I.

De siste månedene før det tyske angrepet bodde jeg på en seter i Venabygd ovenfor Ringebu i Gudbrandsdalen. Dit kom jeg etter 90 dagers nøytralitetsvakt i Finnmark med Alta Bataljon. Her oppe i fjellbygden skrev jeg, fisket ørret i hull som vi hugget i isen, og prøvde å skyte rev i måneskinnet gjennom en glugge i fjøset hvor en kunne ligge i dekning av lukten fra dyr og gjødsel, kort sagt levde i enslags trossig overbevisning om at fred var noe som engang for alle hørte oss til. De første dagene av april tok jeg en tur inn til Oslo. Den åttende april var jeg sammen med min senere kone oppe hos teatersjef Hans Jacob Nilsen, hvor jeg la fram planene for det vi skulle arbeide med denne sommeren: Et stort Wergelands-skuespill som skulle oppføres i friluft foran Aulaen om augustkveldene, med Gerd som Camilla Collett, og en film «Hoa» som handlet om en finnmarksk fiskerkone som tok til seg et drøss av fremmede unger ute på Fugløy. Denne kvinnen «Hoa» – ærfuglhunnen – skulle også spilles av Gerd, omgitt av de fire hundre tusen lundefuglene og de tredve ørnene som holder til på den herlige øya utenfor Lyngen, hvor min venn styrmann Bottolfsen bor og ekspederer lokalbåten ute på havet med et lommetørkle bundet om hodet og undertiden naken til beltestedet midt på svarte vinteren.

Vi var fortapt i disse interessante planene da sirenene skrek inne i Oslo og lyset gikk. Vi mente at det var et uhøvelig tidspunkt å holde luftvernøvelser på, da enkelte nervøse folk faktisk kunne tro at det var alvor; vi avtalte å reise sammen til Fugløy 10. mai. Kort tid etter gikk Gerd og jeg hjem til «Continental», hvor vi begge bodde. Luftvernøvelsene fortsatte imidlertid ut på morgensiden, og merkelige rykter nådde oss om at den tyske flåten holdt på å forsere Oslofjorden.

Vi lot oss ikke nevneverdig forvirre av slike utsagn, idet vi trodde at det måtte i høyden dreie seg om et sammenstøt mellom engelske og tyske sjøstridskrefter i anledning av at den britiske flåten nettopp hadde lagt ut miner på Norskekysten. At Norge var i krig tok det mange, mange timer å fatte. Jeg er redd for at min egen følelse av uvirkelighet bare gjenspeiler det som overmannet de aller fleste av mine landsmenn denne formiddagen, og som tapte krigens første ugjenkallelige timer for oss: vi hadde levd i fred i 125 år, og det tok oss en halv dag til å forstå at mennesker kunne være noe vi ikke skulle snakke med og komme til en ordning med, men helt enkelt noe vi skulle reise oss mot og drepe.

Ved frokosttid durte fly over hodene våre, en offiser i tysk uniform hastet inn i hotellvestibylen, spurte etter herr Quisling og i hans fravær etter den senere tysk-norske statsråd herr Hagelin, og reiste opp til ham i elevatoren. Ut på formiddagen hørte jeg et rykte om at det var utgått mobiliseringsordre i Kringkastingen, og sprang da over til Wergelandsveien 3 for å spørre generalkrigskommissæren hvorhen jeg kunne melde meg. På døren hans var oppslått en plakat hvor det var skrevet med rød blyant at «ingen opplysninger om mobilisering gis her». Jeg hamret på døren, og en svær befalingsmann hvis bryst etter god norsk skikk var dekket med flere sports- og idrettsmerker som fortalte i hvilken god form han hadde vært for en del år tilbake, kunne meddele meg at jeg bare skulle gå hjem.

Den egentlige hensikten med min reise fra fjellbygden til Oslo, var å gå til tannlægen, og jeg besluttet nå på ingen måte å forsømme min time hos dr. Lossius, da jeg hadde en uklar følelse av at det for fremtiden ville bli lite høve til slike fredelige sysler. Men neppe hadde Lossius boret ferdig og hans vevre assistent stoppet munnen min full av bomullsdotter, før jeg hørte ham utbryte: «Nei dægern gutt, der har vi tyskerne.» Jeg reiste meg opp i tannlægestolen og fikk se en lastebil merket «Hærens Flyvevesen» stanse utenfor, en grønnkledd soldat jumpet av med revolver i neven, to andre lå oppe på lasteplanet med et maskingevær. I første øyeblikk trodde jeg det var norske soldater, alle tre, men det var noe ubehagelig ved stålhjelmene deres. Disse tre tyskere ble mottatt utenfor skuespillerinngangen på Nationaltheatret av omkring tyve politibetjenter til hest og i stålhjelm, det demret da for meg at nå så jeg at Oslo overga seg.

Jeg bestemte meg til ikke å vende tilbake til Hotell Continental. Bildet av Quisling, mannen med de gale øynene, slapp meg ikke, jeg visste at av alle nordmenn hadde kanskje jeg angrepet ham med størst grundighet og forakt. Til jernbanestasjonene hadde jeg heller ikke lyst å gå, da jeg antok at de var bevoktet av quislinger eller tyskere. (Jeg visste ikke da at skipet med Gestapo-folkene var senket om natten i Oslofjorden, og at de som skulle ha besørget arrestasjonene denne morgenen hadde tilbrakt sine siste minutter med å svømme omkring i brennende olje.) Jeg ringte til Gerd og ba henne prøve å reise opp til Ringebu. Ut på ettermiddagen tok jeg en drosjebil for å komme meg ut av byen. Men da det begynte å skumre, nektet sjåføren å fortsette, det var forbudt å kjøre med lys, og han kunne ikke risikere bilen. Vi vendte tilbake. Quisling var nå blitt statsminister. Denne kvelden og natten var et mareritt. Hver gang jeg slo på radioen hørte jeg en ny meddelelse fra regjeringen Quisling om straff for å yte motstand mot tyskerne, omgitt av prektig nasjonal musikk som skulle fortelle det norske folk at vi endelig hadde funnet oss selv. Ryktet gikk nå at hele Oslo var innsirklet. Mens radioen spilte Seterjentens Søndag med en hjerteskjærende fiolinsolo, demret en plan i meg om å få en rettenkende venn, en læge, til å legge meg inn på sjette avdeling hvor jeg i ro og mak kunne tenke stillingen over.

