Flagget

av Nordahl Grieg

I KONVOI OVER NORD-ATLANTEREN

Våren 1941.



I.

Første dagen ombord, før vi stakk ut i Nord-Atlanteren fra en vest-engelsk havn, hadde vi livbåtøvelser. Det var en eiendommelig opplevelse. Jeg var i styrmannens båt; roturen vi gjorde, varte kanskje fem minutter. De ordene denne leende unge mannen brukte, dagen før vi skulle ut i faresonen, for å egge oss ved årene, ga et inntrykk av at vi satt i en gul skjekte på en fredelig norsk fjord, og at mange, mange år var gått og krigen føltes så uvedkommende og fjern at det gikk an å spøke med den: «Heng i karer,» ropte styrmannen, «vi ser land! Å, hold ut!» Under lignende tilrop rodde vi én gang rundt skipet.

Samme kveld så jeg ham, lyslugget under stålhjelmen, stå på broen og skyte på et tysk bombefly med maskingevær. Det var usiktbart og flyene gikk ganske høyt, men av og til durte en mørk skygge lavt over hodene våre. Da sendte han en serie med selvlysende glødende prosjektiler opp i skodden. «Det er hyggelig å ha redskap,» forklarte han. Han ga nærmest inntrykk av å kjøre en winch eller foreta annet normalt skipsarbeid. Skipperen stod ved siden av, barhodet, med hendene i regnfrakkelommene, og betraktet ham interessert, med faderlig velvilje.

I grålysningen lettet vi anker og stod utover, for – med kapteinens ord – «å møte konvoien ute på jordet». Snart var skipene ordnet i rad og rekke, og med langsom fart begynte vi reisen over havet.

En åtte dagers tid skulle vi nå være i et farvann hvor meget kan hende og meget er hendt.

Hele dagen stod det vakt ved den store gulmalte kanonen på poopen. Vi kledde oss ikke av om natten. Rormannen og utkiken hadde livbelter på; selv gikk jeg til stadighet med svulmende blå dun bundet om brystet, som en slags ærfugl. Kapteinen og styrmennene hadde svømmevester som de bar uoppustede og elegante under jakken; når de satte seg ned for å spise, stakk et gummirør med forniklet tut gjerne opp langs skulderen; de virket da et øyeblikk som pasienter med halskreft som skulle ernæres kunstig med slange.

Vi var godt beskyttet, med åtte krigsfartøyer – destroyere, korvetter og armerte trålere. Hver dag i den første uken hadde vi en flygebåt over oss. Natten var den usikre tiden. Ubåtene kunne snike seg inn på oss aktenfra i mørket.

Hvordan artet livet seg ombord på denne norske båten disse kveldene og nettene i faresonen?

Jeg var inne etter kveldsmaten i en av lugarene på matrossiden. Det stod en mann og malte. Det var et ganske stort billede han holdt på med. Det forestilte en elg. Det var malt med stor livfullhet; den stod og fnyste mot en blodrød bakgrunn. Han hadde en rekke lerreter under køyen. Lugarkameraten hans som lå og røkte, jumpet ned og halte dem fram. Det var hvite passasjerbåter i blå sjø mot grønne palmeøyer, og kvinneskikkelser malt med kyske sølvgrå farger. Men for øyeblikket var det ham maktpåliggende å få uttrykt noe han hadde usagt om denne elgen.

Bortsett fra at han hadde løst sitt personlige problem om selvvirksomhet, hadde denne mannen mer enn noen annen bidradd til å sysselsette tankene for alle på båten. Han hadde nemlig brakt katten ombord; den var nå hele mannskapets felleseie. På forhånd var her en hund, ovenikjøpet skipperens. Alt lå således til rette for fengslende konflikter.

Hunden var en elghund hjemmefra; når den hørte barnestemmer i radio, våknet visstnok fjerne minner til liv, den sprang da opp for å leke. Ellers hadde den fra morgen til kveld alle potene fulle med sine gjøremål; opprørt i sin sjels innerste over at måkene satte seg på mastetoppen, måtte den springe etter disse frekke; den måtte ligge flat langs dekket for å skremme bort destroyerne som på en irriterende måte la seg bort i dens personlige vakthold; den måtte knurre hevngjerrig til enkelte matroser som muligens i skjulte øyeblikk hadde smekket den over snuten med skarpe sydvester når den hadde gjødd etter dem. Enn videre var det dens tunge plikt med mellemrom å springe akterover for å tukte katten.

