av Knut Johannessen
Alle brev fra etter 1550 i Fortidens stemmer. Brev fra Nasjonalbibliotekets samlinger 1378–1776 er skrevet med en håndskriftform som pleier å kalles nyere gotisk håndskrift. I forhold til stilartene i dette lange tidsrommet virker betegnelsen misvisende. Samtidens skrivere kalte den helt enkelt dansk eller norsk skrift. Men da vår nåværende håndskrift, den latinske skriften, fikk overtaket i andre halvdel av 1800-tallet, måtte forgjengeren skifte navn.
Håndskriften fra slutten av 1200-tallet av og til utgangen av middelalderen var lenge blitt kalt gotisk. I denne samlingen er brev nr. 1–4 eksempler på den. Så ble navnet hektet også på etterfølgeren. Det var ikke uten grunn, for en del typiske trekk ble videreført. Men den nyere gotiske håndskriften baserte seg i sterk grad på den trykkskriften som ble kalt fraktur og var utviklet i Tyskland tidlig på 1500-tallet. Frakturen fant veien til Danmark nesten umiddelbart, og midt på 1500-tallet hadde den nyere håndskriften også fått sikkert fotfeste der.
Det ser vi tydelig i brev nr. 5 fra 1552. Christoffer Huitfeldt var i femtiårsalderen da han skrev det, men håndskriften er gjennomført moderne og øvet. Brevoppsettet vitner også om at han er fortrolig med gjeldende normer. Linjene er snorrette, og margene til venstre og nederst er brede. Adressatpåskriften etterligner trykkskriften.
Håndskriften er ganske lettlest for dem som har lest andre brev fra samme tid. Det gjelder egentlig de fleste av brevene i denne utgaven. Men slik de er samlet her, med få eksempler som ligger nær hverandre i tid, blir de en demonstrasjon på at skrivestilen forandret seg svært mye i løpet av et par hundre år. Det gjelder slike lett synlige forhold som størrelsen på bokstavene, bredden på skriftstrøkene og hellingsvinkelen på skriften, men også utformingen av enkelte bokstaver og bokstavkombinasjoner. I tillegg forandret ortografien seg sterkt.
Det er viktig å ha i tankene at i hele dette tidsrommet var offentlig forvaltning basert på håndskrift. Utenom lover og forordninger var det lite som kom på trykk. På embetskontorer sentralt og lokalt, i København og hos amtmenn, fogder og sorenskrivere i Norge, satt profesjonelle skrivere dag ut og dag inn og renskrev brev og førte protokoller. Håndskriften deres var drillet til å være tydelig og upersonlig. Flere av brevene i denne samlingen er av offentlig opphav og ført i pennen av slike skrivere.
Hverken profesjonelle skrivere eller private brevskrivere var opptatt av annet enn at skriften skulle være forståelig. At brevene en gang i fremtiden skulle analyseres bokstav for bokstav og gjenskapes i trykt form, lå langt utenfor deres horisont. Men der originalen utvungent veksler mellom store og små bokstaver eller lander på mellomformer, tvinger trykkskriften frem et valg. En utgiver må ta standpunkt til om en liten «i» som henger litt under skrivelinjen, skal forstås som «i» eller «j», og om et forkortelsestegn har gyldighet eller bare er en gammel konvensjon. Mye kan avklares gjennom retningslinjer for transkripsjon, men alle regler kan ikke praktiseres ensartet uavhengig av datering. Utfordringen med å transkribere en tekst kan derfor være større enn utfordringen med å lese den.
I brev nr. 5 opptrer Christoffer Huitfeldt i pakt med samtidens praksis når han er tilbakeholden med å bruke store forbokstaver i substantiver. Til gjengjeld strør han om seg med halvbuer oppover i slutten av ord og med rette, horisontale streker. Begge deler er forkortelsestegn med opphav langt tilbake i tid, da skrivestilen var mer tidkrevende og pergamentet kostbart.
Halvbuene er opprinnelig et forkortelsestegn for «er» eller «re». Men midt på 1500-tallet var forkortelsessystemet i ferd med å gå i oppløsning. Det finnes bare ett eksempel i brevet på at tegnet opptrer med sin fulle verdi, i «gerne». Noen steder står det for en «e» etter «r», som i det første ordet «Kiere» eller lenger nede «stillere». Andre steder kan buen erstatte en «n» etter vokal, som i «mandt». Men oftest er buen bare et pennesving uten betydning.
Den rette, horisontale streken kalles en nasalstrek fordi den i utgangspunktet skulle betegne «m» eller «n» etter vokal. Slik opptrer den i latinske bøyningsendelser som «animam» og «quem». Huitfeldt bruker den aldri med sin opprinnelige betydning, men for å betegne «e» foran «n» i «venlighen», for både «e» og «n» i «thenne» og for å dublere «n» i «forthienne», bare for å nevne noe. Som dublering av «m» eller «n» fikk tegnet et langt liv.
Sammen med nasalstreken opptrer yngre forkortelsestegn i nr. 7, Thage Eriksens brev fra 1602. En skråbue nedover betegner utelatte bokstaver i ord som «haffuer» og «offuer». Et yndlingsord i lang tid fremover var «forschreffne» – før omtalte – gjerne forkortet «forne». De utfylte bokstavene må tilpasses gjengs skrivemåte i samtiden.
Christian 4.s brev fra 1611, brev nr. 9, viser med all tydelighet at skriften i brev på tysk var identisk med dansk skrift. Detaljer i danske tekster, som overflødigheten av konsonanter i form av «ff», «tt», «sch» og «ch», var inspirert av tysk. Brevet inneholder enkelte fremmedord som er skrevet med det latinske alfabetet: «Iubiliren», «Provincien», «Agusti», men penneføringen er såpass lik at skiftet blir lite påfallende. Bevarte skrivebøker dokumenterer at Christian hadde fått solid skriveopplæring fra tidlig i gutteårene. Brevet gjenspeiler tidens skriftideal, et fast og sammentrengt skriftbilde formet med bredt skåret penn.
