NORSKE SOLDATER OG SJØFOLK PÅ ISLAND

17. mars 1943.

Likesom flygerne på Island er soldatene våre der oppe satt inn i en havstrategi; også deres oppgave, ved forsvar av kyster hvor fienden ikke må få sette seg fast, er «å trygge havet». De er blitt tålmodighetens soldater, og lite drømte de om det!

Tolv mann var begynnelsen til den norske militæravdelingen på Island. De hadde innlosjert seg på Frelsesarméens herberge i Reykjavik. De fleste av dem var kommet over fra Norge straks etter at krigen var slutt. Lederen for dem var en løytnant, såret i benet under kampene nordpå. Tredje august 1940 begynte de sine øvelser. De hadde ikke våpen og ikke uniformer; de gikk i arbeidsklær. Noen hadde ikke gjort militærtjeneste før, de begynte å eksersere utenfor Reykjavik. Noen kontakt med de norske myndighetene i London hadde de ikke på lenge. De gikk mer eller mindre til sin egen krig. Akkurat da var ikke nyhetene så særlig gode, Europa var gått under, tyskerne samlet seg for å gå løs på sin siste motstander, England; men ufortrødent marsjerte disse tolv våpenløse, dongerikledde karene ut gjennom Reykjaviks gater, for å innøve handgrep og vendinger. De ymtet om at de skulle være hjemme til jul.

Som sine kamerater nede i Skottland i den samme tiden hadde de tro, en slags hellig galskap. Den som har opplevd disse dagene, begriper religiøsitetens vesen bedre enn før.

De kom ikke hjem til jul. De skulle brukes i en lang krig. Kampviljen, offertrangen skulle ikke få fullbyrde seg på lenge; grå dager, lange år, soldatens ofte amputerte liv fikk de istedenfor. De har klart endog det; for så dypt, så brennende føler de denne krigen.

De ble rustet ut av våre britiske allierte, nye frivillige strømmet til, de ble mange, en avdeling av merkelige, ofte storslåtte mennesker, ishavsfolk, overvintrere, hundekjørere, intellektuelle, sjøfolk, menn med en stor nevenyttighet, saftighet og visdom.

Første gang jeg så dem var i juni i fjor. De stod oppstilt; æresavdelinger fra berømte britiske regimenter skred inn på plassen, i praktfull langsomhet, som striglete fullblodshester, og dannet karré; en tropp blåkragekarer fra marinens flygevåpen var der også. Det var de norske soldatene som skulle hedres, ved at sjefen deres fikk en dekorasjon. En engelsk general takket dem for godt vakthold på en vill og hard kyst. Var da ikke alt i orden, eller som vi sier på islandsk: Alt i lagi? Nei, det var nok ikke det. De var ikke kommet ut for å vokte kyster, men for å angripe dem.

Senere var jeg ute hos dem i vaktområdet deres. Det var julekvelden med bleke strender og svart sjø. Inne i brakken satt befal og mannskap sammen, slik som de gjør ikke bare julekvelden, men hver eneste dag av året. Lys skinte på bordene fra vakre staker, laget med kjærlighet av aluminiumet fra en Focke Wulf. Oppe i fjellsiden stakk vingene av flyet opp av snøen, rimete og grå som gammelt hvalbein; like ved stod et kors.

En av karene reiste seg, en sersjant, en kjempe med navngjetne krefter, som gjerne gikk halvnaken under battledressen vinters dag, han var en ung sunnmøring med milde øyne og et fryktelig assyrisk helskjegg som flommet nedover brystet. Han bad oss alle sitte stille et minutt og tenke på dem der hjemme.

Bleke ansikter stirret ned i voksduken på bordet. Det var som stillheten ble uutholdbar, av smerte, vilje, ufullbyrdet kamp.

Den samme følelsen har jeg truffet hos alle dem som aktivt er gått ut til denne krigen. De har bare én lidenskap: å få sette alt inn, og bare én lidelse: ikke å få gjøre det.

De føler seg innestengt i en fortvilelse, ja ydmykelse, når de våpenløse hjemme er ofrene. Selv har de våpen, og skal det være offer, la det være dem.

