Fra Fonneland til Svabergssveen

av Hans E. Kinck

ILDMØRJE

73Hendes fortid kjendte ingen her paa østkanten, men hun skrev sig fra en smaaby ytterst ute i fjorden. For av og til dukket en gift søster op i hovedstaden — «Lille Nusse» —, og hun kom hvergang derutefra. De var ellers blomstrende og frodige at se til, begge. Selv het hun Amanda. Hun var brunøiet og fyrig i blikket; det kunde være tindrende, naar hun vilde, og hun snakket gjerne i næsen, hvergang hendes hjerte var overfyldt av venlighet, ja hun smaalo ogsaa helst gjennem næsen saadan uimotstaaelig. Tænderne sat litt grisne, men sterke; og fremstaaende ogsaa — det er saa. Men hendes ansigtshud var som fløte. Det var et levende stykke kvindfolk. Men fortiden var dunkel, likesom det, hvad hun levet av. Hun skulde til og med ha været utenlands; saa hun hadde da oplevet noget, før hun havnet i hovedstaden. lalfald optok det fruerne paa østkanten, og de kunde ikke si 74at de av hensyn til sine egtemænd egentlig likte naboskapet; de kaldte hende «Bundskrapa» paa grund av de tænderne. Selv ymtet hun av og til om at hun hadde tilhørt teatret. Og det var nok ogsaa saa, det: i en snæver vending engang var hun blit betrodd av en trup ute i provinsen at overbringe et brev — det var endda stuepiken i Et Dukkehjem. Og naar der kom breve fra smaabyen, stod der altid «Skuespillerinden fru Amanda —» utenpaa. Nu var hun ved de førti; men selv holdt hun paa de henved fem og tredve.

En dag ut paa høsten stod der blandt andre lignende avertissementer efter dame-og herrebekjendtskaper ett, hvor vedkommende ønsket en herre i selvstændig stilling paa 40 aar «for utveksling av tanker og som følge i teatre om søndagene». Billet mrk. «Ensom». Der meldte sig naturligvis flere. Men hun valgte ut én, som ogsaa bodde her paa østkanten, men hadde en liten rørlæggerforretning nede i byens centrum, en født dansk. Det trak ikke saa længe ut: allerede første teater-aften fik hun et anfald, da de gik ned fra souperen, ynket sig ganske sagte, men nysselig snøvlende trods smerten. Saa han skaffet bil; og han maatte siden 75hjælpe hende ind i hendes leilighet, ja endog forsøke litt at bære hende i trappen. Dermed saa skedde det. Og hun blev frue for anden gang — Fru rørlægger Lorentz Wahl, som hun kaldte sig nu. Og fruerne i naboskapet pustet atter lettere; men de holdt for sikkerhets skyld paa økenavnet «Bundskrapa».

Nu, dette resultat kom ikke egentlig uventet for ham heller. Han slog til og meldte sig paa det avertissementet, fordi han kom til at mindes sin ven papirhandleren med de mange agenturer, som omsider giftet sig her for nogen aar siden, og det gik bare godt. Det var rigtignok en anden begyndelse end dette; men, godt gik det i hvert fald. Han hadde simpelthen reist sig og gjennem det giftermaal med en dannet dame helt brutt med sin fortid. For han kredset jo dog i sin tid bestandig om brændevinssamlagene, naar der var en liten fristund, — med et fjollet drammesluker-smil om de røde, vaate læber og med plirende smaa, storpupillede øine bak en skak, upudset lorgnet — det saa ut som han altid svelget klukkende paa resterne av en vits. Nei, han hadde dengang saamen ikke staat tilbake i drammer for ham. Han kom pludselig en dag til at mindes hele raden av venner paa fortauget utenfor brændevinsutsalget: 76alle med drammeslukersmilet! Vandret i grunden gjennem livet slik, som tobenede flauser og humbugmakere! Klukket jaalet over slette vitser; og ved møte med kvinder kniste de tvetydig, som om det var faldne, allesammen, og der ogsaa her lekte én i mindet en rest av et galant eventyr. Bare flaue rester og skaperi, alt tilhope! … Og da indleverte han billetten mrk. «Ensom». —

