Flaggermus-vinger

av Hans E. Kinck

Tomme reder

41TORBJØR hadde faat vinduet op i den vesle plas-stuen, endda faren trued, da han og moren gik til bryllups imorges; vesle-bror i vuggen taalte ikke den kvasse vaarsolen, maa tro.

Hun la sig ud; en mørkhaaret femten–sextenaars jentunge med to fletter udover ryggen, foran laa haaret paa skraa til begge sider, saa panden ligned et husbryst; hun var lige bred hele veien, stakk og liv i ét, uden snøring om midjen.

Hun stirred indover langs stranden. Bryllupsbaadene fra store-gaarden stak alt frem om næsset; stille gled de udover, paa rad, i jævn fart, store, tunglastede.

Hun maatte ud, ud paa bakken; hopped bortover, kantet og myg paa samme tid, helt frem paa hammeren. Dybt dernede under bærget gled de.

42– – Her kom brud! – her kom brudgom! Her kom alt det, som var mest glad i hele verden! – – Og klangen trilled klar og kæk over trommen, som vane var for hver gaard de var udfor.

– – Ja her kom det! – Sol om stavne, sol paa blanke fjorden, sol paa hvide sneen i fjældene! – –

Og i bagskuten sad brudgommen.

Det graat bagom trommeslagene fra felen i forskuten, magtesløs, glædetørst laat, – ja at Svein vilde ha hende! – –

«Hu–i–j!» skrek hun og vifted ned; kasted sig om, strøg indover skogen, glemte veslebror og altsammen; det var vind av tusen viljer, som blaaste hende ind mellem hvidnævret bjærk. Hun hopped over bækker, sprang over rødder, sank ned i blød mose; hun saa intet uden saftblanke blad, hørte intet uden fugle-lokk, lugted intet uden vaar, som grodde og yngled.

Hun stansed bortved en gammel bjærk, saa paa trostefar, som netop smatt ind i redet lige over; der for ild i begge hendes øine, hun slog benene om stammen, halte sig opefter, stak haanden ind efter der, det 43var prat og tisk uden stans, rev rede-kvist ud. Grønne smaaæg trilled, og trostemor titted ud; hun tog hende i benene og slængte hende ind imod stammen.

Saa bar det til næste træ; hun kendte det som æggende spænd i hver sene, hede prik i hver aare. Det dryssed av kvist og av smaaæg, stundom unger; fra træ til træ, det ene rede efter det andre; saa det laa og spratt rundt om og flaksed i mose og fjorgammelt løv.

Skrik skar over hodet hendes, hidsige skrik, og smaavinger smaldt i rasende flaks. De fulgte indover skogen, stundom foran, stundom efter, rundt der hun var; det var som gloende ring i luften, som vilde trykke sig ned paa hendes hode.

Flokken tætned; skriket øged.

Det var brændende lyn, hvert lidet fugleøie, som vilde slaa ned i hende. Hænderne skalv. Men de ledte mellem grene; rev.

Rædsel kasted sig over hende, – det var som alle mennesker var efter hende i dette vingesus og i dette skrik, ikke ét var i hendes følge. Men hænderne ledte og rev.

«Hu–i–j!» skrek hun og skratlo.

44Hun vendte, tog de samme trær tilbage, traakked sund de ægg, som laa hele igen, rev ud de sidste kviste.

Og fugle-flokke fulgte.


Hun skalv over hele kroppen, da hun naadde hjem til Plasset, og øinene kasted sig skræmt.

Denne æggende rædslen blev med lige ind i stuen; det gabte fra smaa røde næb, det fræste, det illskrek.

Hun sad paa bænken og lydde paa skogen; – – aa dette var laat, som det var magt i! – – Ansigtet skifted, lysned for hvert nyt skrik, hun hørte ind gennem den aabne dør, mørkned snøgt, naar det tagde.

