XVI. Heia Norge!

Neste morgen var vi så uthvilt at vi iverksatte en lenge fattet plan om å skaffe oss norske aviser så vi kunde få vite litt om hvordan det egentlig var i Berlin. Petter leste i Aftenposten at vi var 133populære. Nordmennene nyter stor anseelse overalt i Olympiabyen, stod det. Efter det kastet vi oss med styrket selvfølelse ut i vrimlen. Efter den anstrengende sightseeingturen i Frankfurt am Main hadde vi lovet høit og dyrt at, nei ikke mere sightseeing –. Men nu stod vi her med kjempebyen Berlin så å si i hendene uten å vite fra hvilken kant vi skulde hugge inn. Det blev sightseeing allikevel. Vi hadde for lenge siden opgitt alle forsøk på å komme på høide med turisten fra de engelske romanene.

På holdeplassen på Unter der Linden hersket kaos, Olympiakaos. Efterspørselen efter plasser var større enn tilførselen, men billettørene orket ikke å sende kjøperne fra sig, og der stod folk og ventet og ventet i en drepende varme. Da vi hadde stått der i tre kvarter innså vi at noe måtte gjøres. Vel vitende at det å antyde at noe er dårlig organisert, er det samme som å jage en dolk gjennem hver sann tyskers hjerte, sa Snupp med isstemme idet hun gikk forbi ansvarshavende.

– Sehr, sehr schlecht organisiert!

Om det hjalp! Det hjalp i en grad som vi aldri hadde tenkt oss muligheten av. Da neste buss kom stod vi omringet av tre funksjonærer som alle koncentrerte sig om den opgave å lempe oss på plass. Det forekommer mig at vi alle fire et øieblikk svevet gjennem rummet.

Hadde vi bare ikke, opildnet av denne seier, tenkt at her gjelder det ikke alene å få plass, men å få de beste plassene. Grepet av en rasende egoisme stormet vi frem mot første benk, – og opdaget for sent at ikke et vindpust kunde nå oss, hvad enten i fart eller ikke. Nærmere blykamrene i Venedig kunde vi ikke komme.

Efter et kvarters kjørsel var hele seiersrusen gått av oss. Ydmykt anmodet vi om en skrunøkkel så vi kunde få op et vindu. Den beskjedne unge reisefører henvendte sig til chaufføren som ikke var 134noen av delene. Efter en del hissig parlamentering utleverte chaufføren til slutt skrunøklen med en mine som om den var av gull. Men ikke før hadde vi fått vinduet op før et par damer bak i vognen som hadde luft nok fra før, begynte å knurre. Studenten visste nu ikke hvad han skulde gjøre. Han så fra den ene til den annen som for å overveie hvem av oss så mest ufarlig ut – og så bad han oss trekke vinduet til. Chaufføren stakk skrunøklen til sig med et skadefro blikk.

Hvad vi så for noe på denne turen visste efterpå ingen av oss. Alle våre anstrengelser var rettet mot det ene: å holde ut. Vi prøvde en rekke psykiske metoder. Først Coués. – På enhver måte og for hvert øieblik blir det koldere og koldere! gjentok vi monotont inntil chaufføren snudde sig og med et blikk bragte oss til taushet. Så prøvde vi å gjenopleve i erindringen en riktig kold vinterdag når sneen knirket under føttene og ånden stod fra munnen som hvite flagrende hvalrossbarter. Og så tenkte vi en stund på hvordan det vilde være å lukke chaufføren inne i et bur og si ham et par utsøkte sannheter. Og da frøs vi av nytelse, så igrunnen hjalp det best. Vi kunde som sagt ikke mange tyske gloser av det saftige slaget, men vi fant ut at om vi liret av oss alle ramsene fra den tyske grammatikken, begynte med die Angst, die Axt og fortsatte med das Aas, das Amt, så måtte iallfall noe treffe midt i blinken.

Efter denne bil- og torturen var bare det beste godt nok for oss. Øieblikket var inne til en middag i den lille eksklusive restauranten som det hadde gått frasagn om helt op til våre breddegrader. – Er det prisene det har gått frasagn om eller maten? spurte Pål. I det samme var vi fremme så Påls betenkeligheter kom nok litt for sent. Utenfra så det ikke særlig imponerende ut, men alle innvendinger forstummet da Snupp og jeg blev tatt under armen av en piccolo som rakk oss 135til knærne og som omsorgsfullt geleidet oss over fortauet.

Fra nu av hadde vi hendene fulle med å la oss betjene.