Det begyndte med at han ikke vilde gaa i teatret en søndagskveld; han laa velnæret og strakte sig paa sofaen. Gidder sædæn iggel gjespet han lunt. Da blev hun stille. Saa sa hun, og stemmen var syk av længsel: Elsker du mig ikke, Lorentz Wahl? — Visst fænden gør jeg! svarte han gemytlig, reiste sig ruggende og gav hende en rask kys som pant. Saa tagg hun ham isteden om ialfald at be sin ven papirhanaleren og frue hit til efter aften.

Det gjorde han, han gik dit bort og bad dem. Og da de kom, brygget herrerne en liten toddy og snakket lyggelig; men til fruen hadde hun kaker og syltetøi. Hun stelte særlig om hende; for hun holdt sig litt sky tilbake og sa saa litet.

Hun fortalte hende først en morsom historie om et egtepar, som det gik ganske grundig i 77stykker for her i vaar; hun løi viidt i vei, og vilde slet ikke opgi navn, for ikke at fare med sladder, sa hun: Det var de varme vaardagene ved pinse, fortalte hun. Han var seilet i sin snekke, efter sigende med et par venner. Saa ryker det op til storm; han naar ikke tilbake til kontortiden. Stor ængstelse hjemme naturligvis. Barn og kone paa stranden indenfor bøierne; gik og ventet, da veiret bedaget sig og seilerne begyndte at naa ind igjen. Der var han! De stod paa bryggen og ropte og tok imot tingene. Men op av baaten kom der en dame! Tablaa… Og fru Amanda kniste uendelig lunt: Var litt raaflot, var han, i kjærlighetsveien! sa hun. Saa bøiet hun rask unna, snakket isteden bare om disse kolde, pludselige pinsestorme her nord, som skal minde vaaren om at den var for tidlig ute og at der endnu er masser med sne inde i landet.

Men ovenpaa det lille dryp gift blev hun særlig fuld av medynk i sin stemme og var fuldstændig enig med fru Hansen, hver eneste gang der kom et ord fra hende: «Ja, aldeles!» … «Netop!» … «Skulde mene!» svarte det hele tiden. Men fru Hansen kunde ikke komme sig efter den historien. Nei, er de saan! sa hun. Om de er —! Di er visst 78naiv, Di fru Hansen … Lille Nusse kan nok fortælle!

Slik fik hun første gang nævnt sin gifte søster: Lille fine Nusse, stakkar! gjentok hun med en fjern stemme, fyldt av det stille, blide vemod som naar man mindes en kjær avdød. Og hun rykket den anden frue nærmere, og sukket endog henfor sig: Naar raaskapen la sig efter én, saa kunde den nok —! Dermed taug hun. Saameget at gjesterne forstod, her atter var et egteskap som holdt paa at gaa i stykker. Og det blev stille et øieblik i stuen.

Midt i den stilheten sa pludselig papirhandleren og pekte paa taffeluret: Nei, har du Wahl hat den klokken før? Den tikker saa høit. — Da satte hun i et hikst som ved en braa smerte; men tok sig saa behersket i det, ja smaalo uskyldig. Hvad er det tyskeren sier? «Dem Glücklichen klinget die Uhr nie.» Rørlæggeren kunde ikke videre tysk, men han skjønte jo saapas at der laa som et ondt varsel bak iagttagelsen.

Det blev ikke sagt mer her. Man snakket isteden forretning og om tiderne. Og rørlæggeren blev pratsom, forklarte finessen ved vandklosettet og klasket sig gemytlig paa sine da nske laar: De nye indretninger kænner 79jeg, sa han. Men paa de gamle kloagger er jeg sgu igge med. — Den anden nævnte sin nye agentur-plan: kasser av lys norsk bjerk for importerte grammofoner.

Men de to gjester blev allikevel ikke sittende saa lang stund efter dette. Og det var den fremmede fruen som fik opbruddet i stand.

