XV. På fottur i kjempehotellet

Hvad våre værelser i kjempehotellet angår, så lå de i loftsetasjen og var kvelende varme og hadde tapetserte arkader. Men sengene og utsikten var det ingenting å si på. Heten vekket oss tidlig nok til at vi fikk bivåne en solopgang over Berlins hustaker som var på høide med de beste. Forresten var det ikke et minutt for tidlig for oss å stå op da hvis vi skulde rekke frokosten i passe tid.

Å gi et noenlunde klart begrep om den vei vi hadde å gå for å komme ned er meget vanskelig. 129Men det er all grunn til å tro at arkitekten hadde hatt Labyrinten på Kreta til forbillede. En moderne forbedring kunde vi allikevel notere oss og det var at det lå et kart over labyrinten på hvert nattbord. Den som var riktig flink til å lese kart og som gikk riktig fort, kunde til nød rekke ned i spisesalen på et par timer.

På hver trappeavsats stod det bord med alskens skrivesaker. Snupp og jeg benyttet anledningen til å skrive kort hjem til strabasentusiastene: – Bare en liten hilsen fra en fottur i Tyskland! Nu bærer det nedover fra svimlende høider. Har det deilig!

Dette siste kunde kanskje virke litt uteskende så det strøk vi over igjen. Studerte isteden på å sette: – Ellers har det regnet meget og vært nokså trist! Men da vilde det vel hete: Usj, de menneskene kan nå heller aldri være fornøid! – og så lot vi det være. Det er ikke mange ting som er vanskeligere enn å skrive kort.

Det er egentlig ikke utlendingenes skyld når de forestiller sig «Unter den Linden» som en bred promenade under store, skyggefullde lindetrær. Ja bred er den jo, og lindetrær er det der, men de er hverken store eller skyggefulle. Vi syntes «Über den Linden» hadde vært mere passende, og Petter sa han vilde skrive en innsender om det i Folkevennen. Königgrätzerstrasse hadde de døpt om to ganger, vilde han si, først til Stresemannstrasse og siden til Saarlandstrasse. Men «Unter den Linden», den fikk hete «Unter den Linden» med og uten lindetrær.

Det var så varmt at vi måtte måke luften tilside for å komme frem, og det varte ikke lenge før vi satte kurs mot en fortauskafé. I det store utland er det som bekjent fullt i sin orden å sette sig ved samme bord som andre. Denne skikk kan det sies både godt og vondt om, vondt når det er ens eget bord det gjelder, godt når en selv 130skal ha plass. Det var bare to stoler ledige da vi kom. De segnet Snupp og jeg ned på. I løpet av fem minutter hadde vi frosset bort de to andre ved bordet, men så varmt som det var tror jeg virkelig de satte pris på enhver form for avkjøling.

Det var nokså behagelig å sitte sånn og døse ved et kafébord mens storbylivet slo op mot en som en brenning. Men som de nordboere vi er fikk vi vond samvittighet da vi hadde sittet og hatt det behagelig en halv time i trekk, og da vi hadde sittet en time, reiste vi oss og gikk i museum for å gjøre bot.

Museumsinsel. I ethvert navn ligger en viss suggestion, og vi kjente allerede viskelærsfølelsen i bena ved inngangen til Museumsøen. Det håpløse misforhold mellem den tid vi hadde til rådighet og utstrekningen av det vi skulde se, begynte også å tære litt på oss. Med ett følte vi oss ikke så ganske lite komiske der vi gikk, en slags fjelebodsrariteter. Vi hørte formelig utroperens hese stemme: Kom hit! Kun 25 øre! Kom hit og de menneskene som har sett tusen museer på fem timer. Innvendig bare grå grøt! Kun 25 øre! Heldigvis kom Petter vår selvaktelse til hjelp ved å påpeke at igrunnen var det ikke noe misforhold til stede. Vi så akkurat det tiden tillot oss, første og kanskje annen sal, resten gikk vi jo bare igjennem som et annet mosjonsparti –

Det var fullt av mennesker der som overalt ellers, og Petter var iallfall ikke trettere enn at han kunde hugge Pål i armen og snakke om små lammestykker. Petter blev ikke lei av den spøken han, forutsatt at Snupp og jeg var innen hørevidde. Men uheldigvis for ham kom han denne gang med replikken nettop som vi gikk gjennem Altes Museum.

