Flaggermus-vinger

av Hans E. Kinck

Fele-Aasmun

167SOPENDE steg bortefter gulvet, saa bjælkerne gav sig; skrik fra jenter, naar unggutterne slængte dem op i store-sængen efter endt dans; skratt gennem gangen og ud paa helletrappen.

Det var et syndigt leven, som vane var søndagskvæld, i den gamle stuen paa Nes. –

– Han red frem og tilbage paa bænken og saa hende langs det lyse kind, – hun sad der bred og stutt indved ham i kroken og lydde paa graat og lydde paa lokk fra den nye felen hans.

Fele-Aasmun kaldte folk ham, endda han var skomager, – han hadde i grunden ikke faret med stort andet end feler, smiddsmidd – skaaret til dem og spelt, siden han var saapas, han kunde føre kniv. –

Hun sad stille; hun var over den alder, at hun dansed med.

«Ka ser du no?» sa han.

168«No ser eg noke stort, so blænkje – ei snø-reinrein – jævnt hældende bakke-ryg i fjældsol.

Aa no ein liten man paa skji høgst oppe mot skjy».

«Aa no?» sa han igen.

«No ser eg rjupa,rjupa – rype so kakla i smaabjørkjaa».

Saa sank han sammen og lydde paa sit spel. Hun stirred ind i det flakkende talglys i flasken paa bordet.

«Aa, da æ so fint – da æ so fint!» hvisked hun alt i ét til sig selv. –

– Det var første gang han spelte til ordentlig dans, det var første gang hans slaatter skulde leke og leve i flere sind paa samme tid. Derfor maatte hun bli med i kvæld, da han strøk ned til bygden forbi naboplasset, – hun, som hadde siddet saa titt glad bagom gærdet hos ham, og set paa, naar han laged feler, – lige fra første gang, da han fæsted heste-tagl paa enkelt brætt, og det bare saavidt lysned rundt om, uden at han endda var god til at se noget ved spelet.

Han mindtes, hvor hun lo i øinene, da han første gang synte hende en skikkelig 169kasse og stærkere stræng, – da løste det sig ud rent, det han saa, som i kvæld, da han prøved nye-felen – bare det at han saa mere nu, end dengang han spelte paa selvlaget fele. –

«Ser du noke?» sa han bort til hende.

«Eg ser vaaren kjeme,kjeme – kommer – ser kor snø braana i fjæld – –».

Han løfted det blide skægløse ansigt, – svarte uden ord fra vide blaa øine med store hvide ringer.

Hun flytted sig tættere ind til ham:

«– Ser elv, ser bæk sopa vetrenvetren – vinteren te fjords!»

Det var det, han saa, og! Fele-laaten letted under loftet, saa han stirred lige ud.

«No ser eg fogl i sol, Aasmun, – ser smaaæg i reir;reir – rede – no ser eg vinden veifta i vaarblankt gras –!», Hun blev saa glad, at hun vilde ta om fele-halsen.

Han saa op, spurgte med et blik lyst og tindrende som et barns.

«Ja eg æ so feien,feien – glad at eg skjyna da ‘kje –!» sa hun. «Grase æ so fint; – aa sjøen æ so fin;fin – vakker, skøn – aa skjyaa æ so fin; – – 170aa – aa alt da eg ser æ so fint –! aa da æ so fint – da æ so fint!»

Han sad og saa hende ind i øinene og spelte.

«Aa eg tykjetykje – synes du æ so fin!» sa han langsomt om en stund.

Hun saa snøgt unna ham bort paa lyset.

Saa sad de uden et ord hele natten. De hørte ikke tramp, ikke kvindfolke-skrik, hørte ikke ungdommens skratt; de sad og stirred mod vaaren, som kom, ind under loftsbjælken, som letted sig under laaten.

Han spelte, saalænge der fandtes én, som dansed; kl. 6 vilde ingen mer. –

– Hun og Fele-Aasmun fulgtes hjemover gennem hagen den høstmorgen.

Han gik og kendte, han hadde spelt sig helt ind i hende.

Hun gik og kendte bue-stryk paa selve sindet.

De stansed opved leet, stod og lydde paa kværnen ned i gjelet;gjel – trangt dalføre – – de hadde set saameget fint sammen den nat, at de kunde ikke skilles mer, endda han var tyve, 17og hun var førti snart. – Og før de gik fra hverandre, vidste de, at herefter skulde de faa se vaaren op igen sammen, mest saa titt de vilde! – –


Det varte ikke længe, saa flytted de sammen, – Fele-Aasmun var blit alene efter farens død paa den vesle graa plassen ind i gjelet. Til vaaren skulde de ha bryllup.

Han gik omkring og tagde, fandt frem nye slaatter; og indimellem ruffed han unna et sko-par, – saavidt de greidde sig til mad.

– – Alt var saa underligt! – hele uger var som første kvælden, én flytted til støils, – friske og nye!

– – Hun var den første! – hans sind eied ingen minder om andre jenter; han hadde været den stilleste gutten blandt ungdommen i bygden.

Men endda hadde ungdommen brug for ham, – ja brug for dem begge to, for denne sæter-livets friskhed og glæde. Hver søndagskvæld stod hun udved stue-væggen og lydde; strax hun hørte traak ned i stigen, sprang 172hun ind, satte sig bort til Aasmun og vented; og naar det saa skrek ude paa skaalens gamle dørhængsler, gav det et glædes-sæt i hende, og ilden løsned i øiet, saa Aasmun smilte og tog efter felen bortpaa væggen; der kom da bud fra ungdommen i kvæld ogsaa! – –

Hele vinteren fulgte hun ham gennem hagen til danse-stuen paa Nes, lige sæl med hvad gamle folk sa, og hvad ungdommen lo.

Han skulde ikke spele, uden hun var med; – hver ny slaatt skulde gli langs hendes kind, før den naadde danselaget! hun vilde være med at eie dette fine, han kom med, og være med at gi! – –

Leikleik – dansemoro efter leik delte de. Hun sad indved ham og lydde, lydde sig gladere for hver gang over al den magt, som felen hans gemte.

Og naar han saa udpaa natten tog til at snakke, han, som ellers tagde, og spurgte, hvad hun saa, blev han og felen ét, – et susende stærkt vingepar, som bar hende ud i vaar og over saftigt græs; – og hun var den første, han bar! – –

For hver gang kom det nærmere indpaa hende; hun saa ikke bare, – hun hørte fugl, 173hun lugted sevje. Spelet tog hver sans – det var skiftende og vildrende, som sol i fosseskum. Og hun sad ør, med lekende lys i hvert øie.


Men som danse-nætterne gik, kendte han det anderledes. Det var, som én stundom tog let om haandleddet, vilde holde buen tilbage – det blev saa underlig hult og lydløst under strængene.

Det for som frost gennem ham, den tanke, at han sakned kanske evnen, som skabte nye syner, sakned det, som leved, saalænge han spelte. Han vidste ikke, hvad det var, – men det løb ud i vanmægtig længsel efter unge jenters øine, ud i sugende trang efter æggende bringers varme pust, ud i mismodig drøm om hede nætters ynglende lek paa loft og i løe.

Og disse stundene blev længre og længre, for hver gang de kom. Udpaa vaaren en søndagsnat stilned spelet – et par famlende stryk, og saa en lang stans.

Dansen slutted.

Folk saa bort og studsed.

174Han prøved, lokked efter laat bortover strængene. Men det stod fast; ingen slaatt vilde frem.

«Fele-Aasmun trøitna!»trøitna – blir træt sa de.

Hun saa snøgt bortpaa ham med nattevaakte øine.

Han saa igen.

Hun slog blikket ned, sad og tænkte; øinene hans var saa underlig hvide og kolde; det var som de suged og halte angst i noget, som randt væk! – og han selv var saa lang i kroppen. – –

Han pusted tungt; – – evnen inde i ham visned! han saa ikke mer nyt! – hans syner var som tørre græsstraar paa mager jord. – – Og med én gang var det, som han spelte paa hestetagl over enkel fjæl.

«Jagu trøitna han Fele-Aasmun!» sa de bortpaa gulvet igen.

Han stirred rasende mod dem, som stod og vented; – – det var deres skyld, dette! – De skønte ingenting, – vilde ha danseslaatter bare – staakstaak – larm og traakk, og traakk og staak! – – Lige saa godt spele for sauen i fjøset! lo han.

175Men saa saa han paa hende, stak hende med sit blik.

«Aa du æ fø gamal te skjyna da!» sa han og prøved gemme ordene i et sint stryk med buen; – hun sad her, gammel og fortabt og dum, med det tindrende blik, som trodde, det var fint hele tiden, det han spelte! – – Nei, han maatte se nye jenter, maatte se mange jenter, vade i deres elskov, bade i deres blik – da først kom de nye syner! – –

Han kendte det som ustyrlig hvileløs tørst, som alligevel ikke drak, naar den fik; han kendte det som underlig hvid lønlig armod i sin krop; han hadde ikke mod, – og han hadde ikke hug heller; det var som en senehaard mand vred sig og kasted sig inde i ham, mager og tynd, uden kødets skælving, uden blodets brand.

Det var livets blekeste sorg.

«Brænnevin!» skrek han i med ét, saa jenterne kvakk, og gutterne storlo.

Hun blev hvid; men saa ikke op; hun hadde trodd, felen skulde været stærk nok i sig selv! – –

– En gut kom med en flaske.

Og saa fandt buen slaatten; brød ned den studsende stilhed rundt om. Den tog til at gaa med klang og kraft som aldrig før.

176Og Fele-Aasmun sad og skrek paa brændevin alt som tiest udover natten.

Slik danse-nat mindtes ikke ungdommen fra før.

Men hun sad stiv og blek. Laaten var armet ud, syntes hun; der var kommet dyttende snefloker i strængene – den isnende vinterflaten igen med hvid skarp synsstribe mod blaakold himmel, men uden braanende vaar langs skraaning, uden den vesle manden paa ski. Der var ikke jag eller lek, der var ikke sol.

Hun skønte ham ikke mer. –

– Da hun stræved med ham opover hagen udpaa morgenen, sa hun, at nu fik de gaa til præsten med det første. Men han svor og bandte, han var ikke færdig til at gifte sig paa langen vei endda, – han hadde for mangen leik igen til det! – –

Efter den dag blev hun ræd; – – han var kanske sliten! – Saa fik hun holde ham hjemme nu, for at gemme det som var igen! – –

Hun tagg og ba hele ugen, at han ikke skulde gaa næste søndags-kvæld.

Han loved det.

Saa tagg og ba hun, at han ikke skulde gaa ud, før de hadde været hos præsten; – 177da var det vanskeligere at ta sig rent galt til, tænkte hun.

Han loved det.


Og udpaa vaaren blev det bryllup.

Aasmun blev hjemme som før. Hun blev ved at ta løfte av ham for hver søndags-kvæld; turde ikke be ham om mer av gangen, forat han ikke skulde skønne, hvor hun vilde hen.

Hun passed op unggutterne, som kom ned i stigen helgedags-kvældene, og svarte nei, – han Aasmun gik ikke paa leik mer! – –

Og bygde-folket var glad for ungdommens skyld, – nu kunde det da bli fred i bygden søndags-kvældene, siden unge-manden op i gjelet var stadig blit. –

Han spelte en og anden kvæld for sig selv; men det vilde aldrig bli nogen magt i det, kendte han, ikke som det hadde været. Og hun begyndte at mislike det, naar han tog ned felen fra væggen; han blev altid saa sturen og tung i sind efter det og vilde ned i bygden.

178Og han gjorde det ogsaa sjeldnere og sjeldnere; saa han vænned sig vel av med det, – især naar hun bare gik ligesæl og lod som hun ingenting hørte.

Hele sommeren gik og mestedel av høsten, uden at han hadde rørt felen; hun var trygg og tænkte paa, snart ikke snakke om helgedags-kvældene mer.


Men en søndags-eftermiddag udpaa høsten sad han i gruen med felen igen og stemte. Hun gik bort og grov i glørne, – hun syntes, hun hadde kendt slik underlig em fra munden hans, da han strakte sig over hende efter felen op paa væggen.

Hun vilde kende én gang til. Men han flytted sig unna, – var strid og vilde ikke sætte sig, saalænge hun stod der. Blikket hans var ustøtt og saa langt væk forbi hende, naar det saa.