—Er nok ikke dansk daukjøt, agent Hansen, sa hun, da de blev alene tilbake.

— Det syntes Wahl var underlig sagt. Men hun sa det jo nysselig og gjennem næsen. Og saa hadde de desuten drukket toddy, hat det hyggelig. Og drammesluker-smilet stod usvækket og sken, til han snorket ind.

Hun laa længe og hørte sig rasende paa det: Er du ikke et mandfolk! skrek hun midt paa natten. Men han vaaknet ikke ordentlig av det heller: Hvæ? pustet han. —

Men næste søndag han ikke gad gaa i teater, løp det ikke saa lemfældig av. Det var et stykke ut paa vaaren. Jeg tror ikke, snøvlet hun nysselig, og øinene spillet som ormetunger, — at agent Hansen er feig i blikket, naar han trær ind i spisesalen efter teatertid! Eller skotter sig underklassesky rundt, som om han vilde be om lov at faa være til, mens 80de andre seiler ind med sine fruer stolte som løver.

—Hvæ? gjespet han fra sofaen.

— Mangler mod! Mangler mod! ertet hun, kastet kaapen om sig ute i entréen — det var som en snurrebas spratt over tersklen. Satte avsted mot byen i skumringen.

— Dit sædæns skakkørte hundyr! mumlet Kan efter hende.

Det var fuld vaaraften over hovedstaden. Tørre fortaug og store tørre flekker i gaterne ogsaa. Vandsiget frøs overhodet ikke længer mot natten nu, bækkene blev bare litt mer maateholdne i skravlet end midt paa dagen. Og det pustet av muld ut fra hver have; men det var jo altsammen endnu kjølig pust.

Paa sin tur møtte hun papirhandleren, sin mands ven. Han spaserte mellem folkemyldret paa Karl Johan med den magre nakkesene og de to raske sølvgraa stænk i haaret like bak hvert øre; hun visste han hadde sin kone paa landet for det daarlige bryst. Og hun kom bakpaa ham, stak skøieragtig sin haand i hans arm:

— Allerede græsenkemænd paa strøket? kniste hun uskyldig; og hun spurte slet ikke efter hans kones befindende.

Hun foreslog med ett, de skulde gaa ind 81og se paa «Rørlæggernes industrilotteri». De gjorde saa; men han var litt træg i begyndelsen. De tok nummer paa forskjellige gjenstande, som hun foreslog, og tingene var altid dobbelttydige, som «et rivjern til Deres frue», en kam, en børste. Og hun var gruelig lystig, skravlet uskyldig springende ivei.

Tilslut kom ogsaa han paa glid: En barteholder! foreslog han.

— Kan nok trænges, sa hun, — for at stive op daukjøttet. Og hun kniste fortrolig: Dengang fik vi da sagt litt av hvert i faa ord!

Men da de igjen stod utenfor, sukket hun saa himmelfjernt: Aaja. Aaja. Vi morer os, vi … Og saa begyndte hun pludselig at lyve ivei om søsterens mand: Uforbederlig drukkenbolt, klublivet i en provinsby, Di! … mislig forretningsførsel! … forsømmer sin kone, skjære daukjøttet, det ogsaa! … Ikke vil han gjøre fallit, og ikke skyte sig heller! … Forhold til andre kvinder … lægger haand paa hende i drukkenskap … stænger hende ute om natten… Nedværdigende mennesketilværelse… Lille Nusse, stakkar! Maa tænke paa at forsørge sig selv: Agenturer i armaturbranchen … ny kokssort … linoleum … en barbersaapefabrik 82… et assuranse-selskap — hele fem agenturer! Saa hun kan nok greie sig uten det raaskindet. Men det er de barna, de barna, ser Di. Uff! … Men jeg tror allikevel hun kommer herind nu. Vil leie sig en stue paa Bvgdø for sommeren … Lille fine Nusse, stakkar! himlet hendes stemme saa eventyrlig fjernt op under ganen. — Der skiltes de. Og hun bad ham slet ikke hilse sin frue.