Katten var mager, gul, med et bitte lite hode som minnet om en utsugd sild. Det var en havnekatt, en krigskatt. Elgmaleren hadde sett den en dag mellom ruinene i en engelsk havneby, den fulgte trofast etter ham. Det var blitt luftangrep, og da han to timer senere kom ut fra et beskyttelsesrom stod katten og ventet på ham. Han tok da katten ombord. Alle akterut holdt av den; den sprang inn koøynene og ned i køyen til dem og lå og malte.

I ny og ne savnet den en mannlig katt, og gav klagende uttrykk for det. Dens venn, maleren, hadde forgjeves prøvd i England å finne en katt som kunne holde den med selskap; «men vent bare», sa han med fanatisme til mig, «når vi kommer til New York skal jeg skaffe henne riktig en amerikaner …»

Når hunden kom styrtende, fast bestemt på oppgjør, hendte det at katten jumpet opp på poopen og iakttok sin fiende med vaktsom hatefullhet, til hunden ble trett av å gjø og vendte seirende tilbake. Men som regel fløy den rakt i synet på hunden og drev den vill og fresende på flukt. Da jublet mannskapet, da ble katten en idrettshelt, en uovertreffelig Birger Ruud som de hyllet ved hjemkomsten. Ved slike høve ble det ymtet om at katten utelukkende ernærte seg ved rått kjøtt. Den nektet å drikke boksemelk, for ikke å miste noe av villskapen.

I lugaren ved siden av elgmaleren var det en ung lettmatros. Han hadde stått lenge ombord i skipet og hadde derfor mange slags prydelser over køyen, et silketeppe med en brodert gul tiger fra Japan og en ullmatte med liggende kameler fra Suez og en pike fra Sandefjord, kunstferdig innrammet i et rødt hjerte. Han satt og leste, det var en velbrukt bok, som merkelig nok engang hadde tilhørt Anthon B. Nilsen: «Lærebok i Spansk for Begynnere» av Kristoffer Nyrop. Den var oppslått på side 49. Jeg leste: «Dá muchas expresiones a tu hermana» osv. I oversettelse: «Hils din søster mange ganger og si henne at hun skylder meg en vals på det første ball hvor vi møtes.

– Jeg skal ikke unnlate å gjøre det.

– God natt, min herre, sov vel!»

Den unge spansk-studerende var så snill å vise meg bunker av sine amatørfotografier, de var fra eksotiske steder iblandet med billeder fra en sykkeltur til Numedal. Som en underlig sang med et evig tilbakevendende gripende omkved hørte jeg ham forklare:

«Det er fra Curaçao, det er fra Yokohama, det er hjemmefra, det er fra Abardan, det er fra Sydney, det er fra Swansea, det er hjemmefra, det er fra Capetown, det er fra Suez, det er fra Gibraltar, det er hjemmefra …»

Kameraten hans i denne dobbelt-lugaren var en matros fra Haugesund, i 30-årene. Han lå ubevegelig på ryggen og så opp i taket. På skottet var det et billede av ham selv og kona hans, tatt ombord på et skip. Han vendte seg mot meg: «Det er tatt i Rouen. Jeg var båts ombord der. Jeg fikk ha kona med i tre måneder. Jeg kom fra den båten da jeg mønstret på her. Det var greie folk.»

«Ble den torpedert,» spurte jeg.

Han rystet på hodet. «E ble skjøten,» utbrøt han. Han viste meg nå såret, et blodig friskt arr som med et nett av sting dekket hele venstre skulderen. Et tysk fly – det største han hadde sett i sitt liv – med åtte mitraljøser og to maskinkanoner, hadde angrepet skipet. Han sprang nettopp opp leideren til steinhuset på broen da han ble truffet. Så svimte han av. Men gunneren ombord, en kanadier – å det var en modig mann – han ble stående ved maskingeværet og drev på aldeles udekket; til sist skjøt han flyet ned. Selv kom han hit direkte fra hospitalet. At han hadde vært såret hadde han ikke nevnt til noen før nå.