Helt annerledes arter den profesjonelle skriften seg gjerne i tiårene rundt 1700. I brev nr. 11 fra 1693 er skriften slank og sirlig. Ordene med latinsk skrift står tydelig frem både fordi bokstavene er litt større og fordi ordene er flere. Men så blir kontrasten i Johan Vibes raske, grove påskrift desto mer påfallende. Slike korte påskrifter med ellers ukjent håndskrift byr gjerne på utfordringer fordi de gir så få muligheter til å sammenligne bokstaver fra ett ord til et annet. Det samme forholdet melder seg i brev nr. 12 fra 1719 med Tordenskiolds egenhendige påskrift, bare med den forskjell at sjøhelten hadde spisset pennen bedre og etterlatt seg et tydeligere skriftbilde.
Beslektet er også brev nr. 14 fra 1725. Rasmus Daugaard skriver nesten like støtt og regelmessig som profesjonelle skrivere, mens den løse, avrevne seddelen som ligger ved, har en rask og utydelig skrift. Særlig lokale stedsnavn kan ikke leses sikkert uten ved hjelp av oppslagsverk og andre hjelpemidler. Budskapet blir også dunkelt fordi skriveren blander inn greske bokstaver et par steder. Det kan tyde på at vedkommende var både lokalkjent og prestelært.
Lærde menns håndskrift opptrer i brev nr. 13 fra Ludvig Holberg 1723 og i brev nr. 16 fra Peter Frederik Suhm fra 1757. Her er det formelle preget fraværende. Arkene er fylt med skrift, og Suhm har, sikkert for å spare på portoutgiftene, valgt et tynt postpapir der blekket slår gjennom på baksiden. Hans raske og lite tydelige skrift og det historievitenskapelige temaet gjør dette brevet til kanskje det vanskeligste å lese. Men transkriberingen er likevel relativt enkel å foreta. Ortografien er regelmessig, og det er sjelden tvil om bokstaver er store eller små.
De fire yngste brevene, nr. 17–20, stammer fra Anders Mathias Dass’ arkiv og er skrevet mellom 1765 og 1790. Alle har kvinner som avsendere, men to av dem, nr. 17 og 19, er trolig ført i pennen av rutinerte skrivere og gjenspeiler profesjonens standardiserte skrivenormer. De to andre brevene, ført i pennen av kvinnene selv, skiller seg sterkt fra dem. Nr. 18 er skrevet av prestedatteren Anna C. Berg i 1776, nr. 20 av prestedatteren og prestefruen Abel Margrethe Dass et tiår senere. Begge har med andre ord tilknytning til miljøer der skrivning var en daglig syssel, og begge har vært fortrolige med å bruke pennen.
Anna Bergs brev har en tettskrevet, uformell skrift på tynt postpapir, men skriften er ikke vanskelig å lese bokstav for bokstav. Noen utfordringer ligger i stavemåten fordi den til dels følger uttalen: «iolpet» for «hjulpet», «giærte» for «hjerte», «kon» for «kun», «feskebend» for «fiskeben», «naare» for «Norge». Forlengst glemte betegnelser på stoffkvaliteter kan kreve søk i oppslagslitteratur.
Nedtegnelsene med Abel Margrethe Dass’ hånd er skrevet da hun var i 70-årene, men bærer ikke preg av alder. Skriften er mer lettlest her, både fordi papirkvaliteten er bedre og fordi det er færre avvik fra ortografiske normer. Men når det kommer til stoffbetegnelser, blir det naturligvis avstand mellom hennes skriveformer og utgangspunktet: «grordeturs» må forstås som silkestoffet «gros de Tours». Samtidig gir stoffbetegnelsene i de to brevene sjeldne innblikk i hvordan finere klær og tøyer var statusobjekter og gjenstand for oppmerksomhet og omtanke kvinner imellom ikke bare i København, men også på Alstahaug.
I hovedtrekk er bokstavene de samme i disse brevene som i Christoffer Huitfeldts brev mer enn to hundre år tidligere. Men proporsjonene er forskjellige og gir skriftbildet et helt annet preg. Ordenes stavemåte er forenklet, overflødige konsonanter har forsvunnet og bokstaver som «c» og «z» er blitt uvanlige. Forkortelsestegnene er blitt borte, bortsett fra nasalstreken over «m». Anna Berg omskaper den på sin personlige måte til en flat «m» som hun skriver over den andre «m»-en, men Abel Margrethe Dass bruker den konsekvent og i sin tradisjonelle form. Slik skulle den også fortsette å opptre inn i neste århundre, så lenge gotisk håndskrift var i bruk.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Denne boken er en kildeutgave med transkripsjoner av brevene som i 2017 ble utgitt i Fortidens stemmer. Brev fra Nasjonalbibliotekets samlinger 1378–1776. Målet med utgaven er å tilgjengeliggjøre brevtekstene i diplomatariske avskrifter, det vil si i urettet form, slik at alle de som ønsker å se den opprinnelige ordlyden i brevene skal få anledning til det.
Her presenteres brevtekstene i originalt språk og opprinnelig skrivemåte, og med innledende tekster om transkribering av gotisk tekst og om lese- og skrivekunnskap i de 400 årene boken omhandler.
NB kilder er Nasjonalbibliotekets serie for kildeutgivelser. Serien utgir kvalitetssikrede transkripsjoner av viktige dokumenter fra Nasjonalbibliotekets privatarkivsamling.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.