tidspunkt. Vi hadde erhvervet oss en mengde tyske trykksaker, og hvad enten de handlet om bilolje eller skulpturer, var de spekket med citater av Goethe. Schon Goethe sagte –

Å komme ut av bussen var en innviklet prosess. Når en husmor skal bruke sine hermetiske bønner tar hun bare og heller dem ut. Så enkelt var det ikke for reiseføreren her.

Sandelig hadde de hatt det staselig hos gamle Goethes. Det så vi så meget lettere som alle de 95gamle møblene var blitt moderne igjen. Det eneste som ikke var blitt moderne igjen var kjøkkenet, og en hadde også litt vondt for å tro at det vilde bli det med det første. Det var mørkt der som i en sekk. Men at det i sin tid var laget adskillig god mat der var utvilsomt, det så en på husgerådet. Det hang noen bugnende, rikt mønstrede puddingformer der som –. Da reiseføreren fortalte at Goethes mor fikk 300 mark om måneden i husholdningspenger, hvilket var det samme som 2500 mark idag, gikk det et sus av misunnelse gjennem dameflokken.

Han visste i det hele tatt hvad som behaget kvinnene, denne reiseføreren i Frankfurt. – Se det lille vinduet på gavlveggen der, sa han, – det blev satt inn for at lille Johann Wolfgang kunde stå der og vinke til far når han kom hjem til middag. Og i det lille værelset der hadde Goethes mor sine kaffeslaberaser! Og i det skapet der hadde hun kakeboksene sine, og den unge Johann Wolfgang var svær til å naske kaker –. Her kom en pause, det var tydelig at han visste av erfaring at nu vilde damene le rørt. Ja, den Johann Wolfgang, den Johann Wolfgang! Det gikk an å si Johann Wolfgang når det var snakk om kakeboksene, men kom en inn i værelset hvor han var født måtte en bare si: Mesteren. Dette værelse var bare utstyrt med en bekranset byste, og da guiden tok hatten av og trådte dit inn smeltet hans stemme –

I Frankfurts gamle kvartaler måtte vi for første gang på turen gnikke oss i øinene av overraskelse. Å få fortiden inn på sig på den måten, det gjorde ikke vi nordmenn hver dag. Selvfølgelig måtte vi ut av bilen igjen og nu var det enda vanskeligere enn før fordi folk begynte å synes at de kjente hverandre så godt at de kunde være ubehagelige. Reiseføreren lekset først op alt på tysk, og siden det hele om igjen på engelsk 96for Pål, Petter, Snupp og mig. Det var Påls skyld, for det var han som så engelsk ut. Men Pål stakk sig vekk han, og til slutt var det mig som på selskapets vegne måtte gå der og høre om Charlemagne her og Charlemagne der og nikke og smile på engelsk det beste jeg kunde. Efter så mye anstrengelse vilde jeg jo nødig han skulde opdage sin villfarelse.

Oppe i kroningssalen i det gamle Rådhuset var det så fint at vi måtte ta på oss filttøfler før vi fikk gå inn. Jeg synes andre byer burde lære av Frankfurt der. Det er en billig måte å få bonet gulv på. Noe annet er det at turistene blev så altfor optatt av å skli på gulvet at de glemte å se på all prakten. Og det var virkelig synd, det skjønte jeg siden da jeg leste om alt vi hadde sett.

Stinne av inntrykk kom vi hjem til hotellet. Hvem andre stod i vestibylen der enn Monsen – sakfører Monsen. Det blev å si: – Ja, verden er sandelig ikke stor! et par ganger hver, variert en enkelt gang av Snupp med at: – Ja verden er sandelig liten! Han blev lang i ansiktet da han hørte at Milslukeren ikke så meget som hadde hostet en eneste gang. Men han trøstet sig med at vi hadde langt igjen enda, og det var sant nok. Vi spiste middag sammen. Jeg har en mistanke om at Monsen har svak mave. Ikke bare fordi han alltid foretrekker fisk, men fordi han ikke kan bestille fisk uten samtidig å skule rundt på andre med anklagende øine og si: – Spiser dere aldri fisk, dere? Altså bestilte vi Nordseeschellfisch alle sammen for at ikke Monsen skulde bli altfor bitter for oss.

