VAKT PÅ ISLAND

1. mars 1943.

Noen måneder senere, da jeg var ved den amerikanske hæren, så jeg gjennom den sementgrå, kalde novemberdagen langt borte en rød flekk som beveget seg på kirkegården. Der var igjen det norske flagget på en kiste. En Northrop var gått i havet. Samme dagen kom nyheten om at 9 mann til var savnet. En Catalina var gått til havs for å finne livbåtene fra et torpedert skip. Det var kommet radiomelding fra flyet, det hadde løst sin oppgave og båtene var gitt kurs mot land; og kort tid etter var de reddet. Men Catalinaen nådde aldri tilbake.

Noen dager senere flyttet jeg ut i flygeleiren for å få delta i operasjonene et par ukers tid. Døden hadde vært der ute, men flygerne nektet å bøye seg for den. De avskrev de døde som tapt når det gjalt squadronens arbeid, i så måte var kameratene som det heter, «gått dukken», det var ikke tvil om det. Men de nektet å avskrive dem som levende, nærværende venner. Ord de hadde sagt, ting de hadde gjort, var hver dag en munter virkelighet; i ordets egentligste betydning spøkte de døde blant dem.

Det var ikke bare et selvforsvar mot smerten, selv om det første Canada-kullet hadde lovt hverandre da de ble ferdige flygere, at de ville ikke sørge når en av flokken gikk vest, men heller ta seg noen staute drinker.

Det var ikke bare det robuste, praktiske kravet om at livet måtte gå sin gang, og at godt humør, men ikke sorg, er den gagnlige følelsen på en tolv timers slitsom Catalina-tur.

Det var heller ikke det at den stabileste forutsetningen for sorg ikke var der: følelsen av at noen er borte, men jeg ble igjen. I en krig vet ikke soldater, og aller minst flygerne når grensen mellom å savne eller bli savnet skal viskes ut.

Det var, tror jeg, en dyp trofasthet mot de døde, i denne tilsynelatende lettlivetheten. De levende visste hva de andre hadde villet, i denne krigen. Det var kamp, ingenting annet enn kamp, ikke vemod. Når freden kommer, kan en krig måles i falne kamerater. Inntil da skal krigen måles i falne fiender. I den sikre, ukuelige, muntre viljen til å gjøre jobben ferdig, var det de døde hadde sin plass.

En lørdag ved oppstillingen var det en minnehøytid for de ni siste falne på to minutter. Sjefen sa noen ord og kommanderte: «Luene av.» Det var alt, det var nok.

I tiden framover var jeg med Catalinaene på deres sweep til havs. Oppgaven kunne gjelde to verdenshav. Atlanteren eller Ishavet. Vi gikk opp i mørke og kom tilbake i mørke. Det var vinter med kort dagslys og bitterlig kaldt. Når vi fløy i stor høyde, føltes føttene døde som metallet under dem. Vi patruljerte havet og kretset kanskje noen timer rundt en konvoi som grå og langsomt flyttet seg framover. Vi hadde bare det som flygerne kaller for «trøtte turer», tolv-fjorten timer i luften uten at noe hendte. Slik er mange turer; ikke alle. Navigatøren viste meg kartet sitt, revet opp av tyske maskingeværkuler og oversmurt med blod, hans eget. Han var nettopp kommet ut av hospitalet.

Sent på kvelden vendte vi tilbake.

Det slo meg ofte for en motsetning det er mellom disse flygernes arbeid og deres sinn. De er utålmodige, pågående, de vil møte fienden; istedenfor er alt de oftest møter et øde hav. De løsner kanskje sjelden skudd; deres oppgave er bare å være der. I kraft av det holder u-båtene seg borte eller går i undervannsstilling; de når kanskje ikke til å komme i posisjon for nattens angrep. Når flyet kommer hjem og har ingenting å fortelle, har det gjort noe. Det er bare for mennesker av kjøtt og blod så bitterlig indirekte.

Konvoien som de skulle tjene, går videre et steds ute i mørket. Den glir ut av flygernes område, de får ikke vite om skipene når fram. Mennene på skipene tjener også; de bringer våpen og ammunisjon til en fjern havn. Måneder etter blir tyskerne kastet ut av en russisk by; med vår forstand vet vi at flygerne som hadde en hendelsesløs dag utover havet, og sjøfolkene som ikke fikk drepe, men i høyden ble drept, hadde sin hemmelige, nødvendige, grå del i det angrepet, med vår forstand skjønner vi det, men ikke med vår utålmodighet.

Men kanskje er dette en av byrdene som menneskene må bære i denne krigen. Kampen er så veldig, så tung at historiens hjul flyttes umerkelig av millioners navnløse innsats. Og det er ingen dårlig oppgave for norske flygere, så ydmykt og så glansløst å prøve å trygge havet for den hæren av norske sjøfolk som dag og natt sliter ved hjulet.

