25. oktober 1940.
Når en ligger om natten i London, kan det være vanskelig å huske at en er omgitt av en menneskeverden, millioner av hjem. Kanonene skyter overalt – med tunge brak eller hurtige hissige smell, og av og til dirrer drønnet av en bombe fra et av de tyske flyene. Det er som å ligge midt ute på en veldig mørk slette, en slagmark som er øde for alt annet enn soldater og våpen. Men hver morgen skjer underet, slagmarken synker ned, og som på en mektig elevatorscene stiger et nytt scenebillede opp, en levende kjempeby, realistisk til de minste detaljer, med røde busser i solskinnet, og langs fortauene en strøm av mennesker som smetter ut og inn av butikker og hjem.
London står. Melkemannen er ved døren tidlig hver morgen, avisene ligger der, nystrøkne og ferske, med skildringer av nattens angrep. Nye blomster er brakt inn fra landet til hjørnebutikken like ved oss og gløder opp mot en luft som er ren og frisk, lik bittet i et eple.
Selvsagt er skade blitt voldt; lidelse og sorg blitt tilføyd; hus er styrtet sammen under bombene; mennesker, med klærne flådd vekk av eksplosjonen, er blitt gravd fram som nakne kropper av redningskorpsenes folk.
Men byens liv går uhindret, og menneskene er ubrutte. Det gåtefulle er, at alle de en treffer hver dag på gater, busser og undergrunnstog ikke virker noe trette engang, skjønt en vet hva slags netter de har. Den er blitt livet deres, beslutningen om ikke å ville kues.
Jeg var nylig ute på en ammunisjonsfabrikk. Det var i mørket, med bombingen på det verste, at dagskiftet gikk og nattskiftet kom. Av alle de hundre som skulle hjemover var det bare syv som ble i fabrikkens beskyttelsesrom, de andre gikk hjem til en ikke altfor trygg natt, men dog til sitt eget liv, til en følelse av menneskelig verdighet. Av alle de hundre som hadde sin vei til arbeidet gjennom dette mørke, brakende krigslandskap, kom hver eneste en.
Jeg har måttet tenke på noen ord av Shakespeare som jeg hørte for et par dager siden. Det eneste stykket av ham som nå går i London, har en tittel som kan vaie lik en stolt og munter vimpel over denne byen: «Når enden er god, er allting godt.» Midt i første akt under forestillingen gikk sirenene, dette bølgende draugropet over alle hustak; narren sprang inn på scenen og sa: «Det er luftalarm, de som vil kan søke tilflukt. Vi spiller videre.»
Ingen gikk, og mens luften ennå skalv av sirenene, fortsatte den unge heltinnen i stykket, Helena, med sin replikk, og det forekom meg at det var i en triumferende glede at hun tok disse ordene fra århundrer tilbake og ga dem til sin egen tid:
Ikke i himlen, men i sjelens mot
har mannen plikt å finne helsebot.
Er himlen skjebnetung? Dog er den fri
for unge viljer til å jage i!
Og bare hvis vår dorske vilje sover,
vil himlen rykke livet akterover!
*
Dagen i London er tindrende normal; vi føler demringen som en trygghet, slik som primitive – ennå mer primitive – folkeslag må ha hilst solen. Forsvarsflyene holder daghimmelen ren, og det hender bare sjelden at en tysk jager klarer å komme igjennom og får sloppet en bombe.
Det er nettene, bombenettene, som er det ukjente ved livet her. Menneskene søker under jorden for å sove, en leilighet høyt til værs med sol og luft, dirrende av brak og smell synes på alle måter meningsløs, ja heslig; derimot er et kjellerrom klint inn mot en svart lyssjakt, eller ennå bedre, bare med fire vindusløse vegger, et attråverdig og hyggelig bosted.