Det kreves en stor, nesten heroisk styrke til å klare dette: ikke, fullt ut, å bli brukt.

Ennå er, som det heter, tiden ikke inne. De har fått en jobb de skal gjøre i tålmodighetens strategi; og de gjør den så godt som mennesker kan.

*

Det var ofte norske marinefartøyer i disse farvannene. Selv var jeg noen uker, sommer og vinter, på en norsk armert hvalbåt. Dens oppgave var konvoiering og ubåtsweep. Vi så rekke på rekke av grå lastebåter, slitte av havets og havnenes hvileløshet, med trøtte, grimete trekk, stampe seg tålmodig østover.

Denne hvalbåten var kommet opp fra Sydishavet våren 1940, og satt inn her nordpå; noen av mannskapet hadde stått ombord hele tiden. De fortalte sin historie, – som spente over den siste vinteren deres på fangstfeltet, drømmen om hjemkomst som ble smadret da tyskerne overfalt Norge, den selvfølgelige beslutningen om å slåss, snart tre års krigstjeneste – i en eneste setning: «den ble lang, denne sesongen».

Det var mennesker vant til store avstander; ett Ishav mer eller mindre tok de ikke så nøye. Måtte de i krig, godt så kunne de det også. De hadde fått nye apparater ombord, nye våpen og en sjef som visste hvordan de skulle brukes; de var hurtige til å lære, på sjømenns vis. Engang jaget de hval, nå jaget de ubåter; de lot seg på ingen måte forbause.

I noen av verdens vanskeligste og hardeste farvann gjorde de sin patruljetjeneste, om sommeren var det tåke og is, om vinteren storm og evig natt; det hendte at de fikk deljet dypvanns-bombene rakt på ryggen av en dukkende ubåt.

Som det sømmet seg for et krigsskip i arktisk tjeneste hadde de, istedenfor skipshund, en blårev ombord. Den var en liten hvalp om sommeren, lubben, røkblå, menneskekjær. Ved firetiden om natten våknet den gjerne og ville underholdes, lekes med; den gol da som en hane, lenge, med stor viljestyrke, til den fikk det etter ønske. Da jeg kom ombord i vinter, var den ikke mere. Den hang i nedgangen til maskinen, flådd, med skinnet inn, som en lang gul klippfisk, og ventet på lykkeligere tider da den kunne bli stoppet ut.

Det hadde vært flyalarm med en Focke Wulf over skipet, folk sprang til mitraljøsene, Vesle-Mikkel sprang med, vant til å delta i skipets liv og overvåke alt. I skyndingen rente han hodet mot rorledningen; han fikk, mente de, ikke så lite av en krigers død.

Siste nyttårsnatten var jeg ombord, langt til havs. Den ble ikke feiret. Det var storm, med sjøer som ble til is, når de slo over skipet. Dekk og leidrer var som en is-svull; over oss hang stag og master som en hvit frossen skog. Natten igjennom ble det hugget is.

Like før midnatt kom jeg ned i byssen. Messegutten stod der, en blek mager nittenåring med et alltid vennlig og forbauset uttrykk. Han var nylig kommet ombord, torpedert på en lastebåt sør for Island. Han hadde stått i mannskapsruffen, fortalte han meg, da torpedoen traff og dørken styrtet sammen og alle kameratene var forsvunnet ned i dypet. Han stod igjen alene på en smal jernbjelke like ved døren, og var kommet seg på dekk, og i en av båtene.

Nå stod han og passet kaffemaskinen. En av matrosene stakk inn. Han så bort på vekkeruret som stod på hyllen i det grelle hvite lyset. Viserne nærmet seg 12. Så var det midnatt, et nytt år var begynt. Før han gikk ut igjen til stormen og arbeidet syntes han vel at han burde si noe, høvelig for stundens høytid. Han sa: «I år må han vel gi seg, den hælviten.»

Alt tatt i betraktning var dette, syntes jeg, ingen dårlig militæroversikt ved nyttårs-skiftet.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.