XVII. Solopgang over Sjælland

140Det siste Snupp og jeg gjorde i Berlin var å gå rundt i stormagasinenes kontorer for etterglemte saker. Det var merkelig nok alltid litt å få igjen der. – Måtte dere aldri gå mere tomhendt enn dere går fra Fund-Büreau! sa Pål fromt.

Det var skybrudd da vi kjørte ut av byen. Vi valgte å opfatte dette som en spesiell sørgedemonstrasjon ved vår avreise, og denne behagelige forestilling levde vi oss så inn i, at jeg sa til Petter: – Sett vinduspusseren på og tørk tårene vekk!

Neste dag leste vi i avisene at folk i Berlin hadde vært lykkelige over uværet som tvang dem til å holde sig hjemme. Med noe som lignet skrekk bares det for oss at den tid ikke var fjern da det måtte naturkatastrofer til for at folk skulde holde sig iro.

Det tok tid å komme ut av Berlin. Milslukeren skled på den våte asfalten som på is. Baedeker hadde forberedt oss på det. Der stod det at i Berlins gater var asfalten av en egen konsistens som blev helt oljet i regnvær –

Vi ventet oss ikke noe av traktene vi skulde reise gjennem denne dag. Vi hadde alltid hørt at Nord-Tyskland var grenseløst kjedelig, og våre erfaringer fra jernbanen motsa ikke direkte denne påstand. Turen blev derfor en behagelig overraskelse. Vakre, svale landskaper møtte oss hvor vi kom. Rolige og vel avbalanserte overlot de til himmelen å sørge for effektene. Og denne dag iallfall sørget den for det på en fremragende måte. Det var som om solen roterte bak mørkeblå tordenskyer. Av og til kom den frem og spiddet jorden på hvasse spyd, for straks igjen å gå 141bak sky og efterlate oss i et dystert, blåfiolett halvmørke som lynene rev lange flenger i. – Jeg har alltid misunt de mennesker som ved hjelp av en omformende fantasi får alt til å fortone sig som en hyldest til dem personlig, sa Snupp. – La oss derfor sette oss til med fotografismilet og innbille oss at lynene er himmelske magnesiumsbomber –.

Vi så flere slotter, og var det ikke slotter så var det i hvert fall fabrikker. Om en stund kom vi til Neuruppin, byen som er berømt eller om man vil, beryktet, for sin fabrikasjon av juletrepynt og smellbonbons med dårlige vers. Akk, hadde vi bare gjort en bue utenom denne by! Siden kunde vi ikke se en ting uten at det blev en Neuruppiner av det.

Ved Gransee ligger det en veldig
planteskole, den var heldig.

Veien utenfor Neuruppin,
den var fin!

Bondens høistakk ligner en krål,
man skulde tro man var i Transvaal.

Bensinen i Tyskland den var så dyr!
Ved Düsterförde vi så et rådyr.

Ved Stavenhagen er det piletrær,
Fritz Reuters fødested det dertil er.

Her skal det være pent,
sa Petter ifra kroken,
på landskapet han aldri så,
men bare nedi boken.

Denne siste blev avvist fra Neuruppinerkonkurransen som værende for god. Derimot blev denne innstilt til førstepremien:

142I Rostock spiste vi im Rat-
haus den siste bete tyske mat.

I Rostock blev det bedre. I Rostock forelsket vi oss i Rostock, og det avledet. Det var i den første lette skumring vi kom inn på torvet der. Da vi steg ut slo en halvt drømmeaktig stemning imot oss, og en mild, våt, urolig havvind flagret lægende over neuruppinerpannene –. Og plutselig blev alt omkring oss tid- og stedløst, og kanskje var nettop det turens høidepunkt, det øieblikket på torvet i Rostock da vi vegeterte i evigheten –

I Warnemünde kjøpte vi bensin for de siste tyske pengene våre. Det vil si, det klaffet ikke akkurat. Da vi hadde betalt bensinen hadde vi enda 60 pf. igjen, som det gjaldt å disponere på best mulig måte. Påls forslag, som gikk ut på å kjøpe en halvflaske mineralvann til å svelge sjøsykemidlene med, blev vedtatt efter en kort debatt. Men en liten flaske mineralvann kostet bare 40 pf. Fremdeles eksisterte det 20 pf. som vi måtte treffe beslutning om. Hvad kunde man få for 20 pf.? Mens Snupp, Petter og jeg satt i bilen og tenkte og tenkte, kom Pål tilbake – og hadde gitt de resterende 20 pf. i drikkepenger til piken som solgte mineralvann. Og der hadde vi altså sittet og brydd hjernen vår til ingen verdens nytte.

