XX. Vår egen by

158Det første Snupp og jeg gjorde den første formiddagen hjemme var å gå ned i centrum for å kjøpe de småpresangene som slekt og venner ventet vi skulde ha med til dem fra utlandet. Vi burde kjøpt dem i utlandet også. Sant å si hadde det stått på programmet i hver eneste by vi kom til, tiden hadde bare ikke strukket til. Men det turde vi jo ikke si. Ikke for noen pris. Det vilde få fotgjengerne og antibilistene til å sette nesen i sky:

– Er det ikke det vi alltid har sagt? Jo fortere det går, jo mindre en når –

– Nei, vi vilde ingenting si. Tingene fikk tale for sig selv. Altså kjøpte vi to små hollenderdukker og et par miniatyrtresko, en tyrolerhatt og noen broderte tyrolerbelter. Enn videre et lite gjøkur som så ut som om det kunde være fra Schwarzwald, og et par mekaniske mus som ganske sikkert var fra Nürnberg, selv om ikke vi hadde hatt dem med i kofferten. Til slutt kom vi over en eske brokede tørklær som var satt frem til halv pris. Brokede tørklær kan være allestedsfra. Vi kjøpte hele slumpen –

Da vi skulde gå ut av butikken, støtte vi på en dame vi kjenner.

– Nei goddag! Og dere som har vært ute og reist! Nå må dere sandelig fortelle –. Så festlig at jeg traff dere. La mig nu høre: Var dere i Berlin?

– Ja, vi –

– Er det ikke festlig der? Er det ikke strålende der? Min mann og jeg var der for en stundstund] rettet fra: stnnd (trykkfeil) siden – ja, tenk, det er visst alt ti år siden nu, men den turen var uforglemmelig. Jeg husker en 159aften vi var på en liten kafé – ja, hvad var det nå den het da? Nå ja, det kan jo være det samme, men den lå altså ute i – ja, hvad heter nå egentlig den gaten? En sånn nokså lang gate –. Jeg har det på tungen –. Lang og bred. Ka–Kan–Kal– jeg tror det var noe på Ka. Hovedsaken er at det var forferdelig hyggelig der, masse kjente kunstnere og sånn. Artistisk og intimt. Var dere der?

– Det er ikke så –

– Jamen Potsdam da, Potsdam! Hvad gir dere mig for Potsdam? Vi tok en hel dag der ute, min mann og jeg. Reiste kl. ni – eller kvart over ni var det visst toget gikk –, og så kom vi igjen –

Snupp og jeg fikk dagen i Potsdam time for time.

– Det er ene og alene et spørsmål om stemmemidler, sa Snupp, da vi siden ute på gaten drøftet årsakene til at det alltid lyktes enkelte å komme frem med sitt. – Det gjelder å overdøve –

I det samme hørte vi noen rope på oss bakfra. Det var en gammel klasseveninde av Snupp.

– Gid, er dere kommet hjem? Hvordan har dere hatt det?

– Jo takk – strål –

– Tenk, på Tjømø hadde vi regn i hele juli. Det gjorde heldigvis ikke så forferdelig meget, fordi vi var sånn en hyggelig klikk. Det var to brødre Salvesen der fra Kristiansand som var noe av det morsomste jeg har truffet. Dere vilde ledd dere ihjel. Gamle fru Salvesen er født Thorne, og hennes søster igjen er gift med den konsul Vigeland som det stod så meget om i avisene for noen år siden. Vi fikk nydelig mat der, alltid varmt til aftens. Men nå må dere fortelle. Bilte dere?

– Ja, vi –

– Salvesen hadde også bil. En Oldsmobile 35. 160Så vi bilte og stod i verre. En dag bilte vi til Tønsberg og var oppe på Slottsfjellet. Har dere vært på Slottsfjellet? Tenk vet dere at –

Vi gikk videre i en litt sursøt stemning.

– Det må på en eller annen måte være vår egen skyld, sa jeg. – Er det det at vi gir oss for fort, tro?

Utenfor Stortinget løp vi rett i armene på noen slektninger av Pål, en kusine og hennes mann.

