XI. Olm i Ulm

Vi begynte dagen med å stå i kø i det mest kosmopolitiske selskap utenfor lukene i Deutsche Bank und Disconto-Gesellschaft. Det var et utvalg av typer der som gjorde det til en fornøielse å stå i kø: forspiste menn, avdankede skjønnheter med ben av kalk og påsatte øienvipper, sirlige engelske frøkener i burberry, tyske, lubne, unge piker med fletter, moderne, unge piker i hvite lerretsbukser og blå gensere, unge menn med nattklubbutseende, kvinner i nasjonaldrakter med hodebeklædninger så svære som hus. – Der skal en alltid få høre av menn og eldre folk hvor latterlige og vanvittige de moderne hattene er, sa Snupp forarget. – Nasjonaldraktenes hodebeklædninger er det ingen som sier noe om, enda det er adskillig som tyder på at det ikke bare var fornuft i folk i gamle dager heller.

102Vi gjorde oss et tidkort av å finne ut hvad de forskjellige var i det private liv, i livet utenfor feriene. Det var vanskelig. De forspiste mennene var forretningsmenn og godseiere, de gamle damene levde av sine penger. De engelske frøknene i burberry kunde være lærerinner, men de kunde også være damer med rentepenger og et lite hus i Sussex. De unge pikene med bukser og gensere og hår som de uavlatelig rystet bakover til tross for at det hele tiden lå bakover, hvor skulde vi plasere dem? – I Skandinavia vilde de vært kontordamer, sa Snupp, – men her? Hvad slags hjem kom de fra, hvad gjorde de, hvad kunde de? – Kan ikke du ta bøkene dine og gå bort og «høre» dem litt, sa vi til Petter. – Du som er så ivrig efter å eksaminere oss.

Men Petter hadde rent tapt motet efter vertshusbesøket i Bacharach. – Går jeg ut fra at de ikke vet noen verdens ting så vil de sikkert begynne å snakke med mig om differentialregning, sa han bittert. – Og går jeg ut fra at det er almindelig oplyste mennesker så vil de spørre mig om ikke Norge er hovedstaden på Grønland. Herefter vil jeg gå ut fra som en regel at allting er det motsatte av det det synes å være.

Det siste vi så av de problematiske unge pikene var at de stod med stive knær og fingerspissene i gulvet for ondskapsfullt å demonstrere for damene av kalk hvor myke de var. Deres vesen og opførsel, deres motiver og handlinger var ikke problematisk, alt det kjente vi så vel igjen –.

Akkurat som hotellene lignet Riviera-hoteller, lignet butikkene Rivierabutikker. De var små og mørke, men med flotte vindusutstillinger og høie priser. Jeg var inne et sted for å se om jeg kunde få en hatt i stil til min øvrige beklædning. Men der fikk jeg det verste svar hittil.

– Eine komische Farbe! sa damen.

Tenk komisk! Og så en butikkdame i Baden-Baden, 103en filleby på tredvetusen! Det hadde en igjen for at en var naturlig og ikke satte op noen mine! Men nå skulde det være slutt.

– Det viser sig at jeg må dit hvor jeg har kjøpt drakten, sa jeg lett beklagende til Snupp idet jeg drog hanskene på, – andre steder enn i Paris får jeg ikke denne farven.

Hjalp det?

Over all forventning. Damen sa: – Kan hende får vi noe senere. Om De vil stikke innom til uken? Da kommer nemlig nyhetene for høsten, vi har allerede fått fakturaen –

Siden satt vi på en benk på torvet med en velgjørende følelse av å gjøre det riktige. Man skal sitte på en hård trebenk på et torv og se på folkelivet og lytte til folkesjelen. Petter hadde kjøpt et lite parti prospektkort. De fleste var av hotellet vi bodde i. Disse forsynte vi med de nødvendige piler og skrev hilsen bak. Men siden kom vi i tanker om at hotellet så for flott ut og strøk over pilene igjen. Og Snupp studerte sogar litt på om hun skulde skrive: – Det fotografiske perspektiv gjør det jo litt større enn det er, vet dere –

– Kan du ikke like godt si at det er helt forfallent, og at vi bor i kjelleren, og at vi bor der aldeles gratis mot å passe på rottene, sa Petter. – Og så kan du si at reisen hittil ikke har kostet oss en øre fordi vi synger oss frem og hugger ved for bensinen. –

Det var litt trist å forlate Baden-Baden og det glatte livet der. Men det var ikke så verst det vi hadde foran oss heller – en tur gjennem Schwarzwald. Milslukeren følte sig som på sin mammas gate igjen der den satte opover spiralene i Schwarzwald-Höhenstrasse. Her var det idyll efter våre begreper også, med hyggelig skogbunn og blomstrende grøftekanter. Riktignok hadde vi så smått begynt å tro at Norge var det eneste land i verden som hadde en skogbunn som var noe ved, og 104Petter hadde gang på gang citert en dansk dame: – Å – den skåfbunn, den skåfbunn i Norge! – men da det kom til stykket, unte vi dem litt slikt på disse kanter også.

