XIV. Olympiasonen

Da vi neste morgen ved frokosten spurte kelneren om han trodde det var hotellplass å få i Berlin, så vi på ansiktet hans at det var noe han blev spurt om to–tre hundre ganger om dagen. Han var like elskverdig, men fikk noe visst lidende over neseryggen.

Han fortalte at det var en italiener på hotellet 123der som på grunn av hotellnøden i Berlin bodde i Leipzig og bilte frem og tilbake til Olympiaden hver dag. Vi måtte se på hverandre. Fra Leipzig til Berlin var det 17 mil. Skulde vi tro på mannen eller skulde vi ikke?

Vi lurte på om vi skulde forsøke privat innkvartering. Det vilde bli det billigste, samtidig som vi vilde få en chance til å studere berlinerens hjemliv, slik at vi siden kanskje kunde ta doktorgraden på en sammenligning mellem bayreren og berlineren. På den annen side hadde vi ikke råd til å la halve dagene gå hen med høflighedsprat med eventuelle vertinner, og det vilde uvegerlig bli følgen, så elskverdige som vi var. Petter sa til slutt at vi ikke hadde annet å gjøre enn å leie Sans Souci, selv om vi nu strengt tatt var lei av slotter. Kelneren vår så på en annen kelner. Skulde de tro på oss eller skulde de ikke?

P. & P. blev sendt i museer. Det var for mange herreekviperingsforretninger i de tyske byene til at vi torde ha dem gående løse. I en norsk by er det gjerne to à tre, slik at også mannfolkene kan få sig klær og ikke behøver fryse, og det er vel og bra. Men her nedover var det akkurat som om det gjaldt å forlede dem til tant og fjas. Grønne dresser og sennepsgule skjorter og – ja et sted så vi såmenn en utstilling av slangeskinnsslips, men da hadde heldigvis Snupp åndsnærværelse nok til å be Pål og Petter lukke øinene mens de gikk forbi.

Her i Messebyen foreslo vi dem å gå til Deutsches Museum für Buch und Schrift. Kunde noe være interessantere for dem? Men dessverre tror jeg ikke de forstod at vi bare vilde deres beste, for Pål spurte spydig om vi ikke for sikkerhets skyld vilde sette merkelapper med navn og adresse på dem også.

– En sjelden farve! sa ekspeditøren da jeg 124spurte efter en hatt som kunde stå til – jeg var nu gått over til bare å peke på jakken min.

Å, de var dannede i Leipzig. De var mere enn dannede. Hvor vi kom blev vi omringet av tre–fire stykker og måtte tvangssitte i bløte sofaer og konversere lapsete avdelingschefer om været. I en forretning hvor vi til og med kom til at vi måtte «uns die Sache überlegen» efter at bestyrerinnen på systuen var hentet, fulgte avdelingschefen oss ned gjennem tre etasjer, gjennem svingdøren og ut på fortauet. Vi skjønte ingenting, Snupp og jeg. Uvilkårlig tok vi frem speilet for å se om vi kanskje kunde finne grunnen, men dessverre, der fant vi den ikke. Først i neste butikk blev gåten løst, idet avdelingschefen med rene ord sa at Norge hadde vunnet over Tyskland i fotball –

Da vi kom hjem satt P. & P. i spisesalen og guffet i sig blandet sopprett. Vi fikk de forferdeligste samvittighetskvaler, Snupp og jeg. Var det oss som ved altfor stor strenghet hadde gjort dem i den grad lei livet? Vi vilde rive fatet fra dem, men før vi kom så langt sa Pål:

– Kan tro vi så en brenna god film!

Film! Midt på blanke formiddagen! De fikk beholde fatet og jeg bestilte ytterligere en stor porsjon fluesopp til hver av dem.

Kelneren bukket dypt. – Det er gledelig å høre at herskapet kjenner husets spesialitet! sa han og forsvant lydløst. Jeg tok mig for pannen. Hvor var vi? Var vi ikke midt i det dagklare Leipzig? Like efter kom kelneren inn igjen med en meget dekorativ anretning: På en grønn bunn av stuet spinat stod opradet en rekke hårkokte, avpilte egg med «hatter» av uthulte tomater, drysset over med hakket eggehvite –

Ut på ettermiddagen reiste vi til Berlin på lykke og fromme. Vi innså klart at vi helst burde holde oss derfra, men metropolen drog oss til sig som en magnet. Veien vi kjørte på var snorrett og 125lekker og gikk like inn i himlen, men ellers var det brunkullfelter for alle pengene, og det er ikke det peneste som finnes.

I Gräfen-Hainichen, ti mil fra Berlin, blev vi stanset av en stab uniformerte funksjonærer. For en gangs skyld blev hverken Snupp eller jeg uhyggestemt. Vi så altfor godt at vi gjorde dem en tjeneste med å komme. En av dem trådte ut i veien foran Milslukeren og deklamerte med høi røst: – Her begynner Olympiafeltet! Derefter skred han høitidelig hen til frontglasset og klebet fast en gul lapp hvorpå det stod: – Hold til høire!