– Nei goddag! ropte kusinen elskverdig. – Er det ikke dere som har vært på større biltur?

– Jo da, sa Snupp og jeg i kor. – Vi har vært på en lengere rundtur. Først så –

– Ja, vi har vært i Jotunheimen, sa kusinen, – og hatt det aldeles deilig. Vi –

– først så tok vi båten til Kiel, og derfra bilte vi til –

– gikk minst åtte–ni timer om dagen, men i den lette luften på høifjellet –

– til Hamburg, hvor vi blev en dag og iallfall tok med oss det grøvste. Derfra –

– merker en ikke anstrengelser. Den aftenen vi kom til Spiterstulen –

– feiet vi videre til Bremen på autostrada, og der greide vi sandelig milen på seks minutter –

Kusinen måtte gi sig til slutt, men først efter at hun hadde sendt sin mann et blikk som tydeligere enn ord sa: – Forferdelig! Det finnes enkelte mennesker som bare durer i vei om sig og sitt –

Vi følte oss uvel efterpå. Mens vi gikk videre nedover Karl Johan, kom en sightseeingbuss duppende rundt hjørnet og stilte sig ved fortauskanten rett overfor Bennetts Reisebyrå. Den var bred og blå og festlig. Foruten reiseføreren og chaufføren satt det et par beigeklædde damer i den. De så ut på byen og livet der med den kjølige sinnsro som kjennetegner den utenforstående iakttager … Akkurat 161med det blikket der hadde vi sett på Berlin, Amsterdam, München, Leipzig, Kjøbenhavn og alle de andre byene –

Hvad om vi tok en sightseeing i vår egen by? Om ikke for annet så for ennu en gang å opleve tilskuermentaliteten, føle turistens sløve, salige ro i sinnet, den utenforståendes interesserte uinteresserthet, den fremmedes uansvarlighet –

Snupp hadde alt stanset og stod og rotet gjennem vesken sin. – Vi kan simpelthen ikke la en slik anledning til å bruke de siste pengene våre gå fra oss! sa hun og viftet med en tikrone.

Vi kjøpte billett og steg op. Av gammel vane satte vi oss på de første setene, men kom så til å tenke på at da vilde reiseføreren kanskje henvende sig til oss med sine oplysninger, og det torde vi ikke risikere. Vi reiste oss igjen og gikk bakover så langt vi kunde komme.

Det gikk merkverdig tregt med å få plassene besatt. Det var litt op og ned med den ting, sa reiseføreren. Dagen før hadde de kjørt åtti turister. Men sesongen begynte jo å dabbe av.

Folk som gikk forbi så på oss, litt overbærende, litt nysgjerrige, litt imponert. – Turister, tenkte de, – utlendinger! Kanskje folk som ikke har sett et høit fjell før! Det øket deres selvfølelse å se oss der. Vikingeskibene! tenkte de. Ibsen og Bjørnson, Holmenkollen, og nu har vi jo fått Framskibet også! Og så skal det jo ikke være noen som har så pene damer som oss!

Det gikk noen halvkjente forbi. Vi bøiet oss uvilkårlig ned og gjorde den opdagelse at det faktisk føltes litt flaut å sitte i en sightseeingbuss i sin egen by. Endelig kom det en engelsk dame til, også klædd i beigefarvet tweed. Og så kom det to japanere i svære ulsterfrakker, den ene med et Leicakamera, den annen med et babyfilmapparat. Men så kom det heller ingen flere.

162Det var en strek i regningen at vi bare blev seks. Å drukne i mengden under disse omstendigheter var ikke så ganske liketil, men vi gjorde hvad vi kunde. Det er ikke så greit å si akkurat hvordan det gikk for sig – men før vi visste ordet av det hadde vi ved geberder og små utrop latt reiseføreren forstå at vi var engelske vi også. Knapt var vi kommet forbi Nasjonalgalleriet og Historisk Museum før vi skjønte hvilke vanskeligheter dette innebar. Men da var det for sent. Det er noe som heter å holde sin linje.

