XVIII. Aldri så vi slikt et smørbrød

145Vi våknet igjen ved at lægevaktbilen suste forbi med hvinende sirener. Vår store bereisthet hadde ikke gjort oss mer blasert enn at vi sprang til vinduet. Den utdødde gaten vi hadde travet gjennem ved 6-tiden var nu, tre–fire timer efter, en kokende trafikkgryte, og med trafikk-kulturen lot det til å være så som så i Danmark også.

Ved frokostbordet beviste jeg for de andre at 2 x 2 slett ikke er 4, men ca. 5. Jeg tok mitt utgangspunkt fra at 14 = 16. Hvis man dividerte begge disse tall med 7 fikk man henholdsvis 2 og ca. 2¼, hvorav fulgte at 2 x 2 = ca. 2¼ x ca. 2¼. Hvorav igjen fulgte at 2 x 2 = ca. 5, hvilket skulde bevises.

– Det var svært meget «cirka», sa Petter hovent. – Jeg har alltid hørt at matematikk er en eksakt videnskap –

– Jamen utgangspunktet da! sa Pål og sendte Petter et intermannfolkelig blikk. – Hvor får du det fra at 14 = 16?

Jeg svarte med et spørsmål: – Hvor lang ferie er det du har, kjære venn?

– Fjorten dager.

– Javel. Og idag begynner du på din fjortendagsferies femtende dag og imorgen på den sekstende. Når fjorten dagers ferie er lik seksten dagers ferie, så må vel fjorten være lik seksten, bæh!

– Det er klart det! sa Snupp. P. & P. så ut som om de nødig vilde innrømme noe som helst. Men endelig tok Pål standpunkt.

– All right! sa han og trakk lommeboken sin frem. Den lommeboken begynte jeg forresten å få opriktig vondt av. – Jeg går gjerne med på det jeg. Hvor meget var det du sa den kostet den 146hvite krukken vi så i et vindu inatt og som du sa du gjerne vil de ha?

– Ti kroner.

– Vel –. Her har du to kroner og her to kroner, det er fem kroner. Og her har du to kroner til og enda to kroner, det blir altså ialt ti. Kjøp dig den krukken du –.

Snupp og jeg liker i almindelighet Pål og Petter godt, ja det gjør vi. Riktig godt liker vi dem. Men når de begynner å klukke på en bestemt måte, da –, ja da har vi best lyst til å selge dem billig.

Ikke tvil om at det blev varmere og varmere jo lenger nord vi kom. Men selv heten bar Kjøbenhavn på den lette, grasiøse måte som er så karakteristisk for denne hovedstad. At det var sesong der kunde vi ellers ikke opdage med det blotte øie. Et nytt vidnesbyrd om tingenes relativitet. Før, når vi kom nordfra, hadde vi i Kjøbenhavn sett en brusende verdensby. Nu, når vi kom sydfra, kunde vi ikke løsrive oss fra den forestilling at vi befant oss i en provinsby av passe størrelse.

Fra Kjøbenhavn til Helsingør kjørte vi i promenadetempo, bestemt på å koncentrere oss om naturens skjønnhet. Ved Rungsted florerte badelivet, og P. & P. koncentrerte sig kanskje vel meget. Jeg spurte om jeg ikke skulde deklamere Ewalds «Rungsteds lyksaligheder» for dem, men Pål sa neitakk, han vilde heller fotografere dem, sa han. Da vi – efter våre begreper i hvert fall – hadde god tid, tok vi en svipptur opom Esrom sø og «den vildsomme Grib skov» fordi det var noe så umåtelig tiltrekkende ved disse navnene.

På veien dit kom vi midt op i et stevne, et ekte dansk stevne med flerstemmig korsang og utøilet smørbrødspising i grøftekanten.

Jeg tror ikke det som hendte vilde hendt hvis vi var kommet nordfra, fra våre egne smørbrødfat. Men vi kom, som de fleste kanskje nu har 147forstått, sydfra, fra varm kasserollemat og emne omeletter. Det var det som var det katastrofale.

Det begynte med at Pål skulde rygge i et veikryss fordi vi var kommet inn på gal vei. Petter og jeg var satt til å holde øie med at han holdt riktig retning og ikke kjørte på noen. Det gjorde vi da også, og vilde sikkert utført vår opgave til alles fulle tilfredshet hvis ikke Snupp plutselig og med en stemme som var hes og ugjenkjennelig av attrå, hadde ropt ut:

– Dere! Se på det smørbrødet der!

Vi så. Og hvad så vi? Det herligste smørbrød som noensinne har hvilt mellem en manns snuskete peke- og tommelfinger! Ja mere enn det, – i sin ophøiede enkelhet alle tiders vidunderligste smørbrød! På et mykt leie av hvit, rund, fersk hveteloff dekket av et høit lag av gyllent smør lå eggeskive ved eggeskive kokt til nettop det punkt da alle eggets sublime egenskaper kommer frem. Hvitten var fast og snehvit, men plommen hverken hård eller bløt, men noe midt imellem og smeltende orangegul.

– Er jeg for nær grøften? brølte Pål.

– Jamen se på eggesmørbrødet! skrek Snupp, Petter og jeg.

Et kraftig jump – og der satt vi i en vinkel på 45 grader. Det varte litt før noen av oss sa noe. Det var Snupp som først brøt stillheten:

– Jeg tror det måtte være smør med lurmerket, dere!

For nevnte smørbrøds enestående kvalitet fikk vi enda et bevis. Da bilen gikk i grøften kom de løpende alle som i nærheten var. Ikke så med eieren av smørbrødet. Han blev sittende og gumle videre – og hvor godt forstod vi ham ikke!

