XIX. På slep

151Petter var tidlig oppe. Da han kom inn til frokost sa han at han hadde benyttet anledningen til å lære svenska språket. Det var bare å sette a i enden der hvor dette lot sig gjøre samt bruke den bestemte form, ikke bare hvor det var mulig, men også hvor det forekom en umulig. Snart snakket vi svensk alle fire, og man kan si hvad man vil, malmfullt er det.

Det var en stor utfartssøndag i Gøteborg, og en utfartssøndag i Gøteborg er det samme som innfartssøndag i Kungsbacka. Buss på buss kom veltende inn i sta’n. Vi glemte venstrekjøringen til å begynne med og holdt på å gå i svenska diket da en av disse landeveiens mastodonter rundet svingen foran oss. Det var ikke her som på det tyske sletteland at det stod dødningehode og Achtung og Gefahr bare veien buktet sig litt. Her i Norden gikk vi inn for personlig ansvar.

I Gøteborg opdaget Snupp at hun hadde glemt lommekammen sin med sølvbeslag og affeksjonsverdi i Kjøbenhavn. Petter sukket tungt, enda vi gang på gang hadde sagt at han måtte ikke sukke i søndagsdressen, han fikk sukke fra sig om hverdagene. Resultatet uteblev da heller ikke. To av knappene sprang, den ene lukt i Götakanalen.

– Den som bare kunde skjønne hvorfor du glemmer alle ting,ting,] rettet fra: ting (trykkfeil) sa Petter.

– Jeg forstår det heldigvis meget godt, sa Snupp verdig. – Vi har alle et visst fond av krefter. Det er hver enkelts sak å avgjøre hvad han vil bruke dette til. Se på de typiske selskapsmenneskene, de bruker op kreftene ute og så har de ingenting igjen til hjemmebruk. Jeg er hyggelig 152og tar mig av dere og er i godt humør. Det går mine krefter til, og så blir det ingenting igjen til hukommelsen –. Men hvis du vil jeg skal trekke noe fra det ene for å legge det til det andre så gjerne for mig –

Pål og Petter så på hverandre. I neste øieblikk vilde det der ørkesløse pratet om kvinnen være over oss. Det gjaldt å avlede i tide. Heldigvis var det en fotballplass i nærheten, og: – Se, nå skyter’n! skrek jeg av mine lungers fulle kraft.

– Hvad? Skjøt’n? Petter var ikke sen om å få vinduet op og hodet ut. Men et sekund er et sekund. Petter rakk ikke å få se fotballplassen engang. Så måtte jeg legge ut da – om det sparket jeg aldri hadde sett. Det var ikke så lett, for jeg overdriver ugjerne.

Avsted bar det på svenska landsvägen, hvor svenska folket var ute og tråkket i svenska støvet. Men om støvet var aldri så svensk tror jeg det blev litt for meget for dem av og til. Med faste mellemrum måtte vi snakke hårdt til Pål. Fyren tenkte å lure sig til å kjøre 90 km på hjemveier også, men det gikk ikke. Det var vår plikt å tenke på svenska säkerheten.

Vi kjørte forbi Surte og skjønte at det var internasjonalt å plukke sig i nesen også. Ved Nol passerte vi et selskap som var på dagstur. Vi så det på alle bananeskene og blikkboksene som bugnet av ingrediensene til en dagsturs åtte–ti måltider. Selskapet vinket til oss med en stor, sotet turkjele. Vi kunde nok hatt lyst på svenska kaffetåren, men det vilde tatt for lang tid å utveksle de nødvendiga svenska høflighetsfrasorna. I Trollhättan rakk vi bare såvidt å konstatere at stedet iallfall hadde tilstrekkelig med frisører. Uddevalla lå og strakte sig i solen og var ikke den by som ikke hadde ryttarestaty på torvet. I Strømstad spiste vi middag og fikk her en siste anledning til å betrakte på nært hold det nasjonale 153fenomen, svenska smørgåsbordet. Det er slik med svensker at når de får smørbrød alene, klarer de bare ett eller to, men de kan gladelig spise ti bare de vet det følger en middag efter.

Og så farvel fremmede land og riker.

Vi nærmet oss Svinesund. – Og hvad med den hvite keramikk-krukken som lå i bunnen av bilen? Skulde jeg være lur og legge den under et av bilsetene eller –? Pål sa den skulde ligge der den lå.