Paa hjemveien fik hun øie paa sin mand; han var ogsaa ute i vaarkveldens skumring for at røre paa sig. Hun listet sig bak paa ham, stak sin haand ind i hans arm; og han steilet slet ikke, lot det rolig ske, saa sig godlidende om. Bare en kontraprøve! smaalo hun saa nysselig.

Men hjemme sa hun med knugende vegt: Du er altsaa heller ikke kysk, Lorentz Wahl!

Og nogen dage efter kom hun truende imot ham, og hun var sprakende foretagsomhet: Naa, har du faat besked?

— Jeg? Besked? Hvad slags besked?

— At jeg leier mig et værelse ute paa Bygdø for sommeren!

Han ristet alvorlig paa hodet. Men tænkte 83samtidig, at da blev her da gudskelov fred den stunden. —

En forsommersøndag var der to damer ute paa Bygdø og saa paa værelser. Det var fru Wahl og hendes søster, som ganske rigtig var kommet hit fra smaabyen. Hun bar fru Wahl’s høie juno-barm, hadde hendes sterke kjæve og tandrækken, hendes øines glo; men hun var om mulig endnu stateligere; og hun var yngre, sprættende av smaastads-foretagsomhet; og hendes hud var som cream.

Inde i Kongeskogen paa yttersiden av Bygdø støtte de paa agent Hansen med sine to smaa, en gut paa fire aar, piken paa fem. Han gik og leiet dem, og det var bare solskin, alt: de tittet just op i et furutræ efter et smattende ekorn. — Damerne kom hen; og Lille Nusse slog ned paa den mindste, brusende som en storfugl ved parringslek; satte sig bent paa en stubbe med barnet, snakket, og en stor barnekjærlighet red hende. Faren sprang ind mellem buskene, klappet i hænderne til ekorn. Og den mindste ropte fra fanget: Du maa ikke gaa altfor langt.

Fru Wahl snakket med tvetydig munterhet, da han kom tilbake: Nei, for langt maa ingen gaa, Hansen! — Naar du gaar altfor 84langt, der bor ingen, der, blev den lille ved, og var betat av den fremmede dames hete hjertelighet. Men fru Wahl kniste lunt: Dengang fik vi sagt litt av hvert i faa ord! — Men Lille Nusse sukket stille: De barna, de barna, ser Di. Uff! — Og han la merke til, hvor det jo var ordret op igjen det fru Wahl sa dengang ivaar.

Damerne viste ham det hus, de hadde leiet for sommeren, og bad ham komme ut her med barna en godveirsdag i sommer. Og de spurte ikke til hans frues befindende. —

En tid senere traf han Lille Nusse paa Karl Johan; da var det fuld sommer. Hun saa sig rundt paa herrerne, som vrimlet som strømskavler om hjørnet, og sukket saa, fuld av medynk:

— Mange græsenkemænd, gaar om i byen nu, Di! — Og hun var stikkende og nærgaaende i øiet som en prestefrue paa landet. — Aaja. Aaja, svarte han ufølsom.

Saa fik hun nævnt i forbigaaende at hun var hjemme mutters alene paa hotellet idag, men da var hendes øie boblende fyldt av yre tanker. — Kom ialfald ut til os med barna en søndag isommer, da ialfald! sa hun og blev vemodig: De har naturligvis større 85længsel efter mennesker end nydelse av samværet, De ogsaa. Men De kan jo da gaa igjen, naar De selv lyster. Saa kan de smaa bade og leke.

Men kan kom aldrig.

Saa en lørdag eftermiddag hentet fru Wahl simpelthen hans to smaa hjemmefra og la ned besked hvor de var, samt at hun tok deres nattøi med.