I de andre lugarene spilte de grammofon, røkte eller leste. På skottene hang alltid billeder av de hjemme; ikke så sjelden hadde fotografiet av en liten norsk unge som stod i snøen eller ved en havegrind, et firmastempel fra uventede byer, Curaçao eller Sydney. Det var amatørbilleder som var forstørret. Faren kunne ikke komme hjem, men barnet ble nærere for ham ved å bli forstørret, ja det vokste nesten for ham i denne tiden da han ikke skulle få se det vokse.

Det verste stedet ombord på et skip i faresonen er vel maskinen og dørken. De der nede har så mange leidere å springe opp, de ser ikke noe, de står halvnakne i varmen, om det er isnende uvær utenfor. Jeg var nede i det hvitmalte majestetiske maskinrommet hvor glinsende stempler arbeidet i den stille oljete luften. Siden motormannen var fra Bergen, spurte jeg ham rett ut hva han syntes om å gå på Nord-Atlanteren i denne tiden. Han gikk ikke inn på spørsmålet – hver ting til sin tid – men svarte på sørgmodig laksevågsk: «Det er blitt greiere på mange måter nå under krigen. Eg kan for eksempel røke det eg vil her i maskinen. Hvis eg det gjør, er det ingen som skal ha sagt nokke.»

Jeg gikk opp på dekk igjen og forover. Det var stummende mørkt. Gatene i London ved nattetid er et lyshav sammenlignet med et skip i Nord-Atlanteren. Ikke det svakeste lys får vises.

I gangen på midtskipet traff jeg styrmann: «Dette blir spennende dager,» sa han. Jeg så forbauset på ham over at han var så meddelsom. «Ja, åssen det går i Egypt,» forklarte han.

Inne fra tredjestyrmanns lugar kom fiolinspill. Han øvde seg etter et selvundervisningssystem. Han holdt på å lære seg den sjette stillingen i fiolinhalsen.

Døren til stuertens lugar stod åpen. Han satt from og sakesløs på en stol med håndkle rundt halsen og ble klippet av byssegutten. Det hadde vært det ene med det andre mens de lå under land; tiden var inne til å pynte seg.

Oppe på broen kom jeg i snakk med annenstyrmann. Vi snakket om somrene hjemme. Engang hadde han vært med kona på motorbåttur nedover svenske kysten. Til middag hadde de fisk som de hadde trukket selv, godt smør og nye poteter. Vi begynte å snakke om Sverige. «Sverige liker jeg godt,» sa annenstyrmann grublende. «Da vi kom til Strømstad lå det langs bryggen – og den var like lang som skipet her – tett i tett med norske motorskjekter med norsk flagg. Sverige var et fint land å reise i.»

Kapteinen kom et slag ut på broen. I åtte dager var køyen hans urørt. Han stod gjerne ved siden av styrehuset eller i bestikklugaren. Ofte fant en ham nede hos seg selv, med en bok i en skinnstol, eller han spilte sjakk. Han var alltid vennlig og rolig. Det var som han hadde overordentlig god tid, siden han slapp å sove. Han hadde overvåket at dette skipet ble bygd, og stått ombord på det siden da. Andre kunne mønstre av og få en hvil i land; aldri han. Han hadde ansvar for skipet; han hadde ikke noe imot å komme hjem med det.

«Erfaringen viser,» sa han en kveld ombord, «at torpederte skip blir ofte forlatt før det er nødvendig. Det er dumt. Kanskje kan skipet berges, ihvertfall kan man bli ombord en stund, spise, røke, hygge seg. I livbåtene får man det ikke … så komfortabelt.»

Telegrafisten kom ut på broen med en melding. Det var ikke fritt for tyske ubåter vestover. Nåja, det var ikke noe å gjøre med det.

