Flaggermus-vinger

av Hans E. Kinck

Datteren paa Breibø

149HUN vilde ikke ha ham.

Hun hadde sagt det, da de gik for præsten. Hun hadde sagt det nu nys ogsaa, da han hadde det fore igen.

Og faren vilde heller ikke. Datteren paa Breibø skulde ha andet til kar end den underlige plassmands-gutten Jon Skoren, som var saa lidet for sig; hun skulde ha sønnen fra den store nabogaarden.

Det var ogsaa han, hun selv vilde ha og lod komme til sig op paa lemmenlem – loft lørdagskvældene. –

Den vaaren kom der op et høit stillas paa næsset hittenfor Skoren. Bærget blev kridtet, og garn sat om den store hvide fjælen nedi vandet.

150Folk lo; det hadde aldrig været lax her ind paa vaagen, – og aldrig kom det vel heller.

Men her sad Jon Skoren dag efter dag, stirred efter lax og stirred efter datteren bortpaa Breibø. Fra stillaset kunde han se over older-rynningen frem til gaards. –

En kvæld hun sad ved lem-vinduet og vented paa sønnen fra nabogaarden, fik hun øie paa Jon over older-topperne; han sad endda deroppe og keg.

Det gav et rykk i hende; hun skønte det i en blink, og kendte det paa saa underligt sæt, hvorfor han hadde sat op det stillaset. Det kom med slik stærk skælving, – og hun mindtes saa mangt.

Hun reiste sig, gled stilt nedover lemtrappen og ud; saa nedom løen tilsjøs, – vidste ikke, hvad hun vilde.

Det var høi flod med tørre skæl, som flød, og med gammel tang, som løsned fra fjæren. Det var som den sommerkvælden for mange Aar siden, efter tørhøiet var kommet ind, og saaterne hadde toppet sig nedover Breibø-voldene; solen var ved at gli bagom fjældene i vest. Hun var bare tolv aar den gang; men hun mindtes det, som det var igaar.

15Hun slængte riven – hun hadde siddet op til den nederste saaten en stund og hørt paa hujing og leven; hun skotted til gaards, smatt bagom hesjen, stjal sig ind i olderen, – hun hadde slik skælvende hug til at se, hvad de tog sig til dernede de to–tre gutunger, som holdt til i fjæren nedfor olderen og lauged sig i skyggen, som laa over dette landet og halvveis bortpaa vaagen alt. Vesle Jon Skoren skulde «døipas»; de to andre nakne slæbte ham udi med sig. Han hadde ikke været under med hodet endda, skrek de.

Han hudde og vred sig. Hun saa, han var blek og livende ræd vandet; hun mødte øinene av og til, naar han kasted dem skræmt i land – dette seige tunge blikket.

«Aah–haah–haah!» tørgraat hun; – ja naar hun mindtes nu, var det som det vrængte sig inde i hende, det var som hun aldrig kunde bli glad igen mer.

Kroppen bugted sig som skapløs mark; han hev sig til side, han satte sig paa huk, han la sig flad ned. «Aah –haah–haah!»

Saa spratt han op, napped til sig armene, satte i land og opover fjæren.

152De øste vand efter ham; han kom til at blive engang, skrek de, naar han var saa ræd sjø. Saa satte de i land efter.

Jon sprang ind i older-rynningerne, lige paa hende, som laa gemt og keg.

Hun gav et skrik, braakasted sig bag en anden older, stjal sig til at se paa den nakne kroppen, som stormpusted.

Han stansed først, svinged saa væk uden et ord, la bortover volden paa en anden kant. De andre var lige efter, men saa blev de var stakken og lod ham fare, hopped i veiret av kæte, hudde og rendte efter hende.

Hun sprang rundt i ring, gjorde veien saa lang hun kunde, op paa store stener og ned igen, omkring older-rynninger, bort imod Jon, som stod ræd bagom olderen, og saa tilbage igen under kvink og skratt; – det var lekende lokk, – et let danselag med kaate sind, hun hadde i hælen paa sig: det var bare saa gribende moro at springe!

De fulgte rundt efter; gav sig ikke, kom hende mere og mere nær.

Med ét slog skratten hendes om til rædsel, – disse skrotterne kom hende for nær! Hun tog benveien opover volden, øged farten; – og rædslen steg, steg til skælvende lammende 153rædsel, saa hun ikke vandt flytte foden mer; hun la sig paa maven og illskrek ned i græsset.