Det hadde været en gloende het julidag; han sat ensom og saa paa sommerkvelden over Kristiania-skraaningen gaa sig til ende: Rød ildmørje nede i himmelranden i øst og syd efter dagens hete; steg et stykke op mot himlen, som kuplet sig kjølig ovenover og blaa. Og grantrærne, saa mørke, mørke! — men der var skjær over dem, der hvor de vendte mot vest …et gjenskin av dagen, som var sunket. Og rundt om i luften fløt der allerede lugt av raatnende og raatnet plante…

Han maatte ut til Bygdø om søndagen og hente de smaa. Og de tok mot ham den eftermiddag med stormende jubel.

De hadde alt badet. De braaket. Der var ikke ørens lyd. Fru Wahl lekte slik som hun hadde set paa teatret at Nora lekte i Et Dukkehjem, baade hun og søsteren — 86det var som hvert barn var en kjæmpesnurrebass, de kastet ut: Hei, vil du gaa!

— De var just ikke vanskelige, faa til at bli, skulde jeg mene! sa de voksne. Ved De hvad hun vesla sier? hvisket Lille Nusse fortrolig: «Tænk, Ninni er saa ræd for, mammaen til Ninni skal bli gammal!» Og hun kniste nysselig og længe.

— Gaa ut paa berget igjen! tagg de smaa; og de var ganske hæse av alt, de hadde sjauet. — Solbad, ja! sa de to damer. De skulde ha med sig mellemmat dit ut og drikke: bringebærsaft for de smaa og en flaske vin for de voksne.

Og de sat ute paa skiferodden og lot solen og blinket fra sjøen bake. Stirret paa de hvite, slappe seil og hørte motorerne tikke travle over det blanke vand. De smaa sat paa huk og rotet i en grønskepyt.

Man blev søvnig og tørst, de smaa blev det først og fik sin saft. Men der manglet saa høilig glas, sa fru Wahl og var ulykkelig; de hadde bare tre, og det ene hadde barna lagt sin elsk paa, saa det fik de voksne nok ikke: Saa er der bare to igjen til os tre! — Der blev et svare opstyr. De kunde jo vaske dem efter bruk, snakket 87Lille Nusse. Men i sjøvand —? svarte søsteren. — Hansen sat og tidde.

Saa kom da turen tilslut til de voksnes vin. Damerne drak først. Og Hansen sat og minret mot solen. Lille Nusses glas blev imens fyldt paany uten at vaskes. Fru Wahl sat som i spænding og ventet, stinn som en rugehøne. — Og Hansen drak efter Lille Nusse.

Fru Wahl slog øinene ned i det samme og inddrak stundens hændelse med et litet kort hikst: En skjæbnedrik! — Damerne blev begge faamælt efterpaa, næsten hæse. Om en stund sa Lille Nusse: Nu kan De gaa om De saa synes, Hansen. Vi vil, som sagt, ikke plage Dem, stakkar.

Og fru Wahl lovet at barna skulde de besørge hjem til ham iaften. —

Men de gjorde ikke det. Han sat hjemme og ventet forgjæves til langt ut i natten, stirret ind i julidagens hete røde rest. Og derunder kom han til at mindes sin ensomme fortid og brændevins-sjapperne, som han nu ved sin kones hjælp var kommet ut av. Han saa bare rød ildmørje tilslut.

Og næste morgen tok han sig fri fra butikken, satte avsted ut til Bygdø.

88— De tagg saa ynkelig om at faa bli, snakket fru Wahl. — Han svarte ikke først; han bare hjalp de smaa straahattene paa.

— Umulig, faa dem til at reise, pratet hun.

— Det trur j’ække; hvæste han, tør i halsen; og han var ganske fra sig: Mislykkede skuespillerinder er de største løgnhalser i verden! buset han ut. Hører til dem, man ikke skal ødsle et sandt ord paa.

Dermed gik han med sine to smaa.

De to søstre stod igjen blodig forurettet og maapet over denne ansvarsløse som ikke vilde ta følgerne av sin handling: hadde han kanske ikke utset sig det sted paa vinglasset, hvor Lille Nusses læber hadde ligget, og med synlig velbehag tømt det? … Nei, det hadde fru Wahl slet ikke gjort regning paa!