Men om morgenen kom jeg meg ut. Radioen hadde meddelt at arbeidslivet skulle holdes i gang, og sammen med folk på vei til arbeidsplassen reiste jeg med første morgentog utover på Vestbanen. Jeg slo inn på Ringeriksveien, fikk en buss, og ut på formiddagen kom jeg til Hønefoss. Ingen tyskere var her, vakrere by hadde jeg aldri sett. Jeg hadde nå ikke noe inderligere ønske enn å få uniform og gevær, jeg syntes at en Krag-Jørgensen var selve talismanen som kunne overvinne den usynlige angstfulle giften i luften som de fremmede hadde brakt med seg, men offiserene som jeg meldte meg for, sa de hadde hendene fulle med å sende folk hjem. Jeg drog videre med bil til Lillehammer og med tog til Ringebu. Her fant jeg Gerd midt på natten. Neste morgen meldte jeg meg for de militære myndigheter, og i de par dagene som de sa jeg måtte vente var jeg oppe ved seteren min hvor jeg gikk flyvakt sammen med fjellbøndene. Men den 14. april fikk jeg reise ned til Jørstadmoen.

Over hele Gudbrandsdalen var det en folkereisning mot tyskerne, gutter på 15 år og syttiåringer hadde bundet nasjonalfargene om armen og drømte om makeløse skudd mot bombeflyene som drønnet over oss. Allikevel var det med en sann smerte jeg så på alle ansiktene i det toget som tok oss nedover; de hadde ikke villet denne krigen, de hadde ikke det fjerneste ansvaret for den; fåmælte brakte de med seg en atmosfære av dalens liv: vennlige ord til mennesker eller til hesten i stallens gode, luktende mørke. Hvor bunnsjofel og foraktelig var ikke den raseløse statsmannen nede i Berlin som skrikende ville tvinge sin vilje inn på disse milde, verdige mennene og som med sine mekaniske dødsfiksheter aldri kunne begripe dem, bare drepe dem. Vi ble en slags soldater på fem minutter. Ingen spurte oss etter navn eller matrikkelnummer (sånt ble ikke skrevet opp så lenge krigen varte), vi fikk springe inn i depotene og ta hva vi kunne bruke, geværer og noen uniformsplagg, og i fykende fart var vi underveis til gårdene hvor vi skulle holde til denne natten. Neste morgen var det alarm, fallskjermstropper var rapportert nordpå, vi hoppet på bilene og fikk beskjed om å lade mens vi suste bortover bygdeveiene. Flere på bilen hadde ikke tatt i gevær på tyve år og det hadde unektelig en slags spenning å kjenne bøsseløpene danse rundt tinningene på en i de krappe svingene, mens ladningsgrep ble foretatt undrende og i sterk tvil. Av og til møtte vi en ambulanse på vei sydover, ned fra fjellet.

Vi fikk ingen tyskere den dagen, og ut på ettermiddagen ble tredve mann av utrykningstroppen beordret tilbake til Jørstadmoen. Neste kveld fikk vi beskjed om å ta proviant for to dager og hundre patroner hver; i måneskinnet kjøre vi av gårde til Lillehammer hvor tyskerne nærmet seg; vi hadde med oss to nettopp ankomne kadetter og major Bjørn Sunde. Nå drog ambulansene med sårede nordover; det var kamper langs Mjøsa. Vi stanset på Lillehammer og fikk ordre om å besette stasjonen. Et tog ble nettopp satt opp; vi skulle følge med det som eskorte nordover. Arbeidere slet med å laste inn en uendelighet av kasser, noen på fem og tyve kilo, andre på femti, senere lærte jeg at det var tilsammen 1503 kasser, det var også noen små, ustyrtelig tunge bodegatønner med rødt lakksegl, og alt var merket med to svarte bokstaver NB. Det tok oss ikke lang tid å skjønne at det var hele Norges Banks gullbeholdning som nå ble stablet inn i godsvognene, gull for 240 millioner kroner. Ut på morgensiden drog vi av gårde; skjebnen ville at jeg kom til å være sammen med dette gullet dag og natt i over syv uker.

Fra gulltransporten:
«Fly var over oss da vi gikk nordover mellom øyene …»

Fra gulltransporten: «Det ble en langsom reise fra øy til øy; det var uavbrutt flyvirksomhet så vi gikk bare de få timene om natten da det var skumt: om dagen spredte vi skøytene rundt i vikene.»

Fra gulltransporten: «Her på øya tok jeg farvel med mine Gudbrandsdal-kamerater. Jeg var blitt dypt knyttet til dem; jeg avtalte med flere at vi skulle bli åtti år og sitte i solskinnet på grasvollen utenfor seteren min i Venabygd.»

Noen av Nordahl Griegs kamerater fra Jan Mayen: Dagfinn Wassenden, Alf Grung Johnsen, Nils P. Olsen og Torolf Røberg.

