FLAGGET

7. mai 1942.

Etsteds i Storbritannia ligger en norsk kystkommandostasjon. Utenfor på vannet duver de mektige flyene i sine røde bøyer. Inne på land mellom det fine grønne bjørkelauvet lyser det blåveisblått to steder oppe i bakkeskråningen, fra kragene på norske gaster som går vakt. Over huset smeller det norske marine-flagget i vinden sammen med det britiske flygevåpnets lyse blå.

Alle er norske her, selv den vesle skjekten som ligger ved bryggen; den brakte i sin tid fem mann over fra Norge. Den kalles «Sørlandsjomfruen».

Det er amerikanske Catalina-fly som nordmennene bruker. De har en svær aksjonsradius. Det fortelles at da den første Catalinaen kom flyende hit fra Amerika, kjørte bensinbåten straks opp til siden for å fylle. Sjefen på Catalinaen mælte da: «Vi? Vi skal ikke ha noe bensin. Vi skal bare tilbake til Amerika, vi.»

I den siste tiden har jeg vært med de norske flygebåtene noen turer, nordover på vakthold over konvoiene. «Sørlandsjomfruen» tar oss ut til flyet, mannskapet, åtte mann, skrever ombord. Presenningene slites vekk, fortøyningene slippes; med drønnende motorer kjører vi bortover. Det er et helt fartøy vi er ombord i, så det høver godt at det er flygende sjøfolk som håndterer båten i strømmen og sjøene. Ropet kommer: «Klar til å gå opp,» og i en durende sprengende lyd av stål som dirrer gjennom kroppen timesvis etter vi er i land igjen, med sprut av sjø som velter over glasskuplene, jager vi til værs. Så seiler vi rolig, med en langsom styrke, gjennom luften; vi har mange, mange timer foran oss.

Kanskje er det kvelden når vi går ut. Jeg sitter akterut med maskingeværskytterne i det glassrommet som kalles blistret. På hver side er det en kuppel som kan svinges ned, så maskingeværene står frie; himmelrommet tordner nedover oss. Det er kaldt, så vi er kledd i polarutstyr.

Det kan være en underlig trolldom en slik natt over havet. I vest er det ennå en slags velkjent skjønnhet med solnedgang og gullskyer; men i øst er det et skoddeblått tomrom hvor månen står som en bitte liten rød klode, fra tider før oss. Så blekner den, og blir måne over hvite skoddebanker. Avgrunner åpner seg nedover som til svarte fjellvatn; undertiden går kløftene i tåken langt innover som om mørke floder rolig glir mellom månelyse poppelskoger. Det blåser opp, månen jager gjennom ville skyer, det er som en hvit fakkel står opp fra propellene i måneskinnet, som blekt flommende kvinnehår.

Inne i flyet gjør mennene sitt arbeid, brøler av og til noe til hverandre. De to førerne sitter side ved side; bak dem arbeider radio-telegrafist og navigatør. Navigatøren er på farten hele tiden – atten-tyve timers arbeid i ett kjør, kanskje mer, det får ikke hjelpe. Det som han først og fremst må ha tak i for å holde rett kurs, er vinden, vindstyrken, vindretningen og vinden skifter med høyden. Han tar driften hvert kvarter; om dagen har han skumskavlene å gå etter, og måler driften med bombesiktet; er det blikkstille, hiver han ut en aluminiumsbombe, og det hvite pulveret på sjøen blir som en kunstig skavl. Om natten smeller han en fosfor bombe utover havflaten. Beregningene korrigerer han med stjerneobservasjoner, som ombord på et skip.

Ut på natten får vi noe varmt i livet; vi har primus ombord, det blir kaffe, suppe, stekt flesk. Er vi langt til havs, tørner én etter én inn en times tid, det er fire køyer i kabinen. Et par mann sitter inne i mørket med oljesvarte fjes og roper til hverandre. Kanskje prøver vi snakke om en vi holder av, vi viser hverandre det fotografiet som vi alltid bærer med oss. Når vi ser opp, henger to skosåler over hodene på oss; det er sjefmekanikeren som sitter høyt oppe, majestetisk og urørlig, og avleser sine visere.