Men saa saa de paa hverandre, fik et vildt øiekast av virketrang og storlo, saa det skraldet: Hils Deres kone! ropte de og vinket haukende til de smaa, som vendte sig ustanselig til avsked og ingenting forstod av dette braa opbrud. —

Og ikke før rygtedes ut paa høsten at nu var fru Hansen kommet hjem igjen fra landet, saa stod fru Wahl i hendes leilighet, en formiddag hun visste Hansen var i butikken. Hun stod der som en feiende stormvind, saa 89fuld av deltagelse med hendes lunger og hjertelig over al maate; hun fortalte ogsaa om de to smaa, om den glæde det hadde været at ha dem paa besøk … «nydelige to smaa barna!» snøvlet hun vemodig. Hun fortalte om ekornen, som faren hadde jaget i furutoppene, spræk som en ren gutunge, og om barna som advarte gælningen mot at gaa for langt, og om den lille som sa: «Ninni er saa ræd, mammaen til Ninni skal bli gammal.» Og tilslut gav hun tilbedste historien om en sommerdag paa berget: om et vinglas og Lille Nusse og en herre — hun vilde ikke nævne navn for ikke at fare med sladder: det kunde saamen ogsaa godt være han ikke med vilje stelte sig slik at han drak av samme glas som hun, og først merket det efterpaa: Men De kan tro det blev trykkende stille ovenpaa? De turde ikke engang se paa hverandre, de to! kniste hun snøvlende av uskyld. En slik græsenkemand, ser Di! Snart gjort! gaa for langt … Gjør jo ingenting her, hvor — ja, Lille Nusse stakkar er patent nok! …

Men Hansen nede i sin butik hadde forutset dette besøk, og just som disse uskyldige ord faldt, stod han i sin stue: Løgn! stammet han.

90— Frue gir bare frue gode raad, snakket hun stikkende blid.

— Bruk de raad til Dem selv og Deres make! — Og da hun lot som hun studset, sa han: Kan nok trænges i et luvslitt og laset egteskap som Deres! tordnet han. Enhver indblanding fra en uspurt raadgiver betragter jeg som en forulempelse. — Skubbet hende ut: Aatselsfugl! stammet han … Tror at veire lik!

*

Motgang og uheld. Uheld paa uheld!

Men det blev ogsaa vendingen. Da slog fru Lorentz Wahl helt om, forurettet, og virkelysten som en ny stormvind. Først søkte hun tilbake til sin mand, bad om ly, vergeløs som en fugleunge: La sig om hende alle, her i nabolaget! klaget hun, for at knuse hende … Graat endog: kaldte hende aatselsfugl, gjorde han — «Bundskrapa» var ikke nok! — denne probenreuteren, denne grammofon-agenten i lys norsk bjerk, med det dumme drammesluker-smilet! …

Og da saa samtidig krigen var kommet, gjorde Lille Nusse’s baktalte mand glimrende forretning med sit bedærvede sildeparti og var med ett slag en formuende mand. Saa der ogsaa blev der forsoning og alt godt 91igjen mellem egtefolkene. Forsoning allesteds!

Og fra provinsen var nybakte rikfolk begyndt at sige ind over hovedstaden, kjøpte sig villaer — blandt dem en ven av Lille Nusse’s mand fra klubben, en knakende kjæk ungkar, som nu gik med kort haar bestandig, maskinklippet, likesom hans nye have, og med snehvite gamascher.

Samtidig fór der en stor og sterk festtrang i fru Lorentz Wahl. Og hun sa virkelig til sin mand: Hvorfor skulde de i grunden pønse paa hevn mot stakkars sultne grammofonagent Hansen, om han flirtet litt utenfor egteskapet?