Gerd og Nordahl Grieg i Amerika 1941.

Nordahl Grieg (nummer 2 fra høyre) blant norske flygere på Shetlandsøyene. Flagget er det malte blikkflagget som er omtalt i radiotalen til Norge den 7. mai 1942.

Wergelandsfanen.

Dette er «Wergelandsfanen». Den ble skjenket til de norske flygerne i Toronto av en ung kanadisk læge av norsk avstamming. Den er laget i fellesskap av to søsken, en tolv år gammel pike og en nitten år gammel student: Camilla og Henrik Wergeland; og den ble båret i det første 17. maitoget som overhodet gikk i Norge på Eidsvoll.

«Sørlandsjomfruen», den vesle sjekten som i sin tid brakte fem mann over Nordsjøen til England.

Nordahl Grieg holder 17 mai-talen 1942 ved en norsk kystkommandostasjon: «Jeg er takknemlig over å få være i dag blant dere, blant seilende, flygende, kjempende sjøfolk …»

Nordahl Grieg leser diktet «Kongen» for nordmenn på Island.

Et av de norske flyene Nordahl Grieg fløy med da han var stasjonert på Island.

Elevene ved en av de amerikanske militærskolene på Island hvor Nordahl Grieg tok eksamen. Han sitter ytterst på benken til venstre.

«I januar måned var jeg ti dager på en islandsk jøkel, tusen meter over havet under polarsirkelen. Det gikk an her oppe, på kanten av en isbre, å drive øvelser fra tidlig høst til ut på sommeren.»

Gerd og Nordahl Grieg i kong Haakons losje i Albert Hall i London ved Edvard Grieg-jubileet i juni 1943.

Siste fotografi.

II.

Neste morgen på Otta stasjon så jeg for første gang ekspedisjonens leder, ingeniør Fredrik Haslund. Jeg kjente ham ikke dengang, men senere da vi i ukevis reiste alene sammen, fortalte han meg hvorledes han hadde fått denne oppgaven. Finansministeren, statsråd Torp, hadde den første krigsnatten klart å få gullet kjørt ut fra Oslo og det ble brakt i sikkerhet på Lillehammer. Da tyskerne nærmet seg ga Torp, i samråd med regjeringen, Haslund den mest utstrakte fullmakt til å få gullet av veien. Hele greia var imidlertid blitt låst inn i hvelvet i Norges Banks Lillehammeravdeling, og jerndøren var lukket med en innviklet overfallslås, hvis hemmelighet bare kjentes i Oslo. Haslund skulle nettopp til å sende bud etter dynamitt da en av bankfolkene trakk ham til side. Mannen ville gjerne si at han hadde stått i Quisling-partiet, Nasjonal Samling, det var han ikke glad over, og kunne han ikke få lov til å prøve seg på overfallslåsen? Han hadde en gang sett den bli åpnet og hadde en sterk hukommelse. Han kastet jakken, og mens svetten silte nedover ansiktet hans, sloss han i 2 timer med låsen, det var som han kjempet med Quisling, og han vant. Døren sprang opp, og de 1503 kassene ble kjørt til toget.

Haslund viste seg å være den ypperste sjef en slik ekspedisjon overhodet kunne få. Han satte sin stolthet i praktisk talt aldri å vise sin fullmakt, og dette standpunkt var jo også en nødvendighet for å holde ferdens karakter absolutt hemmelig. Desto mer beundringsverdig var hans evne til, kledd i sportsdrakt og med skilue på hodet, blid og litt tykkfallen, å få alle han møtte til å underordne seg hans bestemmelser; oberster og fylkesmenn og alle slags folk fulgte hans minste vink. Bare ved særlig viktige høve – som for eksempel da det gjaldt midt under englendernes tilbaketog i Romsdalen å skaffe 25 tomme lastebiler i løpet av en halvtime, brukte han sterke virkemidler, idet han da hengte en grå militærkappe, tatt fra en av kadettene, løst over sine skuldrer; han var da aldeles uimotståelig. Etter den første uken ble han syk, og fikk voldsom bronkitt med høy feber, men tok alle avgjørelser med samme faste elskverdige dovenskap.

Det beste han visste var oliven, og under Moldes brann reddet han et stort glass med oliven; når han syntes at noen av oss hadde fortjent å roses for vårt arbeid tok han oss til side og bød oss et av disse delikate bær; det var som å få en høy orden. Han utviklet under ferden en sterk sans for ting med affeksjonsverdi: et pledd som hadde svevd ut fra et brennende hus, en brun skinnvest han hadde funnet på gaten, en koffert med tolv revolvere som var kommet i hans vei, og en lang fin kikkert som han hadde stjålet fra major Sunde, omfattet han med rørende kjærlighet; da vi etter noen uker kom ombord på en fiskerskøyte, lå han gjerne om kvelden og kjærtegnet disse ting før han sovnet.

På Otta ventet vi i et døgn mens jernbanelinjen over Dovre ble ryddet for fallskjermstropper. Omkring 200 tyskere var dalt ned, og de fleste var tatt i luften, men en del hadde forskanset seg på bondegårdene. Det viste seg at det var bror til majoren vår (som forresten var major han også), Arne Sunde, som ledet opprenskningen innover fjellet. Så var linjen fri, og det første toget kom rullende nordfra inn på Otta stasjon. Det var tre vogner smekkfulle av engelskmenn. De hadde tommeltottene i været, og vi tenkte at nå kom hjelpen og dette var bare begynnelsen. Vi snakket om at vi sikkert kom til å feire 17. mai i Oslo, og mens vi kjørte om natten over fjellet nedover mot Romsdalen, tok hjertelaget makten over oss og vi følte nesten medynk med tyskerne som var fanget sydpå som i en felle med Skagerak blokert utenfor. Enkelte av oss mente at for å spare en uvettig nedslaktning av mennesker, måtte man kunne gi disse ulykkelige en chanse til å dra tilbake til Tyskland over sjøen med et slags leide. Med disse tanker gikk natten, og vi nådde Åndalsnes om morgenen, hvor vi straks ble bombet av tyskerne etter alle kunstens regler. Flyene gjorde hva de ville, stasjonsbygningen stod og skalv, en bombe falt i skråningen tyve meter fra godsvognene, en annen i banelegemet så gruset gjøv over oss som lå på vakt mellom hjulene.

