Flagget

av Nordahl Grieg

MED KYSTKOMMANDOENS KAMPFLY

22.–23. april 1942.

Det hendte ofte i den tiden da jeg var sammen med de norske jagerflygerne at de så med utålmodig misunnelse på de engelske kameratene som strøk utover havet i sine bombemaskiner for å gå til angrep på tyskerne i Europa. Når de kom tilbake, var flyene ofte skrammet etter kamp.

De unge nordmennene var syke etter å få være med der ute hvor det skjedde noe; på fridagene sine tagg de om en plass ombord, som ekstra maskingeværskytter.

De fikk alltid avslag.

De var for verdifulle, for kostbare liv. Vårt folk har satt store summer inn på hver enkelt av disse guttene; få vitenskapsmenn som for forskningens skyld har dradd fra universitet til universitet i utlandet, har i hele sitt liv kunnet bruke så mange penger på sin utdannelse som våre jagerflygere i løpet av ett år. Skolemateriellet er så dyrt. Vi andre har brukket en griffel, skrevet ut et par skolehefter, kjøpt noen lærebøker. Men flygernes skolemateriell er kostbare maskiner som kjøres i filler, uten noen som helst sorg, fordi det er prisen på å lære seg selvstendighet og dristighet.

Disse mennene har ikke rett til å ta uvedkommende chanser, de må vie seg utelukkende til sin dyrekjøpte spesialitets risiko. Derimot var det en mulighet for at jeg – i hvis militære utdannelse overordentlig rimelige beløp er investert – kunne få bli med på en tur. Etter meget slit fikk jeg tillatelse. Jeg var med kystkommandoens fly.

Denne avdelingen av den britiske luftstyrken har to ansikter; ett mot vest, mot Atlanterhavet; ett østover mot fiendtlig skipsfart langs tysk-okkupert Europa, med speiding, bombing, torpedering, mineutlegging.

Tidligere hadde jeg vært på en fjorten timers patrulje med en Sunderland flygebåt utover Atlanterhavet; denne gangen bar det østover. Hvor vi var og hvilken oppgave vi hadde, kan jeg ikke fortelle om.

Jeg kan bare prøve å gi et glimt av den verdenen som lever bak de knappe kommunikéene. Jeg synes jeg kan lese meldingene på en ny måte. Jeg kan se dem som menns ansikter.

*

En dag meldte jeg meg ved en av kystkommandoens stasjoner, en aerodrom med flere tusen mann. Den wingcommanderen som jeg særlig skulle oppsøke, var visstnok ikke til stede. Jeg satt da og ventet noen dager i en stol inne i messen, fra morgen til kveld; jeg var redd for at mitt navn skulle ropes opp i høyttaleren og at jeg skulle gå glipp av noe, hvis jeg gikk ut.

Flygerne satt i dype skinnstoler bak en avis, småsov litt, spilte kanskje et spill hvor de skjøv noen halvpennier bortover et bord og merket points med et krittstykke. Snart var de mange, snart få, de gikk og kom stille, med et vennlig nikk eller et par ord. Om kvelden satt de og pratet dempet en liten stund med et ølkrus ved siden av seg på gulvet. Det var ikke noe tegn på at de fløy; de kom aldri i flygeutstyr, bar aldri et vær med seg inn av ting som var skjedd.

Det værelset hvor jeg sov, var ellers bebodd av en flyger, som nå var på kursus. Han hadde et bitte lite sølvkrusifiks over sengen; ham syntes jeg at jeg kjente best.

De andre var så fjerne; det var liksom ingen opplagt sammenheng mellom dem og bombemaskinene som drønnet dag og natt oppe i himmelen og som suste, lik hvinet av et sagblad, over taket. Men en kveld fikk jeg beskjed om å holde meg klar, og siden skjønte jeg alle ting bedre.

*

Jeg ble purret utpå natten og famlet meg ut i det svarte vårmørket.

Vi fikk rigget på oss seletøyet til fallskjermen; selve skjermen, rullet sammen til en hard pute, tok vi med i hånden, ferdig til å hektes på. Utenpå hadde vi svømmevesten med en liten flaske med komprimert luft, som vi skulle knuse om vi kom i sjøén.

Vi kløv opp i en lastebil og kjørte utover aerodromen. Vi gikk ombord i flyet, en svær bombemaskin, og ventet på startminuttet med drønnende motorer. Så jog vi bortover og var luftbåret. Over en blå skybanke stod en gul, klar himmelstripe med nymånen og en stjerne i. Det begynte å lysne, og med dagen kom tåken. Den røde disete solen ble til en blek lysskive som videt seg ut i blaffet og skrumpet sammen til et matt lite sølvspeil, som forsvant.