I disse ukene har jeg støtt på alle slags former for beskyttelsesrom. Det jeg personlig tenker på med størst glede, er en kjeller på Sydkysten. Vi var på gaten da en bombe falt og huset rett overfor sank ettertenksomt sammen. Vi hev oss mot en gatedør, mens glass og stein suste nedover oss. Døren var låst, men en ny bombe kom og lufttrykket sprengte døren, sopte oss inn og ned en trapp til en aldeles utmerket kjeller hvor vi var noen vel tilbrakte minutter. Det beskyttelsesrommet jeg likte minst og hvor jeg nødigst ville være om en bombe falt i nærheten, var et tilfluktssted for 150 mennesker et sted i en zoologisk hage; det tjente samtidig som hjem for hagens krypdyr. Bak glassrutene gjespet atskillige alligatorer interessert mot oss, og selv om giftslangene var flyttet, var det allikevel en kvelerslange på tre meter igjen, som lå oppkveilet og fordøyde sin siste kanin, med et slags initiativrikt blunk i det ene øyet.
Men ellers er beskyttelsesrommene her i London blottet for enhver slags eksentrisitet. De er venteværelser for en ny dag, og alt om ettermiddagen med mange timers lys igjen, kommer folk for å begynne og vente på den. På undergrunnsbanens plattform ligger ti tusener av mennesker, mest gamle, kvinner og barn. De har tatt tepper med seg, mat og termosflasker, en har fornemmelsen av at de er ute på en slags merkelig skogtur; tross trettheten har de en vennlighet og et smil som får en til å tenke at det rette for dem var å ligge på en myk grasvoll og ikke på sement dypt under jorden, og at det ikke var det harde bleike elektriske lyset som skulle ha falt på disse barneansiktene, men solskinnet gjennom grønt lauv. Hvor ofte er det sagt at krigen har sine røtter i selve den menneskelige natur, og hvor usant er det ikke. Det tragiske ved denne krigen er jo at den menneskelige natur er kommet lenger, nazismens forbrytelse er at den har dyrket noe tilbakelagt, den har inneksersert sine mennesker i en blodig fortid, og det kaller den kampen for fremtiden! Overhodet er alle nazismens sukséer betinget av en nedvurdering av mennesket, den har i alle land søkt seg forbundsfeller i forfengelighet, griskhet og evneløshet som bare kunne gjøre seg gjeldende beskyttet av tyske bajonetter. Hitler har seiret stort på sin forakt, hittil; men alle vi som tror på menneskesinnets muligheter, dets ukuelighet, dets verdighet og godhet, vet at det er her han vil tape.
*
Forleden fikk jeg se en ny side ved livet under jorden. Jeg kom ned en kveld i et beskyttelsesrom på Østkanten; det var mest jøder som holdt til der, gamle patriarker med kalott og langt skjegg, unge mødre som la og holdt om spebarnet sitt, ektepar som satt mot veggen og stirret rett framfor seg med slitte sementgrå ansikter. Det var slik resignasjon over dem alle; de kjente alt fra før. De var det jagede folk; Hitlers krig som durte søkende oppe i nattehimmelen, var for dem bare en ny form for to årtuseners forfølgelser. Ved åttetiden kom et lite orkester hastende ned i kjelleren, en fiolin og resten trekkspill. De begynte å spille enkle, fengslende melodier, folk klappet pliktskyldig. Men mens musikantene drev på, tinte menneskene langsomt opp, de smilte, småguttene sang med skingre stemmer, kvinner og menn vugget i rytmen, mødrene tok til å danse med ungene løftet i været. Det var som et merkelig lys strålte ut fra spillemennene inne i mørket. Jeg fikk være med dem da de etter en stund skulle videre. Det var en grågrønn tåkenatt med regn, bombene drønnet omkring, mens vi famlet oss fram gjennom gatene til et annet beskyttelsesrom. Det er skuespillernes og musikernes organisasjon, Ensa, som hver natt sender ekspedisjoner rundt i denne underjordiske byen. Vi kom nå inn i en kjeller som var fylt av arbeidere, deres koner og barn. Mange av dem var bombet ut av hjemmene sine, en gang, to ganger. Straks orkestret begynte å spille, satte forsamlingen rungende inn. De begynte hurtig å opptre selv som solister, en etter en sprang opp på en tomkasse og utfoldet seg, ledsaget av musikken, det var Bob, førti år, som sang charmørsanger og Bobs datter som steppet, og Dan, en attenårig kjempe, som nynnet om naturens vuggesang ved kveld, og Mrs. Porter, blid og tykk med svære slanger og hjerter tatovert på armene, som vitnet om kjærlig hetens glede, og George som fortalte små stubber:
– Kona rusket i mannen sin en natt i sengen. «Bill, du må opp, det er et tysk fly over huset.» Bill knurret og rikket seg ikke. «Du må opp, Bill. Det er et tysk fly over huset.» Til slutt mumlet Bill forbitret: «Gi deg nå, masa! Det får være tidsnok om jeg feier det opp i morgen tidlig.»