– – Ikke det gran var igen! – det var slet og greitt som før vaaren kom, før de kælne vingeflaks og før de stille pjutrende kvælder! Slik skulde det være! – –

Hun greb om vuggestolpen og til at vugge; traakked paa meierne og vugged sig ind i takt; – det arbeided sig frem, hvergang det stilned ud i skogen, som sagte magtesløs felelaat nedenfra bærget, der sjøen slog dovent indtil:

45Inat ligg’ han Svein i henas faang,
inat ligg’ Svein sjaa hena.

Inat ligg’ han Svein i henas faang,
inat ligg’ Svein sjaasjaa – hos hena.

– – Han hadde glemt den klare høstdagen paa multe-myren i fjor!

Men saa kom skriket igen; hun vugged i, saa vesle-bror maatte holde sig fast og gav sig til at graate.

– Det drygdedrygde – varte saa længe, før den skogen vilde tie.


Hun hørte det vaaren udover og hele sommeren.

En og anden gang kunde det gli blekt over ansigtet; hun retted sig, stemmed imod og knytted næven: – det var hun, som skulde vinde og ikke skogen! – –

Da høsten kom med de mørke nætter, begyndte alt unggutterne at finde vei gennem skogen til plas-stuen. –

Det for ild i øinene hendes, da hun hørte den første klyve over garen. Hun smilte og lydde paa de rappe vare steg gennem dugget 46haa, med vaade slikk rundt fod, stænglers knækk under saale; – – det var trostefars lokk, det var fugleungers smatt! – – Det satte sig slik vild glæde for bringen, at hun skrek «hu–i–j!»

Da han pikked paa ruden og krøb ind i kammerset, skratlo hun, saa han visned væk og vilde ud igen.

Hun laa og lydde efter ham, der han kløv over garen tilbage; – det var redekvist, som brak, det var trost, som hven! – –

Og en sagte sjø kom klaskende med felelaat langt borte fra, glædetørst felelaat, som mødte sinte vingeflaks og stygge skrik. Sindet hvidned som lin og blev koldt, det tørked væk i stille snerpende rædsel, som ikke fandt ord. –

– Slik gik det med den ene unggutten efter den andre.

Men de kom igen; det var alligevel denne latteren, som lokked. Og hun var ikke kantet længer nu og lige bred; hun var myg og gran som hassel-rynningen fra iaar.


47Svein reiste sig og gik ud av løen; han vilde ud og svale sig, sa han til konen, som laa igen i høiet.

Han gik bortover, blek og tynd, men senestærk. Slaatte-teigenteig – stykke, eiendom hans hang som langstrakt hjældhjæld – hylde midt op i dalsiden. Et og andet lummervarmt gufs kom fra det bratte bærg lige opfor, der solen hadde staat og hedet.

Han tog ned i sommerkvældens dugg, væded ansigtet; han saa konen for sig, tætvoxen og stærk, bred over skuldre og bred over kind, – det blev blekt om hendes rige mund, de tykke læber tørked væk, da han reiste sig, hun sank sammen ind imod sig selv. Og derindenfra hos hende selv laa det nu som skygge under tætte trær, stirred uden stans ud efter ham.

Han stod og lydde ud i sommernatten med store blaa øine, som efter fossesus stille sene kvælderne.

Det var slik underlig vent i luften. Og aaspebladene ud over bærget klapped ind mod hverandre, spurgte, naar kvældsgulet kom.

– – Det var skælvende suk fra trang, som ikke fik leve.

48Han blev saar og syg, vilde ind i skyggen og rydde ud, – hente frem igen det, som sank sammen ind imod sig selv! – –

Han skyndte sig tilbage, ind til konen og til det friske høi.


Men alt andre kvælden efter var han ude igen; han blev ude med det samme denne gang.

Det var første kvælden, de ikke la sig sammen, siden ifjor vaar de blev gift.

Han satte sig i volden ned for hesjen, stirred tørst bent frem udover stupet og den bratte liden, lige ned i dalbunden, der elven blaaned i store svinger med smaaolder,older – or, elletræ som kanted mørkegrøn hver bred.