Det gikk op og ned gjennem mørk, stor skog og grønne daler, gjennem jorder i teigeblanding og landsbyer med bindingsverkshus og oksespann i gatene. De fleste byer var luftkurorter med en rekke sanatorier. Selv om ikke Petter hadde lest det i en grønn bok han hadde, vilde vi sett det på alle herrene og damene som med jakker over armen og spaserstokker og høit blodtrykk promenerte på veiene. Ikke så sjelden kjørte vi gjennem alléer av nummererte eple- og pæretrær, og såvidt vi forstod den menigmann vi henvendte oss til, var det kommunene som eiet dem og som når frukten blev moden solgte høsten på trærne. At trærne ikke blev høstet før forundret oss storlig og vilde forundret oss enda mere om vi fullt og helt hadde kunnet tro på det.

I Herrenalb var gatene pyntet med små granbusker og kulørte papirstrimler. En mengde bilturister var stanset der og gikk omkring med sine kameraer. – Pass på! sa Snupp. – Tar jeg ikke meget feil er vi her dumpet midt op i tradisjon og gammel rotfestet kultur! – Kan vi ikke ta en omvei? sa Petter blasfemisk. Det var «draktfest» i Herrenalb, det vil si en mønstring av Schwarzwalds forskjellige drakter. Nasjonalklædde ungdommer stod rundt omkring i flokker og kniste og visste ikke riktig hvad de skulde ta sig til, de kunde vel ikke danse nasjonale danser hele dagen heller. Snupp sa at kom hun noen gang mere på karneval, så skulde hun være pike fra Gutachtal. Pikene fra Gutachtal hadde hatter som lignet fat, og disse fatene var fylt til randen med store, røde pomponger. Vi sa: – Gid så malerisk! så lenge vi orket, og da vi ikke orket lenger, reiste vi videre og rett inn i en flokk eldre lærere som med jakkene 105over armen gikk i høitidelig geledd og sang i marsjtakt uten at det var 17. mai eller at de på annen måte var nødt til det.

På de steder i Schwarzwald hvor det ikke var draktfest eller lærermøter, drev de på med efterslått og tømmerkjøring. Gang på gang blev bilen fylt av søt, henrivende duft av nyslått høi, og det kunde trenges efterat en av flaskene i Snupps medisinveske var gått i stykker, flasken med brom og valeriana. Hvad tømmerkjørerne angikk, så hadde de alle sammen en rød klut hengende bakerst på den lengste stokken for å markere at her sluttet lasset. Forsiktighetsforanstaltninger som ikke absolutt var påbudt ved lov, fylte oss alltid med beundring.

Det var noen trehus i Schwarzwald som Snupp og jeg forundret oss over, skjønt Pål sa vi hadde ikke lov til å forundre oss, da det fantes slike i Skandinavia også. Husene hadde veritabel stavkirkebeklædning. Små tilskårne trestykker lå oppå hverandre som fiskeskjell. Pål fortalte at svenskene kalte slike små trestykker for pert, og det var et ord vi siden fikk både nytte og glede av. Pert – den som engang har hatt det ordet i munnen, vet at anvendeligere ord finnes ikke. Det kan settes til alle ord og ha en hvilken som helst betydning. Vi trengte i grunnen et nytt navn på Petter, og hvad kunde være bedre enn å si: – din pert der du er! Omstendighetene avgjorde hvad som lå i navnet. Det behøvde ikke ligge noe nedsettende i det. Det kunde bety at en ting var storartet, og det kunde bety det bent motsatte. Sproget har så altfor få av den slags elastiske ord, så egentlig var det et lenge følt savn som blev avhjulpet.

Hvor landsdelenes forskjellige sedvaner begynte og hvor de sluttet, var det umulig for oss å fastslå, så fort som vi fór. Plutselig var de der og plutselig var de der ikke lenger. Plutselig var hestene i traktene omkring Weil der Stadt pyntet 106med hekleblonder på alle mulige og umulige steder. Det var tydelig at det var en forfengelighetssak i disse distrikter å ha stas på hestene. Hver eneste arbeidsgamp var utstyrt som en cirkushest med neseslør og røde dusker og allslags dingeldangel. Hestepynten og valmuemarkene blev efterhånden det som optok P. & P. mest. Petter sa han vilde skrive en artikkel i Folkevennen om valmuedyrkning. Det er en skandale, vilde han skrive, – her innfører vi så og så meget valmuefrø istedenfor –

– Årligårs, supplerte Snupp. – Glem ikke det ordet, det er så vederheftig. Her innfører vi årligårs så og så meget valmuefrø istedenfor – ja istedenfor hvad?

– Istedenfor å dyrke det selv selvfølgelig –.

Det begynte såvidt å skumre da vi kjørte inn i Stuttgart. Alle byer vi kom til i skumringen forekom oss triste, men vi begynte jo snart å forstå at det var skumringens og våre egne kompleksers skyld mere enn byenes. Det var lørdags aften, og det blev kostet og sopt og feiet omkring hver eneste dør.