Og rædslen slog om i had, saa hun bed læberne, kunde revet de gutterne i filler med bare tænder; de var en stor rød skodde, hun ikke kunde fri sig ud av, la sig som slappende mare paa tanke og sind. –

Gutungerne sansed sig først, da de kendte den svale duggen i volden, snudde og la ned igen til fjæren. Men Jon Skoren turde ikke; han blev staaende stille bagom olderen. Den tunge rødlige skodden løste sig, da hun hørte latteren ned i fjæren som før, – og gled ud i kvæld-dampens graa, tyndedes og lysned. Og i den stod en skælvende naken krop, suged ind sagte hvile efter al rædslen.

Hun reiste sig og rusled hjem. Hun kunde ikke faa sove, hun kunde ikke faa fred: dette var som gaasungers dun om vaaren, det var som older-toppers brunt! – –

– Nu da hun stod her nedfor olderen igen, hvor de lauged sig den gang, kom det over hende med gysende rykk; det tonte for hende, som det tonte den kvælden.

Fiskjen smætte laangs alle strænd’.strænd’ – strande
154Nakjen gut in i olderen stend’; –
nakjen gut stend’ aa ven–ta,

hvisked det og smøg det om ørene hendes. Aa, hun mindtes saa mangt hernede!

Men hun vilde ikke ha Jon Skoren nu heller. Hun bare syntes synd; og derfor skulde han i kvæld se det, at sønnen paa nabogaarden ikke traf hende!

– – Det letted i hende, som sjøen i tang, det slikked om hende som bølger om smaasten, – der var ikke levende fred at faa! – –

Og han bortpaa stillaset reiste sig sagte og krabbed ned. Hun blev staaende som bundet. – Jon kom frem foran hammeren hittenfor næsset.

– «Æ da du?» sa det stilt bag hende; det var den andre, han hun vented ved lemvinduet.

«Ja–a», sa hun.

Jon stansed i det samme bortpaa bærget, saa hidover med det tunge seige blikket. –

Hun fulgte sønnen fra nabogaarden opover volden.

«Nai–j!» ba hun vekt opved døren og trykked ham stilt ud. «Ikje i kvæld! – eg æ laak».

155Saa gled de fra hverandre.

Men op paa lemmen skøv hun vinduet op: «Ein anen kvæld Anders!» hvisked hun ned efter ham. Han stansed og saa ikke op. Han sa ingenting og gik.

Det stak hende med prikkende uro, da han var væk: – naar nogen søgte hende, var hun lige hændt, – naar de gik, braalængtes hun! – – Hun kunde ikke lægge sig; satte sig ned ved vinduet og saa over olderen. –

En mand krøp langsomt op paa stillaset bortpaa næsset.

Han sad derborte og vented og stirred. Hun stirred imod og mødte de bleke øine, som hun saa tvers gennem kvældens graa. Men han stirred stærkere, stirred hende lige ind i hjærtet; han hadde ligesom en stift tvers gennem hende, – hun maatte ikke, kunde ikke røre sig; – hun var ikke til længer.

Og lidt efter lidt la tung rødlig skodde sig om hende, løste hende op til skodde selv, med en skarp stift gennem; og ind i den skodden var den skælvende kroppen igen, som stod bag en older og ingenting sa. –

Jon Skoren sad endda paa stillaset og keg efter lax om morgenen, da hun vaagned.

156Men samme dag reiste han ud fjorden; folk sa, han var reist for at hyre sig til sommerfisket nordpaa. –

Kvæld efter kvæld gik hun nu til fjæren, stansed under olderen og lydde. Hun tænkte paa begge; men hun tænkte mest paa den, som var længst vække. Hun vidste ikke selv mer, hvem hun vilde ha.

Og sjøen flød med tidender fra havet, faldt og steg bundløs og underlig som uvissheden i sindet; naar den randt op som værst mod veirskifte, saa den rakk over hele fjæren og lige opi græsvolden, da stod ogsaa tidender fra Jon stærkest ind, sammen med tørre skæl og med gammel tang.

– Men efter en slik dag med høi flod tænkte hun mere paa Anders igen og syntes synd i ham.


Sommeren gik og høsten kom. Nætterne blev mørke, og Anders begyndte at pikke paa bordvæggen nedfor lem-vinduet igen.

