Skeivt kulturår 2022

Det er ikke tilfeldig at Nasjonalbiblioteket vil tilgjengeliggjøre Lagertha Brochs dagbok nå. Hvis man slår opp Lagertha Broch i et digitalt leksikon, blir hun omtalt som forfatter, illustratør og kvinnesakskvinne, men som forfatter er hun i dag lite kjent. Hun nevnes ytterst sjelden i litteraturhistorien, og ikke engang i Norsk barnelitteraturhistorie (2018) er navnet hennes å finne. Nå trekkes hun frem fra historien med et annet utgangspunkt. I 2022 er det 50 år siden homoseksualitet ble avkriminalisert i Norge. Nasjonalbiblioteket, Nasjonalmuseet og Skeivt arkiv har gått sammen om initiativet til en nasjonal feiring, «Skeivt kulturår», for å formilde og diskutere skeiv kunst, kultur og historie. Nasjonalbiblioteket er med på markeringen ved blant annet å finne, vise frem og tilgjengeliggjøre landets skeive historie, og Lagertha Brochs dagbok kan hjelpe oss til å belyse denne. Var Lagertha Broch skeiv? Dagboka har blitt kjent for Nasjonalbiblioteket gjennom forskningen til Tone Hellesund, professor i kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hellesund har plassert Broch i en romantisk vennskapstradisjon. Romantiske vennskap kan forstås som intense og varme følelsesmessige bånd mellom to av samme kjønn. Broch var tydelig på at hun ikke forelsket seg i menn og ikke ville bli gift, og hun hadde flere lidenskapelige forhold til sine kvinnelige venninner. Slike vennskap var imidlertid vanlige på 1800-tallet, og mange skildret vennskapsfølelser med et svært lidenskapelig språk. Dermed er det vanskelig å si noe sikkert om den eksakte naturen til Brochs følelser.

På 1800-tallet fantes ikke begreper som homofil og lesbisk. Et søk i Nasjonalbibliotekets database viser at ordet «homofil» dukket opp i en avis for første gang i 1951, og bruken av ordet økte ikke før på 70-tallet. Selv kategorien homoseksuell ble ikke allment utbredt før mellomkrigstiden og utover. Ordet «homoseksuell» dukket opp i en avis for første gang i 1922 og i en bok for første gang 1929. Det er ingenting som tyder på at Broch kjente til kategorien eller identifiserte seg som homoseksuell.

Vi kan ikke forstå Lagertha Brochs forhold til kvinner gjennom dagens inndelinger i hetero og homo, skeiv og ikke-skeiv. Samtidig blir det fort sånn, at hvis man ikke anvender et skeivt blikk på historien, finner man sjeldent det skeive. Det skeive har blitt glemt og fortrengt gjennom historien. Selv om Lagertha Broch ikke identifiserte seg som homofil eller skeiv, kan dagboka hennes likevel være et bidrag til å forstå mer av den skeive historien i Norge. Gjennom dagboka kan vi både se hvordan samfunnet reagerte på samkjønnet kjærlighet, og hvordan brudd med heteronormativiteten kunne påvirke et individs følelser og tanker.

Å sette problemer under debatt

På 1870-tallet skjedde det en endring i skandinavisk litteratur og åndsliv. Denne endringen blir i dag ofte omtalt som «det moderne gjennombrudd». Det moderne gjennombruddet ble innledet da Georg Brandes holdt en berømt forelesning i 1871 hvor han oppfordret kunstnere til å sette problemer under debatt. I tiden som fulgte, ble moralske og politiske spørsmål mer uttrykte i litteraturen og kunsten.

