12. november 1941.
Når jeg sitter og venter her i kringkastingsrommet på signalet til å begynne, tenker jeg på dem som lytter i dette øyeblikket. Kanskje har de en vakt ute, i skogbrynet, nede på gata, for å se at det ikke kommer fremmede. Det er blitt natt over de norske skipene ute på Atlanterhavet, utkiken står på brua; også de kan vente gjester.
Det er dyrekjøpte minutter vi har fått utlevert.
En må ha noe godt å si dem denne korte stunden, kanskje mer om menneskelig storhet enn menneskelig nederdrektighet: lykken ved å ha slike kamerater som de vi står sammen med. Jeg vil i kveld fortelle om to norske sjøfolk som jeg nylig har møtt.
Den ene av dem, en haugesunder på 22 år, hadde jeg truffet tidligere, i vår en gang. Han lå på hospital i en skotsk havneby hvor jeg gikk og ventet på å komme ut med en konvoi over Alanterhavet. Han var den eneste overlevende fra et norsk skip. Jeg skrev noe om ham dengang og sendte det i land med losen. Det ble visst lest her fra radioen.
Jeg tenkte på ham da jeg et par dager senere gikk på dekket i snøbyger omtrent der hvor skipet hans var torpedert noen uker før. Det var surt å gå, varmt kledd, en time på dekket; men han hadde drevet omkring på en flåte i 11 døgn, i et kvart tusen timer, med en isnende himmel klint gjennom søkkvåte klær inn til kroppen. Noen kjeks og ferskvann var det som kunne forbrenne til varme til ham, til en liten gnist av blod og liv mot det overmektige ødet som stod mot flåten dag og natt. Jeg tenkte på hva mennesker kan klare, og hvem av oss som kan klare det.
Det inntrykket som fulgte meg alltid siden av denne unge matrosen, var hans usedvanlige harmoni. Det var en vennlig, urokkelig likevekt over ham og alt han sa. Han må ha betraktet seg selv som det normale, og den situasjonen han var kommet opp i, alene på en flåte i Nord-Atlanteren, som noe absurd og forbigående. Han fikk etter beste skjønn prøve på å sette tingene på plass.
Som den systematiker han var, krøp han mestedelen av tiden omkring på flåten for å holde blodomløpet i gang. Men det som fylte meg med ærefrykt, var at han etter frysende, gjennomvåte netter hadde viljekraft nok til å ta klærne av seg for å tørke dem, når det var litt blek sol over havet. Det var i de første dagene av mars. Da han ble fisket opp, var han stygt medtatt; etter hva sykepleiersken fortalte skulle han egentlig ha dødd, men gjorde det ikke av en slags blid stedighet.
Nylig traff jeg ham igjen. Han gikk på gaten, ettertenksomt, omhyggelig kledd; han trakk litt på den ene foten. Han hadde mistet en stortå, og det, forklarte han meg, var i grunnen en lykke da den alltid hadde plaget ham ved å stikke ut gjennom strømpen. Han fikk massasje, og om få måneder ville han være helt all right. I mellomtiden aktet han å begynne på engelsk styrmannsskole. Det var ikke så lett med språket, men nordmenn hadde gått denne skolen før, og det var dem som hadde gått ut som nr. 1, tilføyde han, beskjedent og samtidig litt truende.
Jeg spurte om han ikke hadde fått nok av sjøen. Han stirret uforstående på meg. Han var så ung, så full av trygghet. Han hadde engang overvunnet Atlantehavet, og det hadde bare kostet ham en tå.
Den andre som jeg vil fortelle om, er over femti år; førstemaskinist. Skipet hans krigsforliste for to år siden; han hadde vært på hospital siden da. Han får gå oppe et par timer hver dag, men han lå da jeg var ute hos ham. Rundt omkring i sengene var soldater med bena heist opp i strekk. Han var en stor kraftig kar, ansiktet var tungt under det grå, tilbakestrøkne håret. Skipet hadde gått på en mine eller blitt torpedert, han vet ikke. Han husker bare at han stod ved aktermasten; for han skulle ta opp en antenne til radioen sin. Så fløy han til værs. Etter hva de overlevende sa ved sjøforklaringen, var han omtrent 70 meter oppe i luften, og gikk i en bue omtrent 125 meter til sjøs. Han ble tatt opp av livbåten; begge bena hans var smadret, men han merket det ikke straks, for de var dauslått. Det var i desember måned. Styrmannen hadde fått kjevebrudd på fire steder; men han ble tvunget til å ro for ikke å fryse i hjel. Byssegutten hadde fått hele haken revet opp, så lepen hang ned på halsen; en av de halvnakne fyrbøterne bandt den opp på ham, med singleten sin. Når de var svette av å ro, satte de seg bort til maskinisten og gned seg opp til ham, så han fikk legemsvarmen deres. Etter ti timer ble de tatt opp. På hospitalet fortalte de meg at det var bare en plage med denne pasienten; han snakket hele tiden om at han skulle til sjøs igjen.
I snart to år hadde de operert på ham; det er dype furer av lidelse i ansiktet hans, men øynene er utålmodige; hva blir det til?
De har satt inn plater i benet, de har skrapt bort det som var dødt, felt inn bensplinter fra armen og et ribben, men det satte seg verk i såret, og tuberkulose, og så var det på bordet igjen. Men nå er det høyre benet helt bra og venstre er på god vei, og lægene sier han får komme til sjøs. Han fortalte meg alt dette, og også hvorfor han tilfreds har gått gjennom alt: han har noen hjemme, de har det ikke godt nå, men en dag skal de få det bedre, og han hjelper dem ved å seile. Like over jul regner han med å være til sjøs igjen.
Disse mennene, den gråhårete maskinisten og den unge Haugesund-matrosen, står ikke alene. De er bare to blant Atlanterhavets ukjente soldater, vår hær som har sine sårede og døde, men som ikke lar seg slå.
Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Flagget inneholder størsteparten av Nordahl Griegs prosa fra 2. verdenskrig. Mange av reportasjene ble fremført som radiotaler og trykt i informasjonsavisen til den norske eksilregjeringen i London, Norsk Tidend. En del prosatekster ble også trykt i motstandsbevegelsens illegale aviser i Norge.
Grieg var i denne perioden ansatt som dikter og journalist av den norske eksilregjeringen, samtidig som han mottok militær trening og oppnådde kapteins grad i den norske hæren.
Teksten i bokselskap.no er digitalisert av Bergen Offentlige Bibliotek (BOB) som en del av prosjektet Ånd eies av alle – Nordahl Grieg digitalisert. (Epub- og mobi-filene til dette verket er også laget av BOB.)
I dag er nok Nordahl Grieg mest kjent som dikteren bak det berømte diktet «Til ungdommen» som fikk ny aktualitet etter 22. juli 2011. For generasjonene under og etter 2. verdenskrig var han en nasjonal folkehelt og et symbol for motstandskampen.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.