Ikke langt borte var en del av de fangne tyske fallskjermstropper innesperret i en kjeller. De hadde gjort forskjellige streker under sitt opphold på Dovre; en norsk offiser og to soldater som hadde kommet opp til en av deres stillinger for å forhandle etter at det hvite flagget var heist, ble skutt ned av dem på to meters hold. Nå var de fanger hos nordmennene og deres landsmenn bombet dem, og de hadde i den anledning laget et talekor: Folkeretten! Folkeretten! Fanger skal flyttes vekk fra krigssonen etter folkeretten! skrek de. Våre soldater brakte dem hurtig i sikkerhet.

Det var planen at en del av gullet skulle sendes over til England, og mens vi ventet på en engelsk krysser, kjørte vi det vesle toget opp til Romsdalshorn stasjon hvor det ble satt inn på et sidespor et stykke borte. Siden jeg var den eneste som kunne engelsk, ble jeg vaktsjef på stasjonen for å ta imot opplysninger om skipet fra det engelske hovedkvarter. Dagen etter ble jeg stasjonsmester også; betjeningen flyttet opp på en gård under fjellet. Tyskerne bombet omkring oss dag og natt, rapportene langs linjen kom til meg: det var brennende stasjonsbygninger, banelegemet revet opp, tog som stod fast, og disse beskjedene ble da sendt videre med anmodning om banemannskap og soldater, og så slet folk uoppholdelig, og nye meldinger kom endelig i telefonen om at bruddstedet var reparert og togene gikk, og så var bombeflyene der igjen, og dødstrette menn fortsatte sitt håpløse slit for å holde linjen åpen. Mange av jernbanefolkene hadde i sin ungdom vært anleggsarbeidere på denne banen, de hadde fått fast jobb som voktere av den, de hadde sett en dyp og fornuftig glede i å kunne bringe liv langs skinnene sine nedover den øde Rauma-dalen og verne livet mot steinras og flom, de hadde fått koner og barn i de små husene sine, der grodde de som revebjeller i det gule banegruset en sommerdag. Og nå ble alt ødelagt, banen og hjemmene, smadret, revet bort, forvridd av noen tåpelige ødeleggelsesprofesjonister fra et fremmed land. Lutende gikk mennene oppover linjen til det nye bruddstedet. I de fem-seks dagene jeg lå på stasjonen med fire ordonanser var det ikke en sammenhengende times søvn.

En natt kom krigsskipet, og en godsvogn med gull ble sendt nedover og brakt ombord; vi ble tilbake med storparten på Romsdalshorn for å se om situasjonen avklaret seg.

Flere tog med englendere var nå dradd oppover Raumadalen; en natt innskipet seks-syv hundre mann seg fra vår stasjon. De kom marsjerende ved midnatt og hadde bestilt toget sitt til kl. åtte om morgenen. Hele perrongen stod fullstablet av ammunisjonskasser. Da jeg visste at vi ble bombet allerede klokken fem, besvor jeg den engelske majoren om å komme av gårde før. Jeg viste ham jernbanevognene som stod borte i halvmørket og sa at der borte har vi det dyrebareste som landet eier, og han mumlet at han ville ikke for noen pris skade kongefamilien og de små prinsessene, og vi fikk faktisk ammunisjonskassene opp i et tog og vekk en halv time før bombeflyene kom. Disse troppene var prektig utstyrt; særlig vakte det min nysgjerrighet at de hadde noen berg av hvite bokser stablet opp på perrongen, påskrevet ordet «water». Jeg tenkte at dette var muligens et nytt ukjent sprengstoff, og ba i et fortrolig øyeblikk en av offiserene si meg hva det var. Det er vann, ferskt vann, drikkevann, «water», forklarte han meg; de hadde brakt det med seg fra England. Fattigslig betraktet jeg landskapet rundt meg som bruste under vårløsningen; kanskje hadde disse englenderne hørt om at det vitterlig fantes enkelte bekker og elver i landet vårt, men sammen med andre rykter som gikk i denne tiden var nok også dette blitt betraktet med sunn skepsis.

Disse døgnene på stasjonen var ikke uten lykke. Linerlene hoppet på den snøbare jorden utenfor vinduet mitt, og høyt over alt stod Romsdalshorn skinnende mot den blå aprildagen, med kveldens bleke rosenskjær over snøen, eller i gråblå gotikk mot stjernehimmelens rene kulde. Det blir en egen skjønnhet over naturen når man betrakter den mellom bombardementer, en høy visdom som er endog for uoppnåelig til å virke som en bebreidelse eller anklage overfor menneskenes triste mangel på format; i samværet mellom dette fjellet og meg hadde jeg således et pinlig inntrykk av at interessen var på min side.