Lagertha Broch møtte Maria Wang i Horten, dit Wang kom for å drive en bokhandel. Det kan tenkes at mange av bøkene som «satte problemer under debatt» ble solgt der. Det er ikke usannsynlig at Wang solgte for eksempel Henrik Ibsens drama Et Dukkehjem (1879), som tematiserer kvinnens rolle i hjemmet. I 1885 debuterte Amalie Skram med romanen Constance Ring, hvor Skram blant annet får frem at mange kvinner var uforberedte på ekteskap og seksualliv. Allerede noen tiår tidligere tematiserte Camilla Collett fornuftsekteskap og kjærlighetsekteskap i romanen Amtmandens Døttre (1854–55). Romanen kan blant annet leses som en kritikk av måten kvinner ble tvunget til å innta en passiv rolle i valg av ektefelle. Broch levde i en tid da ekteskapet fortsatt var en økonomisk nødvendighet for mange, men Broch var glad for at hun slapp å gifte seg. Det er ikke umulig å tenke seg at Brochs motstand mot ekteskapet kan forklares hvert fall delvis ut fra denne konteksten.

Dagbok som kilde?

Det er mye som er uvisst om dagboka til Lagertha Broch, og dette kompliserer spørsmålet om hvordan vi kan bruke den som kilde. For det første er det ikke mulig å si med sikkerhet om hun tenkte at andre kom til å lese den, og for det andre fylte skrivingen mange ulike funksjoner for forfatteren.

Dagboka til Broch er sammensatt og består av flere sjangre, ikke bare typiske dagboktekster som skildrer ferske erfaringer og opplevelser. Likevel benytter jeg betegnelsen dagbok fordi det var og er vanlig å bruke en dagbok til mye forskjellig. De fleste tekstene i Brochs dagbok er skrevet fra et personlig ståsted, og uttrykker forfatterens tanker og følelser. Selv omtaler Broch dagboka som «bok 2», og i noen av tekstene refererer hun til en «bok 1», der hun synes å ha skrevet mer om barndommen og vennskapelige og familiære relasjoner. Dessverre har vi ingen spor av bok 1, og vi vet ikke mer om innholdet i den enn det som kommer frem av enkelte bemerkninger i «bok 2».

Brochs dagbok fremstår som såpass personlig at hun neppe hadde som bestemt ambisjon at andre skulle lese den. Men samtidig uttrykker hun stadig bevissthet om potensielle lesere. For eksempel kopierer hun inn i dagboka det første diktet som ble skrevet til Kvindsjaa fordi «Saa stygt det er, er det bedst til glæde for efterslægten at klistre ind udkastet til ‘Kvindsjaas’ titelvignet» (s. 86). Dette kan tyde på at hun tenkte å vise frem hvert fall deler av dagboka. Vi vet likevel ikke om Wang-teksten hørte med blant disse. Det er uvisst hvorfor Norske Kvinners Nasjonalråd hadde dagboka i sitt eie, men siden den er bevart der og ikke ble destruert, kan det tenkes at Broch visste at den kunne bli lest.

Skrivingen av Wang-teksten ser ut til å ha tilfredsstilt ulike behov for Broch. Først og fremst virker det som om det var viktig for henne å bearbeide følelsene sine for Maria Wang. Det er tydelig at samboerskapet med Wang hadde konsekvenser for måten Lagertha Broch levde livet sitt i lang tid etterpå. Hun skriver: «Det varede meget længe, inden jeg gjenvandt en smule tiltro til mine medmennesker, – en haard skole for det hjerte, der evig og altid higede efter at kunne vise sin kjærlighed og de ømmeste følelser!» (s. 159). Samtidig kan det tenkes at tekstens form og innhold er preget av at hun øvde seg på å være skribent. Vi finner noen typiske skjønnlitterære trekk i teksten. Hun dramatiserer for eksempel scener ved å bruke dialog. Wang-teksten har dessuten en slags sirkelkomposisjon. I innledningen reflekterer hun slik: «Ofte har jeg tænkt og ønsket at ville glemme dette intermezzo i mit liv; men da jeg Gud ske lov kom nogenlunde uskadt ud af det, har det vel ikke været uden gavn alligevel, og – tiden læger alle saar. – » (s. 126–127). I avslutningen av teksten skriver hun igjen om sårene, men har innsett at «tiden læger ikke alle saar; den øger dem sommetider – og hvis jeg engang stod ansigt til ansigt med hende, ved jeg ikke endnu, hvad jeg evnede; – men lad alt det være gjemt og glemt» (s. 158).

