DE NORSKE MOTORTORPEDOBÅTENE

22. september 1940.

Den siste tilveksten til marinen vår er motortorpedobåtene. Jeg kommer nettopp fra en marinestasjon ved sydkysten som er basis for noen av de britiske og norske båtene.

De brukes først og fremst til angrep, utrustet som de er med torpedoer og dypvannsbomber. De spiller sin lille rolle i det store flåtevaktholdet nå da de tyske hærene skal forsøke å komme over Kanalen, den store våte grøften på 40 kilometer og mer. Om det skal ikke fortelles her, men om en annen side av arbeidet deres, som en slags førstehjelp i kampene her nede.

For noen tid siden ble en konvoi av britiske og allierte skip angrepet av åtti tyske bombefly. Et par handelsskip ble senket, sjøfolkene svømte for livet. De norske motortorpedobåtene gikk ut. Sjefen for den ene sprang i sjøen sammen med noen av karene sine, og holdt de sårede oppe til de kunne fiskes ombord. En annen av båtene våre, som hadde fått berget en del folk opp på dekket, ble angrepet av tre tyske bombemaskiner. Et fly stupbombet, kastet seks bomber omkring den vesle båten, vass-sprøyten av nedslagene hev den bokstavelig opp i luften, men den norske gasten ved maskingeværet kom seg hurtig på beina og fikk sendt en serie i flyet da det rettet seg opp igjen og mistet fart. Han rispet det opp fra halen og framover, det styrtet i sjøen, og de kom seg i land med de bergede. Så gikk de ut igjen for å se etter flere. Den ettermiddagen jeg kom ned til dem, kjørte nettopp en av de engelske kameratbåtene inn på havnen, sjefen var skutt i maven, et par til var såret, de hadde holdt på å fiske opp en tysk flyger, da en nazimaskin gikk ned og skjøt på dem.

Snart etter drog vi til sjøs med en norsk motortorpedobåt. Det var luftkamp over oss. I den tynne klare septemberluften kom de tyske maskinene innover mot England, bølge etter bølge – bombeflyene som bittesmå elfenbenssplinter i blået med jagerne sine høyere som hvite dansende støvfnugg. Hurricanes og Spitfires tar imot dem, de hvirvlende prikkene der oppe er skjebner, liv og død, svarte røkstriper styrter ned inne i landet bak de solhvite kalkklippene.

En flyger skal være gått ned i fallskjerm, 12 sjømil til havs, det er ham vi skal søke etter.

Vi fant ham ikke. Vi krysset i fem timer, så måtte vi dra tilbake igjen. Men for meg var det en opplevelse vel verd å lære å kjenne båten og mennene.

Det gikk med forrykende fart. Bak oss frådet en veldig hvit skumskavl som regnbuene glitret i og som lyste isblå i måneskinnet da natten falt på.

Mannskapet ombord var unge folk, må være det. Denne båten som er skapt for fart og dristighet, krever menn som er i slekt med den selv. De minner vel mest om flygere, utsatt for omtrent samme psykiske og fysiske påkjenning: uke etter uke er de i beredskap av første glad, sover med klærne på, ferdig til å gå ut. Den dirrende hastigheten gjør det uråd noensinne å slappe av under fart; er det sjø, blir de dyvåte på et blunk. I jaget og sprøyten står det vesle mannskapet på dekket, i hvite gensere og stålhjelmer. De er utålmodige som skipet sitt, de er mennesker skapt for offensiv. De har ansiktene vendt framover. De omfatter båten sin med nidkjær lokalpatriotisme, og omtaler bekvemmelighetene på den øvrige norske marine (som sannelig ikke er overdådige) med hoderystende skepsis, de liker sine innsmett hvor det er utrolig at så mange mann kan sove, der er ikke til å være, bare til å hvile det aller nødvendigste. De vil brukes, brukes opp i denne desperate frihetskampen som nå er brutt løs i verden. Handling får de; men det de drømmer om er å gå – snart – med båtene sine, mange båter, inn i skjærgården hjemme og takke tyskerne for sist mellom øyer og skjær som de kjenner som lommen sin.

Hjem går tankene alltid. For dem som for oss alle, hver dag. Kanskje er det slik at denne kampen vil avgjøres av følelsenes styrke og utholdenhet – hvem som for eksempel føler dypest for Norge, vi eller de unge nazisoldatene som i dag holder til huse i landet vårt. Hvem som har retten til landet – overhodet rett.

En gang følte tyskerne seg krenket i verden, offer for urett, det ble de steike av. Nå er de selv krenkerne, blodige krenkere av land etter land, kanskje blir de ikke så sterke av det. Kanskje kommer styrken til oss.

De har fordrevet oss, de har tatt jorden fra oss og fra mange andre folk. Men kampen fortsetter, og mest i luften og på havet. Tsjekkere, polakker, franskmenn, hollendere, belgiere er i flygevåpnet her; for de hjemløse, de jordløse, er det som om rommet er blitt det store blå fedrelandet, som har grenser mot Tyskland hvor de ennå kan slåss.

For oss norske er havet det frie hjemlandet vårt i dag. Så lenge det går skip under fritt norsk flagg er det bare en del av Norge som er kommet under nazistenes åk, selv om de fremmede rår fra Nordkapp til Lindesnes. Det er først og fremst fra dette ukuede Norge på havet at friheten vil komme tilbake til dere som venter på den.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.