Den unge lettmatrosen som leste spansk, kom opp på broen for å ta sin rortørn. Kameraten hans gikk ut fra styrehuset og fant annenstyrmann i mørket: «Rett som ho går.»

«Javel, rett som ho går.»

Inne bak den mannshøye betongmuren så jeg lettmatrosens ansikt i det svake skjæret av kompasset. Hva tenkte han på? Kanskje øvde han seg på sine spanske setninger som han nettopp kom fra; kanskje konverserte han med den ukjente fienden som lå et steds ute i sjøen og ventet på oss.

«Buenos noches, señor, duerme bien.»

«God natt min herre, sov godt.»



II.

Fjerde kvelden i sjøen da vi satt ved kveldsmaten, braket det i skutesiden med smell som fikk skottet til å riste. Skipperen klarte den oppgaven som var ventet av ham, nemlig med sindighet å tygge ferdig det stykket med røkepølse som han hadde i munnen, og samtidig forsvinne opp leideren til broen med den største hurtighet.

Et stykke fra oss på babord hadde tre destroyere lagt seg i ring, den fjerde jog inn i sirkelen og kastet dypvannsbomber, vi så vannsøylen stå til værs og en liten stund etter kom smellene. De tre krigsskipene lå lyttende og speidende, og så kom plutselig bleke hurtige signalglimt fra dem. Arbeidet var gjort, det var en ubåt mindre. Destroyerne jog tilbake igjen på plass gjennom det svartnende havet med baugen begravet i skum; solskinnet skrånet fra vesthimmelens iskalde blå mellom fiolette skybanker.

Neste kveld smalt det igjen, det betydde vel at en ny ubåt var blitt sporet opp og ødelagt. Morgenen etter var det en flygebåt på ferde, så langt ute i horisonten at den lignet en svevende blyant; med ett stupte den ned og slapp en bombe. Den kretset lavt over stedet, og så kom morseblinkene til lederskipet. Vi tydet dem slik at dette var den tredje.

Et sted hvor det alltid var godt å være ombord var radiotelegrafistens rom. Det var, likesom styrehuset og bestikklugaren, innebygd med ekstra vegger og tak av jernbetong; i denne vindusløse hulen satt «gnisten» i blå lusekofte under den grønne arbeidslampen, alltid vennlig og ettertenksom, med pipa i munnen og den røde boksen med prins Albert-tobakk innenfor rekkevidde.

Undertiden hørte vi på kortbølgesendingen fra Berlin. Nyhetene ble innledet med en rekke dobbeltslag på en klokke; hvert klemt skulle symbolisere et senket skip. Ideen var tatt fra Lloyd’s i London, hvor et fartøy som blir strøket av registeret, markeres ved et slag på klokken i hallen. Selve den tyske propaganda-idéen skulle man tro var fortreffelig: å la dødsklokkene for de tapte skipene kime utover havet, for å høres i nattemørket på andre skip i samme farlige farvann, som et varsel om uunngåelig skjebne, for å knekke motet og viljen. Men bare den kjensgjerning at radiotelegrafisten, filosofisk røkende sin pipe, overhodet skrudde på radioen for å finne sendingen, viste hvor fåfengt den tyske tanken var. Hans egen milde ro forvandlet terrorklokken til noe melodramatisk og hysterisk; det var ikke i dette språket man talte til ham. Jo flere klokkeslag – en natt var det 22 – desto sterkere ble følelsen av det barnaktige ved skremselen. Det ble et slags møte mellom to menn – han i Berlin som i triumferende opphisselse dengte på bjellen, og han ombord på det norske skipet som interessert og hoderystende studerte sin motstander. Når han slo radioen av, var han blitt styrket til striden. Han likte ikke bråkende folk.

Mest hørte vi selvsagt på de norske nyhetssendingene fra Boston. Stemmene var godt likt; menneskene bak dem ble omfattet med den livligste interesse. Damen som leste nyhetene virket i denne kvinneløse verdenen som en forbausende gjest; det var som et selsomt besøk ombord av noe de ikke ventet ennå, kone, datter, mor.

