DEN OVERLEVENDE

25. april 1941.

Jeg traff ham på en sykesal hvor det lå fullt av torpederte sjøfolk. På den ene siden av ham lå en inder, på den andre en hollender; litt lenger borte satt en eldre kineser oppe i sengen og leste et magasin med briller på.

Alle på salen kjente nordmannen, de smilte når de gikk forbi sengen hans, halvpåkledde eller i pyjamas. Han var den eneste overlevende fra et skip; han hadde vært elleve døgn alene på en flåte i Nord-Atlanteren da han ble tatt opp. Det var skjebnen de smilte til – den som hadde utvalgt en av dem så han ble reddet fra undergangen; ingen av dem hadde noe imot å være venner med en slik skjebne.

Han var fra Vestlandet, 22 år gammel, tvilling. Han var ennå mager med et eget febrilt skjær over det tynne, vennlige ansiktet. Han var vendt tilbake, fra havet, ensomheten og døden.

Han fortalte: Det var ved ½10-tiden om kvelden vi ble torpedert. Det var en av de første dagene i mars. Det var uvær. Vi hadde en svært stygg last; jern. Vi sank på tre minutter. Det var ikke noe brak, skipet bare rystet. Jeg sprang opp og fikk skåret over surringen på en av flatene. Jeg hoppet på sjøen da skipet sank. Jeg hadde svømmevest på, jeg svømte litt omkring. Da fikk jeg se løkta på flåten ble tent. Det var en sånn karbidløkt som tennes når den kommer i vann. Jeg svømte dit bort og krabbet meg opp. Det var bare en åre på flåten. Hadde det vært to, kunne jeg kanskje fått rodd flåten bortover til kameratene som lå og ropte, men det klarte jeg ikke. – Så ble det stille.

En liten stund etter dukket undervannsbåten opp like ved meg, den hadde vel sett løkta. Jeg hørte noen rope fra tårnet: Hvilket skip var det? – Jeg svarte. Stemmen ropte at han forstod ikke. Så dukket u-båten under.

Det var meget sjø, men jeg fikk rigget opp noen støtter med vindseil, så det ble ikke så mye skvett innover flåten.

Om morgenen så jeg en liten båt fra skipet, uten årer, et stykke fra; noen av kameratene stod og ropte til meg, men vi kunne ikke komme til hverandre. Utpå dagen så jeg ikke mer til båten.

På flåten var det ferskvann og kjeks. Jeg sultet ikke, men på slutten var det svært tørt å få kjeksene ned. Jeg prøvde å holde meg mest mulig i bevegelse; hadde jeg bare hatt noe å arbeide med, skulle jeg ha laget meg en slags køye.

Så gikk dagene. En gang så jeg en destroyer, en annen gang noen fly. Jeg hadde bundet et stykke seilduk på åren og viftet med den. Da jeg hadde vært på flåten en uke, kom en stor Sunderland flygebåt rett mot meg. Den gikk så lavt at jeg trodde den ville gå ned på vannet. Men den fløy bort igjen. Den meldte av, hørte jeg siden, at den hadde sett en mann.

Jeg hadde vanskelig for å gå, og slepte meg rundt på flåten. Det var føttene.

Hver morgen når det var litt sol, hadde jeg kledd av meg for å tørke klærne. Jeg satt da i undertøyet. Men føttene ble dårlige. Om jeg noengang tapte håpet? Nei, jeg trodde sikkert det skulle gå.

Hva jeg tenkte på? Om jeg er forlovet hjemme? Nei.

Han la hurtig til, med et brått smil, men uten at trettheten i øynene ble borte: Ikke ringforlovet. Jeg tenkte på at jeg ville komme til å klare det. Den ellevte dagen ble jeg tatt opp av en destroyer. Jeg krabbet meg opp da jeg så den, og klarte å stå, støttet til åren. Den styrte like på meg. Så kom jeg hit.

Sykepleiersken fortalte meg at han var i villelse da han ble brakt i land; de trodde at bena måtte settes av. Nå vet de at han blir helt frisk igjen, og da konsulen var hos ham for å ta sjøforklaring, husket han navn og hjemsted på hver eneste av sine tredve kamerater ombord.

Han hadde fortalt meg hele sin historie, nå er det hans tur å spørre meg.

Hvor jeg kommer fra?

Fra London.

Det bleke, kloke ansiktet hans blir fullt av medfølelse.

Nei, nei, sier han i bekymring – der må det være fælt å være.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.