19. april 1942.
Når en står en av disse vakre vårdagene nede ved Kanalen, kan en høre, time etter time, en dur av usynlige fly oppe i himmelen, og ekshaust-stripene ligger igjen som sølvlysende makrellskyer. En må tenke på andre solskinnsdager, da luften over de grønne bakkene her var fylt av motordrønn, den skinnende september 1940, da de britiske jagerflygerne tok kampen opp mot den tyske overmakten som i bølge etter bølge veltet seg innover kysten; da den engelske ledelsen kastet inn alt, og da menneskelig mot reddet en verden fra fortvilelse.
I dag går angrepet den andre veien; i dag er det jagerflygerne fra øya her som går til offensiv mot tyskokkupert Europa. Det er også norske flygere med blant de usynlige der oppe; de har skutt ned tyske fly; og de har selv lidd tap.
Men storparten av våre flygere er andre steder i Storbritannia. De har vakthold over et stykke av kysten og over konvoiene som går forbi. De føler at de ikke er tatt i bruk; det er et annet angrep de venter på. Men gjennom en lang mørk og våt vinter er viljen og dyktigheten ikke et øyeblikk blitt sløvet, eggen er like kvass og blank.
En regnfull forblåst uke var jeg oppe hos den første norske jagervingen. De lå i et nakent, goldt landskap; det eneste vakre var arbeidsstedet deres, himmelen, all tid hendelsesrik med skydrift og mørke, med væte og regnbuer og veldige søyler av lys.
De var reist hjemmefra langs alle verdens ville ruter, først til Toronto, hvor jeg så dem i trening, og siden i konvoi over Atlanteren hit, det siste stoppestedet før Norge. Flere kommer etter.
Det er blitt en lidenskap, ja en besettelse for norsk ungdom å komme inn i flygevåpenet; jeg har sett dem slokne i ansiktet når de ikke fikk slippe til. Det er selvsagt en glans over dette våpenet som er så nytt og dristig; men forklaringen, tror jeg, går dypere enn det.
I aprildagene hjemme i Norge gikk de fleste av oss med en rifle og en nevefull med patroner; det var så maktesløst. Mange som var for unge til å stå i noen avdeling, hadde enda mindre, sine tomme hender. Det tyske luftvåpens helter kunne vinne seier etter seier over de små hvitmalte trehusene som stod og lyste i midnattsolen.
Vi som drog ut, ville bryte denne avmektigheten i vårt eget sinn. Vi ville skaffe oss makt; og ingen enkelt soldat har slik makt som en jagerflyger. Han presser på en knapp, og 8 maskingeværer gir ild; kanskje har han kanoner.
Hjemme var ett maskingevær en gave for en flokk soldater; to mann slet oppover hakkene i snøløysingen med det. Men flygeren har 1260 hestekrefter til å bære sitt mylder av våpen der hvor han vil. Det er han, han alene, som på noen sekunder kan brenne løs tusener av skudd.
En høy militær sjef har selvsagt større makt, men han må betale den beske prisen; han må ofre andre. Jagerflygeren betaler bare med seg selv; han er krigeren, i hans blankhet og renhet.
Det ville være umulig å gi en felleskarakteristikk av de unge norske jagerflygerne. De har så mange farger, fra eventyrlyst til seig besluttsomhet. Men det slo meg hvor deres vurderinger var preget av deres yrke. Ikke av voldsom pågåenhet, for det hører maskinen til, ikke flygeren. Det som kreves av ham, mesteren over dette våpenet av hastighet og stål, er å være uendelig lett på labben. Slik var de også når de snakket, avventende, følsomme, mildt skeptiske: ikke noe eventyr.
Dagens hendelse på flygeplassen her var når det ljomet gjennom høyttalerne utenfor bygningene, inne på rommene: Scramble! av gårde!
Trolig var tyske fly i nærheten. På femti sekunder var spitfirene luftbåret. Flygerne hadde sittet rundt ovnen inne i vakthytta si, med flygehjelm på hodet og sennepsgul svømmevest rundt brystet, pratet og lest. På veggene var billeder av ting de ikke kunne få: magasinutklipp av pene piker og glisserte, fargeglødende fremstillinger av forskjellige fruktsorter, tomater, ananas og appelsiner.
Hytta var tom før ropet var dødd hen, men bakkepersonalet var de første som i sprint var nådd fram til maskinen og hadde fått den startet. Flygerne sprang opp i cockpiten, hektet fallskjermen på, kjørte den dinglende stikkontakten fra hjelmen inn foran seg, så telefonforbindelsen var klar, og røk til værs, den ene etter den andre. De suste over oss i formasjon, skulder ved skulder. Det gikk så hurtig, lik et sverd som fløy opp fra skjeden.
Tilbake ble bakkepersonalet. Mange av dem har sikkert en gang følt bitterheten over at de ikke kom til å være blant de få som ble flygere. Men de er forutsetningen for alt. Det finnes ikke et fly i verden som krever en slik kyndighet og omhu i vedlikehold som en jager. Derfor er de og den spesielle flygeren som de har ansvaret for, blitt en sammensveiset kameratgruppe, hvor han som går opp, er eksponenten for alt det som de andre kan og vil.
Etter en times tid kunne flyene ventes tilbake. Der kom de! Karene på bakken fikk hurtig kikkerter fram, hver klynge stirret nidkjært på den vesle prikken som de straks visste var deres fly. Hva så de etter?
Hvert maskingevær i vingene har et lerretsstykke klistret over munningen mot vind og vær. Nå så de om disse plasterlappene var sønderskutte, kruttsvarte; da hadde flyet vært i kamp, og da syntes disse karene fra Norge på den øde forblåste moen etsteds i Storbritannia at de var kommet et stykke nærmere hjem.
En gang om uken hadde soldatforeningen møte med foredrag, avis, underholdning. De bad om jeg ville skrive en sang for dem:
Vi flygesoldater som aldri går opp
og ikke har vinge på jakken,
vi sliter med motor, med våpen og «kropp»
til flyet står trimmet på bakken.
For han som skal kjempe etsteds i det blå
må vite at oss kan han stole på!
Vi gjorde ham rede, hans strid er blitt vår,
med det får vi bakkefolk trøstes.
Vi er de ukjente. Det vi sår,
skal oppe blant skyene høstes!
Vi takkes for slitet vårt tusenfold
når jageren tumler i seiers-roll!
Som himmelens kamper av solskinn og regn
gir grøde til jorden der nede,
skal flygerens strid gjennom himmelens egn
gi jorden tilbake dens glede.
Det håp som blir pløyd i en Spitfires spor
skal bølge som frihet på hjemlandets jord!
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Flagget inneholder størsteparten av Nordahl Griegs prosa fra 2. verdenskrig. Mange av reportasjene ble fremført som radiotaler og trykt i informasjonsavisen til den norske eksilregjeringen i London, Norsk Tidend. En del prosatekster ble også trykt i motstandsbevegelsens illegale aviser i Norge.
Grieg var i denne perioden ansatt som dikter og journalist av den norske eksilregjeringen, samtidig som han mottok militær trening og oppnådde kapteins grad i den norske hæren.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