Omgivelsene gav oss plutselig en strålende idé til hevn.

131Det stod et par antikke kolossalstatuer i et rum der, to veldige, nakne marmorskikkelser. Foran en av dem tok Snupp og jeg opstilling og lot som om det var noe helt sensasjonelt vi så på. Dette hadde ikke vært nødvendig forresten. Det at noen står stille i vår non-stop-tidsalder er jo i sig selv så påfallende at det straks vekker opmerksomhet. Før vi hadde stått der tre minutter hadde det samlet sig en anselig menneskemengde omkring oss foruten at P. & P. hadde inntatt sine plasser ved vår side. Hver ny som kom tenkte at, ja det må jo være noe ekstra på ferde siden alle andre stanser. Vi blev faktisk så mange omkring kolossen at jeg tenkte, nu svikter motet henne. Men i akkurat det rette øieblikk lød Snupps stemme klokkeklart gjennem den forventningsfulle stillhet:

– Welch ein schönes Kalbskotelettchen!

Da vi snudde oss så vi bare skosålene av Pål og Petter der de forsvant inn i en annen sal. Ja, måtte det bare bli en lærepenge for livet! sa Snupp.

Jeg vet ikke om de overhodet var kommet tilbake til oss den dag hvis det ikke var for det at Pål hadde fått et rusk i øiet. Snupp har et eget snitt med snippen av et lommetørklæ. Denne gang greide hun allikevel ikke å få det ut, og Pål måtte gå der med rusket, stakkar. Vi andre led med. Så lenge Pål hadde rusk i øiet følte vi det som om vi hadde rusk i hjertet. Befrielsen kom på en høist uventet måte. Vi gikk på en takrestaurant hvor serveringen var så elendig at den til slutt fikk Pål til å gråte, og dermed rant rusket ut. Serveringen gikk for sig på følgende måte: Først gikk en ung opvarter i hvit trøie rundt og bød syltetøikaker av et stort fat. Fem minutter efter kom en mann og bød rundt en vase med krem, men da hadde alle spist op kakene, og fem minutter efter igjen, kom en mann 132med teen, men da hadde alle spist op både kakene og kremen.

Det var blitt sagt oss at det var på Kurfürstendamm en kunde kjenne Berlin på pulsen, og det gjorde vi da også. Det var nokså anstrengende så tettpakket som gatene var, og det blev snart nødvendig å gå hjem og ta hverandre på pulsen isteden. Resultatet av dette blev at vi bevilget oss selv en friaften med ubegrenset adgang til hvile. Snupp holdt på måpekur som noe av det beste både for sjel og legeme. Enhver skulde få lov til å sitte slik på stolen som han vilde og legge benene hvor han vilde og måpe så meget han vilde. Vi slukket lyset og tok det grundig. Det var sandelig et spørsmål om det ikke var en like stor kraftprestasjon å være publikummer ved en Olympiade som å være sportsstjerne. Petter holdt på at den var større, og at et par gullmedaljer ikke vilde vært det grand for meget for oss.

Aftenen var uhyggelig vellykket. Den vilde simpelthen vært fullkommen om vi hadde hatt en robot som kunde avlastet oss de rent legemlige anstrengelser, trekke op munnvikene når vi le, klæ av oss, etc etc. Den aften skjønte vi for første gang fullt og helt at opfinnelsen av roboten vilde bli en ubønnhørlig konsekvens av fartens tidsalder.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.