XII. Hjemliv i München

Hotellværelsene vi fikk i Augsburg var som store saler. For å gi et begrep om hvor store de var, kan jeg fortelle at Påls beskjedne snorking lød som vedvarende torden på grunn av ekkoet. Det var noe annet rart ved værelsene også. De vendte ut til en palmehavelignende spisesal som gikk op gjennem alle etasjer og hadde glasstak øverst. Meget idyllisk for oss å se ned på palmekronene. Ikke fullt sa idyllisk for spisegjestene kanskje, at vi luftet våre soveværelser ut til dem. Men noen annen vei fantes ikke.

Det viste sig at hotellet vi hadde snublet over i nattens mulm og mørke var et gammelt slott. Men det var dyrt å snuble over gamle slotter, sa Pål, så en annen gang måtte vi se bedre efter hvor vi satte føttene våre.

Petter stilte oss ved frokosten det intrikate spørsmål om vi regnet oss for et gjennemsnittsreiseselskap. Nu vegrer man sig uvilkårlig for å bruke et 110ord som «gjennemsnitt» i forbindelse med sig selv. En har så rent liten lyst til det. På den annen side – over gjennemsnittet –?

– Ja for det kunde være interessant å vite hvad et gjennemsnittsreiseselskap vet om Augsburg, sa Petter.

Hvad vi visste om Augsburg? Nei, det kunde nok ikke bli over gjennemsnittet allikevel. Den Augsburgske Konfesjon, den visste vi om, men det var fort sagt.

– Livlig handel og industri, bluffet Snupp, det er noe som passer overalt undtagen kanskje på Nordpolen. Og jeg sa forsøksvis: – Romerne –

– Romerne! sa Petter. – Hvad med romerne? Alltid skal Petter slå ned på mig.

– De har jo vært innom overalt på disse kantene, sa jeg koldt, og da har de vel vært i Augsburg også –. Forøvrig kan jeg si dig at det nytter ikke å håpe på bommerter fra min side –

Til det slo Petter op en hånlig latter og sa at gjetning gjelds ikke, og så sa jeg at det er ikke farlig for dig å være viktig som alltid sitter med boka, og så blev det slagsmål om boken da, og så endte det med at Petter fikk et helt glass plommesyltetøi over søndagsdressen. Heldigvis var det stivsyltet så det var nokså lett å få av, men jeg sa angerfullt til ham at hadde det ikke vært søndag skulde jeg sørget for at han kom hjem igjen med den Augsburgske Konfeksjon på kroppen.

Men som sagt, det var ille at vi ikke visste mere om Augsburg, stappfull som den var av severdigheter. Det første vi gjorde da vi kom ut på gaten var å la oss bondefange av en liten gutt som ytret ønske om å vise oss veien til Rådhuset. Det finnes nå vel ingen som kan gjøre voksne folk så tafatt og så undselige som et riktig freidig barn. Da vi var kommet inn i Rådhuset tok gutten hver enkelt av oss i enrum og ønsket oss god reise videre, og for det skulde han ha 50 pf.

111Ikke før var vi kommet ut av den enes klør før vi kom inn i en annens. Mens vi daffet omkring i Den gylne sal, som det het, og så op i taket hvor alt gullet var samlet, hørte vi en nøkkel bli vridd rundt – for i neste sekund å opdage at vi var låst inne og fanget som i en felle.

Han som hadde låst oss inne, det viste sig å være en mann med fanatisk glimtende øine og sort skjegg, kom mot oss med et diabolsk smil.

Hvad kunde han ville oss? Snupp og jeg så forvirret på hverandre. I slike situasjoner tenker det moderne menneske i avisoverskrifter. For vårt indre øie så vi for oss med fete bokstaver: Blåskjeggtype myrder troskyldige turister i Den gylne sal –

Han stanset på to skritts avstand, så stivt på oss og sa: – På denne måten blir vi ikke forstyrret.

– Forstyrret?

Han kremtet. Det var forsåvidt beroligende. Jeg kan ikke tenke mig at mordere kremter under arbeidet.

– Mine damer og herrer! Augsburg, den romerske militærkoloni Augusta Vindelicorum, nådde som fri riksstad sin høieste blomstring i det femtende og sekstende –.

I over et kvarter stod vi innelåst i Den gylne sal og blev tvangsforet med historiske data. I Augsburg hadde omviserne øiensynlig sine ganske spesielle metoder. Petter sa efterpå at han vilde skrive et stykke om det i Folkevennen: Skal vi finne oss i å påduttes lærdom uten først å være forespurt?

Vi beså Domen også, men da avreisen var satt til kl. 1 blev vi forsiktigvis stående på dørterskelen.

Til München var det ikke lang turen, bare en liten svipp over en snipp av den Bayerske høisletten. Vi blev ganske forskrekket da vi opdaget at vi befant oss 520 m. over havet. Vi likte det 112ikke helt, vi syntes ikke det var riktig av det store Tyskland å gå det lille Norge i næringen på den måten. Men luften var deilig i ethvert fall. Vi stakk efter tur en hånd ut av bilvinduet for å kjenne.

Et riktig pent stykke landskap var det også. Åpent og vidt, med mørke granholt her og der og enslig beliggende bondegårder, ikke bare landsbyer. Petter var sikker på at dette frembragte en finere mennesketype, sa han og skulde likesom være psykolog. Det vi likte minst i disse traktene var at alle kirkene hadde løkkupler. Men vi hadde jo nettop da vi stod innelåst hørt at de i sin tid var kommet inn fra Romerriket og hadde bredt sig over store deler av Tyskland, så vi fikk vel finne oss i dem.

Da vi var kommet til Fürstenfeldbruck, en søt, liten by med en rivende elv, og skulde gjøre oss litt fine med henblikk på München, kom Snupp på at hun hadde glemt skjerfet sitt i Augsburg. Petter så bebreidende på henne. Men Snupp selv tok det fattet og foreslo Petter at de skulde leke «være-glad leken», en stillesittende lek som egnet sig utmerket for bil. Den var slik at når man hadde glemt ett skjerf i Augsburg så skulde man sitte hele dagen og være styrtglad over at man ikke hadde glemt femti skjerf i Augsburg.

I München så det for en gangs skyld ut til at det skulde lykkes oss å få et innblikk i den stedlige befolknings private liv, noe som ellers ikke ofte er beskåret en tilfeldig gjennemreisende. Saken var at det hotellet vi tok inn i lå i en meget trang gate, og fra våre værelser så vi rett inn i en privat leilighet. Ikke så å forstå at vi er mere nysgjerrige enn folk flest, iallfall ikke meget mere, men det lå oss tungt på sinne at vi ikke kom i kontakt med de innfødte. Her hadde vi imidlertid chancen. At det gjaldt å utnytte den var klart, og vi blev enig om at vi ved avstemning skulde 113avgjøre hvem som skulde ha vindusvakt den dag.

Petter stemte på mig. Jeg stemte på Petter. Snupp stemte på Petter. Pål – vel, Pål var litt sen i avtrekket hver gang vi holdt avstemning, men han stemte da til slutt på Petter han også. Petter fant sig i avgjørelsen forutsatt at vindusvakten først begynte efter middag. Programmet i München var fastsatt allerede i Oslo. Vi skulde i Neue Pinakothek og se Böcklins billeder. Men ute i Neue Pinakothek blev det ubarmhjertig sagt oss at Böcklin var flyttet til Schackgalleriet. Og Schackgalleriet var ikke åpent om søndagene. Dermed gikk vår eneste omhyggelig planlagte programpost i vasken. Det var nokså bittert. I utstillingen av moderne tysk kunst fikk vi en slags erstatning. Nesten alle maleriene het «Fønstemning» og fikk oss til å lengte heftig efter en mild, bløt, våt vinterdag med den første anelse av vår i luften. Men det var jo fortvilet dette at en alltid skulde lengte efter noe annet enn det som var. Sitte i München en deilig, varm sommerdag og så plutselig forgå av lengsel efter våte pløimarker og slapsete veier, nei, det lignet ingenting. Da vi kom ut igjen kunde vi ikke la være å tenke oss alt vi så innrammet som et maleri. Kvinne i grønn kjole med snøringer. Søndagseftermiddag i gaten. Lekende barn. Kvinne med store hofter. Varmedis over München. Gammel mann med stivt ben. Leende, oberbayersk gruppe. Gjespende portier. Han vilde vi rammet inn i sort, det vilde stått så godt til den sorte mustasjen og den grønne veggen. I heisen. Selvportrett, uffamei. Sovende mann på sofa.