Riktig logisk forekom denne forsiktighetsforanstaltning oss ikke. Var utenlandske bilister først kommet så langt som ti mil fra Berlin måtte man gå ut fra at de visste at de skulde holde til høire. Visste de det ikke, ja så var de aldri i verden kommet så langt som ti mil fra Berlin, de var i beste fall kommet på hospital. Men – som Snupp ytterst snuppete bemerket – tyskerne hadde jo et verdensry for dyktighet å passe på, og da var det ikke så rart om de blev litt overdyktige engang iblandt. Efter at Pål hadde fått sig gratis overrakt et stort kart over Olympiafeltet og en hel del andre trykksaker, fikk vi endelig lov til å kjøre videre. Av kartet skjønte vi at her skulde vi organiseres sønder og sammen. Omtrent for hver kilometer fantes bensinpumpe, reparasjonsverksted og Røde Kors-stasjon. Vi blev rent ille tilmote da vi så alle de røde korsene som var avtegnet på kartet. Hvordan kjørte folk på disse kanter? Måtte alle gode makter stå oss bi –

Nå. Sanitetsfolkene lot ikke nettop til å være overbebyrdet med arbeide. I skinnende hvite drakter stod læger og sykepleiersker utenfor stasjonene sine og speidet opover veien og nedover veien, og vi kunde ikke undgå å legge merke til at de så 126litt mismodige ut. Bitterhet over lediggangen lyste ut av øinene på dem. Selv om det hendte en–to–tre ulykker der om dagen, hvad var det til så mange? Da vi passerte den tiende sykepleierstab i Schmögelsdorf syntes vi det var helt vondt å se så friske ut som vi gjorde, og da vi kom til Dietersdorf orket vi nesten ikke se på dem. Det finnes nu allikevel ingenting som er så ekkelt som å skuffe mennesker. Men egoismen i oss seiret, og vi kjørte videre under iakttagelse av gjengse kjøreregler.

Hvorfor vedkommende myndigheter ikke heller hadde tatt Røde Kors-stasjonene, alle som en, og plasert dem tett i tett langs veien fra Wannsee til Berlins centrum, vil alltid være oss litt av en gåte. I den fantastiske trafikken på denne strekningen vilde det sikkert ikke blitt langtekkelig for dem. Hvad oss angikk, så hadde vi underholdt oss ganske livlig med hverandre gjennem hele Olympiasonen, men nu stivnet ordene på våre leber. Plutselig satt vi så spent som om hver muskel hadde slått knute på sig. Sjokket uteblev heller ikke. Det var i et kryss, vi stod usikre og betenkte oss. Endelig skjønte vi at vi måtte rygge litt for å komme inn på rett vei igjen. Men i det samme Pål bakket lød det et brak og vi kjente at det var oss og ingen annen som hadde støtt mot noe. Å, disse brakene! I hver bilists hjerne fremkaller de lynsnart en rekke ulystbetonte idéforbindelser: Sykebil, politikammer, service-bil, opløp, forsinkelse, pengeutlegg, ubehageligheter i enhver form. –

Det varte et sekund eller så før vi sanset oss. Da vi endelig åpnet bildørene lynte det mot oss fra blanke uniformsknapper. Polibetjenten var der alt. Men han smilte. – Det er ikke hendt noen verdens ting! sa han. – Dere kan rolig kjøre videre! Jeg tror vi måpte litt. Det var for godt til å være sant. Og at det fantes en politibetjent i verden som lot en anledning til å optre som refsende myndighet gå fra sig, det 127hadde vi aldri drømt om. Nu vet vi altså at det finnes én, og at han bor i Berlin.

Det begynte å mørkne, og rundt oss raste millionbyen. Vi blev uvilkårlig litt duknakkede der vi satt, ved tanken på at natten stundet til uten at vi rådet over det allerminste lille kryp-inn. Vi besluttet å ta hotellene foran oss. Det blev litt av en tiggergang. I et hotell i Friedrichsstrasse talte portieren på knappene om han skulde gi oss et par værelser som var bestilt av et amerikansk reiseselskap. Uheldigvis for oss var det en ordensmann som hadde alle knappene i sin redingote på plass slik at det blev jevne tall og altså «skal ikke». Vi kjørte videre. Fra hospits til hospits, fra «Den sorte ørn» til «Den røde ørn», fra det ene gufne og gustent oplyste hotellet til det andre.

Vi skulde blitt i Leipzig. Eller vi skulde reist til et lite, rolig, landlig sted med et gjestgiveri og et bensintempel og et barokkslott og noe sånt, hvor gjessene snadret og nattergalene sang. Akk! Det var lett å være efterpåklok. Vi satt stille på en parkeringsplass en stund for å tenke over tingene.

– Jeg tror dere trenger litt høitlesning, jeg, sa Pål plutselig og tendte på dashbordet og trakk boken sin op av lommen. – Det gjelder å ikke overdimensjonere bekymringene. Altså: La oss foreta en reise utover i himmelrummet.

Vi andre protesterte svakt mot å reise mere den dag, men Pål tok ingen notis av det.

– La oss reise i en million år og med en svimlende fart av 300000 km i sekundet, den fart hvormed lyset og eterbølgene i kringkastingen går. I løpet av et sekund er vi forbi månen. Omkring åtte minutter senere passerer vi solen, og har vi har reist noen timer er vi utenfor den lille ø i verdensrummet som vi kaller solsystemet. Videre reiser vi i tomrummet dag efter dag, måned efter 128måned, lenger vekk fra solen. Over 4 år må vi reise i dette tomrum for å komme til nærmeste stjerne. Reisen til stjernen Capella tar femti år, til Syvstjernen tre–fire hundre år.

Jeg fant skjellig grunn til å avbryte ham: – Du reduserer jo vår lange reise til ingenting på denne måten.

– Ja, og besværlighetene også, ikke sant? spurte Pål. – Når vi har reist i 600 år –

– Det derre hotellet dere snakket om som hadde 600 værelser, sa Snupp, – det må da være litt bevegelse der. Jeg mener at i en sånn maurtue må det da være noen som f. eks. reiser uventet kl. 7¼. Har ikke du en bok om sannsynlighetsberegning, Petter?

Den Snupp, den Snupp. Hun kunde finne på det.

Vi fikk værelser i kjempehotellet, for det var reist så mange med nordekspressen kl. 8¼. Og så var den sorgen slutt.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.