Mens vi stod og ventet et par minutter utenfor Cooks Reisebyrå, kom det en mann ut fra Continental hotell som vi til vår skrekk opdaget at vi kjente. Snupp og jeg hadde ikke annet å gjøre enn å late som om vi hadde mistet noe på gulvet. Hadde bare ikke reiseføreren vært så overmåte galant! Men han kastet sig nesegrus på gulvet han med og skulde absolutt vite hvad vi hadde mistet. Vi nølte med svaret. Ikke bare det at vi var nødt til å finne på noe, men vi var nødt til å finne på det på engelsk. Plutselig fikk reiseføreren tak i et eller annet langt inn under setet vårt. – A button? sa han og så spørrende på oss. A button? – Yes, yes, a button! Snupp smilte henrykt, men smilet falmet likesom litt da hun øieblikket efter så ned på den slitte bukseknappen som blev trykket henne i hånden. Det stod enda «For Gentlemen» på den.

Alt vilde kanskje enda gått godt om vi ikke, da vi kjørte forbi Rådhusbygget, var blitt anmodet om å komme frem på første benk for at reiseføreren kunde ha oss mere samlet. Anmodningen kom så brått på oss at vi lystret automatisk. Nu er det imidlertid de på de første setene som bærer dagens byrde og hete i en sightseeingbuss. Det er dem som må henge ved reiseførerens leber, det er dem som må nikke takkende ved hver oplysning, 163det er dem som må si «very nice» og «a fine view» og «very interesting» –

Ganske riktig. – Bygget av «Hejken» the fifth! ropte reiseføreren henvendt til oss og pekte på Akershus. – I see Hejken the fifth! presset Snupp frem, syntes vel han ventet en bekreftelse på at vi hørte. Jeg kjente at det begynte å boble inne i mig. Her måtte tenkes på begravelse! Om ikke det hjalp med andres, fikk en tenke på sin egen.

Vi kjørte forbi Forsvarsdepartementet og Norges Bank. Det rare var at gatene plutselig forekom oss fremmede. De tok sig anderledes ut fra en sightseeingbuss enn når en gikk der på sine ben. Og Vår Frelsers Kirke – den blev helt uvirkelig for oss i samme øieblikk reiseføreren sa at der er Our Saviour’s Church med glassmalerier av Emanuel Vigeland.

På Stortorvet og Youngstorvet kom det liv i de to eldre engelske damene. De så med husmorblikk på all den deilige frukten. Her var de turister i beigefarvet tweed, men et eller annet sted på kloden hadde vel også de hverdagsliv og arbeidsdager og hjem og prosaiske bestyr. Den tredje engelske damen satt urørlig. Japanerne hverken hørte eller så. De bare fotograferte.

Vi kjørte forbi det nye Deichmanske, forbi Vår Frelsers Gravlund, Tannlægehøiskolen og Ullevål sykehus. Gjennem Ullevål haveby kom vi ned til det nye Universitetet på Blindern. Det hadde klarnet op, og de røde murstensbyggene tegnet sig grandiost mot den tindrende, blå himmel. – Very nice! nikket vi. Mangelen på ord begynte å bli trykkende.

På Frognerseteren kunde hver og en se sig om efter behag. Det var en prektig ordning. Mumien blev sittende i bilen. Japanerne holdt kameraene op i luften og fotograferte dragehodene på restaurantbygningen. 164Chaufføren kom efter oss. Han var høi og lys og pen. Han hadde sikkert kommet efter turistdamer før – og det med hell. Han spurte om vi hadde vært i Norge før. Han syntes han hadde sett oss, sa han. Da vi satte oss op i bilen igjen, kom de to eldre englenderinnene løpende med hver sin kurv av rosemalte treplater.

Ved Kragstøtten stanset vi og så utover. Ås lå bak ås i herlige, blå lufttoner, et fullkomment drømmeland svømmende i eteren. Han så forventningsfullt på oss, reiseføreren, og det hadde han også grunn til. Men hvad skulde vi gjøre. «Nice view!» sa vi. Da blev han nesten ergerlig.