Når «Ja, vi elsker» til slutt ble spilt, reiste vi oss. Aldri har jeg hørt denne sangen mer bevegende enn i dette halvmørke radiorommet i Nord-Atlanterens slingring. Den ga ikke bare billedet av den landkjenningen vi alltid tenker på; vi stod ved selve den rene strie kilden til sangen, slik som Nordraak og Bjørnson skapte den, i deres løfte om å kjempe for friheten.

Ellers tror jeg at ombord på norske skip vil de helst slippe store følelser, ihvertfall store ord. Offervilje og heltemot, nei. Jeg har måttet tenke på en scene i den beste sjøromanen som er skrevet, «Taifun» av Joseph Conrad. En matros har stått ved rattet i den ville forferdende stormen uten avløsning i fire og tyve timer og lenger; han har slikt tak på båten at skipperen gjerne vil han skal fortsette. Han spør da den bleke sammenbitte mannen som ikke har sagt et ord så lenge han har stått der, om han klarer mer. «Ja,» skriker mannen, «hvis ingen snakker til meg.»

Stumme gjør sjøfolkene sitt arbeid. Det de vil ha er best mulig beskyttelse, best mulige kår under deres harde, farefulle liv. «Gi oss redskap, så skal jobben bli gjort.» De vet mer enn noen andre at jobben gjøres; de har stått og står i første kamplinje mot nazismen, mot den gjærende råttenskapen av brutalitet og avmektighet som avler nye kriger hvert tyvende år.

*

Så kom den dagen vi var ferdig med konvoien. Skipperen var sjeleglad da vi styrte av gårde for oss selv, mens skipene spredtes over havet. Å måtte gå i stummende mørke eller ennå verre: i tåke, med vissheten om at det vrimlet av usynlige skip forut, akter, på babord og styrbord, grep rystende inn i hans idéer om sjømannsmessig forsvarlighet. Å bli torpedert i ensomhet ville han betrakte som en krigsulykke; men en kollisjon i konvoi en elendighet som berørte ham langt dypere personlig.

Vi drev med å siksake noen dager. Vi begynte å kle av oss om natten; snart holdt vi rak kurs. Vi var i trygge farvann, og dagene ble lange.

Vi møtte av og til konvoier østover, med master og rykende skorsteiner mot den grå havluften lignet de mørke industribyer på flytning; et slagskip raget som et Eiffeltårn opp over fabrikkene.

Noen ganger ble vi stanset av krigsskip: Hvem var vi? Vi heiste kjenningssignalene, og skipet blinket: W A Y, god tur, og vi svarte O V F, takk for det.

Gjennom nordlysbølger og snøstorm og stille morildnetter var vi nå kommet langt vestover; vi hørte ikke lenger Boston på kvelden, men på blanke ettermiddagen, og «gnisten» satt ikke lenger og røkte i lusekofte, men i singlet. Plutselig var vi ute i Golfstrømmen, en blå sommer strøk mildt omkring skipet, brun Florida-tang drev forbi skutesiden, loggen var tung å dra inn. Små maneter, «portugisere» eller «bidevindseilere» styrte av gårde med sitt halvmåneformede hvite seil; de lignet fallskjermtropper fra en alvekrig i drift på havet. Overalt på dekket sprang det opp kleliner, hvor det dinglet vakkert nyvaskede underbenklær, lysende i solen. Vi nærmet oss land.

En morgen var jeg oppe ved firetiden for å være på dekk når den amerikanske kysten steg opp av havet, og ut på formiddagen så jeg måkene – som vi endeløst lenge hadde sett mot det øde rommet – kaste sine store glidende skygger, som blaff av mørke, mot murflatene av Manhattans skyskrapere.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Flagget

Flagget inneholder størsteparten av Nordahl Griegs prosa fra 2. verdenskrig. Mange av reportasjene ble fremført som radiotaler og trykt i informasjonsavisen til den norske eksilregjeringen i London, Norsk Tidend. En del prosatekster ble også trykt i motstandsbevegelsens illegale aviser i Norge.

Grieg var i denne perioden ansatt som dikter og journalist av den norske eksilregjeringen, samtidig som han mottok militær trening og oppnådde kapteins grad i den norske hæren.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.