En dag kom ordonanser susende på motorsykler, de første antydninger var i luften om at englenderne trakk seg tilbake i Gudbrandsdalen og at tyskerne muligens var her om ikke så lenge. Haslund stampet da fram fem og tyve lastebiler, og med en gudbrandsdøl henslengt oppe på hvert las (à 10 millioner kroner), satte karavanen seg i bevegelse. Utenfor Åndalsnes ble vi angrepet av fly som kastet små bomber og maskinskjøt langs veien. Haslund og jeg som var i forreste bil sprang inn i kjelleren på nærmeste hus; her lå det allerede en rekke engelske soldater med ansiktet presset ned i jordgulvet mens murpussen raslet ned på stålhjelmene deres hver gang huset ristet. Vi fant et vaskevannsfat av sink og la det over hodene våre.

Haslund var i det prektigste humør, idet han nettopp hadde hatt følgende tilfredsstillelse: På denne turen hadde han fått en nominell utnevnelse som «sekretær i Forsyningsdepartementet» for overhodet å være noe, og hadde ved sin skånselløse rekvireringsvirksomhet skapt respekt for denne stilling over hele Romsdalen. Nå skulle det hende at en byråsjef i Forsyningsdepartementet nettopp var kommet på disse kanter, og som alle andre måtte han gjøre rede for seg overfor de militære myndigheter. Alt gikk ypperlig inntil offiseren tilfeldigvis kom til å spørre ham: Kjenner De Haslund? Byråsjefen svarte med stor styrke: nei, han kjente ham ikke. Hans skjebne var beseglet, under skarp bevoktning ble den ulykkelige straks ført i arrest; tanken på dette fylte Haslund med en stille glede. Ut på morgenen kom vi til Molde, hvor vi bar kassene våre inn i kjelleren på konfeksjonsfabrikken. Hvor alt var vel ordnet i denne byen! Ivrige lotter og sykepleiersker sprang omkring, frivillige med armbind patruljerte i gatene, luftvernet holdt vakt og sirenene gikk hver gang fly nærmet seg. Noen dager etter var alt brent ned, uten et liv mellom ruinene. Senere når jeg hørte luftvernalarmen gå i andre små norske byer, følte jeg det som noe gripende og vemodig, det var det patetiske signalet om at nå skulle fornuftens spinkle verden gå under.

Når vi ikke hadde vakt i kjelleren, lå vi gjerne oppe i skogen. Det var alltid noe å se på: fly i angrep på krigsskip rett utenfor i den stille klare vårdagen, det var som en kamp mellom ørn og nise, bombemaskinen stupte ned og skipet jog til siden, stanset, skjøt fram igjen, og vass-søylene av bombene skjulte det nesten for øynene våre. Snart kom turen til oss på land, flyene gikk ned over skogen hvor vi lå, kastet brannbomber og skjøt med maskingevær på veier og stier; de var ute etter noe bestemt: i nabohuset her mellom trærne bodde den norske kongen. Byen ble bombet og tent i brann, på mangfoldige steder; flyene skjøt på enhver som prøvde å slokke. Så flammet alt, med den brennende kirken for siste gang kneisende opp over de små husenes ildebrann; ved dette synet av rødglødende rykende tilintetgjørelse overmannet følelsene en av våre gudbrandsdøler, og han tok sterkere i enn noengang før eller senere på turen: «Dettane var stusslig,» utbrøt han.

Engelskmennenes tilbaketog var nå en kjensgjerning, og vi skjønte at Sør-Norge foreløpig var oppgitt. Om natten skulle vi ta gullet ombord i en britisk krysser som også skulle bringe Kongen og regjeringen i sikkerhet. Vi begynte å bære de små trekassene ombord, det var lyst som dagen av flammehavet, overalt brente det. Trebryggen under føttene begynte å ta ild. Kapteinen på krysseren ropte at han kunne ikke vente lenger. Plutselig stupte to tyske fly ned over bryggen og skipet, og begynte å bombe. Krysseren kom seg unna; vi stod igjen på den brennende bryggen med omkring hundre millioner i gull; vi visste ikke hvor vi skulle finne regjeringen; det eneste sikre var at tyskerne nærmet seg.

III.

Gjennom flammehavet kjørte vi bilene ut av Molde; det eneste menneske vi så, var stedets politimester. Han hadde i sin tid hatt min far som lærer, og vi hadde i de første fredelige dagene av og til snakket sammen. Nå gikk han med voksdukstrekk over politimesterluen, med ildskjæret spillende i det blanke stoffet, han vandret en ensom runde i de brennende gatene mens han ettertenksom røkte sin snadde. Da jeg stanset for å si farvel til ham, slo han ut med hånden: «Her har ingen vennehånd syslet,» sa han stillferdig med et sitat fra sagaen og gikk videre mellom det som engang hadde vært hans by.

Noe av gullet hadde Haslund fått ombord på en liten lokalbåt, «Driva»; det var planen at den skulle gå rundt Hustadvika og møte oss på Gimnes, hvor vi skulle dra med resten av kassene på lastebiler. Om morgenen ble «Driva» bombet og styrmannen satte den på grunn, folkene sprang på land; i en time skjøt flyene på dem med maskingevær. En bankfunksjonær ble såret, en annen fikk et sjokk så han døde da han kom bort til oss om morgenen.

Gullet fra «Driva» og gullet fra lastebilene ble nå tatt ombord i fem fiskerskøyter som Haslund straks hadde på pletten. Han besluttet å dra nordover for å prøve å finne regjeringen. Vi var nå blitt et helt følge, foruten oss tredve soldater var det førti-femti sivile, mest regjeringsfunksjonærer. Vi ble fordelt ombord i de fem skøytene og ved midnattstid drog vi nordover.

Denne siste kvelden i Sør-Norge husker jeg som bleke trette ansikter i skumringen; soldater og offiserer snakket om demobilisering; var ikke alt slutt? Mange av dem hadde i ukevis slåss med rifler mot stridsvogner og bombefly; nå var den siste illusjon om hjelp utenfra drept i dem.