Han saa det tunge store blikket hendes under tørklædet over det sorte haar. «Æ du kje leitt?»leitt – træt hadde hun sagt, da han ikke vilde ind. Han hadde ikke svaret. –

Hun stod igen op i løe-døren, tænkte paa det, Torbjør Plasset hadde stukket til hende her i vaar – hun tjente nu hos naboen; Torbjør sa, hun fik gæte han Svein godt. –

4– Han sad længe og lydde paa aaspen langs slaatten og opefter bærget; det var bare de første stille klappene, som var glade; des længer han lydde, des stærkere hørte han, hvor det frøs bagom bladene.

– – Der stod graat fra syge sinds dyb, som ikke hadde ord; flød gennem dalen, la sig op til liden udover, satte sig fast og ynked sig; det var kolde pust fra snevand ind i stengraa fjældet, som risled over myrer og tog fjældblomsters liv. – –

Det tog ham i skuldren; konen gik fremfor ham, bøied sig og spurgte, hvad han saa efter.

Han svarte ikke; saa ikke op.

Hun la sig paa huk nedfor ham:

«Sjaasjaa – se no paa meg daa!»

Det blev stilt.

«Eg veve – vil ha kvældane føfø – for meg sjøl», sa han sagte om en stund, med skræmte kast i øiet.

Hun reiste sig.

Han saa op uden liv i det blaa blikket; det gled gustent av, strax det mødte det lønlig sugende inderst i hendes mørke øie, som ikke det graatmilde sløret fik gemt.

50Hun strøg ham om træskoen og gik; – der laa vel altid et og andet minde i hans sind fra den tid, han gik løs og ledig, som ikke de kendte, hadde Thorbjør Plasset sagt; det gjorde saa med alle.

– – Men hun skulde nok gæte ham! – –

– Han sad igen og lydde paa aaspen; denne synkende tyngsel i alt la ham flad i bakken.

Men eftersom skumringen øged, var det, som ynken, som hadde sat sig fast i træet, tog til at slaa sagte med vinger.

En graa kraake slap sig ned i græsset. Der kom én til; der kom flere. Det var en strøm av flydende lette vingeflaks. Men stille var det; de tagde, de slog med stille graa vinger.

De spratt paa skæve bortover, stansed, glodde.

De var saa underlige, – bar hodeplagg over næbbet.

De voxed. De samled sig om ham, langlægget og graa.

Det var nok kendsfolk, han skimted det saavidt; det var jenter fra bygden, det var alle dem, han hadde smilt til og git løfte uden ord.

51De søgte indpaa ham og lo stille.

«No færfær – faar du ha ‘na – ja no fær du ha ‘na‘na – hende!» hvisked det.

Han for op, skyndte sig unna. De spratt efter paa begge sider, jaged ham lige mod løen.

Men han vilde ikke ind, smøg forbi døren. Kraakerne efter om hjørnet. Han sprang rundt løen, alt det han vandt. Farten øged for hver gang. Men han kunde ikke komme væk fra væggen; de stilled sig i ring, gærded ham inde, trykked ham optil, – bare én jaged efter.

«No fær du ha ‘na, – ja, no fær du ha ‘na!» sa det rundt om ham.

Ringen blev trangere og trangere. Han rendte mod døren, saa den slitned av hængslerne og faldt indover; den, som jaged, var lige i hælen.

Konen skvatt op av høiet; stirred ræd paa manden, som laa og klemte sig til døren.

«Eg skjynaskjyna – skønner ‘kje denna døraa», sa han, da han kom sig.

«Ho sitesite osv. – sidder noget løs noke laus paa hængslaa, ja», svarte det stilt.

52Han reiste sig uden at se op. Han var ligesom lukket; hun var ikke god til at faa liv i øinene igen. Hun snakked til ham, hun strøg ham om træskoen; hun stræved som med en druknet mand.