– Det finnes ikke noe annet land som kan by dere en sånn utsikt! sa han. – Det er det fineste panorama i verden! Jeg for min del så mig om efter hjelp, men forgjeves. Jeg blev så ustyrlig sint på japanerne der jeg satt. Store japanere, iallfall hadde de store frakker, komme her og forlange barnekår i en norsk sightseeingbuss! De fikk sandelig ta op sine plikter som voksne og si noen ord de også!

På Bygdøy var det vikingeskibene som først stod på programmet. De var enda praktfullere og hadde en enda stoltere reisning enn det stod for hukommelsen, og så var det så hyggelig og rent og barskt nordisk derinne med solen strømmende i brede strimer over murveggene. Snupp og jeg pilte innover efter å ha slengt fra oss et par «very interesting», og håpet å kunne få nyte vikingeskibene for oss selv. Men der tok vi feil. Vi hadde for liten konkurranse, det var saken.

Ivrig og elskverdig la reiseføreren ut for oss om alle ting. Han pekte på stavnen og demonstrerte og forklarte –

– Funny! sa Snupp. Vi hadde begge to brukt uttrykket adskillige ganger før, men det var på dette tidspunkt det eneste vi kunde finne på.

165Han fortalte om dronning Åsa som var gravlagt i skibet –

– Eh – Funny –!

Han fortalte om dronning Åsas tjenestepike som måtte følge sin herskerinne i døden.

– Well it is – jeg så at Snupp lette som en rasende efter ord, men jeg kunde med min beste vilje ikke komme henne til undsetning, – it is – well – it is – funny!

Folkemuseet feiet vi over med en harelabb. Så kjørte vi tilbake til Skøyen igjen og videre inn Drammensveien, hvor reiseføreren pekte ut for oss de forskjellige legasjoner. Da han ropte: – Den engelske legasjon! rørte mumien på sig for første gang og kikket op mellem trærne hvor huset lyste feberrødt mot himlen. Øieblikket efter sank hun opgitt tilbake igjen.

– What a colour! sa hun. Det var det eneste hun sa på hele turen.

Til avslutning sneiet vi opom Vigeland-atelieret. Vi blev stående en stund ved et gatekryss på grunn av trafikken, og reiseføreren benyttet anledningen til å fortelle litt om den store utfartsåren vi akkurat da passerte. Tilfeldigvis hadde bussen stanset rett ut for vår egen gatedør. Men desto morsommere var det å høre reiseføreren fortelle –

– Very interesting! Indeed!

– Funn –

Ordet frøs på mine leber. For ut gjennem gatedøren, to skritt borte, trinet Petter, Pål og Monsen. Og før vi rakk å avverge katastrofen ropte alle tre op til oss på godt, ublandet norsk og spurte hvad det feilte oss som tok sightseeingtur i egen by. Vi turde ikke se på reiseføreren da vi klatret ned av bussen –. Og slett ikke på chaufføren –.

*

166Monsen bød oss ut på middag. Det var gevinsten som skulde brukes op. Han holder på non-stop i alle ting, Monsen –.

Snupp og jeg gav et utførlig referat av sightseeingturen i Oslo og omegn og forsøkte å klargjøre for dem de motiver som hadde drevet oss til å late som om vi var engelske. Vi fortalte om japanerne også og sparte dem ikke, og Petter sa at han vilde skrive en artikkel i Folkevennen om «Hvorvidt man kan sies å være fri for selskapelige plikter i en sightseeingbuss».

Monsens bror og svigerinne var også med, et muntert og hyggelig yngre ektepar. Hun gikk for å være litt av en verdensdame. Forøvrig var hun en av dem jeg hadde tenkt å betenke med et halstørklæ. Da jeg fremdeles gikk og drog på alle pakkene, fikk hun det der vi satt.

– Nei gid! sa hun og sperret øinene op. – Så nydelig da! Og for en raffinert farvesammensetning! Det er nå rart med det – en kan si hvad en vil – noe slikt som dette er simpelthen ikke å få tilkjøps her i Norge –

Nu hadde vi forlengst funnet ut at Snupp hadde glemt alle ting som kunde glemmes. Men der hadde vi tatt feil. I dette øieblikk glemte hun imidlertid også ethvert hensyn og brast i en klingende latter.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.