Det ble en langsom reise fra øy til øy; det var uavbrutt flyvirksomhet så vi gikk bare de få timene om natten da det var skumt; om dagen spredte vi skøytene rundt i vikene og alle hadde ordre om å holde seg skjult omkring i husene.

Her oppe var et slags ingenmannsland hvor folk betraktet fremmede med sterk mistenksomhet. Jeg husker en gammel handelsmann som hadde en uutryddelig tro på at vi var forkledde tyskere og forræderiske nordmenn. Med samtidig dempet og hatefull stemme bygde han opp grunnen til sin visshet for meg: Vi hadde tyskere med. Det var riktig at det var to emigranter ombord; vi prøvde alltid å holde dem borte fra folk, men de hadde ikke likt å ligge på gulvet i skolehuset med oss andre, og hadde derfor hatt den ypperlige innskytelse å gå ut på bygda og be om seng på gebrokkent norsk.

Han fortsatte: Offiseren deres kaller seg major Sunde; men major Sunde talte nettopp i radioen fra London. Jeg prøvde å forklare at det var to brødre som begge var majorer; han sa: Dere har tatt papirene og uniformen hans. Han fortsatte: Dere er så dumme også. Et kvinnfolk på en av skøytene som alltid holder seg med den tyskeren dere kaller major Sunde, sier at det er major Sunde i London hun er gift med.

Jeg ville si til ham at slik var det også, men han bare så på meg med underlig døde øyne som var utslokt for annet enn hån, og rodde bort. Flere på bryggen var enige med ham, at hadde de bare hatt våpen, skulle de ikke tålt slik tyskerpakk en time lenger iblant seg.

En morgen ved 3-tiden gikk vi i land på en øy like ved Trondheimsfjorden. Alle var kommet i land fra skøytene og brakt under tak; jeg stod i døren sammen med Haslund da et tysk fly strøk så lavt ned over skøytene og huset at vi skimtet flygernes ansikter rett ute i luften, mens de veldige mørke vingene tok alt og alle i sin faderfavn. Vi likte oss ikke. Denne øya tilhørte det tyske okkupasjonsområdet omkring Trondheim; når folk her ute skulle kjøpe varer drog de dit inn, det ble sagt at tyskerne hadde en av sine folk på telefonsentralen. Visste de om oss? De tyske troppene hadde nå besatt strøkene hvor gullskøytene hadde gått ut fra; også fra den kanten hadde de etter all sannsynlighet greie på oss. Hver time måtte vi ihvertfall regne med at jakten på oss begynte; og nå var det slutt med mulighetene for å reise bare noen mørke nattetimer; vi skulle over Frohavet med mange timer i klinkende dagslys.

Haslund holdt nå et lite krigsråd med major Sunde, sin svoger ingeniør Gleditsch som hadde assistert ham ved flere høve underveis, og meg. Her ble det bestemt at Gleditsch og jeg skulle gå ut til havs med den minste skøyten som var å få og søke i 24 timer etter et britisk krigsskip for å be om assistanse. De andre 5 skøytene skulle i skumringen kjøre ut til en liten øy og vente på oss der ute til neste midnatt. Kom vi ikke dit innen da, ville de gå uten oss.

Jeg fikk ordre om å ta av uniformen og kle meg som fisker, og i dongeriklær og sjøstøvler drog vi ut etter middag på en liten motorkutter. Ingen båt var gått til havs herfra de siste ukene; vi følte at hver kvartmil vi gikk utover hopet seg opp som et fellende indisium mot oss. Ved seks-tiden kom et tysk fly utover. Vi hadde garn på dekket og hadde tatt lukene av for å vise at vi ikke hadde noe å skjule; selv stod vi og var troverdige ved rekken. Flyet sirklet rundt oss og strøk tilbake igjen mot Trondheim. Øyene sank i synsranden bak oss og alt var bare hav. I samme impuls satte vi begge inn med arien fra Madame Butterfly om et skip i horisonten for om mulig pa denne måten å gande det fram. Det kom ikke. Rundt omkring var emaljeblank blekblå sjø og fugler som jog bortover. Det skumret og vi tok hver vår vakt. Det vi på hele turen var mer redd for enn for tyske fly var tyske u-båter, for de kunne, om galt skulle være, ta folk til fange. Denne mørknende sommernatten ute på storhavet hadde sine interessante virkemidler for den som stod ved rekken fortapt i slike tanker: Sjøfugler trakk sin periskopfure bortover sjøen, og en gang skjøt en hval opp et stykke borte. Ved midnatt var det nyheter i radioen fra England. Vi hørte da at englenderne hadde reist også fra Namsos; det betydde formodentlig at det ikke fantes et engelsk skip på disse kanter. Og hvis vi så et skip, behøvde det på ingen måte være engelsk. Vi oppga tanken på å signalere hvis vi så noe krigsfartøy (vi hadde med oss lommelykt for å kunne blunke S.O.S. og to flagg så vi kunne heise «N.C.»: øyeblikkelig hjelp). Vi bestemte oss for å gå straks inn til Sauøy, hvor de andre etter avtalen skulle være klokken fire denne morgenen. Da vi kom dit inn, var ingen skøyter kommet. Vi ventet til ut på dagen, og begynte å bli engstelige. Gullskøytene kunne være blitt bombet, det kunne også tenkes at tyskerne hadde slengt ned fallskjermstropper (et par dager etter ble øyene besatt med 250 tyske soldater). Vi fant ut at jeg fikk gå innover med en liten motorbåt og se etter dem, mens Gleditsch ble igjen med skøyten der ute hvis de andre skulle komme.