Hun satte sig paa døren, da han hadde lagt sig, stirred paa ham; hun vilde ikke sove, vilde ikke være fra ham den mindste stund, – hun vilde fange de lukkede øines første blik, naar morgenen kom. –

– Han laa og tænkte paa den kraaken, som hadde været værst, den, som jaged efter og var lige i hælen.

Det var Torbjør Plasset.

Og han mindtes multe-myren for to aar siden, da han laa om halsen hendes og hvisked saa sagte, han vilde ha hende. –

– Siden den gang visned blikket hans væk, saavist som kvælden kom. Og konen stred uden nytte for at finde det igen.


En dag, solen stegte under det svarte bærg, stod han med stuttaarvenstutt-aarv – kort ljaa (le) ytterst paa stupet og saa ned i dalen.

53Det var folksomt paa flaten mellem de smaa graa utløer. Det hvidned i skjorte-ærmer, det rødned i jenteliv, det blinked fra ljaa, som skar gennem græs.

Og op fra nedre-løen hans øverst i dalen lo det, saa det fyldte liderne opover med klar sang; al den andre latteren ligesom stilned mod den.

Angstens stilhed fra den sidste tid løsned langs fjældet, det tog til at flyde igen og risle gennem hver en aasp.

Det var som hundrede bække fra smilende sind, det var som snak-i-søvne fra vaagnende savn. Han kendte det inde i sig som solstriber indpaa gulvet en helligdag.

Det var Torbjør Plasset, som lo; det var lokkende som bjældeklang langs lange lider, det var frisk som morgen-skoddens drift mod snehvidt fjæld.

– – Nei, ingen jente var som den, én først traf! ingenting blev som de første skælvende hvisk til en skælvende hals! – –

Men der kom ny rædsel med, – han stræved mod mindet for konens skyld. Løs taage la sig om ham, saa det ikke var veisynt længer; en dag blev den vel for tæt, saa han gik sig udfor stupet. – –

54– «Kaka – hvad æ da, du ser ette?» spurgte konen lige ved ham og skotted ned mod dalen. Der var slik utryg nyfikenhed i blikket og glæde ogsaa, – hun trodde nok, hun var kommet over ham nu! – Men saa gled det over til bare frost.

Han svarte ikke, gav sig til at slaa ind under aaspebusken; gik og lurte stilt med ljaaen: – ja hvis hun voged at stryge ham om træskoen, kabbed han haanden av hende med ljaaen! – –

– Og Torbjør stod dernede og lo ved sig selv: – hun deroppe gæted nok ham fra sig! – –


Da kvælden kom, var Svein ude og stirred ned mod flaten. Latteren sang opover lid og ind imod svarte bærget.

Denne rædslen, da det kom, kærlighedens rædsel, skar sig lidt om sennlidt om senn – lidt efter lidt ud tvers gennem ham; han kendte ikke uro og taage som før, han var ikke ræd, om baandene til konen løsned.

Den ene efter den andre gik ind i løerne dernede. Men en rødlivet jente stod igen i 55skumringen og skratlo. Han saa hende og blev staaende, han og.

– – Det var avstand, som skulde til, dette lette langt væk, som skalv som morgendis i sol; for det var nu bare længselen, som hadde fred.

– – Og den vesle røde flækken i det graagrønne, var dybet, som blomster-emmen kom fra; og hun gav mælet, som hvisked i aaspens blade. – –

– «Du ve ha kvældane fø deg sjøl, ser eg», sa konen og gik fremfor ham, med øine, som smilte stikkende blidt; hun lod som hun vilde drive løier.

Han braavendte sig mod hende:

«Om dagane arbei!» bed han i. «Aa om –!»

«Neinei!» prøved hun stagge ham og blev væk snøgt op over slaatten.