Det satt en dag en norsk skipper ute i flygermessen. Hans fostersønn var en av de drepte flygerne; han hadde nylig mistet to brødre på Atlanteren. Han satt og fiklet med linen til miniatyrflaggstangen foran seg på bordet, så heiste han flagget et øyeblikk på halv stang. Han mintes tre, som var falt, side om side.

Vinterstormene satte inn. Dag etter dag var det ingen flyging. Luften var grå som aske, vi var på bunnen av året. Det norske flagget virket ikke rødt, men svart som levret blod i den evige skumringen. Det var ingen friskhet ved stormen, den virket seig, fordi den var selve ørkesløsheten som bandt oss.

Uvirksomheten ble som en feber. Det var lite hjelp i å spille grammofon i messen eller sitte og stirre på den vakre frisen av norske vinterbilleder rundt veggen. Der var særlig et billede som jeg aldri fikk nok av; en skare unge mennesker som glade drog innover fjellet. Men fotografen hadde vært litterær, og under syntes han å burde trykke følgende: «Jeg slepte min kvide til viddens vang.» Denne utakknemlighet opprørte meg alltid like friskt.

Mest lå vi på køyen inne i brakken. En av flygerne lå og leste en bok av André Maurois: Kunsten å leve. Åttende kapitel het: Kunsten å bli gammel. En annen, en kapteinløytnant, bare lå. Han var mild, taus, nærmest indolent, tørnet inn hver kveld klokken åtte. Første gang jeg fløy med ham, skjønte jeg grunnen.

Det var en mann ombord som jeg syntes aldri å ha sett før, med hurtige, nesten tigeraktige bevegelser, spillende av liv, tindrende lysvåken hvert sekund gjennom tolv lange timer. Det var en mann som bare levde for jobben sin. Det var mannen som alltid lå.

Så en natt da stormen syntes å øke, stanset den, på islandsk vis, plutselig. Det var stille, stjerneklart, med nordlys. Telefonen ringte: Dere skal ut.

Selv en utenforstående som jeg følte hvordan meningen var gitt tilbake til tilværelsen. En fin glød av hensikt fylte blodet, det var noe dypt, lykkelig ved å få stå opp i den iskalde brakka, og ta flygedrakten på. Øverst på klehaugen på benken lå de hvite tynne silkehanskene som bruktes inne i skinnvottene, det var som å skulle til bryllup.

Nede i messen ventet vakthavende flyger; folk i byssen og messen var tørnet ut og hadde kaffen ferdig. La det med én gang være sagt, de liker ikke dette arbeidet, de er kommet ut, mange av dem under livsfare, for å slåss, ikke for å vaske pletter. Det er å håpe at de kan bli frigitt til det de egentlig vil, men i slike nattetimer kvikner de til. Hver gang det var rastløs aktivitet rundt dem, var de rede til å bære over med meget. En ting vet de i hvert fall i sitt hjerte: når det hendte at et fly ikke kom hjem om kvelden, var det de som hadde gitt landsmenn vennlighet med på veien for siste gang.

Vi passerte en by under oss før vi strøk utover havet. Lysene var tent i gatene og i et og annet hus. Om kvelden når vi kom tilbake var det lys over alt, juletrefestlig etter de siste timene i mørket før vi fikk land. Det var alltid noe som beveget meg ved denne byen i disse morgen- og kveldstimene. Av en eller annen grunn forbandt jeg den ved barndom, med barn som ennå skulle få sove noen timer eller med barn som hadde ryddet spisestubordet, leste lekser eller spilte gnav. Den var så fredelig, så vennlig, så nær og så uendelig fjern.

Når jeg så lanternene i luften rundt meg, fra flyene som kom inn for landing, syntes jeg at jeg visste grunnen til at alle disse mennene ombord hadde dradd ut. De hadde vært sør i Atlanteren, østover mot norskekysten, nord i tåkeheimen, vestover hvor Grønlandsbreene veltet seg mot kysten, de hadde slitt og våket og kjempet for å komme hjem til denne byen hvor lysene brente så vennlig, i sitt eget land, i Norge, i England og Amerika.

Snart tror jeg, skal denne stripen jord ute ved havet gis tilbake til det islandske folk, som har latt sine norske frender få bruke den i sin frihetskamp. Men i to år har nordmenn levd der, slitt og håpet og villet, gått ut til kamp og kanskje ikke vendt tilbake – så for Norge vil denne golde lavamarken, som storm og regn feier over, aldri føles som fremmed jord.

Boken er utgitt av Bergen Offentlige Bibliotek

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.