Hun gik bort til bænken igen; – – det var nok samme emmen hun hadde kendt av og til om kvældene den sidste tid! – og hun turde mest ikke tænke paa de mange erinder, han hadde gjort sig ned til dampen i vinter.

179Hun satte sig. Der kom et og andet jagende stryk over strængene, som gjorde, at hun lydde; det var slikt isnende sinne i det.

Hun reiste sig, blev gaaende nedved gruen, lod, som hun hængte sokker op i røghatten til tørking. Og nu brydde han sig heller ikke om hende, blev siddende og vilde spele videre. Men det stod fast for ham; han saa intet fint, og der kom ingen slaatt.

– – Denne stuen var svart. Den var som sæter-beiter i uveir og høst – hver grænd gnaget og nedtraakket og slidt!

– – Det lysned ikke saameget om ham, som da han spelte paa tynde taglet over enkle fjælen! – –

Han lod buen gaa mest som den vilde; og lidt efter lidt fandt den alligevel toner ligesom av sig selv. Graa og stille fletted og flytted de sig sammen til et tække langt borte, tyndt som vævkonens væv; traa la sig til traa, fler og fler.

Og efter hvert glemte han stuen; – og saa ikke konen.

– – Det dryssed og seiled med sneflok over nættet, dækked tættere og tættere. Det graa hvidned – en ødslig flate uden endskab paa nogen kant, med den skarpe striben mod 180himlens blaa. Men der blev ingen nye syner, for heller ikke nu saa han jenter.

Han sad her nesnedd midt i det. – –

Hun stansed foran ham:

«Da æ ‘kje fint, da du ser!» sa hun kort.

Lynsnøgt svinged han buen og slog hende over haanden.

Hun sa ingenting; – saa paa ham. Hun arbeided paa at holde graaten inde – han saa det i ansigtet, det rødned av lys fra glørne.

«Da æ ‘kje fint, da du ser!» sa hun op igen, haard i mælet.

Buen sved over haanden hendes én gang til.

Men hun blev staaende.

Han stirred ind i stuens mørke, med ryggen til lyset, sad og vented med buen, om det kom op igen én gang til; – – hun rev i trods sund tonernes væv for ham, der hun stod! Han sad her og gnog bare paa det gamle!

– – Det var ikke saapas til laat igen mer som i den tid, han sad med heste-taglet i munden og nipped med fingrene! Men hun gik og lurte dag ud og dag ind med kolde øine, – vented, at ogsaa den laaten skulde dø! –

18– Han maatte se mennesker igen! – han maatte høre spænd i bjælker og gulv, – ja kvindfolke-skrik og unggutters skratt! Han maatte se blink i unge øine! – –

– Det gav et sæt i hende, – det hadde nok gaat i den gamle rustne dør-hængslen, slik som hun trodde, for én lukked paa stuedøren, spurgte ind, om Aasmun vilde komme ud – der stod to–tre udved husvæggen, som vilde finde ham, sa det.

Han spratt op, smøg ud med felen.

«Du minnes, ka du ha loft meg!» trued hun efter ham.

«Eg minnes ingjen ting!» svarte det.

Hun smatt graatende ud efter ham.

«Du æ fø gamal te vera mæ meir!» skrek han nedfra stigen.


Som Fele-Aasmun sad i den gamle stuen paa Nes og tramped takt til sit eget spel, saa bjælkerne gav sig, syntes ungdommen, han var blit endda længere og tyndere siden sidst, – øinene blekere i det blaa, for ringene var blit hvidere; og ansigtet hang slapt og i valker.

182Buen gik i ét, der var ingen stans mellem hver slaatten. Graaten hendes krisled i øret; den rørte sig stilt under strængene, løfted dem op mod buen med underlig klang, saa den mødtes med unggutters spillende smil, med varmen fra unge jenters blik. Og det blev et klemmende tag mellem det, som maatte væk, og det, som vilde frem, mellem sut og glæde, – det blev sprættende, som vaaren mellem vinter og sommer.

Graaten øged og ungdomskæten øged; det gav rigtig vilde vogsomme slængen, slik magt i slaatten, at hver gut naadde op i loftsbjælken med spændet.