Aldri, aldri mere vilde vi få se et slikt smørbrød! Så enkelt og dog så artistisk, så nobelt og dog med en så uimotståelig appell –. Aldri –

148Vi hadde en masse trøbbel med å få bilen op igjen. Men vi klarte det da ved egen hjelp så Monsen kom ikke til å få noen glede av den ulykkeshendelsen.

Pål har det av og til med å optre egenmektig. Da vi var kommet på rett kjøl igjen, snudde han uten å spørre og kjørte så fort remmer og tøi kunde holde, til nærmeste spisested. Han sa vi måtte være sultne.

I Helsingør hadde de fått et nytt monument siden vi sist var der. Det var ikke så høit som minnesmerkene pleide være i Tyskland, det var så lavt at en kunde se hvad det forestilte. Praktfullt stod det der mot en bakgrunn av blå sjø, det ene slangehodet løftet sig høiere enn det annet. – Det er noe med de her gamle grekere! sa billettøren på ferjen på sin uforlignelige danske måte.

Så var vi i Svearike, og hadde noen her møtt op på kaien og trykket en lapp med: – Hold til venstre! på frontglasset, vilde vi takket og vært glad til. Vi følte oss likesom kjevhendte over hele kroppen der vi kjørte avgårde på motsatt side av hvad vi var vant til, og i hver sving satt vi med en kilden dødsfarefornemmelse. Petter sa at han vilde skrive en manende appell i Folkevennen til England og Sverige, de to land som ennu holdt på venstrekjøring. De måtte huske på at slik som kommunikasjonene hadde utviklet sig, vilde han si, var Europa som en eneste stor familie. Og for Sverige vilde det for fremtiden bare være et spørsmål om ulykkene skulde foregå innenfor eller utenfor landets grenser. Her måtte imidlertid ikke egoistiske statistikkinteresser få lov å spille inn! vilde han si.

Det var trivelig i Skåne, ekstra trivelig. Pene solnedganger holdt det sig med også. Men trafikkkulturen var elendig. Høns er høns overalt, men de i Skåne var verre enn verst. De savnet enhver forståelse av hvad vikeplikt er for noe. De 149kom flaksende inn fra høire og venstre alt eftersom det passet dem, og når vi ikke tok et par–tre hvite italienere på støtfangeren så var det ikke deres fortjeneste.

Det var lørdag, men det tok oss ikke lang tid å finne ut at hele Skåne og Halland – for Blekinge torde vi ikke innestå – var gått over til fredagsrengjøring. I Stuttgart hvor vi hadde vært lørdagen før, hadde folk ikke gjort annet enn å feie trammene sine. Her var folk alt ute og fingikk, og vi hadde ikke reist langt stykket før vi skjønte at dette med gutt og pike var internasjonalt.

Se, Sverige, det kunde bestå sig med noen gode camping-plasser –. Det var ikke bare grøftekantene det bød frem til folk. De svakt bølgende heder i Halland med lyng og ener og karrige soltørre strå eiet en tungsindig skjønnhet, en mager skjønnhet av den slags som aldri gjør overmett. I Halmstad var det et gatekryss, og på det gatekrysset stod en trafikk-konstabel. Han så på oss da vi kom kjørende – og hvor hadde vi før sett samme melankolske blikk? Jo – hos lægene og sykepleierskene i Olympiafeltet. Dengang hadde egoismen seiret. Vi hadde ikke ofret oss. Men her –? Tre ganger kjørte vi frem og tilbake over trafikk-knutepunktet og lot oss dirigere, og sandelig var det ikke som han lysnet mens han dirigerte –.

Hvor herlig er det ikke igrunnen når en kan gjøre et annet menneske glad!

Av to grunner stanset vi for natten i Kungsbacka, et par mil utenfor Gøteborg. For det første vilde vi gjerne gjøre bekjentskap med svenska landsorten, for det annet hadde Kungsbacka et nytt Stadshotell. Såpass mange svenske småbyskildringer hadde vi lest, at vi interesserte oss for Stadshotellene der hvor vi slumpet til å komme over dem. Det er rart med litteraturen –. Så 150vi en rød nese i Sverige satte vi den straks i forbindelse med et eller annet Stadshotell –

Vi parkerte Milslukeren på en stor, åpen plass utenfor hotellet. En skulde tro det var en enkel sak, men den som kjenner Pål vet noe annet. Om det så var i Saharas ørken vilde han rygge og svinge og rygge om igjen og fortørnet si til oss at, ja dere kan le dere, men jeg må følge trafikkreglene. Pål forakter de store, åpne felter som ikke byr bilisten noen opgave. Han elsker den fine manøvrering som ligger i det å klemme sig inn mellem to biler eller passere en annen bil på en smal vei. På Sørlandsveien finnes det et smalt pass mellem to fjellknauser, i høiden to meter bredt. Påls store drøm i livet er engang å passere en buss på dette sted.

Foran Stadshotellet i Kungsbacka var det som sagt en stor, åpen plass. På den stod det da vi kom en engelsk og en tysk bil side om side. Pål gav sig ikke før han hadde fått kilt sig inn mellem dem. Men dette mesterstykke kom ham dyrt å stå. Neste morgen var den engelske bilen borte, men Milslukerens ene skjerm hadde fått en kraftig avskjedsklem.

Vi kunde ikke holde oss, Snupp og jeg. Vi brølte ut:

– Hvad var det vi sa?

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.