Tolderen var en lyshåret, ung mann som alt hadde erhvervet sig det forbeholdne, mistroiske uttrykket som hører etaten til. Det første han gjorde var å løfte på bilsetene. Ai, ai, var folk lure, så var tolderne enda lurere. På koffertene våre så han med et ubestemmelig blikk. Vi kom fra lang tur. Det var ikke så moro for en ung, pen, ren tolder evig og alltid å skulle grave i folks skiddentøi. – Får jeg se hvad dere har, sa han. Pål og Petter tok et dypt spadetak med armene i hver sin koffert.

Han så over bilen engang til og fikk øis på krukken.

– Hvad er det? spurte han, enda han stod med den i hånden.

– En krukke! sa jeg. – En hvit blomsterkrukke.

– Nå –. Han så mistroisk på den. – Det er best jeg hører efter om –.

En eldre mann kom ut av døren i det samme. Den unge løftet krukken i været.

– Hvad er det for noe da? sa den eldre også. Jeg tror det rablet for folk i Svinesund.

– En blomsterkrukke, sa den unge og banket på keramikken. – Jeg vet ikke om –.

– Neida, neida –. Den eldre slo fra sig med begge hendene. – Det er for lite. Det derre der er ingenting å bry sig om.

En så ringeaktende omtale av den fine keramikk-krukken som skulde stå på bordet hjemme og 154agere kostbarhet fra fremmed land, var mere enn jeg i øieblikket klarte. – Den var iallfall dyr nok! sa jeg stolt.

Jeg fikk en ordentlig moralpreken av Pål da vi vel var ombord i bilen igjen og duret opover bakkene. – Må du absolutt skryte så får du gjøre det, sa han, – men prøv iallfall om du kan holde dig på en tollstasjon.

Ikke lenge efter blev vi utsatt for en ny sinnsbevegelse. Det var i en nedforbakke. Plutselig så vi at Pål bøiet sig frem med et spent ansiktsuttrykk og trampet gasspedelen i bunnen gang på gang. – Drevet tar ikke, sa han så. – Det er noe iveien et eller annet sted. Vi går av oss selv nu, men når vi er nede av bakken stanser vi.

Mens vi rullet bakken ned forsøkte vi å tenke over situasjonen. Foreløbig så vi jo lyst på det, det er så rart med det så lenge en beveger sig. Men sett at det var noe som ikke kunde repareres i en håndvending! Hvad skulde vi da foreta oss? Vi var midt inne i granskogen, og nu var det aften og snart vilde det mørkne og ikke var det folk på verkstedene en søndag og –.

Det gikk som Pål hadde sagt. Vi stanset ved foten av bakken som en annen kjelke. Med ett var det slutt med Milslukerens brusende aktivitet. Ingenting er så urokkelig som en bil som er gått istykker.

Pål krøp innunder den. Da han kom frem igjen fikk vi iallfall visshet: – Bakakselen er gått!

– Og nu som vi var kommet så langt! Vi sa det allesammen, det var det eneste vi kunde finne på å si de første minuttene.

Petter fant frem veiboken for å se om det var langt til nærmeste rep.verkst. Det var det egentlig ikke. Men hadde de service-bil der? Og selv om vi fikk en – det var jo søndag aften og hvad kunde vi da få gjort?

155Først og fremst måtte vi iallfall se å finne et hus hvor det var telefon –

Pål og jeg kunde vel ha gått fem skritt bortover veien da en bil kom ramlende mot oss, et gammelt spetakkel av en – av en –. Vi kunde ikke tro våre egne øine – den første bilen vi møtte her på øde landeveien var en servicebil. Et gammelt spetakkel som sagt, men servicebil like fullt med kran og gode greier. Det skulde så meget hell til for at slikt skulde hende at det var nesten ikke til å fatte. Jeg trodde ikke det fantes så meget hell i verden.

Pål og jeg var så overveldet at vi glemte å stanse bilen. Men Snupp og Petter hadde den tilstrekkelige åndsnærværelse –.

Efter endel snakk frem og tilbake blev det til at vi skulde la oss taue til Oslo. Wiren blev hektet på støtfangeren, og så var vi i bevegelse igjen. Og hvor herlig var det ikke påny å kjenne hjulene rulle under sig og å se landskapet skifte og å vite at det gikk fremover selv om det gikk smått.