Noen timer etter fant jeg Haslund inne på øya, i en ny havn. Han hadde bestemt seg til å oppløse hele ekspedisjonen. Vi måtte regne med at tyskerne var nordover langs kysten, og vår chanse var å snike oss mest mulig ubemerket forbi dem. De fem skøytene med sivile og militære fikk greie seg nordover som de best kunne. Han hadde fått gullet låstet over på to nye ukjente skøyter og ville gå over Frohavet med færrest mulig ombord. På den første skøyten ble det, foruten mannskapet, Haslund og meg; på den andre Gleditsch med kona hans, Neni Haslund Gleditsch, og overrettssakfører Ording i Norges Bank.

Her på øya tok jeg farvel med mine Gudbrandsdalskamerater. Jeg var blitt dypt knyttet til dem; jeg avtalte med flere at vi skulle bli åtti år og sitte i solskinnet på grasvollen utenfor seteren min i Venabygd. Jeg traff dem ikke igjen nordpå; jeg tror de ble demobilisert denne kvelden. De hørte vel til i det Sør-Norge som nå var tapt, med åkrer og skoger mellom fortrolige dalsider. Tanken på å reise ut i dette uvettige lyshavet som lå foran oss, uten et holdepunkt eller et mål, måtte synes dem som en seilas utfor verdens ende.

Selv var jeg glad jeg fikk fortsette. I virkeligheten var vi på en merkelig lidenskapelig måte blitt knyttet til dette gullet, vi voktet på kassene under alle omlastingene og var nær dem ombord som en dyremor sine unger. Egentlig tror jeg ikke at det var skrevet ved min vugge at jeg skulle være med og passe en slik last, århundrers gnieraktig oppsamlede skatter, mangfoldige tonn av gullbarrer, gullkroner, gullfrancs og tunge Maria Theresia-daler. Men lasten vår hadde et eget hemmelig liv; det var noe av forutsetningen for et fritt Norge som lå ombord i skøytene våre, muligheten til å få kjøpe våpen, gjenreise hæren og en dag skure bort fra landet det slimet som de fremmedes seier hadde lagt over alt.

De to skøytene drog utover mot Sauøy hvor vi hentet Gleditsch. Her hadde jeg en del å betale, jeg hadde leid en motorbåt en hel dag og kjøpt forskjellige ting, men ingen ville høre tale om å ta imot penger fra oss som stod i regjeringens tjeneste. «Betal oss engang i et fritt Norge!» sa de til slutt da vi gikk ombord.

Så stakk vi til havs; vi ville gå utenskjærs langt nordenfor Rørvik, for vi visste ikke hvor langt tyskerne var kommet. Dessuten hørte vi at norsk torpedobåt «Laks» med tysk mannskap patruljerte innenfor, og selv så vi røyken av en damper som gikk innover mot Trondheim. I dette område var tyskerne herre på sjøen.

Vi kom over. Et par ganger ropte utkiken: Fly! og vi sprang nedenunder, tok livbeltene på og holdt oss skjult, mens vi ventet på at motordrønnet skulle gå forbi eller bomben skulle komme. Det var så blikk stille at vi også kunne tenke oss at flyet kunne gå ned på sjøen, og de tolv revolverne i Haslunds koffert var derfor delt mellom oss.

Fly var over oss også den neste dagen da vi gikk nordover mellom øyene; for sikkerhets skyld malte vi nytt kjenningsmerke på skøytesiden. Men de skjøt ikke på oss.

Først i fjordgapet et stykke utenfor Harstad hadde vi en slags forskrekkelse. Jeg satt nede i kahytten da Haslund vennlig ropte til meg at nå stakk en u-båt ned tyve meter foran baugen på oss. Den var kommet opp like før og dukket under da den fikk øye på skøyten. Skipperen vår søkte etter avtale øyeblikkelig mot land og i maskinen stod en av karene ferdig til å åpne bunnventilen hvis u-båten kom opp igjen» og ville undersøke oss. Vi hadde bestemt oss til å senke skøytene hvis noe sånt skulle skje.

Vi kom imidlertid uhindret til land, og fra nærmeste gård telefonerte vi til de sjømilitære myndigheter på Harstad og rapporterte hva vi hadde sett. En liten stund etter kom et fly utover og kastet ned raketter til en destroyer ute i fjorden; jageren begynte å skumme fram og tilbake, vi hørte noen dumpe undersjøiske drønn. Senere fikk vi vite at en tysk u-båt skulle vært senket der ute denne ettermiddagen, og tanken på at det kanskje var vår, hørte – ved siden av byråsjefen i Forsyningsdepartementet som ble arrestert på Åndalsnes for hans skyld – til Haslunds kjæreste drømmer; brakte jeg samtalen inn på disse ting, bød han meg straks en oliven.

Så fortsatte disse to fanteskøytene sin ferd nordover, vi stod på dekket og så hoa svømme med ærfuglungene sine langs rekken, og vi hadde kanskje vårt å tenke på; vi satt nede i den mørke kahytten og sprøytet boksemelk i kaffen omgitt av gull for femti millioner. Det ble kaldere, og en dag med snøbyger stod vi oppover Tromsøsundet. En vaktbåt med marineflagget kjørte opp på siden av oss, en gast stod ved maskingeværet med fingeren på avtrekkeren. Vi gjorde greie for oss, og gikk inn til land og kastet anker. Vi var framme hos regjeringen.

