FLYGERLEIREN I TORONTO

6. desember 1941.

Så underlig det var å sitte på toget og suse vestover de kanadiske slettene mot en ukjent by – tusen mil fra Norge – som skjebnen har valgt ut til et hjemsted for norsk frihetsvilje. De kom seg ut av landet, disse unge nordmennene her, de seilte over Nordsjøen, Atlanterhavet, Svartehavet, Det indiske osean, Stillehavet – med anløpssteder fra Grønland til Cape Town, og strømmet sammen hit med ett eneste mål: å gjøre seg fortjent til samferdsmidler som hurtigst mulig kunne bringe dem hjem igjen: jagerflyet og bombemaskinen.

Mens jeg var i Toronto, opplevde jeg et møte mellom nordmenn, som jeg aldri vil glemme. Et norsk skip, skrammet og arret fra Atlanterhavsslaget, skulle passere byen. Toronto bystyre ønsket å gi disse mennene fra havet en æresmottagelse på rådhuset. De norske flygerne, over et halvt tusen av dem, marsjerte ned på bryggen, med militærorkester i spissen, og norsk flagg og fanevakt med hvite hansker. I givakt stod de da skipet gled inn.

Under knurrende protester ble mannskapet dradd nedover landgangen, og formådd til å gå opp i bilene. De kom som de var, matrosene i arbeidsklær, fyrbøterne halvnakne med svetteduk rundt halsen, de strøk med tvistdotter i neven over grimete ansikter – der de kjørte oppover, omgitt av en æresvakt av fem hundre norske flygere.

Det var luftens og havets soldater som møttes. Flygerne ville takke sjøfolkene for at de hadde fått redskaper: det er for de pengene som sjøfolkene har seilt inn at Lille-Norge er bygd og norske fly er på vingen. Og det var samtidig den uprøvde ungdommen som i ydmykhet ville hylle veteranene fra krigen – de femogtyve tusen sjøfolkene med deres tusen falne – mennene fra brennende tankbåter og fra flåtene ute i Atlanterhavets vinternetter, de som hadde vist at de strakk til.

Siden var karene fra skipet flygernes gjester nede i leiren og oppe i luften, alle fikk fallskjermen bundet på seg og ble tatt til værs, flygerne avla liksom prøve med en interessert fyrbøter eller matros som sensor bak seg. Da de kom ned igjen, var sjøfolkene vel tilfreds. De fikk vite at det første kullet allerede var i kamp mot tyskerne, snart skulle disse følge etter.

Det var godt. Karene fra skipet syntes at de hadde noe igjen for slitet sitt.

Her i Toronto så jeg en dag en gave som flygerne våre hadde fått, en liten gulnet silkefane, underlig rørende og fjern, som tonen fra et gammelt spinett. Fanen var gitt til flygerne av en ung kanadisk læge. Hans far ble gassforgiftet under den forrige krig, og gutten ble oppdradd hos sin mors slektninger hjemme i Norge. Da pleieforeldrene døde, arvet han dem, også denne fanen, som i generasjoner hadde vært i slekten. Den var båret i det første 17. mai-toget som overhodet har gått i Norge, på Eidsvoll i 1827. På den ene siden er malt en vill norsk løve mellom to små norske flagg, på den andre siden er det med omhu brodert: Eidsvoll 17. mai. Den er laget i fellesskap av to søsken, en tolvårgammel pike som har sydd den, og en nittenårig student som har malt den, Camilla og Henrik Wergeland.

Fanen hadde vært i Toronto lenge før flygerne kom. Den hadde liksom ventet på dem, og de kom og hentet den, med rettens grunn. For mange av disse unge mennene skal kanskje vise seg som ikke ringere kjempere for frihet enn barna fra Eidsvoll prestegård.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.