Flagget

av Nordahl Grieg

NORDMENN OG AMERIKANERE PÅ ISLAND

17. mai 1943.

På Island traff jeg for første gang våre amerikanske allierte. Overalt i ødemarken var sprunget opp byer av nissenhytter, på nye veier kjørte tanks, lastebiler, og jeepssoldater i grønngrått vindtøy med hette over hodet marsjerte i regn og vind. Siste gang jeg hadde sett unge amerikanere, var i deres eget land, et halvt år før Pearl Harbour en het sommeraften, de kjørte i bilene sine med kjærester, koner og barn i en endeløs søndags-strøm inn mot Boston; fra hver bil ble det strakt en arm ut i nattemørket for å kjenne det svale pustet av farten; jeg husket julikvelder hjemme når hånden hang utfor ripen av båten og ble dradd gjennom kjølig vann. Nå var disse amerikanerne tatt av krigen, fraktet tusen mil over havet til en naken og tåket øy; kvinneløse med gevær over skulderen gikk de på regnvåte veier, en del av den veldige folkevandringen av mennesker og maskiner, hvor skulle de hen?

I noen måneder var jeg ved en av deres militærskoler. Hovedinntrykket var utålmodig, selvsikker kraft. På veggene i den store nakne forelesningssalen hang to innskrifter: Krigens gud hater den som nøler, Euripides, og: Krev alt av meg unntagen tid, Napoleon. Undervisningen gikk i åndeløs fart, fra tidlig morgen til sen natt, søndager kjentes ikke.

Om natten i nissenhytta når vi lå i køyene og ikke fikk sove, mens stormkastene rystet veggen og rottene slet flittig med skotøyet, lærte jeg mine amerikanske kamerater nærmere å kjenne. De hadde kommet fra Europa, en generasjon eller to tilbake, men hvor de alle sammen var amerikanere. Det var noe av et under å se menn fra Tyskland og Polen, Italia og Grekenland, Irland og England som overbærende, med en spøk betraktet gamlelandenes hatefulle historiske konflikter; de var forenet i noe som for dem var større. Det var for en europeer selsomt, og ikke så lite av et håp.

Men de fornektet på ingen måte det landet de engang kom fra, tvert imot, de hadde en nesten grådig trang til å være stolte av det, og de hatet de mennene som hadde vanæret og forrådt det.

Det var en tysk-amerikaner i brakka, en ingeniøroffiser, en vennlig, grundig og alltid hjelpsom mann. Han la så langt fra skjul på at han kom fra den rasen som hadde frembrakt Goethe og Beethoven og gitt navn til de kjøttkakene vi av og til spiste i bua på den andre siden av veien, hamburger. Hitler og hans Tyskland hadde krenket hans glede over disse ting, og så vidt jeg forstod skulle det komme dem dyrt å stå.

Undertiden fikk vi lov å avbryte undervisningen for å gå ut og se de amerikanske jagerflygerne skyte ned en Focke Wulf oppe i den tynne, klare vinterhimmelen, sakkyndig kommentert. Min tysk-amerikanske venn gjorde meg da gjerne oppmerksom på at den amerikanske flygeren som alltid utmerket seg ved slike høve, bar et tysk navn. Resten av dagen var han da i særlig lyst humør, nynnet Beethoven og smatt om kvelden over veien for å kose seg med en hamburger.

Med stor tydelighet gikk det fram av deres samtaler at de aktet å gjøre jobben ferdig til bunns, det skulle ikke bli flesen igjen av det Tyskland, det Japan og det Italia som ikke hadde kunnet nekte seg denne krigen. Siden skulle det bli fred, og det for bestandig. Var fred vanskelig? Ikke mer enn televisjon og stratosfæreflyging og ikke mindre fengslende.

Det var unge folk alle offiserene jeg var sammen med. På en amerikansk marinestasjon (hvor avansementene er av sindigere natur), så jeg i baren følgende bekymrete oppslag, henvendt til besøkende hæroffiserer: Drinker serveres ikke til oberster og oberstløytnanter under 21 år, med mindre i følge med sine foreldre.

Ved denne skolen var det en avdeling for vinterkrig, fjellkrig; den drivende kraften var en høy norsk offiser med en stab av norske instruktøren Han ga amerikanerne hele sin erfaring om hvordan kulden og snøen kan bli soldatens forbundsfelle. Hans elever gikk fra ham med norsk viten og amerikansk begeistring.

Sin praksis fikk de til fjells med unge nordmenn og amerikanere som lærere. Mens jeg var på Island, ble jøkel etter jøkel åpnet til skolebruk. Mange norske instruktører var også sendt til De forente stater og tjenstgjorde ved den amerikanske 99de infanteribataljon som trener i Rocky Mountains. De er ski-commandos: for å bli opptatt i avdelingen kreves det blant annet at en skal kunne tale flytende norsk (hva det nå skal være godt for).

I januar måned var jeg ti dager på en islandsk jøkel, tusen meter over havet, under polarsirkelen. Det gikk an her oppe, på kanten av en isbre, å drive øvelser fra tidlig høst til utpå sommeren. Instruktørane var kommet opp i oktober; kull hadde fulgt kull.