Jeg satt ved siden av føreren på annenflygerens plass. Han var hollender, bred og kraftig, i pjekkert og hvit genser. Jeg tenkte det er et slektskap mellom oss og hollenderne; begge er vi hjemmekjære og verdensomseilende; i sjømannsstuene i våre land er det svibel i vinduet og seilskute i flaske på veggen. Begge er små nasjoner som har gitt noe til verden som åndsmakt, og vi er frihetselskende. Hadde vi diker, skulle vi også i ny og ne sloppet inn havet istedenfor fienden. Deres folk har et godt valgspråk, velegnet for denne tiden: je maintiendrai, jeg holder ut.

Det er mange nasjoner under våpen i dag i Storbritannia, og hver mann bærer med seg sitt lands skjebne: fangeleirer i Holland, gisselmord i Frankrike, tortur i Norge, massakrer i Polen og Tsjekkoslovakia. Alle sammen har vi av tyskerne lært en ny slags geografi, den er brent inn i oss. Vi kan vår lekse.

På pjekkerten hadde flygeren sitt emblem, en fabelfugl, en krysning mellom en albatross og en svane. Med hollandsk ulyst til å ta for sterkt i kaller de denne gylne kjempefuglen for en finke. Det er tegnet på den ferdigutdannede kampflyger: «han har fått sin finke,» sier de.

I tåkeslør drev regnet mot flyet. Jeg gikk rundt og så meg om. Forut i snuten hadde navigatøren sitt lille elegante arbeidsrom. I en miniatyrskinnstol satt han ved et baby-bord og utførte sine beregninger; alt var av glass, taket, veggene, ja endog gulvet. Når han så ned, kjørtes sjøen og skyene som en endeløs film for hans øyne.

Bak føreren satt radiotelegrafisten. Når de snakket sammen, var det som metallstykker sprang ut av munnen deres; i motorlarmen var dette alt som var igjen av den menneskelige stemme.

Navigatøren kom opp og tok min plass ved siden av føreren. Vi var framme ved operasjonsfeltet. Sammen med radioskytteren gikk jeg akter inn i den store kabinen, til maskingeværene. På gulvet stod to gule skrin som kakebommer fylt med hjortebakkels. Det var brevduer. Om ulykken var ute og flyet gikk i sjøen, ville duene muligens komme seg ut og fly hjem til dueslaget så signalklokken kimte.

Helt akterut i kabinen kunne jeg se to ben; men når jeg stod og så ut glasskuppelen over min plass – sekstanthvelvingen hvor observasjoner blir tatt særlig om natten – kunne jeg se overkroppen til akterskytteren. Han satt i sitt roterende glasstårn, fjernt fra alle oss andre, alene med sine maskingeværer og himmelrommet.

Forut skimtet jeg ryggen til navigatøren, og et glimt av flygeren. Han hadde sin oppgave som jeg ikke kjente til. Selv ble jeg her i kabinen, dette rare tørkeloftet som den rå morgenen strøk igjennom, og stirret etter tyske jagerfly som ikke kom, med et maskingevær ved albuen og en due som kurret, ved foten.

*

Det klarnet på tilbaketuren. Vi fløy over skyene, hvite endeløse snøvidder i påskesol, med blå søkk ned til dalene.

I dag gikk tyskere på Jøklen og under Hallingskarven. Hvor glad og stolt vi var engang over å vise landet vårt fram til utlendinger. Etter et par års besøk av tyskerne er det eneste synet av norsk landskap som vi unner dem, blitt det glimtet av fjell og hav som kan gjenspeiles i to brustne øyne.

Vi er ikke lykkelige ved å ha blitt slik; og ofte kan vi med ærlig vilje tenke på Tysklands skjebne etter nederlaget – hvordan den må bli, så ikke verden skal forgiftes av hat og hevn. I mellomtiden skjøter tyskerne på sitt styre over Europa med tortur. Var det ikke på tide at ikke bare vi, men også tyskerne, tenkte litt på deres sjels frelse?

Radiotelegrafisten rakte nå rundt en grå blikkboks til hver av oss. Inni var en grønn termosflaske med varm te, noe niste og det største under av alt: en appelsin. Man må så å si være mannskap i et bombefly for å få en appelsin i dag. Den var for sjelden til å kunne spises.

Flygeren koplet over til selvstyrer, vi satt i solsteiken som mot en hyttevegg; vi kunne ikke snakke sammen, men var henvist til vennlig mimikk. Vi kjørte ut av skyene, under oss var stille knallblå sjø. Det var som en påskereise fra fjellet ned til vår ved fjorden. Snart så vi egne konvoier, med hvite drager rett til værs.