Og nu skulde der være fest paa det maskinklippede landsted i anledning av eierens første halve million. Wahl og frue blev ogsaa buden dit; der var i det hele ikke saa litet vondt for omgang, saadan, den første indvandrings-tid her i hovedstaden. —

Festnatten var stille. Høst og mørke. Villaen oppe paa haugen mellem furuerne stod i et lyshav. Gaardspladsen var oplyst; svære bluss paa hushjørnerne og over gangdøren — den stod desuten gjestfrit oppe. Og øverst paa flagstangen sprutet en vældig pære sit lys. Det var som midt paa skinnende 92dagen. Og indenfor de stille, ildrøde gardiner lød bægerklang og taler, og dype brøl og skjærende hvin og latter-hikst og musik — en piccolo hadde intet andet at gjøre end bytte plater paa vertens to nye grammofoner. Alle fandt hverandre i feststemningen, uten mislyd og uten smaalig nag. Ti det var den første søte tid, da Europa laa i kræmmerkrigen.

Festen lakket nu mot sin slut, klokken var vel tre. Dørene blev slat helt op; stemmer veltet ut i lyshavet, og der var vin og whisky i dem — bare brokker og endeløse latterarier.

Foran stormet en yngre herre i sin første snipkjole og i sine første laksko, slog begeistret med haanden ut mot lyset og gjesterne: Higliv! skrek han; han gol som en hane, der han stod midt paa pladsen, og hans neb lyste av svære, nye guldplomber. Gjesterne kom frem i overtøi, herrer og damer, fulgt av den maskinklippede vert, som ustanselig ropte: Hus paa trappa! Hus paa trapoa!

Man nøstet sig til grupper derute paa gaardspladsen, fortsatte konversationen; og grupperne støtte mot hverandre, opløstes, vasedes ind i hverandre til nye nøster. Stemmerne kaklet fra landets forskjellige egne; og 93nogen buret dypt, som det kom fra olme okser i det fjerne.

Der var forresten en liten mislyd; allerede inde i gangen var der to, som trættet: Det var rørlægger Wahl, som pludselig paa en underlig maate hadde faat det med at si imot, skiftet helt standpunkt med hensyn til vandklosetter og rakket ned paa vertens villa. Herute ropte han hidsig:

— De gamle indretninger kænner jeg. Men paa de nye kloagger er jeg sgu igge med! Og han klasket sin haand sint ned paa trappens rækverk.

Men de lot ham staa der og krangle.

Det buret fra en klynge i salvelsesfuld bas: Eg ha voren gift i elleve aar og har no ti barn!

En klynge yngre herrer kaklet beruset oppe i diskanten, stillet sig i ring om de to fete høibarmede søstre med ansigter hvite som cream, og Lille Nusse hadde alt faat perler i sin øreflip: Og ikke ett, utenfor egteskapet, Mosse! skrek en av de herrer. Og de to søstre snøvlet nysselig og kniste om kap.

Wahl hørte det, og nærmet sig nu herrerne for at være ubehagelig.

Men familiefaren i den dype bas blev ved: Og kvert itt barn lever!

94En anden ropte: Forleden feiret han paa én og samme dag to fødselsdage og ett bryllup!

Den salvelsesfulde kom igjen: Ti barn! … og aldrig skreket om natten! Ikje én søvnløs nat! … Tænk, ti barn!

— Ja, hvad sier De, Mosse! skrattet de unge.

Da kom rørlægger Wahl til: Hvad sier Deres frue til denslags sædæns dyrplageri? hvæste han.

Hon?! … Idel tilfredshet og løkke, far! … Kver onsdag og kver lørdag koker hon som før otte egg til meg personlig.

— Fan saa vittig Mosse! hujet det fra den anden klynge.

Men den avledygtige bas blev uforstyrret ved: Og naar eg so har spist de otte egg, sier hon: «Kjøss meg, Eilert!» — Og hans stemme brast over av pur salighet, snufset.

Da kom det med følt salvelse fra en gammel skibskaptein: Ellertsen er en løkkelig mand.

Dype oksebrøl av latter, og hønsekakl i vilden sky. — Og atter var Wahl der som en kleg: nu gjaldt det vertens grammofoner, og han hadde slik ustyrlig trang til at slaa et slag for agent Hansens specialitet, de 95verdensberømte grammofoner i kasser av lys, norsk bjerk: Hvad sier De? … Istedenfor disse skarns smagløse spildaaser, De opvarter os med!

