DET EGENTLIGE? –

9. oktober 1943.

I Norsk Tidend nr. 310 åpner professor Worm-Müller en artikkel med følgende ord: «Den 25. september var det tre år siden Norges frihetskamp egentlig begynte, da tyskerne og quislingene brøt Eidsvolls-forfatningen og lovløshetens periode inntrådte. Det er denne dag som danner det avgjørende skille på godt og ondt i vår nyere historie.»Professor Worm-Müllers svar på denne artikkelen lyder slik: «Jeg er igrunnen helt enig med Nordahl Grieg. Norges frihetskamp begynte selvfølgelig den 9. april. Det jeg søkte å gi uttrykk for var at den 25. september ble det avgjørende skille på godt og ondt for de store masser. Først da forstod det overveiende flertall det som hadde demret for dem våren og sommeren, at krigen ikke bare gjaldt Norges frihet, men først og fremst alt det vi setter høyest i livet.

Det er selvsagt en historikers rett å omvurdere begivenhetene og kaste inn nye synspunkter; og det er også lett å forstå at professor Worm-Müller rent menneskelig sett føler seg dypt knyttet til begivenhetene i Oslo den første okkupasjonshøsten, hvor han selv deltok med slik varme og tro; men det forekommer meg at han har ikke klart å bygge opp beviset for sin dristige historieoppfatning.

Det kan tvert imot synes å ha atskillig for seg om man holder fast på den gamle dateringen, troen på at vår frihetskamp egentlig begynte da den faktisk begynte, nemlig 9. april. Da får vi beholde visse verdier som professor Worm-Muller indirekte stiller i det mindre egentliges plan: Kongens og regjeringens beslutning om motstand, som de holdt fast ved, med døden for øynene, med brennende byer rundt seg, i søvnløse uker; kampen i Oslofjorden, marinens innsats på Vestlandet, mennene som gikk ned med «Eidsvoll» og «Norge»; ti tusen av soldater som kom fra by og bygd med riflen over skulderen, skiløper-avdelingene; flygerne; Fleischer ved Narvik; Alta bataljon; Ruges ord: «Jeg trenger ikke til håp for å begynne: jeg trenger ikke til suksess for å fortsette»; den samfølelsens varme hvor nordmenn møttes, som ga sin underlige helg til disse vårmånedene – hører ikke dette også til det egentlige?

I juni oppga de allierte kampen i Norge; men ennå er det langt igjen til professor Worm-Müllers begynnelsesdato. I denne tiden nektet våre statsmakter å akseptere nederlaget, men bestemte seg for å organisere ny motstand utenfor landets grenser inntil seiren var vunnet, mens land etter land i Europa gikk under. Gjenoppbyggingen av våre væpnede styrker ble begynt denne sommeren, men framfor alt ble kampen ført videre av handelsflåtens menn. Enkelte engelske politikere uttaler gjerne at England stod fullkommen alene i denne tiden; andre hevder at England aldeles ikke stod alene, men hadde hjelp av for eksempel 30–40 tusen norske sjøfolk; og det siste tør vel være det riktigste. Det var ikke en liten prosent nordmenn blant den våpenløse hæren som drog bensin over havet til Storbritannia, gjennom angrep av bombefly og ubåter; ukjente og usette hjalp de til å holde Spitfires og Hurricanes på vingene, og sikre det luftherredømmet over Kanalen som frelste England. Slik var de med å gi sitt eget norske folk en gave i august og septemberdagene 1940: at frihetskampen ute i verden kunne føres videre. Er ikke alt dette verdt en innenfor det egentlige, innenfor begynnelsen?

Det som øyensynlig er utgangspunktet for professor Worm-Müllers omvurdering av Norges frihetskamp er følgende oppfatning: storparten av det norske folk skjønte ikke hva tyskerne og nazismen var, før Terboven 25. september 1940 gikk til angrep på Stortinget og forfatningen; fra denne dag samlet hjemmefronten seg; rundt loven.

Men går ikke hjemmefrontens røtter lenger tilbake og dypere ned enn denne kategoriske dato? Hundretusener av nordmenn skjønte under krigen hva nazistene var, titusener kjempet mot tyskerne, andre hadde ennå brannskjæret i øynene og sjelen fra bombete byer; og de visste at Quisling var blitt forkastet engang før, på Elverum i april. Kan det ikke sies at disse hundretusener også stod bak stortingsmennene med et krav om ubøyelighet; falne sambygdinger stod bak dem; krigen stod bak dem og krevde å bli ført videre.

Er det ikke hjemmefrontens storhet at den har omformet en væpnet åpen krig til en annen slags krig? Den har ikke hjelp av våpen, av ordrer eller militær rutine, men krig er det. Gang på gang har de verget en ny skanse, reist av deres nakne, motige hjerter. Det er så mange datoer i denne krigen, hver gang ny og smertelig, med ukjente offer av menn som gikk foran, lik en flyger på en dødsferd eller en soldat som gir sitt liv for å storme en mitraljøsestilling, for at kameratene kan gå på. Men er det meg som tar feil når jeg tror at våre kjempende landsmenn hjemme, enten de kom tidlig med i kampen eller senere, ikke ber om en dato som på sett og vis splitter dem fra deres våpenbrødre fra i går og i dag? Patriotene fra Jæren hadde, før de gikk i døden, en forklaring på sin skjebne: «Det er krig».

Når begynte Norges egentlige frihetskamp? Svaret skulle synes enkelt: den begynte i hvert hjerte som ville sette alt inn; og i denne kampen er det plass til dem alle, til gutten som gikk ned med «Eidsvoll» utenfor Narvik, og til hans bror som kanskje står mot muren hjemme.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.