Vi fløy innover land mot flygeplassen. Det var syv-åtte bombemaskiner i luften, som skulle lande før oss; de kom også fra langferd. Vi gikk inn i køen; så var vi framme.

*

Tolv timer senere gikk vi igjen ut. På ny skulle vi det som med det ene ordet kalles: over. Jeg var glad ved å få en chanse til, men ikke så glad som første gangen. Langs det fiendebesatte landet hadde jeg hatt høve til å fundere på hva Messerschmitt-jagere susende til angrep måtte bety. Etter dette sekundets hemmelige overvinnelse ved å motta innbydelsen, forstod jeg i ydmykhet det som kreves av flygerne når de dag som natt, uke etter uke, måned etter måned, må gå ut til en uviss skjebne.

Vi gikk opp midt på natten. På begge sider ute i mørket glødet den røde ringen av ekshausten fram under motordekslenes svarte stålhjelmer. Grønne nordlysstråler skjøt opp i den kalde aprilnatten.

Føreren ved siden av meg var en ung offiser, barhodet, i nypresset uniform og sorte lakksko. Det var som om han kom fra kadettball og kjørte ut til et vakkert sted for å se på soloppgangen. Han presset på den røde knappen i rattet for å prøve sine maskingeværer, det språket av gule gnister ut i natten. Kruttstanken drev om oss. Han var full av iver, to dager før hadde han møtt en Heinkel, rørt ved knappen og sett fiendeflyet gå ned gjennom skyene med røk fra motoren.

Vi var over, utrettet det vi skulle og drog tilbake igjen. Jeg fikk min appelsin nummer to.

Det var blank dag da vi nådde hjem til stasjonen. Da motorene stanset, var det første vi hørte en lerke som sang i solglitret mens den steg.

*

Jeg var tilbake igjen i messen. De stillfarende mennene i sine blå uniformer satt i skinnstoler og spilte med halvpennier som før. Men nå kjente jeg dem bedre.

Jeg hadde sett dem, når de kjørte i mørket på lastebilene utover til flyene og når de hoppet grimete og slitte ut av maskinene ved hjemkomsten. De stakk innom rommene sine, badet og byttet, så gikk de tilbake igjen til fellesskapet, som om de bare hadde vært ute på grasbakken og trukket litt frisk luft.

Jeg så igjen gruppekapteinen som i ny og ne pleide å komme innom et øyeblikk og legge sin lue med gulllaurbærene fra seg på mahognibordet i hallen; han hadde vært til stede da vi drog av gårde om natten, og den kamuflerte bilen hans med ham selv ved rattet rullet opp ved siden av flyet vårt, før motoren var stanset da vi kom igjen. Han våket over alt og alle.

Nå hørte jeg om den wing-commanderen som jeg skulle ha meldt meg for, han var reist dagen før jeg kom. Den siste meldingen fra ham var at han gikk til kamp mot tyske fly som angrep et norsk skip. Han var ikke kommet tilbake.

Jeg hadde lært hva det betydde når ordren kom i høyttaleren at redningsflyet skulle ut, og den knallgule flytesekken med førstehjelpsutstyr, vann og mat, hvortil en stang med et lite flagg var festet, ble båret ombord. Nå var det hendt som vi skulle høre senere i kringkastingen: «Fra disse operasjoner vendte et av våre fly ikke tilbake.»

Alt gikk så dempet for seg. Det var ingen utslag av følelser, det var best slik. Det var som en dis lå over alt, ved samværets vennlige fjernhet; inne i den kunne ansikter de holdt av, forsvinne, og nye kunne komme. Her var den milde formen for ukuelighet, som det britiske flygevåpen har møtt denne krigen med.

Ukueligheten er kjernen. Ingen er dristigere enn disse unge flygerne. Det vet verden. Ingen er mer parat til å presse angrepet igjennom, hamre hardere, våge mer, miste mer.

Vennlige går de til sin skjebne.

En seier har vi allerede vunnet i denne krigen: menneskene vi får lov å kjempe sammen med – fra Europas fangeleirer til det frie himmelrommet.

Mot, offervilje, godhet er ingen dårlig begynnelse til den andre seieren.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Flagget

Flagget inneholder størsteparten av Nordahl Griegs prosa fra 2. verdenskrig. Mange av reportasjene ble fremført som radiotaler og trykt i informasjonsavisen til den norske eksilregjeringen i London, Norsk Tidend. En del prosatekster ble også trykt i motstandsbevegelsens illegale aviser i Norge.

Grieg var i denne perioden ansatt som dikter og journalist av den norske eksilregjeringen, samtidig som han mottok militær trening og oppnådde kapteins grad i den norske hæren.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.