En kvæld, hun laa og vented, faldt det med ét over hende klart, at hun i grunden ikke vilde ha ham, – hun skønte ikke, hvor 157fra det kom; – – ja, det var Jon Skoren hun længtes efter stærkest; hun vilde stryke ham over øienlaakkene og være hans drøm, hun vilde klappe ham over panden og være hans tanke; hun vilde se de slappe runde barnehænder knyttet i vilje, – det var dette underlig valne over ham, som gav hende slik længsel, slik længsel! – –

Saa strøk det ind mod strand, og smaasjø skvatt, som en baad landed; det suste i ungskog, som grene sprang tilbage efter én.

En svær mand med lang tang til haar kom ind og sa, én sad nedpaa bærget og vented.

Hun blev kold og reiste sig, – det var stor flod, skønte hun. Hun spændte imod, men dette trak hende ud gennem døren med en magt, som intet levende kunde staa sig mod. Det var den svære manden, som leied.

Derude i mørket pikked det stilt paa bordvæggen, – hun hørte saa langt i kvæld og saa saa skarpt. Men hun svarte ikke, strøk stilt nedover langs løen og videre til fjæren; der blev manden væk. –

Det suste ud til havs, og floden gik høit; det stod ind kulsvarte vaagen med et og andet vift, som sa, at stormen kom.

158Med ét saa hun, hvor den bar sig derude alt, – det var, som der skød ild, som lyste op indunder skyrne langt ude ved havskærene. Der var stræv og slit, fartøi paa fartøi kom jagende, laa paa stormen, med en stakkars liden lygt i masten, og vented paa lysning av næste dag, før de voged sig ind.

Hun saa, hvor Jon Skoren stod forud med valne hænder og halte ind skøterne ved hver baut, mens den svære svarte sjøen risled og randt ustanselig over ham og luken, morildhvid i lanterne-lyset; han stod der saa livende ræd og blek, ræd vandet som sommerkvælden han skulde under med hodet; han stirred tungt indover av og til, saa øinene deres mødtes: – ja, det var hendes skyld – aah–haah–haah! –

– Lige foran skalv et tordnende brak, – saa svær en sjø kom. Den blev væk; klask i klask; kridhvidt hoppende skum, som syded og skyndte sig komme unna for næste sjø. Tre skarpe bærgknatter med dyb kløft mellem, stod igen svarte og rislende vaade.

Saa blev det mørkt, og hun saa ikke mer.

Om en stund lysned hele bærget hittenfor Skoren av blaablek morild; det drog hende bortover, saa hun skyndte sig. En naken 159mand sad skælvende og tørked sig med skjorten i ansigt og om hals.

Det var stilt alt, dødsstilt; fjorden tagde. Det pikked paa bordvæggen op paa gaarden; saa gik det tilbage bortover veien mod nabogaarden.

Det bortpaa bærget slukned i det samme. Hun stansed; hun braalængtes efter ham, som pikked og maatte gaa.

«Anders!» ropte hun. «Anders! Anders!» kom det igen med graat, – hun gik her og smaastjal fra ham! – –

– «No ve me gjifta os, Anders!» sa hun stilt, da han stod nede i fjæren, og tog ham i haanden.


Og en regntung dag, med vaad og sval kuling indfra havet, gik bryllups-følget i baadene igen. Vinden hadde kvæsset sig, saa seil kom op, og stavnene skar med skum om sig tvers over fjorden hjem fra kirke-stranden.

Vielsen var over. Det var senhøstes og ikke paa den tid, folk gifted sig. Men han hadde villet det. Og hun ogsaa; hun vilde 160skynde sig for ikke at gaa fra det, hun hadde sagt.

Hun var ikke glad. Hun sad ør og stirred fremfor sig med vide storringede øine, – det var en dag med stor flod og slik strøm i luften, hun hørte saa langt idag og saa saa skarpt.

Hun lydde til bølgegangen, prøved at skønne den store brure-baaden under sig, som la sig over for seil-jaget, gled, dupped og gled over graa sjøer.

Og fele-buen begyndte at gaa i forskuten, saa alt samled sig til en sus, hun kendte fra før og skønte.

– – Det var svarte lange havsjøer, lange, – som rulled med gamle lik, som ingen kendte igen mer.

Fiskjen smætte i sigl aa rigg.
Nakjen gut ner i sjøen ligg’, –
nakjen gut ligg’ aa ven–ta,

sa det langs baadkanten, tisked det i kølvandet.

Hun blev blekere og blekere, des længer slaatten varte. Anders saa bortover ansigtet hendes.

«Æ du laak?»laak – syg spurgte han.

16Hun svarte ikke. Han skænkte i et glas og rakte hende. Hun drak det og fik ét til. Saa sank det væk og susen stilned, – var ikke andet end smaa fjordsjø rundt og regngraa skodde, som væded, hvor den kom.