«Du gjæte meggjæte aav – gæter bort aav in i vilde fjælde!» skrek han efter hende, hvid av sinne; han haded hende og det tunge sugende blikket, – hun plukked blade av aaspen heroppe, saa mælet ikke sang længer! – –

56Hver dag, hvor han gik og stod, hadde han øinene hendes efter sig; de skotted efter, hvor han stirred hen. Dette blikket var som elvens gnag under older-rod, stemmen som fosse-lek under iskold fonn.

Men naar folk kvælded, maatte han støtt ud; han maatte ud i aaspeblades spel, – ud i glade jenters skratt.

Og kraakeflokken jaged ham ikke mer i hus, – rædslen for ny kærlighed var der ikke længer; det var bare mod, én trængte!

Han flytted sig nedover liden. Og Torbjør stod paa flaten, saa det med glimt i øiet: – hun skulde nok le ham helt ned fra slaatten en dag! – –


Og en dag stod fire mand op i slaatten og satte op løiparstræng. Ved nedre-løen stod andre og strakte paa den og vandt den ind paa spelet.

Nu kunde han faa høiet ned paa flaten efter hvert, sa han, saa køringen hjem til fjords faldt lettere til vinteren. –

Han stod og slog paa strængen, saa det sang nedefter den over hodet paa den rødlivede, helt frem til spelet; det kom igen med 57sang fra flaten. Klangen skalv gennem luften, op og ned.

Og hun skotted op.

Hele eftermiddagen og kvælden, den skulde bruges, holdt konen sig nedenfor manden paa slaatten; og da manden laged børene til opved løen, sad hun ned i busken og vented, der stigen smatt nedover liden.

Han ropte til hende, at hun fik sætte børene paa strængen, saa skulde han staa nede og ta imod.

Det vilde hun! skrek hun og blev væk bagom busken.

Han svarte ikke; stod og stirred og bed tænderne sammen. –

Kvæld efter kvæld gik det saa. Hun passed paa, var tidligere og tidligere nede bag busken; tilsidst var det ikke mer, som hun snudde høiet til middags, før hun strøg.

Og mer og mer var hun efter ham, for hver kvæld hun kom hjem – Torbjør stak til hende støtt noget nyt.

Det hændte, at hun blev i løen natten over og kom tilbage først om morgenen.


Men en kvæld fik han et par mand med og flytted strængen i øvre-enden. Han fæsted 58den høiere; slaatten hælded ogsaa mer unna, her den nu stod.

Folk skønte ikke, hvorfor han vilde; han svarte bare, det var for slaatten længer bort i brækkerne. –

Næste morgen tidlig alt stod tre-fire bører færdig snørte bort ved strængen, da konen kom frem bag busken nedenfra flaten.

– Hun fik sætte disse paa i kvældingen, sa han, hale i strængen godt, saa hun naadde op i.

«Eldes fær du gjera, ka fàn du ve!» ropte han og blev væk nedover forbi hende. –

Han laa bagom olderen dernede hele dagen, keg over elven og lydde paa latteren bort paa flaten. Torbjør saa ham nok og lo mer, end hun pleied.

Og da kvælden kom, rusled han frem paa stigen, over kloppenklopp – smal bro (av en eller to tømmerstokker) og bort til nedre-løen.

Torbjør sad udenfor væggen og smaatonte; hun saa op og svarte «gokvæld» – det var som lette nip i fine strænge.

Han blev staaende bortved spelet, skotted paa hende; han kendte det som stille rislende lek mellem sind og sind, – som laat fra søvnig siljefløite ned i bækken.

59Han stak stangen i spelet, la sig paa den, – han vilde strække strængen endda lidt.

Konen deroppe stræved; han fulgte hende med øinene. Nu naadde hun saavidt op i strængen, halte den ned med haanden, alt det hun vandt, hang sig i den næsten; tog saa børen i den andre haand, hægted kroken paa.

Det bar udover; børen strammed strængen og napped tilbage, saa den løfted hende i veiret, – hun blev med nedover efter hænderne.

Svein tog et steg mod den rødlivede, – det skalv og brandt i blikket.