Men hvad Nordsee-schellfisch var, var vi alle høist uenig om. Og en uenighet det var straks basis for veddemål der Monsen var tilstede. Petter, Pål og Monsen samlet sig om hvitting, Snupp og jeg holdt på hellefisk. Det var hellefisk, men så 97grov i trevlene at det var som om vi spiste tauverk. Først da vi hadde vunnet veddemålet, kom vi til å huske på at vi ikke hadde veddet om noe bestemt. Monsen trøstet oss med at det gjorde ingenting, for han hadde noe som passet utmerket for ham å bli kvitt og for oss å få. Og dermed gikk han ut og kom inn igjen med en veldig pakke – Kølnervann i alle former.

Ved firetiden sa vi adjø og på gjensyn til Monsen, som nu skulde rett hjemover igjen. Efter en tur gjennem den herligste bøkeskog kom vi utpå autostradaen mellem Frankfurt am Main og Mannheim, Tysklands første, og ovenpå formiddagens ståk og mas nød vi for en stund autostradaens ensformighet. Pål sang Milslukervisen, det gjør han bare når kjørselen er riktig silkefin:

Spinn, spinn, spinn, motorn min,
imorgen får du mer bensin,
motorn spann, og milen rann,
men aldri kom den bilen fram –

Dette «aldri» på slutten –, Snupp og jeg visste ikke om vi likte det. Det var likesom litt trist ved det. Vi vilde ikke hjem på lenge enda, men aldri –.

Rett som det var demonstrerte Pål for oss fartens relativitet. Når vi fra en fart på 100 km. kom ned i 60 km., sneglet vi oss faktisk avgårde. Vi passerte Darmstadt og Mannheim. I Heidelberg stoppet vi, ikke for å se på slottet, men for å kjøpe små, nye druer som smakte henrivende. Gjennem Kraichgau i sydkanten av Schwarzwald så vi med friske øine hvad det bølgete og bakkete gav et landskap av øket skjønnhet. Det var som å reise gjennem en have. Her møtte vi humlens yndefulle girlander og valmuenes ranke hovmodige stengler. Petter kunde ikke skjønne at det baktes frøbrød nok i verden til alle de valmuene som 98fantes her. Selv holdt han bare frøbrød hver lørdag. Vi passerte en tysk familie på sykkeltur. Allesammen, mor, far og fem barn hadde blå- og hvitstripete luer, hadde familiefarver med andre ord. Det bekreftet en tendens vi før hadde lagt merke til, tendensen til å gjøre et eget korps eller iallfall et sportslag ut av hver familie, og vi studerte på om det ikke her var noen strenger Hitler og Mussolini med hell kunde spille på i sitt arbeide for øket barnetall.

Det gikk efter planen. Før det var mørkt var vi i Baden-Baden. Godt å komme klar av storbyene, sa Petter, han hadde ikke gjort annet hele veien enn å lese om roulette og baccarat i et fiolett hefte han hadde –

Hotellene i Baden-Baden har en viss likhet med Rivierahoteller, og vi skjønte straks at her gjaldt det både for hus og mennesker å ha fasaden iorden. Altså trakk vi i det beste vi hadde og strøk op i kurparken som var akkurat så velfrisert som man venter at kurparker skal være. Borte i den obligatoriske paviljongen spilte et obligatorisk hornorkester den obligatoriske Wagner, og på de obligatoriske hvite stolene satt de obligatoriske –, satt folk og hørte på. Ut og inn av kurhuset hastet elegant antrukne herrer og damer. I havegangene vandret enslige, middelaldrende menn med tankefulle ansikter. Her var det spillebank, her var det kursted, en forunderlig kombinasjon. Borte i dunkelheten under trærne gikk en blek kvinne klædd i dramatisk sort fløiel rastløs frem og tilbake. – En kvinne av dem med skjebne! sa Petter.

– Besynderlig at alle kvinner med skjebne skal reise til bad, sa Snupp spydig.

– Menn som har lett for å la sig dupere bør iallfall ikke reise dit.