Det er en vidunderlig følelse av trygghet ombord på en slik norsk flygebåt; de kan jobben sin til bunns, mennene her, og har den rolige sikkerheten det skaper. Men det dypeste inntrykket av dem er den ilden som brenner i dem, i sjefen og hver eneste mann. De er i kraft av sitt yrke de lange seige timenes menn, men de er også blitt kampsekundenes. De føler det hvileløse ansvaret ved å ha fått det som de hjemme ikke har: våpen. De vil takke for det, gjerne med sitt liv.

De kjenner så bitterlig vel det som våre hjemme må lide; men de slipper de uvirksommes smerte, de er beskyttet av sin egen handling, sin egen fare. De kan le. Den eneste sorgen som de ikke kan verge seg mot, er tanken på ikke å ha fått gjort nok.

Den korte natten er over, den lange dagens vakthold over havet begynner. Til slutt, med ansiktene grå og slitte settes kursen hjemover, vi ser flagget på stasjonen, det grønne sløret over trærne, noen vifter til oss. Det har vært en slags ventetid for dem som er tilbake; det kan skje så meget; den siste Catalinaen som jeg fløy med, har et ferskt hull i vingen. Et tysk hurtiggående sjøfly angrep den ute i Nordsjøen, men nordmennene gikk på og smelte løs, og tyskerne tok flukten. En ting vet jeg: skulle det verste hende, var en her ombord i godt selskap.

Vi går ned. «Sørlandsjomfruen» henter oss og bringer ut igjen bakkepersonalet som tar hånd om flyet og gjør det ferdig. Vi andre stuper til køys. Det er fireogtyve timer til neste gang.

En tur jeg var med på, står alene, skinnende, blant de andre. Den varte bare noen få timer, men jeg blir aldri ferdig med den. Den gikk hjemover. Det var en rekognoseringstur langs Vest-Norge, over leden.

Jeg stod bak flygernes plasser da jeg visste at vi måtte nærme oss kysten. Det var grått vær med drivende skyer; de formet seg til landskaper som lignet det jeg skulle se, og ble borte. Til slutt steg svarte klipper opp av havet med hvitt skum drivende om foten, trossig og majestetisk, men da vi kom nærmere, var det som trær med mørke, fine, åndeaktige grener stod og suste før alt løste seg opp og drev som tåkeflak omkring oss. Så med ett var vi ute av skyene. Sjøen lå grå og klar, og langt inne lå landet. Jeg så Norge. Fjellene. De var så blå. Fargen i denne kystlinjen grep meg så underlig om hjertet, den var som blåtøy bleket og skurt og slitt, men så ren, så stolt i sin renhet, som fra et strevsomt hjem. Så kjærlig-blått, så nøysomt-blått var landet der inne.

Vi strøk innover, over de første grå skjærene hvor sjøfugl fløy opp. Men det er bare oss! tenkte jeg. Vi gikk ganske lavt over øyer og sund, noen meter over knauser og hus og brygger og båter og mennesker. Det var som flygerne ville at vi skulle få stryke hånden over landet vårt og leve blant menneskene der nede, mens vi fløy forbi.

Jeg gikk akterut til blistret for å se bedre. Glasskuplene var vrengt ned, så maskingeværene stod frie ut i den åpne susende luften. Det er for lavt under kuppelen til å stå, en må ned på kne; maskingeværskytteren knelte alt. Hva var det han holdt i hånden? Det var et norsk flagg, ikke et tøyflagg, for det ville blitt revet i filler øyeblikkelig, det var et blikkflagg, malt med kjærlighet hjemme på stasjonen. Han viste det fram, urørlig og stirrende, til landet der nede; og menneskene reiste seg brått opp i de små fiskerbåtene eller de sprang bortover svabergene, som for å følge oss.

Aldri har jeg sett noe skjønnere enn dette malte blikkflagget, og dette lyset av lykke og smerte på ansiktet hos den knelende mannen som holdt det, og gjenskjæret hos menneskene der nede, så dyrebare hver eneste ukjent av dem, i det steinete, elskede landet vårt.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.