Konen slap sig strax, naadde jorden og fik stanset i den bratte hælding, før det bar udover stupet.

Torbjør saa op; – men saa saa ned igen

Han stirred forbi hende mod den graa dugg-skodde bortover flaten. Han lydde paa børen, som skred nedover strængen uden følge – bare glidende svirr og lys røg om kroken; den hopped av strængen og gik rundt bort efter volden, med pust og støn. –

«Ein sku alder vera kar!»kar – mandfolk sa han stilt, da susen var væk.

60Den rødlivede saa op igen og undred sig ligesom; reiste sig saa, smilte i blegkold haan under det mørke haar og gik.

Han hented børen, lemped den ind i løen. –

Der kom ikke flere bører. Konen rusled frem og tilbage deroppe, stansed iblandt og ligesom vented.

Han gik langsomt opover.

– – Det var den gamle svarte tyngsel nedfra bærget, den gamle kolde lek i aaspen.

– – Det var som arm ustanselig ring-ring fra kirkeklokkers uglade malm, – som ikke skydde noget, bare de fik gjort én ordentlig ussel og tung. Alt var glædeløst og mørkt, som opunder kraakevingers graa fang. – –

– Og de stygge kraakeskrik blev det, som jaged ham i hus hver evige nat:

«No fær du ha ‘na – ja, no fær du ha ‘na!»


Sutt – dam – du,
aa sutt – dam – da,

tonte det høit en høstkvæld et aars tid efter oppaa hammeren ligeover sjøen; det stod som fossesus gennem bjærkeskogen. Tramp i 61volden og kaat skratt, stærke slag av flammen fra brake-baaletbrake – brisk og røde glimt ind mellem trær.

Rundt om stod ældre folk og lo. Svein ogsaa. Men han stod og gemte sig bag de andre; han vilde ikke ses, – hadde lurt sig hjemmefra, hvor konen laa i barselsæng.

Der Torbjør lo, sad spelemanden, for der samled unggutterne sig.

Sutt – dam – du,
aa sutt – dam – da,

hun dansed uden stans; alle vilde danse med hende – ingen gut mindtes længer, at han fik gaa saa faa gange til hende, før næstemand kom.

Og Svein stak sig frem i hast, skøv til side.

«Eg lyt’ faa ein dans taa deg, Torbjør!» tog han skælvende efter hende, – han vilde bare denne ene gangen.

«Jaugu ska du faa ein dans!» svarte hun i larmende godlynne.

De bortover volden; fulgte den trampede ringen rundt ilden.

Sutt – dam – du,
aa sutt – dam – da,

tonte de. Det tændtes i øinene hendes, kinderne rødned.

62«Eg sku tekjetekje – tat deg, Torbjør!» sa han; nu tyktes han, han kunde si hende, hvad han vilde.

«Tekje meg!» lo hun, saa det svarte i skogen.

«Ja–a», sa han stilt.

Saa lo hun igen. Han slap hende.

Saa kom nye, den ene efter den andre, slap hende, tog hende igen; og hele flokken dansed efter for at være hende nær og passe paa, naar nogen slap; der var bare en to-tre, som laa igen ind mellem braken og kølte sig. –

«Eg lyt’ faa ein dans taa deg, Torbjør!» tog Svein efter hende igen.

»Jaugu ska du faa ein dans!»

De bortover volden; det var samme jag i hende som vaardagen, Svein stod brudgom.

Sutt – dam – du,
aa sutt – dam – da,

det var tomme fang, det var øier i tørst, det var læber i brand, som gav iltre sprætt i foden; – sorg som skratlo, glæde som graat! – der stod et veir fra det, saa felen bortpaa brake-haugen var ingenting.

63«Ha du lauga i iskaldt vatn?» spurgte hun og stirred.

«Ka meina du –?» sa han langt og vilde stanse.

«Ha du laugalauga – badet i iskaldt vatn?»vatn – vand kom det igen.