Nord-Atlanterens ville, lunefulle vær drev om jøkelen. Nordmennene fortalte om orkanen i fjor, de små, kraftige islandshester som kom oppover fjellet med kløven, ble slengt over ende, selv fikk de ryggsekkene flerret av meisen, de måtte bare hugge seg fast. I godvær så vi utover Ishavet, grønnblå fjorder, fiolblått hav og himmelen over: dypblå uværsblå, men klar. Blått er Islands-fargen, med hvite fjellvidder og purpurskjæret over snøen eller fra lavaen, som de to andre fargene i Islands flagg.

Vi lå i tomannstelter. Kanskje bare under seil på havet er en vind og vær så nær som i et telt til fjells; en lytter gjennom den tynne søvnen til snøen som feller med en hvislende, regnaktig lyd mot teltduken, eller til vindkastene som begynner å smelle. Vi fikk ikke lytte for lenge: da var åpningen nedsnødd, og hodestups måtte vi svømme ut gjennom snøfonnen for å begynne måkingen. I storm var det som å kjempe mot en skogbrann av iskaldt, grått føyk som veltet seg ned fra fjellene, vi grov grøfter ovenfra leiren for å stanse den; inne i teltet stod en mann og tviholdt på teltstangen; i gropen utenfor stod andre og prøvde å skyfle jøkelen på plass. En amerikaner ropte at hjemme trodde de han var i Afrika.

Så kom rier med stillhet og kulde, tyve, femogtyve grader. Teltduken knitret is-stiv mot ansiktet når en rørte på seg om natten; om morgenen når vakten ute i teltgaten ropte at klokka var kvart på sju, gjaldt det, med få handgrep, å få tent primusen; så samlet flammen seg, speilegg-gul, manetblå; det ble en fuktig varme i teltet, og vi slengte havregrøten over. Finest var det å ligge ute, i huler som var gravd inn i breen. Et stearinlys tindret i veggenes gnistrende hvite krystaller: å ånde inn snøluften var som å fylle lungene med stjernerenhet, stjernekulde.

Det var ennå blekt måneskinn på toppene rundt omkring når vi stilte opp om morgenen. For et utstyr amerikanerne hadde: hvitmalte hickoriski med khandahar-bindinger, kostbare fine støvler, hvert plagg gjennomtenkt og hensiktsmessig.

Instruktørene tok over. Blant nordmennene var det skogsarbeidere, lærere, hvalfangere, vestkantgutter, berømte slalåmløpere og hoppere, 70–80 meters karer. De hadde en brennende tro på oppgaven sin: hver måned fikk de som på et glidebånd hundre av «studenter», som de kalles, opp til seg i teltleiren; de likte dem for deres tøffhet og dristighet; fjellkrig var noe for dem. Og hvor jeg kom på Island spurte amerikanerne etter de norske instruktørene sine, med varme snakket de om Trygve, Lars, Ola, Leif og alle de andre, de ville gjerne være i følge med dem videre, langt.

Om kveldene på jøkelen var vi på besøk rundt i teltene til de amerikanske kameratene; de hadde brødre og venner spredt over verden, vi lærte klodekrigens bitre geografi: en var savnet på Bataan, en skutt ned over Guadalcanar, en senket i Korallhavet.

Nattpatruljene gikk innover vidda. Som fine isknopper lyste stjernene på den svarte himmelen, nordlyset bølget. Under oss lå leiren på begge sider av en kløft, det glødet rødt gjennom teltduken av stearinlys, skikkelser gikk nedover de bratte, frosne trinene mellom teltene, som i en arabisk hulelandsby.

Inne i teltet hvor jeg lå, var radiostasjonen. Når de norske fikk oppringning fra kameratene nede i dalen, speilte ødemarkens lange måneder her oppe seg i den forbausete festivitas som de lyttet med. Apparatet kunne også brukes til sending: julekvelden hadde ti nordmenn krøpet sammen her inne og anropt alle jøkler, en av dem hadde spilt på leirgjøk. Hver aften hørte vi på nyhetene; vi hadde to hodetelefoner som vi la i et tomt blikkspann, det var høyttaler som ljomet utover. En kveld talte Roosevelt, han nevnte de landene i Europa hvor de allierte muligens kunne gå i land, han begynte med Norge.

Dette var god tale for dem på jøkelen. De ligner alle andre norske soldater i én ting. For å bruke et billede fra kringkastingen: de vil heller i to sekunder være med i nyhetene, enn omtales ti minutter i tilleggsprogrammet.

De syntes den kvelden at deres sekunder, de harde blodige som de lever for, var rykket dem nærmere.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Flagget

Flagget inneholder størsteparten av Nordahl Griegs prosa fra 2. verdenskrig. Mange av reportasjene ble fremført som radiotaler og trykt i informasjonsavisen til den norske eksilregjeringen i London, Norsk Tidend. En del prosatekster ble også trykt i motstandsbevegelsens illegale aviser i Norge.

Grieg var i denne perioden ansatt som dikter og journalist av den norske eksilregjeringen, samtidig som han mottok militær trening og oppnådde kapteins grad i den norske hæren.

Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)

Les mer..

Om Nordahl Grieg

I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.