Neste dag kom Torp ombord på skøyten vår. Vi hadde fortalt ham hvor høyt vi satte de to skipperne våre som dag og natt hadde levd for denne oppgaven å få lasten fram, og han sa at han ville anbefale dem begge til Kongens fortjenstmedalje i gull når krigen var forbi. Han holdt en liten tale for dem nede i kahytten og takket dem, og de reiste seg høytidelig og svarte: Alt for Norge.

Gullets nærvær i Tromsø måtte holdes så vidt mulig hemmelig, og det var uønskelig at nye folk skulle blandes opp i ekspedisjonen. Haslund – med meg som hans håndgangne mann – skulle fremdeles ha ansvaret for gullet mens vi lå i Tromsø, og vi skulle også være med å få det i sikkerhet ut av landet. Vi flyttet foreløpig alt over på én skøyte, og når vi om kvelden kløv opp i de høyfylte køyene våre for å bli bitt av loppene, var det med vissheten at det nå var jamt hundre millioner som var i vår varetekt.

Vår drøm på dette tidspunkt var å rekvirere en ishavsskøyte, få et par maskingeværer ombord og stikke over Nord-Atlanteren med gullet til New York, og være ferdig med det. Men da en engelsk krysser var i nærheten ble det til at vi skulle ta lasten over til London som en mellomstasjon.

En norsk major i Tromsø som visste at jeg selvannen skulle ombord på en britisk krysser med 6 millioner pund i gull, mente at det ville virke forbausende om det var som menig soldat eller ennå verre: som norsk dikter, at jeg kom entrende opp fra en fiskeskøyte med en såpass rund sum mellom hendene. Han utnevnte meg derfor til fenrik den siste kvelden på Grand Hotel, Tromsø – og noe senere på natten til løytnant. Ved ett-tiden måtte jeg dessverre bryte opp.

Men allerede den første natten ombord, mens jeg satt med mine britiske offisersbrødre ved en whisky og soda før vi i fellesskap skulle begynne å telle kassene, merket jeg at jeg i sørgelig grad ennå besatt sivilistens fredsommelige sinn. Vi snakket om tyskernes grusomheter i Narvik-området, og en sa ettertenksomt: «Det finnes bare én god tysker, og det er en død tysker.» Interessert utbrøt jeg: «Mener De Stresemann?» Man brakte høflig samtalen hen på noe annet.

Sjefens salong ombord var nesten yndefull med storblomtret trekk over de dype stolene, men de tandre, eplegrønne jernveggene var gjennomhullet og revet opp etter et ferskt bombardement. To ganger ble vi bombet før vi gikk fra Nord-Norge, men det nærmeste nedslaget var omkring tyve meter borte. Da vi strømmet opp på dekket, i det øyeblikket flyene hadde kastet sine siste bomber og drog av gårde, ilte mannskapet til båtene og begynte å slenge opp alle de døde fiskene som fløt opp i vannskorpen etter eksplosjonen. Langs rekken stod hundrevis av gaster som utbrakte begeistrede hurraer hver gang en særlig stor torsk ble kastet i været. Det var faktisk som de henrykt betraktet dette som bombingens egentlige mening.

Noen dager etter var vi i en engelsk havn. Her møtte det opp en representant fra Bank of England, som reiste sammen med Haslund og meg til London; to stålvogner med gullet ble bevoktet av detektiver fra Scotland Yard.

Da vi kom til Paddington, leverte vi to nordmenn billettene våre fra oss til kontrolløren og gikk videre, men hva ble det av vår engelske venn? Han ble holdt tilbake ved utgangen, det viste seg at han hadde bare et papir stemplet og undertegnet av Bank of England om at han hadde fri reise, men kontrolløren mente at han skulle ha innløst en billett med dette papiret. Dette trettet de om, inntil jernbanefunksjonæren ble utålmodig og lot ham vente til hele strømmen av reisende var gått ut av perrongen. Representanten fra Bank of England stod og trippet forbitret mens han holdt i hånden sitt papir med dets latterlige underskrift, og stirret lengselsfullt etter stålvognene hvor han nå hadde ansvaret for mottagelsen av 6 millioner pund Sterling. Som sistemann travet han sammen med kontrolløren til stasjonsmesterens kontor, hvor han i over en halv time måtte stå til rette for sin forbausende mangel på omtenksomhet.

Mens vi gikk og ventet på ham, sa vi til hverandre den setningen som vi så ofte hadde hørt under felttoget i Norge og hvis mystikk vi faktisk bøyde oss for: «Det er slike ting,» sa vi, «som gjør at engelskmennene vinner krigen.»

I et møte i den norske legasjon neste dag ble det bestemt at Haslund og jeg skulle fortsette med gullet til New York ombord på en norsk lastebåt. Etter noen timers betenkningstid ba jeg om å få reise tilbake til Norge. Jeg hadde fått den store lengselen etter øyer og hav hjemme, etter hoa, og kameratene i Alta Bataljon som sloss i fjellene ved Narvik.

Så kom 7. juni med meldingen om at krigen i Nord-Norge foreløpig var slutt og at regjeringen var reist av landet. Jeg visste nok at jeg engang kom tilbake til et fritt Norge, men først ville det bli andre kamper, og først skulle vi komme til å lengte som ingen andre nordmenn har gjort.

Om Flagget

Flagget inneholder størsteparten av Nordahl Griegs prosa fra 2. verdenskrig. Mange av reportasjene ble fremført som radiotaler og trykt i informasjonsavisen til den norske eksilregjeringen i London, Norsk Tidend. En del prosatekster ble også trykt i motstandsbevegelsens illegale aviser i Norge.

Grieg var i denne perioden ansatt som dikter og journalist av den norske eksilregjeringen, samtidig som han mottok militær trening og oppnådde kapteins grad i den norske hæren.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

1. utgave, 1945 (nb.no)

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook