XIII. Et mørkt kapitel, men så er det jo også det trettende

116Dagen efter var altså mandag. Med andre ord begynnelsen til enden. Nu skulde vi ikke lenger syd. Vi nordboere er så opflasket med den forestilling at sydover, alltid sydover går veien til lykken, at det føltes helt trist å måtte sette kursen nordover igjen.

Hvad angikk innblikket i bayrernes hjemliv, så måtte vi nu innrømme at våre studiemetoder ikke førte frem. Vi hadde jo en berømt landsmann i München, vi skulde gått til ham. Ved frokosten fablet vi om hvordan det vilde gått oss hvis vi hadde troppet op hos vår landsmann, professoren, og sagt at vi gjerne vilde lære bayersk hjemliv å kjenne. Det var et hypotetisk problem i slekt med slike almene idéforestillinger som: Hvis jeg nu gikk bort og slo til det mennesket der, hvad vilde da skje? Eller: Hvis jeg nu reiste mig i denne stille forsamlingen og skrek høit, hvad så? Den søte gru i slike barnslige hvis’er vokste en aldri ifra, sa Petter. Det måtte stå noe elementært bak, sa han.

Vi improviserte en liten sketch og Pål var professoren. Et ypperlig tidsfordriv å improvisere sketcher. Det kan trygt anbefales til alle og enhver, i regnvær og ellers. Man tar ferie fra sig selv et øieblikk og så å si hospiterer i en annen person. Det er bare en fare ved det, og det er at en til slutt fullt og fast tror at personene har sagt det en har latt dem si. Dette gjaldt imidlertid ikke denne sketchen her. Aldri i verden tror jeg vår berømte landsmann hadde avvist Snupp og mig i så uparlamentariske vendinger som de Pål benyttet sig av.

117Vi kunde ikke reise fra München uten at våre øine hadde skuet Det brune hus, Nasjonalsosialismens arnested. Huset var lett nok å finne. Det var bare å gå ut i gaten og la sig drive med strømmen av turister, så kom en dit. I strøket omkring Det brune hus med dertil hørende minnesmerker var det så mye rituell Hitlerhilsing at vi for alvor begynte å spørre oss selv om det ikke med tid og stunder vilde ha en anatomisk forandring til følge. Hvor lenge vilde det vare før tyske småbarn fødtes med overutviklet høire arm?

Så satte vi oss inn i vårt rullende hus igjen og avsted bar det, inn i Den Frankiske Jura. Den Frankiske Jura, navnet er av dem en kan leke sig med, fremmedartet, uforklarlig fortryllende som det er, med en viss duft over sig av forhistorisk tid. Snupp og jeg hadde i det siste lagt oss særlig efter navnene på landsdelene. Til å begynne med het det sig at vi manglet det store overblikk. Vi visste nok til enhver tid hvilken by vi befant oss i. Tenk det! Men hvilken landsdel byen lå i og hvordan landsdelen lå i forhold til andre landsdeler, det visste vi ikke. Blev det sagt av visse snørrviktige personer. Vi gjorde nu hvad vi kunde for å motbevise denne helt igjennem løgnaktige påstand.

Ved Ingolstadt passerte vi den schönen, blauen Donau som viste sig å være ugjennemsiktig grågrønn. Vi opfordret Petter til å skrive om denne svindelen i Folkevennen. Men Petter slo oss med stumhet ved å si at vi kvinner måtte venne oss av med å se så smått på tingene og at farven var helt uvesentlig.

Det var svinger og bakker på veien her også, og tross alt fulgte det en viss spenning med det: Hvordan er det på den andre siden, hvad får vi se på toppen? Grøftekantene var som saftiggrønne plener. I disse traktene møtte vi da også en Wandervogel for hver hundremeter. Det viste sig 118at vår opfatning av hvad en Wandervogel var for noe, var helt feilaktig. Vi trodde det var en person som vandret, men det var det ikke. Det var en person som satt ved veikanten og rakte hånden op mot bilene for å få sitte på.

Ellers så Petter som vanlig mange små lammekoteletter på sykkel, og noen bak på lassene med havre også. Personene i en engelsk campingbil hadde arrangert sig på en litt usedvanlig måte. Det var tre damer, en miss og hennes bestemor og hennes oldemor, og de satt alle tre på fluktstoler langs dikekanten og leste Times.

En liten skrattende Hanomag begynte å kappkjøre med oss. Først rant den forbi oss da vi tok bensin, og så rant vi forbi den da den tok bensin. Så tok den forbi oss da vi endevendte bilen for å finne en lue som var kommet bort for Snupp. Men det aktet vi ikke å finne oss i – forbikjøringen altså, ikke luens forsvinnen, for det var det ingenting å gjøre ved. Med vår billigelse satte Pål pedalen i bunnen, og litt efter skjøt vi forbi den lille landeveisrotten som en rakett. Men stopp – da Petter bøide sig ut og hoverende vinket med hatten, mistet han hatten. Jublende kjørte Hanomagen forbi da Petter stod og plukket den op. Men en kilometer lenger borte tok vi den igjen. Den stod da parkert ved skogbrynet og bare den ene av passasjerene satt i. Vi fant ut at de tross alt manglet den rette sportsånd. Hadde de hatt den, kunde ingenting i verden stanset dem, absolutt ingenting. Siden så vi ikke mere til dem.

Petter hadde skaffet sig en ny reisehåndbok, og bilen begynte å få en viss likhet med et ambulerende bibliotek. Hvis Petter nu kjøpte flere håndbøker, blev vi nødt til å treffe motforholdsregler. Enten fikk vi installere et slags periskop op gjennem bokhaugen og videre op gjennem taket for på den måten å sikre oss tilstrekkelig 119surstoff, eller vi fikk simpelthen utnevne Snupp til materialforvalter og la henne miste bøkene efterhvert og på naturlig vis.

Vi kjørte gjennem store byer og små byer og enda mindre byer. Ved Pollanten – navnet skjemmer ingen – slynget veien sig som en god, gammeldags kroklisse over jernbanelinjen. Mellem norske og tyske byer av samme størrelse var det en iøinefallende forskjell. En så det best i de respektive lands veibøker. Like sikkert som en norsk småby på 500 sjeler bød på apotek og reparasjonsverksted, like sikkert bød den tyske på sengotisk rådhus og praktfull renessansekirke. Til gjengjeld kunde det ikke i Norge tenkes noen tettbebyggelse hvor, slik som enkelte steder her, brunt, stinkende gjødselvann fikk lov til å renne gjennem hovedgaten. Sa vi til hverandre og visste å bevare selvaktelsen. De opslag som mange steder møtte oss ved innkjørselen til byene, virket helt middelalderske. «Bare den som kjenner jøden, kjenner djevelen», og «Djevelen er jødenes far» stod det på en plakatstolpe i en liten by akkurat som en annen annonse. Det fanatiske hat i renkultur lot fortrinsvis til å finnes i de små, små, idylliske landsbyene. Det var bare såvidt vi kunde nekte oss den fornøielse å ta noen av landsbyboerne på støtfangeren. – Hvad har en støtfanger for? sa Snupp morderisk.

Utenfor Nürnberg så vi noe nytt i veianlegg. Før hadde vi sett bilbaner og kjørebaner og sykkelbaner og rideveier og gangstier. Her så vi for første gang – marsjbane! Den fulgte hovedveien, men var bare for marsjerende. Rikspartidagen holdtes i Nürnberg, det var så, men at Nürnberg også kom til å bli stedet for lærermøter og foreningsutflukter og selskapsreiser og familiefester kunde det herefter ikke være tvil om. «Reis til Nürnberg og marsjer!» kom det til å hete på reklameplakatene i to brune sjatteringer.

120Det gikk hardt inn på oss at vi bare kunde skjenke Nürnberg to fattige timer. Da vi så den gamle bebyggelsen bak bymuren, begynte Snupp og jeg å knurre. Det var den gemyttligste gamleby vi noengang hadde sett, med svulmende dyner på luft oppe i tårngluggene. Petter rakte oss kartet for at vi med egne øine kunde se den strekning vi hadde igjen til Leipzig. Det er vel ingenting som er motbydeligere enn å måtte bøie sig for kjensgjerningene. Men én ting vilde vi ikke gi oss på. Når alle andre kunde raste ved veikanten, kunde vi også gjøre det. Og når alle andre som slo sig ned i grønngresset hadde noe å spise på, måtte vi også ha noe å spise på. Det endte med at vi kjøpte en stor eske med bløte kaker.