Jeg har sjelden vært på et mer selvfølgelig muntert stevne. De danset og sang til de utmattet la seg ned på gulvet og sovnet inn, bedøvet av trettheten ved å glede seg og le.
Det er et underlig folk.
For noen tid siden, etter et av de verste bombardementene, hadde den engelske storavisen «Daily Express» en forbausende ledende artikkel, som gikk ut på at nå kom England å bli for alvor ubehagelig for Hitler, for han måtte huske på at få dyr var farligere enn en rasende sau. Jeg ble oppriktig begeistret over denne uttalelsen, for det forekom meg at et folk som kunne nøye seg med et så bramfritt billedspråk i et øyeblikk det kjempet på liv og død, ovenikjøpet i en tid som flyr av alle slags heroiske ørner, eide gåtefulle indre reserver.
Men billedet er neppe helt riktig. Raseriet er så behersket at det knapt kan kalles raseri. Det er en farlig innbitt munterhet som ser hele denne kampen i et langt perspektiv framover. «Vi er ikke begynt ennå,» sa arbeiderne i beskyttelsesrommet smilende. Det er som om bombingen av London, alle sammenstyrtede hus, er som en slags oppmykningsøvelser for dette landet. Snart begynner det egentlige. Det som kalles moral, er bare en urokkelig seiersvisshet. Mot dette har tyskerne å stille sin moral. Under forrige verdenskrig gikk de triumferende over Europa og brøt sammen; selve seieren har et uhyggelig ekko for dem, og for hvert nytt folk de underkuer, betyr det kanskje at de er begynt å seire seg i hjel.
*
Men det beskyttelsesrommet jeg kjenner best i London er selvsagt kjelleren i huset hvor vi bor. Noe særlig sikkert er det neppe mot en fulltreffer, og foruten med tak og vegger får en beskytte seg med en viss filosofi. En eldre hvithåret irsk dame la ut en av de første kveldene om hvor usannsynlig det var at hun skulle bli rammet av en bombe. – «Hvor mange duer tror De det er i London?» spurte hun. «Å, det må være atskillige tusen …» «Nå, ingen av dem har hittil gitt meg en fulltreffer,» utbrøt den gamle og strikket videre.
Til å begynne med satt vi og snakket sammen. Nå går vi dit ned for å sove. Undertiden våkner vi om natten av smellene og vi hører det lange hvinet av en bombe som faller. Vi vet at når vi hører den, skal den ikke til oss; men kanskje til en bygning som det tok mer enn noen sekunder å reise; kanskje blindt og smadrende til en menneskehjerne som det også ligger en del tanke bak …
Vi har muligens noen ulemper, vi som må leve her i denne tiden, men hva betyr det mot dette at vi fritt får arbeide for folket vårt. Vi tenker på våre landsmenn som jages, fengsles, eller pines med alle de nedverdigelsens tricks som nazismens menneskekunnskap består i. Tanken på dem gir forpliktelsen til oss som er her, kravet om alltid å gjøre mer.
Vi slipper volden og hykleriet; de fremmede og deres norsk-tyske hjelpere får ikke martre oss med det som er verre enn alt: dumheten; og hva er bombenettene i London mot det?
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Flagget inneholder størsteparten av Nordahl Griegs prosa fra 2. verdenskrig. Mange av reportasjene ble fremført som radiotaler og trykt i informasjonsavisen til den norske eksilregjeringen i London, Norsk Tidend. En del prosatekster ble også trykt i motstandsbevegelsens illegale aviser i Norge.
Grieg var i denne perioden ansatt som dikter og journalist av den norske eksilregjeringen, samtidig som han mottok militær trening og oppnådde kapteins grad i den norske hæren.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.