– Så så! sa Petter. – Du får nok skjebne med tiden du også –

99– Jeg vil ikke eie skjebne, sa Snupp, – ikke for noen pris. –

Ja så gikk vi rundt i parken en stund da, for vi var jo alle sammen opdradd til ikke å kaste oss over kakefatet med en gang, og denslags henger i. Først da en sømmelig tid var gått og vi hadde beundret freskomaleriene i drikkehallen og blomsterbedene, sa Pål lett henslengt at tja –, kanskje man skulde titte litt på lokalitetene. Til det svarte Petter at: Tja, du sier noe! og jeg sa: – Hvorfor ikke? og Snupp avsluttet fjærlett med: – Det var sandelig en idé! Og så gikk vi pent og rolig op til kurhuset, men vel innenfor dørene var det som om all beherskelse plutselig forlot oss. Plutselig lå vi flate inn gjennem salene med Petter i teten. Det gjør mig vondt å si det, men –, Snupp ropte med sin lille klokkestemme: – Vent Petter, vent! uten at han så meget som snudde på hodet, enn si ventet. Jeg vil nødig være Petter når han våkner op om natten og tenker på dette.

Det er pussig med den seiersvissheten som griper alle mennesker på terskelen til en spillesal. Og som griper en hver dag påny, men varer akk! så kort hver gang, sa en dame som hadde erfaring. Det var visstnok det eneste hun hadde vunnet under sitt ophold i Baden-Baden, – men så er jo også erfaring verd sin vekt i gull. Hvad oss fire angikk, så blev vi mere oss selv igjen da vi hadde tapt et par mark hver. Så forsåvidt var det ikke bortkastede penger! mente Pål.

Da denne første krise var overstått gav vi oss mere tid til å se oss om. Og hvis noen, i likhet med Snupp og mig, har fundert på hvor de lever og ferdes henne alle de typene vi kjenner fra filmens mondene verden, så kan jeg hilse og si at det var her de var. De gamle, mimrende, utringede, juvelbesatte damene, de middelaldrende herrene med glatte, uransakelige ansikter, de flabbete fyrene med nonchalante manérer, her var de. For ikke å 100snakke om de galaklædde, evig speidende kvinner. Det stod et eksemplar midt på gulvet i sort flor og røde negler og speidet og speidet. Sikkert ikke efter noen bestemt, men efter muligheter i en eller annen form –. Øinene stanset faktisk et øieblikk ved P. & P., men efterat begge hadde gjort en stor bue utenom bordet hvor minsteinnsatsen var fem mark, var de luft for henne. Det var litt leit for dem, stakkar –

Petter satte som et siste forsøk en mark på rødt, og denne gangen vant han. Straks blev han mindre grei å hanskes med, fikk svedperler under nesen og mammonstrellens stive, stirrende blikk. Vi besluttet å overlate ham til sig selv og satte oss inn i restauranten så lenge, et lite lekkert krypinn i gull og laksrosa. Vant Petter en formue så var det bra, og tapte han så blev han iallfall hyggelig igjen. En halv time efter kom han tuslende inn til oss og var så elskverdig som jeg aldri hadde sett ham før. Det måtte være helt nifst for Snupp. Men hun så stort på det og sa at hadde de bare hatt råd til det skulde Petter sandelig fått lov til å tape ti kroner hver dag.

Det var mild, fløielssort aften da vi begav oss hjem til hotellet igjen. Nede i bakken traff vi den bleke damen som vi hadde sett vandre oprørt frem og tilbake under trærne. Hun stod og snakket med en annen dame og var fremdeles oprørt. Vi hørte tilfeldigvis noen ord idet vi gikk forbi: – og tenk så hadde hun kopiert min Agnésmodell til punkt og prikke. Med lilla bånd og opbrett bak og –.

– Var det henne med skjebne? spurte Snupp hjerteløst.

– Ja det er vel nettop skjebne det! forsvarte Petter sig. – Tragisk skjebne. Gå her og la sig dominere av tanken på klær og denslags –

Så traff vi bare én til, og det var en mann som stod stille på broen over den lille bekken som rant 101foran hotellet i små, regulerte fall. Han så flyktig på oss og snudde sig igjen. Han hadde lukket ansikt og ensomme øine. Vi kom enda en gang til å huske på at det var kursted her også. Lett saltholdige mineralkilder.

Vi hadde fått prektige værelser, de eneste som var ledige. Da vi vel var kommet i seng forstod vi hvorfor de var ledige. De små vannfallene utenfor fosset og bruste rett inn i øret på en, de blå bekkeforellene var ingenting mot dette. Men helt rådløse var vi ikke. Vi gikk energisk igang med å innbille oss at det regnet og regnet sterkt. Og man kan si hvad man vil, lyden av regn er umåtelig søvndyssende.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.