Det for gennem sindene som sviende haglbyger. –

Da han hadde spelt av sig det stærkeste og saa fremover i stuen, blev han var et bredt og lyst kvindfolk ude i gangen bag døren; hun stirred ind paa ham gennem sprækken, hvergang talg-lyset roed sig saapas, at én kunde se.

– – Der var ingen ild i øinene hendes, den han hadde spelt løs første kvælden med nye-felen sin. «Da æ ‘kje fint, da du ser!» sa det bare ind til ham fra graa øine. – –

«Brænnevin!» skrek han.

183– Hun vilde være med! – Trods! trods! – – Men det blev værst for hende selv paa den visen – hun slet sig ud av ham til sidste rest!

– – Hun var for gammel til at skønne! – han hadde sin maade, og hun hadde sin: hun vilde gemme det, som var igen, i ovnskroken; – men det kunde ikke gemmes; det var som løvet om høsten, maatte sopes ud for alle verdens vinde, spredes rundt i gutters kaate blik, rasle i jenters lystne sind! – –

En gut kom med flasken.

«Hiv dan kjeringjaa ut!» sa han. «Eg æ ‘kje go te spela, naar ho staar dar!»

Ingen svarte. Ingen vilde.

Han famled sig frem av kroken, raved ud i gangen, gav hende et drag med buen:

«Ut, seir eg!»

Hun gled graatende ud foran ham.

Han braasnudde ind igen, tog efter felen paa bordet, – den graaten hendes gav ny magt! – –

Dansen begyndte igen. Men det blev ikke mange stryk, saa famled buen som før, slaatten visned væk paa strængen, og ungdommen stansed.

184«Dar æ fân held’held’ – heller; temmelig ikje noke att te gjøima!» grynted han, da det helt var stilnet; – han hadde ikke nogen evne i sig selv til at se vaar og det, han vilde, – hadde aldrig hat den, det skønte han nu; det var felen, som maatte til fra først av, før det kom, – og nu maatte graaten hendes til, og brændevin – brændevin! – –

Han skrek efter mer. Og gutten kom med flasken.

Aasmun hang udover felen igen, tvebugtet og slap som vissent græs. Han flirte iblandt, naar en tone kom; men det, han spelte, var ikke til nogen ting.

«Da ha vore helde snaut mæ vaaren!» sa han, han blev liggende med det magre ansigtet helt nedpaa felen, væved videre og graat som et barn om vaar og om saftigt græs. –

Konen smøg ind gennem den studsende stilhed, tog ham under armene.


Da hun slaged hjemover hagen med ham den nat, bares det hende ogsaa for, at det 185vel var lidet igen at gemme i ovns-kroken, for der var hun kommet over tomflasken hans, da han var gaat i kvæld. Og de hadde kanske ret i tanken, de som sa efter dem dernede, da de gik, at nu var han let at ta igen! – –


Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Flaggermus-vinger

Novellesamlingen Flaggermus-vinger med undertittelen Eventyr vestfra fra 1895 er et av Hans E. Kincks mest kjente og leste verker.

Novellene skildrer miljøene på en realistisk måte, spesielt gjennom replikker på dialekt. Den nyromantiske interessen for menneskesinnet kommer klart frem i skildringene av underlige hendelser og naturskildringer som smelter sammen med fantasi og drøm. I novellen «Felen i vilde skogen» møter leseren Torstein som får utløp for overveldende følelser både ved å huie og skrike i skogen og ved å spille fele som en «foss, som vælted avsted». I novellen «Hvitsymre i utslåtten» glir den erotiske opplevelsen og naturskildringen over i hverandre for budeia som får nattebesøk av en mystisk mann.

Se filmatisering av noen av fortellingene.

Se faksimiler av førsteutgaven (NB digital)

Les mer..

Om Hans E. Kinck

Hans E. Kinck er mest kjent i norsk litteraturhistorie som en stilsikker, nyromantisk novelleforfatter. Kunstsynet hans gikk ut på at litteraturen skulle gi innsikt i menneskesinnet og skildre det impulsive og stemningsbærende. I likhet med kunstnere som Obstfelder og Munch interesserte Kinck seg først og fremst for menneskets lengsler, drømmer, angst, kjærlighet og for kampen for å overvinne frykten for å leve.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.