Klokken blev ti før vi fikk lov til å bevege oss innover mot ferjen. På det tyske tollkontoret i Warnemünde traff vi for første gang i Tyskland en civilklædd statsfunksjonær. Han tilhørte kriminalpolitiet. Istedenfor å beundre den fine beregning som faktisk skulde til for ikke å ha en øre igjen, blev han stram som en grenader og så på hver enkelt av oss med et gjennemborende blikk:

– Har dere virkelig ikke så meget igjen som 25 pf.? Som 10 pf.?

Det var takken vi fikk for at vi med stort 143tankearbeide hadde ordnet det slik at hver eneste reisemark blev igjen i Tyskland. Som sagt var det det med Snupp og mig at vi følte oss skyldige så snart vi blev mistenkeliggjort. Det var bare såvidt vi ikke tilstod at vi hadde noe vi ikke hadde. Å forklare ham noe om våre siste disposisjoner, om bensinen og mineralvannet og piken med mineralvannet, vilde selvfølgelig ikke nytte –, iallfall ikke så lenge han var i tjenesten. Hadde vi truffet ham privat, i snippløs tilstand hjemme i gyngestolen f. eks. – ja da er det jo en mulighet for at han vilde forstått.

Men vi slapp igjennem grunnet mangel på bevis. Utmattet av forhør og strabaser gikk vi straks og la oss på noen røde plysjsæter som var til det bruk, og sov oss over til Gedser. Over Falster måtte vi kjøre fort, sa Pål, for å nå den ferjen som ventet på toget. Vi kom tre kvarter før toget. Mens vi ventet begynte det såvidt å lysne av dag, og vi så konturene av den påbegynte kjempebroen mellem Falster og Sjælland avtegne sig mot morgengryet.

Så var vi over det sundet også. Og foran oss steg Sjælland frem av morgendampene. På jordene lå danske rødkoller efter hverandre i uendelige rekker. Inne i dampene gled solen op som en veldig rød ballong, og litt efter litt så vi Danmark våkne til liv. Det første menneskelige vi så var et par malkepiger. Så en syklende arbeider. Så en landmann som kjørte innover mot Kjøbenhavn på toppen av et bugnende grønnsaklass. I Køgebugt møtte vi havet igjen. Nu lyste det med en edelstens glans.

Veiene løp snorrette så langt øiet kunde nå. Ingen slo allikevel Danmark når det gjaldt rette veier. Snupp sov og vi som var våkne hvisket for ikke å vekke henne. Dette benyttet Pål sig av på en nedrig måte. Viseren på speedometret viste – nåja – det er jo fartsbegrensning i Danmark.

144– Så fort må du allikevel ikke kjøre, hvisket jeg innett. – La det være Danmark og natters tider aldri så meget –. Hvis ikke du stagger dig nu så –

– Jamen jeg tør ikke sette ned farten for da våkner Snupp! hvisket Pål tilbake – skinnhellig.

Pål er i tidens løp kommet med mange påfunn for å dekke sig, men dette var allikevel det drøieste. Ved hjelp av et langt og talende blikk sa jeg ham min uforbeholdne mening om råkjøring, bilbøller og falske utflukter.

Men litt efter kom det en sykkel inn fra en sidevei like foran oss. Han blev tvunget til å sette farten ned – og da våknet Snupp. Det blikket jeg fikk tilbake fra Pål vil jeg helst slippe å beskrive.

Da vi kjørte inn i Kjøbenhavn var solen gått over fra å gløde til å skinne. Hotellet vi først stanset ved var overfylt. Alle hoteller var overfylt, sa nattportieren.

Av gammel vane spurte vi om det var kongress i Kjøbenhavn.

– Ne –, sa nattportieren, som var elskverdig, meget elskverdig til og med, men på en kraftbesparende måte. Det var så vidt han beveget lebene. – Men hvad er det da som –?

– Det er såmenn sesong!

Sesong nå! Lett slukkøret sa vi farvel til ham for å gå til de par værelser han endelig hadde fått skaffet oss et annet sted. Han var som sagt meget elskverdig. Men på en økonomisk måte. Det var vel nødvendig for en nattportier – ikke minst i sesongen –

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.