Han studsed, svarte ikke; det blev stilt. Hun napped i, og farten øged. Det bar ind mellem braken, væk fra rundingen; flokken efter under hujing og skratt, saa spelemanden sad igen mest alene og gnog ved den røde flammen. Saa tilbage igen, – men længer og længer ud paa hammeren.

«Ha du trakka berføtt paa snø?» sa hun saa om en stund med stillere mæle, som næsten sang.

«Ka meina du –?»

«Ha du trakka berføtt paa snø?»

Han svarte ikke.

Augaauga – øiet syge,syge – suger
lippaalippaa – læben brenn’
tungaa lyge,
foten renn’,

gav hun sig til at tone og napped i ham; snøggere og snøggere svinged de sig rundt.

64Han fælte og holdt igen; men hun drog avsted med ham, op i brake-rynninger,rynning – ungt skud over mosehauger, – ingenting stansed, ingenting hæfted. Og hun tonte det opigen og opigen, naar hun kunde for pusten, jagende snøgt og snørende hæst.

«Ka æ de du seir,seir – siger Torbjør?» hvisked Svein mest uden mæle.

«Seir ‘kje noke, eg!»

«Jaugu seir du noke!» pusted han og vilde stanse.

«Foten renn’, sa eg, din tosk!» ropte hun koldt og napped i ham.

Men det var ligesom mer i dette nappet end før, en anden slæng med armen. Han kom paa knæ, tog sig for i bakken, trev om en kvist.

Han stirred op mod hende, hvid over hele ansigtet, – lige nedfor laa fjorden og vugged i brake-baalets røde skær.

Hun stirred igen; nikked.

«Kafø flytte du strængjen op i slaatten ifjor?» sa hun sagte.

Det blev stilt. Ingen sa noget. Han krabbed op paa hammeren igen.

65Ungdom samled sig til, saa paa de to. «Jøssøs!» sa de og saa nedpaa fjorden. «Eg skreiskrei – gled mæ foten», prøved Svein at le.


Torbjør strøg opover volden forbi spelemanden, som sad alene og gnog; det bar ind over mørke stille skogstiger mod gaarden, – en og anden lysning fra brake-baalet.

Hun kendte sig saa høi, høiere end noget menneske, høiere end selve skogen; – og smil gled over ansigtet hendes, som lyn langt ud i havet en høstnat. –

– Klam og kold laa hun i kammerset sit og lydde paa sværmen i luften, sværm av rasende sind; det gabte fra bitte smaa røde næb, det fræste, det illskrek, saa det skar gennem skogen.

– Det drygde saa længe, før den skogen vilde tie.


Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Flaggermus-vinger

Novellesamlingen Flaggermus-vinger med undertittelen Eventyr vestfra fra 1895 er et av Hans E. Kincks mest kjente og leste verker.

Novellene skildrer miljøene på en realistisk måte, spesielt gjennom replikker på dialekt. Den nyromantiske interessen for menneskesinnet kommer klart frem i skildringene av underlige hendelser og naturskildringer som smelter sammen med fantasi og drøm. I novellen «Felen i vilde skogen» møter leseren Torstein som får utløp for overveldende følelser både ved å huie og skrike i skogen og ved å spille fele som en «foss, som vælted avsted». I novellen «Hvitsymre i utslåtten» glir den erotiske opplevelsen og naturskildringen over i hverandre for budeia som får nattebesøk av en mystisk mann.

Se filmatisering av noen av fortellingene.

Se faksimiler av førsteutgaven (NB digital)

Les mer..

Om Hans E. Kinck

Hans E. Kinck er mest kjent i norsk litteraturhistorie som en stilsikker, nyromantisk novelleforfatter. Kunstsynet hans gikk ut på at litteraturen skulle gi innsikt i menneskesinnet og skildre det impulsive og stemningsbærende. I likhet med kunstnere som Obstfelder og Munch interesserte Kinck seg først og fremst for menneskets lengsler, drømmer, angst, kjærlighet og for kampen for å overvinne frykten for å leve.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.