Helt mekanisk så vi i den sovende Petter bare et sujet. Det var først i neste øieblikk det gikk op for oss at det var vinduspasseren som lå der i dyp søvn. Det verste var at han ikke følte sig det spor skyldbevisst da han våknet og så 114oss stå der. Han strakte sig med alle tegn på uthvilthet og velvære, og det var det vi med våre museumsben minst av alt kunde klare nettop da.

– Men jeg har bare sovet i ti minutter, forsikret han. – Fra før den tid vil jeg gjerne få lov til å avlegge rapport. Jeg har opdaget følgende: En bayrer både sover og spiser. Om søndagseftermiddagene går han i skjorteermene og stanger sig i tennene med en tilspisset fyrstikk og verker fordi han ikke vet hvad han skal ta sig til. Den bayerske kvinne spiser hun også, men hvorvidt hun sover eller ei kan jeg ikke ha noen bestemt formening om. Derimot går hun til vinduet og flytter på geraniene og river av gule blader og snur pottene så det peneste kommer inn. Og så ser hun på himmelen for å få vite om været kommer til å holde sig, og så nikker hun til noen nede på gaten. Og om litt så roper hun på mannen og så står de begge og kikker efter den som gikk forbi og så ler de og for et minutt eller så har bayreren glemt at han kjeder sig. Men så begynner det å verke i ham igjen –. Mere kan jeg foreløbig ikke fortelle dere, sa Petter, – men jeg kan ikke være enig i at det er så rent lite.

– Og hvad skal vi nu ta oss til? sa han og var uthvilt. – Undres hvad som går i operaen? Den som kunde få høre en ærlig tysk opera!

Vi begrep ingenting før Petter spurte portieren om billetter og fikk til svar at operaen var lukket. Da skjønte vi jo at han iallfall måtte ha rukket å lese en avis før han sovnet. Portieren anbefalte oss isteden en non-stop-revy på Deutsches Theater. Vi hadde ikke særlig lyst på revy, men dette «non-stop» kunde vi ikke stå imot. Petter som ikke hadde vært i museum foreslo at vi skulde gå dit på våre ben. Dette uforskammede forslag gikk vi merkelig nok med på. Vi slepte oss avgårde og gjorde underveis den opdagelse at med trafikk-kulturen i München var det elendig stelt. Det vil 115si her hadde vi nærmest inntrykk av at det var bilene som løp amok.

Har man sett én artistrevy har man igrunnen sett alle. Først var det en som steppet, og så var det en som sang om moonshine og paradise, og så var det en herre og dame som gjorde alt som kunde gjøres på en sykkel og mere til, og så var det en som steppet igjen, men denne gang oppe på en annens skulder. Så var det en mørkhudet dame som danset indisk dans til musikk av Sinding og så var det en som steppet igjen og så var det en tre–fire som gjorde et eller annet under taket slik at Snupp og jeg måtte lukke øinene, og så var det enda en som sang om moonshine og paradise. Vi kom til det at vi var nokså lett påvirkelige. Da vi kom ut kunde vi nemlig ikke gjøre noen ting på vanlig måte. Vi steppet kryssvis inn i en bil, og Snupp fant det naturligst å stige op på Petters skulder og stå der på ett ben.

Da vi kom til hotellet igjen var vi skrubbsultne. Kelnerne i den tomme spisesalen så ytterst besværet ut da vi tok plass, det var jo bare noen minutter før lukningstiden. Vi besluttet oss allikevel til ikke å bry oss om det. Og ikke bare det. Vi vilde til og med bestille det vi hadde lyst på. Vi bestilte te og sandwiches som var det nærmeste vi kunde komme almindelige smørbrød. Vi forlangte tre skinkesandwiches hver, gående ut fra at det svarte til tre hjemlige smørbrød. Kelneren så litt rart på oss, men det gjør jo gjerne kelnere så det festet vi oss ikke større ved. En halv time senere bar de, foran våre skrekkslagne øine, inn tre store fat med tilsammen 48 – sier og skriver åtteogførti – sammenlagte smørbrød. En sandwich – viste det sig – var to kjempemessige skiver lagt på hverandre. Disse blev så av praktiske grunner delt op i fire, og 4 x 3 x 4 det blev 48. Alle med skinke!

Vi var glad spisesalen var tom.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.