Da svarte én: Vær ikke saa sint da, mand!

— Kommer du nu med det igæn? — «du», sa han endog nu. Og han slog knytnæven i uthusvæggen: Jeg er fænden gæle mig sædæn igge sint!

Nu skar et brøl frem fra en ældre herre nede paa veien, hvor alle bilerne stod: Kom da, for fan! — Og klyngerne løsnet heroppe paa haugen, skred spredt nedover haven og skraaningen. Og den maskinklippede stod tilbake og ropte ned efter dem: Hus paa trappa! Hus paa trappa! — Og atter var Wahl der: Hvæ! sa han og gjeipet: Er der noget «hus» paa trappa?

Det gik som det kunde nedover trappen. Og der var en hjælpsom herre, som overdøvet alle med sin sjømands-ridderlighet; for han saa varlig og forstaaelsesfuldt paa kvinden som det svake kjøn: Kvinder først, som foran livbaaten! — Og hans røst var beruset, var paa én strek den hele tid og lød bestemt som fra et kommandobret. Han vilde ordne for de damer, som ikke hadde bil:

96— Nusse, hvor skal du hen? … Mosse, hvorhen skal du? … Rigmor! … Lillemor! … Hvor er fru Wahl? Kom her! Her blir plads …

Og dernede stod en rad biler av alle merker og plapret travle i munden paa hverandre, hver sin dialekt slik som gjesterne. De var høirøstet før; men herinde blandt bilerne maatte de illskrike den hele tid. Man mistet hverandre. Man sprang mellem bilerne … vinrøde fjæs i blindende hvite bil-lanterner. Bare smaa ord tilbake av hele konversationen: Mosse … Nusse … Otte egg … Elleve unger … Nei, ti unger! Men elleve aar gift! …

Kapsnakket bare med bilerne, allesammen. Og han i sine første laksko gol atter ende over sig: Higliv! Og Wahl var der igjen: Din sædæns drammesluger! hvæste han.

En tatovert skipperhaand tok rundt om en frodig kaapekø: Mosse, sa det med kommandobrettets ridderlige røst, kom her! Her er plads, Mosse. — Og døren smækket sig i.

«Mosse?» … Rørlægger Lorentz Wahl hadde hørt dette kjælenavnet de sidste timer inat, og syntes, det lød litt underlig; men han visste ikke ganske hvem der egentlig het 97saa; og saa var de jo desuten blit bevertet med alt som godt var …

Tilslut stod bare én gjest igjen hernede. Ingen bil kapsnakket mer med nogen i den øde høstnat. Langt deroppe i lyshavet ovenfor trappen stod en maskinklippet herre. Da skrek rørlæggeren hernede: Hvor er fru Lorentz Wahl!

— Mosse, mener Di? … Kjørte nok med indover i Gundersens bil, hu!

— Hvæ! hugg han i. Men saa mumlet han: Det var s’gu som sædæn!

Og der ovenfra skrattet det videre: Og byen ligger der indover paa den kanten, den Di!

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Fra Fonneland til Svabergssveen

Samlingen ble gitt ut i 1922 og inneholder sju noveller og humoresker: «Det knaldrer og blaaser», «Sandkorn paa et øie», «Fonnelandsmanden», «Ildmørje», «Der generalkommissär», «Paa bunden av glemselens flod» og «Gampen paa svabergssveen».

Se faksimiler av 1. utgave, 1922 (nb.no)

Les mer..

Om Hans E. Kinck

Hans E. Kinck er mest kjent i norsk litteraturhistorie som en stilsikker, nyromantisk novelleforfatter. Kunstsynet hans gikk ut på at litteraturen skulle gi innsikt i menneskesinnet og skildre det impulsive og stemningsbærende. I likhet med kunstnere som Obstfelder og Munch interesserte Kinck seg først og fremst for menneskets lengsler, drømmer, angst, kjærlighet og for kampen for å overvinne frykten for å leve.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.