Hun sad og saa fremfor sig, men hvilte; hun hadde en rød flæk paa hver kind. Anders og hun sad og ingenting sa.

Han skænkte hende paany, da de var midtfjords; og bortunder Skoren fik hun endda en skænk, saa det holdt sig unna hele tiden; ja hun lo, da følget gik op Breibø-voldene. –

Hun dansed udover kvælden og var lystig; der var et staak og en skratt som ikke i noget bryllup paa lang tid.


Men om kvælden var der brev med dampen, at Jon Skoren var kommet bort paa havet, nu sidste svære stormen var, med fartøi og alt; liket var ikke fundet. Det blev fortalt i laget udpaa natten, lige før brudgommen gik med bruden hjem til den store gaarden.

Lystigheden var hugget av hende; hun mørkned snøgt som fjæld mod styggeveir ud i havet. –

162Hun satte sig paa bænken hjemme i stuen hans og saa ud gennem vinduet. Han gik ud, ba hende lægge sig imens. Men da han kom ind igen, sad hun endda ved vinduet.

«Æ du ‘kje lagd’?» sa han og la det lysskæggete ansigt ind mod hendes, sad og smaakvinked ind i øret hendes.

Hun stirred ud i mørket som før.

«Lika du meg?» ba han sagte tilsidst.

«Veit ‘kjei!» sa hun; det var som det knirked i frost. Hun reiste sig og vilde ud.

Han slukked lyset, ba hende lægge sig i mørke, da.

– Hun fik saa ikke sove alligevel, naar han var her, sa hun og kendte bortover døren.

Han sprang efter hende, famled sig frem, tog hende i haanden. Hun satte sig paa bænken igen bortved vinduet; – han skulde bare lægge sig, saa kom nok hun ogsaa, sa hun.

Og han saa gjorde.

Strax efter strøk en baad sagte ind imod strand. Det suste opover smaaskogen. Den svære tanghaarete manden stod foran hende paa stuegulvet; han sa som før, at én sad nedpaa bærget og vented. Manden greb hende om haanden og leied hende med sig mod døren.

163Anders spratt op, da han hørte, det tog i vrideren, trev hende i armen og holdt tilbage. Men hun slet. De sa ikke et ord en lang stund.

«Du slaas mæ storemanen sjøl idag!» pusted hun tilsidst. Men han svarte ikke, halte i hende alt han vandt, slængte hende fremfor sig, saa han fik stængt døren.

«Men eg sku træft Jon Skoren!» illskrek hun rasende mod ham og prøved med vinduskrokene. Han var efter hende bortved vinduet, klemte hasperne paa igen.

Drængen og budeien kom ind med lys; og Anders rømte ud, var ikke god til at bli.

– Han blev staaende nedved løen i høstnatten og hørte paa larmen deroppe, – hørte hvor ruter blev slaat ud og sprosser brukket, saa glasstumper sang. Hele natten blev han staaende dernede; for larmen holdt sig, endda de fik hende i sæng; – hun laa og illskrek «Jon Skoren» og sang med isnende mæle om fisken, som smætter langs alle strande.


Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Flaggermus-vinger

Novellesamlingen Flaggermus-vinger med undertittelen Eventyr vestfra fra 1895 er et av Hans E. Kincks mest kjente og leste verker.

Novellene skildrer miljøene på en realistisk måte, spesielt gjennom replikker på dialekt. Den nyromantiske interessen for menneskesinnet kommer klart frem i skildringene av underlige hendelser og naturskildringer som smelter sammen med fantasi og drøm. I novellen «Felen i vilde skogen» møter leseren Torstein som får utløp for overveldende følelser både ved å huie og skrike i skogen og ved å spille fele som en «foss, som vælted avsted». I novellen «Hvitsymre i utslåtten» glir den erotiske opplevelsen og naturskildringen over i hverandre for budeia som får nattebesøk av en mystisk mann.

Se filmatisering av noen av fortellingene.

Se faksimiler av førsteutgaven (NB digital)

Les mer..

Om Hans E. Kinck

Hans E. Kinck er mest kjent i norsk litteraturhistorie som en stilsikker, nyromantisk novelleforfatter. Kunstsynet hans gikk ut på at litteraturen skulle gi innsikt i menneskesinnet og skildre det impulsive og stemningsbærende. I likhet med kunstnere som Obstfelder og Munch interesserte Kinck seg først og fremst for menneskets lengsler, drømmer, angst, kjærlighet og for kampen for å overvinne frykten for å leve.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.