Bil efter bil kjørte forbi oss. De som satt i, så på oss. Vi kjente blikket igjen. Slik hadde vi selv mangfoldige ganger sett på hjelpeløse biler langsmed veien: Litt nysgjerrige, litt medlidende, litt skadefro –

Med den farten vi nu holdt, vilde det være mørkt når vi kom til Oslo. Det hadde vi ingenting imot. Ikke så å forstå at vi tenkte å forholde Monsen sannheten, men det er så sin sak å sette stolt avsted, – og så bli tauet hjem igjen. Det minnet altfor meget om krukken som gikk så lenge til vanns at den kom hankeløs hjem.

Vi vennet oss til å bli tauet også, og det fort. Vi vennet oss til rytmen. Det er det det kommer an på i alle ting: Å venne sig til rytmen. Og det lot sig ikke nekte – ingen steder i det store utland blev Milslukeren vist den interesse og opmerksomhet 156som fra Skjeberg til Oslo. Vi skjønte det nu, en tauet bil var en folkeforlystelse. Når folk så på oss som satt i, blev de lattermilde i øinene. Både gående og kjørende stanset op. I Norge gikk nemlig folk på sine ben enda. Sant å si rekte de langs alle veier. Kjennskap til måpekuren hadde de også, efter uttrykkene å dømme –

Sarpsborg, Moss, Hølen, Ås, Gjersjøen –. I Moss sa Snupp at hun så en hatt i et butikkvindu som kunde passe til den mosegrønne. Den oplysningen kunde hun spart mig for.

Vi hadde gledet oss til å se Oslofjorden åpne sig og se på den med utlendingers øine, men da vi kom så langt var det bekende mørkt. Ved Nordstrand trodde vi å se fyrverkeri. Snupp og jeg gav uttrykk for hvor vakkert det var med fyrverkeri en mørk sensommeraften. Da vi kom nærmere så vi at det var jernbanens røde signallys som tendtes og sluktes. Petter fikk vann på mølla. – Jeg vilde ta mig en tur ned på Vestbanen hver aften var jeg dere. Der kan dere få se både grønne og røde lys. Det er så umåtelig vakkert –

Og så – inn gjennem Gamlebyen, ned Bispegaten, rundt bryggen, op forbi Østbanen, op Karl Johan. Vi holdt på å kjøre på en bil på Egertorvet, og konstaterte med gremmelse at trafikk-kulturen var like slett som før vi reiste –. Ånei, vi hadde nok ikke den tradisjon herhjemme, den rotfaste, nedarvede –

Ordene døde på våre leber. Bak på en trikketilhenger, i det klart oplyste gatepartiet utenfor Grand Hotel, stod Monsen og så på oss. Først så han på servicebilen, så på tauet, så på bilnummeret vårt og så på oss. Da var vi nesten forbi. Men vi så det tilfredse gliset allikevel, som plutselig bredte sig over hele ansiktet som ringer i vannet –

157Vi var litt trette da vi ikke lenge efter satt på kjøkkenbenken og mumset i oss på hyttemanér. En asjett, en kniv til alle fire, vi orket ikke finne frem mere. Litt trette var vi og litt ergerlige og i det hele litt av hvert. Reaksjonen hadde møtt oss på dørterskelen og nu herjet den i oss –

– Nei her må boka til! sa Pål til slutt, og drog det velkjente, lille bindet op av lommen sin. Vi prøvet å stanse ham. Høitlesning nå – var mannen blitt rar? Men Pål overdøvet oss:

«Til tross for at lyset fra stjernen Doradus går med en hastighet av 300000 km. i sekundet vil det lyset som stjernen utstråler idag ikke nå jorden før om 100000 år, hvilket ligger helt utenfor menneskelig fatteevne. Vi kan ikke engang fatte hvad en avstand av et eneste lysår betyr –»

– Jeg liker igrunnen dette kjøkkenet, avbrøt Snupp og så sig rundt. – Det er så lunt. Akkurat passe stort. Er det 2 x 3 m. det er?

– «og når vi tenker på at stjernene i den såkalte Andromedatåke ligger omtrent 1 million lysår borte –»

– Stopp! sa Petter som forlengst hadde grepet anledningen til å trekke den nye eversharpen sin frem. – Jeg har nettop her regnet ut at skulde en kjøre den strekning med bil som et eneste lysår er, da vilde en slite ut noe slikt som 50 millioner biler –.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.