Bløte kaker er ikke den føde som egner sig best til å fraktes i bil når det er stekende varmt, det skal innrømmes. Men det er ikke så umulig heller bare en av reisedeltagerne er villig til å sitte og holde dem på fremstrakte hender. Ingen frivillig meldte sig, og vi hadde ikke annet å gjøre enn å ty til avstemning igjen. Nu kommer et mørkt kapitel. Vel det mørkeste på hele turen.

Petter stemte på mig. Jeg stemte på Petter. Snupp stemte på Petter. Og Pål – Pål somlet selvfølgelig med svaret og sa han likte ikke avstemning ved navneoprop, han holdt på hemmelig avstemning, sa han. Men sånt tøis vilde jo ikke Snupp og jeg vite av. Og så stemte Pål da – på mig!

Jeg vilde ikke tro mine egne ører. Å optre så uridderlig i den gamle ridderbyen – nei, jeg kunde ikke tro det. Jeg forlangte forklaring, men Pål ruste motoren sånn at det var ikke ørens lyd å få. Midt i Nürnberg. Imidlertid stod det jo to mot to. Pål måtte stanse bilen igjen for at vi kunde foreta loddtrekning. Vi hadde heldigvis til 121det bruk tatt med oss noen hygieniske tannpirkere fra hotellet i Augsburg.

Petter vant. Det går ikke efter fortjeneste her i verden, det holder jeg på. Vel. Jeg tok kakene. Men bare på én betingelse. Nei på to betingelser forresten. For det første at Petter vendte hodet helt rundt så jeg slapp å se det gliset hans, og for det annet at vi spiste med engang vi kom utenfor byen.

Det blev allikevel ikke noen rasting av før i Creussen like utenfor Bayreuth. Det er og blir en vanskelig sak, dette å finne en passende rasteplass. Det er ikke sikkert vi var kommet av i Creussen heller hvis jeg ikke tilfeldigvis hadde tatt en titt ned i esken og opdaget at den lignet en slagmark. Vi valgte da å stige av ved en søt, liten bygdevei med pæretrær som bokstavelig talt var pæra fulle. Men det er rart med slike naturidyller, de har alltid skjulte egenskaper som kommer frem har en vel har satt sig. Den søte, uskyldige, lille bygdeveien viste sig snart å være mere beferdet enn selve hovedåren. Store, så å si norske, støvskyer hvirvlet op og la sig til hvile på kremkakene som et lag kakao. Og var det gått litt trått med dem før, sa gled de ikke lettere ned efter det. Som henholdsvis formann og sekretær i Gamle Norske Kremspiseres Forbund overveiet Petter og jeg å avfatte en protestresolusjon. Kremen var ikke slik som krem skulde være, den hadde en eggehviteaktig konsistens. Om forbundet skulde tenke på å invitere Nürnbergs bakerlaug til et par dagers ophold på en norsk seter? Petter og jeg blev venner igjen.

I Bayreuth var det festspill og mange turister. Det var ikke nettop slik vi hadde tenkt oss Bayreuth, men det var også mere enn vi kunde vente. Det rare er at i samme øieblikk vi ser virkeligheten foran oss, er det tenkte billede utslettet og vi kan aldri mere få det tilbake. Vi hadde 122ikke tid til å stanse i Bayreuth. Men vi ihukom av alle krefter. Tenk Wagner! sa vi. Tenk her har Wagner gått! Og Cosima! Ja er det ikke rart. Her har de gått!

Det lakket mot kveld nu. Solen stod som en ildkule og vippet på en av grantoppene langt borte i Fichtelgebirge. Snupp anerkjente Fichtelgebirge. Hun kjente nemlig navnet fra Horns geografi. Det som ikke var nevnt der stilte hun sig ytterst skeptisk overfor. Byen Gera f. eks. Vi gjettet på innbyggerantallet efter å ha besluttet å la Petter gjette først. For gjettet vi først tok Petter bare noe midt imellem og blev på den måten ufortjent den seirende. Som førstemann gjorde han ganske riktig dundrende fiasko. Han gjettet på 5000. Gera viste sig å ha 80000. Men den stod som sagt ikke i Horns geografi, og enda vi kjørte tvers gjennem den og Pål fortalte at det var her de kom fra de store trekkspillene, stilte Snupp sig ytterst tvilende til dens eksistens.

Efter en tur på over femogfirti norske mil kom vi til Leipzig ved tolvtiden. Da var vi nesten begynt å tvile på denne bys eksistens også, men denne tvil viste sig heldigvis å være grunnløs.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.