Å sige ned på en stol i akkurat det øieblikk kelneren behager å puffe den inn under en, det er litt av en kunst. Var det enda tillatt å følge prosessen med øinene, – men den ting det her gjelder, må behandles med en diskresjon som ikke kan være stor nok. Personlig var jeg denne gang ikke riktig heldig. Jeg kom ned på ytterste kant av stolen, og enhver vet hvor hjelpeløs en da både ser ut og føler sig. Petter flirte på en upassende måte, men alvoret kom hastig over ham igjen, da en kelner kom bærende på et brett med forskjellige råvarer og stedte det for hans åsyn. Noen ferskener var det visst, og et par artiskokker og noen østers. Petter stirret rådvill på opdekningen, og det var ikke lett å si hvem som så mest østersaktig ut akkurat da, Petter eller østersene. Han så fra brettet bort på oss med et blikk som tydeligere enn ord sa:

Hvad er det meningen at jeg skal gjøre nå?

Her måtte det kvinnelig intuisjon til. Vi var livende redd Petter skulde forsyne sig med en østers før vi fikk sukk for oss. Selvsagt var det bare beundring og godkjennelse av varene det var tale om. – Det ser jo bra ut det der! nikket Snupp bifallende, men ikke overdrevent bifallende. Snupp har anleggene sånn. Mine superlativer drog oss heller litt nedover igjen, som selskap betraktet.

I mellemtiden hadde to–tre andre kelnere sluttet en fast ring om oss for å være behjelpelig ved valg av retter. Petter bestemte sig fort og nervøst for gulasj. I neste øieblikk trutet alle kelnerne misbilligende, det var akkurat som om han hadde trykket på en gal knapp. Vi andre skulde såvisst ikke gå hen og gjøre samme bommerten.bommerten.] rettet fra: bommerten (trykkfeil) Prøvende mumlet Pål noe om at kanskje kalvemedaljong 136ikke var så dumt –. De lysnet op igjen. – Ja ja, sa de og noterte. – Ja, kanskje jeg også skulde ta kalvemedaljong da –, sa Petter. Jeg tror ikke kelnerne i almindelighet guterte en slik landlig usikkerhet, men i dette tilfelle med gulasjen fant de sig i den. Enden på forhandlingene blev at Pål, Petter og jeg tok kalvemedaljong, mens Snupp demonstrerte sin fryktløshet ved å forlange sjøtunge med champignons.

Så var det hvad vi skulde drikke til. Skulde vi våge å ta det vi hadde lyst på eller –? Vi sendte hverandre opmuntrende øiekast. Tross alt tilhørte vi et frihetselskende folk. Endelig sa Pål: – Vi kan få to glass øl og en flaske alkoholfri druesaft!

Da ordet «alkoholfri» blev uttalt, kunde en hørt en knappenål falle i lokalet.

Kelnerne tok det med fatning allikevel, rett skal være rett. Og ikke bare det, de gjorde hvad de kunde for å dekke oss. Da den alkoholfrie kom, gikk en av dem rundt med flasken og viste oss etiketten samt navnet på et eller annet saftpresseri. Vi nikket på ny billigende. Siden blev saftflasken satt i champagnekjøler.

Mens vi ventet på maten, fikk vi et øieblikks pusterum og kunde se oss litt om i lokalet. Var det da ingenting vi kunde godte oss over? Skulde nasjonallidenskapen ikke få et eneste lite ben? Jo, stopp! Ved nabobordet stod en kelner og varmet rødvinsglass over en flammende spritlampe. Det tok sin tid. Og da det siste glasset sprang på grunn av for sterk varme, var tålmodigheten uttømt. Kelneren lempet over til vedkommende et almindelig, koldt glass fra et annet bord og gikk sin vei med spritlampen.

Maten var vidunderlig. Ryktet hadde ikke løiet. Snupp blev så betatt, at hun et øieblikk glemte hvor hun var og av gammel vane gjorde forsøk på å legge en liten smakebit av sin rett over på 137Petters tallerken. I siste liten blev katastrofen avverget. Petter fikk tidsnok hvislet frem bak servietten:

– Her må ingen ting legges over!

Da vi hadde spist og skyllebollene var satt frem, kom kelneren og bad oss holde hendene frem. Vi så rådville på hverandre minst for tiende gang. Endelig adlød Snupp ordren, idet hun undskyldende mumlet noe om at neglene hadde en ti dagers biltur bak sig. Kelneren svarte ikke, han bare utførte sin opgave som bestod i å dusje håndflatene med en velluktende væske. Vi andre måtte også tilpers, men vi knyttet hendene før vi holdt dem frem. Siden ventet vi halvt om halvt at noen også skulde komme og gni oss med hodepinestift i pannen, men det gjorde de ikke. Derimot fikk vi oss ved kaffen overrakt et lite, kunstnerisk utstyrt kort, hvorpå det stod:

«Den som ikke har vært hos oss, har ikke vært i Berlin!»