Byen Stuttgart var så bakket som om den var direkte importert fra vårt eget kjære fjell-land. Andre ting igjen var nokså unorske. Koner kom imot oss med kurver på hodet, men svært ofte støttet de under med hendene og det syntes vi var juks. Til tross for det sene tidspunkt gikk husmødrene ut med sine torvnett for å gjøre innkjøp. – Og jeg som hjemme ikke tør komme senere i en butikk enn klokken tolv om lørdagene! sa Snupp, husmoderlig hoderystende. – Gjør jeg det er alt det beste solgt. Og så det at de holder på torvnettene her enda. Et nett veier ingenting. Nett og stumtjenere. Tyskerne er praktiske.

Opholdet i Stuttgart bør jeg kanskje ellers gå forbi i taushet. Snupp fikk en pose gullgule epler i opmuntringspremie av Petter fordi hun ikke 107hadde glemt noe efter sig den dagen, men da det så blev spørsmål efter en lommekniv – – – ja, så viste det sig at Snupp hadde glemt Petters lommekniv på torvet i Baden-Baden hvor vi hadde sittet og spisset blyanter –.

– Hvorfor gir du ikke Snupp en eversharp så hun slipper å spisse blyanter? sa jeg fort, for det hadde jeg lært av reiseføreren i Hamburg at det hurtigst mulig gjelder å være den forurettede part.

– Ja, jeg må si jeg synes det er rart jeg aldri har fått en eversharp, istemte Snupp. – Du behøvde ikke gitt mig en av gull. Jeg vilde vært mere enn tilfreds med en av sølv –. Dessuten – den – den – pertkniven din kan det vel ikke være så farlig med. –

– Pertkniv er ordet, sa jeg. – Og forresten, Petter, så kan dere ordne dette mellemværende slik at hvis ikke Snupp glemmer noe imorgen sa kan du gi henne en lommekniv i opmuntringspremie, og så kan hun forære den til dig –

– Nei det vet jeg ikke om jeg kan, sa Snupp. – Jeg har nemlig lenge trengt en lommekniv. Og dessuten virker det så – så – utakknemlig å gi bort noe en har fått som opmuntringspremie. Jeg er sikker på jeg vilde støte Petter. Ikke sant, Petter?

Petter svarte ikke. Og det varte en god stund før det kom låt i ham igjen.

Men det kom. Det var i lengden umulig for ham å se så mange fulle på veiene, som vi gjorde den lørdagsaftenen, uten å si noe. – Kan dette være sant? sa han, og Snupp dunket mig i siden for å betyde at nu var pertkniven glemt. – Er dette sant da skjønner jeg ikke hvorfor det alltid står i avisene hjemme at i utlandet ser en aldri berusede folk gå og slingre på veiene –

– Nei for her sykler de, sa Pål tørt.

Vårt inntrykk av Ulm var at det var stusslig 108der. Men det stod i Petters bøker at det ikke var det, så det var vel den gustne gatebelysningen i utkanten som fikk oss til å synes det. Spise der måtte vi under alle omstendigheter. Vi spurte en mann om han kunde anbefale oss et sted. Han lyste op og sa: «Tre Kanner». Oppe i en bedre belyst gate spurte vi en til og han anbefalte også varmt «Tre Kanner». Dette måtte ansees som en betryggende kontrollprøve og trøstig tørnet vi ivei. Det viste sig å være en ekte tysk kafé med en mengde små rum rundt en cementert gårdsplass med skarpe elektriske pærer og flyttbare efeuvegger. Vi gikk gjennem de små rummene, og atmosfæren var i allesammen merkelig lik den ertesuppefarvede Londontåken. Det var ikke tvil om at det var nettop et slikt sted vi som turister hadde plikt til å slå oss ned. Heldigvis slapp vi fra plikten av den enkle grunn at det fantes ikke en eneste ledig sitteplass i hele «Tre Kanner».

Så henvendte vi oss påny til noen forbipasserende, denne gang til en hel liten familie, bestående av mann, kone og datter. Det er nå en viss garanti i kvinner, en kan si hvad en vil. Familien anbefalte oss «Røde Ørn». Vi avsted i den angitte retning. Utenfra så «Røde Ørn» mere gusten ut enn den verste havnekneipe. Vi begynte allesammen å bli olme nå – for ikke å si Ulme. Det var mørkt i gaten der og ikke et liv å se, – før en mann kom heseblesende mot oss ut av mørket.

– For himlens skyld! ropte han, – det er enveiskjøring i denne gaten her, fra motsatt retning. Skynd dere unda før trafikk-konstabelen kommer! For himlens skyld!

Vi kjørte.

Det endte med at vi spiste aftens på Jernbanehotellets restaurant. Det var nokså hyggelig der, men belysningen var gusten. Snupp og jeg var enige om at fikk vi noensinne sa mange penger 109at vi hadde litt å avse til Ulm, så vilde vi oprette et lite stipendiefond, slik at små porsjoner årlig kunde utdeles til folk som vilde studere belysningskunst i Holland –

Ulm var sikkert en prektig og hyggelig by. Såvel i den røde som i den grønne og gule boken til Petter stod det at den var det. Men klokken var ikke mere enn ½12, og da visste vi ikke hvorfor vi ikke like godt skulde dra videre til Augsburg.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.