For et hell at vi kom dit allikevel!

Vi hadde som vanlig liten tid, og utover til Olympiastadion gikk det på høikant. Å lure sig forbi hverandre var Berlinerchaufførenes store sport, og uten spenning var den ikke. Vi skjønte at vår chauffør hadde gjort dikterens ord til sine: Und setzest du nicht das Leben ein, nie wird dir das Leben gewonnen sein! At han også satte våre liv inn, var litt vel råflott og sikkert mere enn dikteren noensinne hadde ment –

Det var ikke uten vanskeligheter vi hadde fått billetter til fotballkampen mellem Norge og Polen. Alt hadde vært utsolgt. Men så hadde P. & P. tilfeldigvis opdaget at det på et bestemt gatehjørne var en slags børs for billetter, og her hadde de da stilt sig op og skrålt ut hvad de ønsket. Da vi kom inn i Stadion, hadde Polen allerede fått et mål, men like efter scoret Norge også ett. Efter ti minutters kamp var Snupp og jeg, som 138knapt hadde sett en fotball før, erklærte fotballentusiaster, og efter ytterligere ti minutter kalte P. & P. oss for fotballramp i håp om å dempe våre friske tilrop. Det verste var at det rett som det var blev for spennende for oss. Vi måtte se ned for å holde det ut. Men dette var i lengden ikke riktig tilfredsstillende. Vi hadde ikke betalt billetter for å sitte og se ned i marken, det kunde vi gjøre alle andre steder. Til slutt kom Snupp på den geniale idé at vi i særlig kritiske øieblikk skulde se på Påls og Petters ansikter istedenfor på banen. Der avspeilet spillet sig tydelig, men allikevel noe avdempet.

Nordmennene hadde hvite bukser og røde jakker, polakkene røde bukser og hvite jakker. Snupp og jeg kunde ikke forstå annet enn at det måtte være flere rødbukser enn hvitbukser. Gang på gang begynte vi å telle. Hver gang blev resultatet forskjellig. Hadde de bare holdt sig i ro et øieblikk, skulde det vært gjort på en snupp. Pål og Petter fikk vi ikke svar av. Under siste halvdel av kampen eksisterte vi overhodet ikke for dem. Hadde vi hatt en knappenål vilde vi undersøkt hvor sterk ufølsomheten for ytre påvirkning var. Men vi var sånne ordensmennesker, Snupp og jeg, vi hadde bare sikkerhetsnåler, og de satt for langt inne til å kunne hentes frem.

Rødbuksene kunde erte en sten på sig slik som de i tide og utide fløi og vasset i bena på hvitbuksene. De løp så kort rødbuksene, det var ikke ro i kroppen på dem. Med berettiget harme så vi på at ikke hvitbuksene fikk et minutts virkelig arbeidsro. Allikevel – seks minutter før tiden gikk ut, fikk hvitbuksene det avgjørende mål. Nu var det likesom vi begynte å like rødbuksene litt bedre. En fin kamp hadde det vært iallfall. En skvær kamp, sa Pål vi skulde si det var. I grunnen likte vi rødbuksene knakende godt. Hadde 139de bare tatt det litt roligere, hadde vi faktisk ikke hatt et ord å si på dem.

Men «Ja vi elsker» og klumpen i halsen blev vi snytt for. Det var bare gullmedaljevinnere som fikk sangen sin spilt. Og eftersom det var mange olympiahyldninger i pausen, hørte vi en slump, blandt annet den japanske fedrelandssangen som lød som en sørgemarsj. Vi satt så høit at medaljevinnerne nede på plenen så ut som små fyrstikkmenn. Men farvene i det billede vi hadde foran oss var uforlignelig: Den grønne plenen og det røde gruset brøt festlig mot tribunenes mørkt blågrå masse som igjen sjatterte op mot uværshimmelen over det hele. I samme øieblikk tribunene tømtes, begynte det å regne.

– Og hvad vil dere i aften? sa P. & P. da vi kom hjem. – Det er jo så at vi er programforpliktet til å presse citronen –

– La oss gå i teater, sa Snupp, – men ikke i noe som er like i nærheten, takk. Helst i et som ligger langt, langt borte –

Vi så på henne alle sammen, mennene med slett skjult misunnelse. For et fond av krefter hun måtte ha! En kunde ikke akkurat se det på henne der hun satt tilbakelent i stolen med bena på en annen stol og armene slapt dinglende. Men forslaget hun kom med viste oss jo tydelig at her var det skjulte resurser.

– Ja for er det langt borte, fortsatte Snupp, så kan vi med god samvittighet bile. Er det i nærheten må vi jo for skams skyld gå –

Vi gikk, det vil si vi tok en drosje til Schauspielhaus og så Hamlet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.