Det er mye vi ikke vet om forfatterens intensjoner, og dermed vet vi ikke sikkert om hun har holdt informasjon tilbake og i hvilken grad hun har overdrevet eller underdrevet elementer for å gi teksten den formen hun ønsket seg. Samtidig er det viktig å huske på at all tekst er konstruert, og det er umulig å skrive en tekst om selvet som gir et nøyaktig bilde av et levd liv. Det er alltid nødvendig å velge ut noen hendelser og utelate andre, vektlegge hendelser forskjellig, og velge en form som gjør teksten leservennlig. Likevel er det ingen tvil om at denne teksten gir innsikt i hvordan samfunnet var på tidspunktet teksten ble skrevet, og noen av måtene det påvirket Lagertha Broch.

Lagertha Brochs liv – en aktiv kvinne

Lagertha Olea Sophie Broch ble født i Horten i 1864 og levde til 1952. Hennes første barnebok kom ut i 1902. Hun ga ut totalt 15 barnebøker, og flere av disse illustrerte hun selv. Men hun gjorde ingen stor suksess som forfatter, og er lite kjent som forfatter i ettertiden. I dag er det kanskje den siste barneboka hun lanserte, Naturens Eventyr fra 1947, som fremstår som hennes sterkeste verk. Særlig de detaljrike og fantasifulle tegningene i boka peker seg ut.

Illustrasjon i Lagertha Brochs Naturens Eventyr (1947)

Broch var opptatt av samfunnsutviklinga i sin tid og spilte en aktiv rolle i lokalsamfunnet. Hun deltok i foreninger og organisasjoner, og skrev tekster for ulike publikasjoner, blant annet det feministiske tidsskriftet Nylænde og det politiske kvinnebladet Urd. Hun var aktiv i kvinnesaksforeningen Den Selskabelige Diskussionsforening i Horten fra organisasjonens oppstart i 1896, og virket som sekretær der fra 1899 til 1909. Foreningen hadde sitt eget blad, Kvinsjaa, som Broch redigerte, og som hun skrev og illustrerte for hånd. Dessuten satt hun i styret i den lokale landskvinnestemmeforeningen og i det første styret for Horten Omegn Kvinneråd. Engasjementet hennes var tydelig også på andre områder. For eksempel engasjerte hun seg i naturvern i Selskabet for naturfredning i Norge, og hun arbeidet for å frede mistelteinen i Horten. I barnebøkene kommer kjærligheten til naturen frem både i teksten og illustrasjonene.

Broch kjempet ikke bare for kvinners rettigheter, men også for kvinnelige verdier. Hun var skeptisk til det hun oppfattet som tilhørende den mannlige sfæren. Hun mente at det hun betegnet som gutters dyriskhet, ikke ble tilstrekkelig bekjempet gjennom oppdragelsen. Det kommer frem i en artikkel hun sendte inn til Nylænde. Manuset står gjengitt i dagboka, men artikkelen ble ikke publisert.

Skulde det mon ikke snart være paatide at søge at faa trukket lidt af raadheden ud af vore smaagutter? Det er sørgelig at se, hvor lidet barnets «medfødte dyriskhed» modarbeides ikke alene i hjemmene, hvor det naturligvis burde ske først og fremst, men ogsaa i skolerne, hvor det jo elle[rs] hedder sig, man lærer dyd og gode sæder. – (s. 57).

Broch forholdt seg gjennom hele livet først og fremst til sine kvinnelige venner, selv om hun også beskrev noen positive forhold til menn. Til venninnene hadde hun til gjengjeld meget sterke og lidenskapelige bånd, og et sted i dagboka skriver hun blant annet «Jeg elsker alt det fine, bløde, yndige kvindelige!» (s. 251).

Lagertha Broch var eldst i en søskenflokk på 8 og kom fra relativt gode økonomiske kår. Det ga henne flere muligheter. Faren hennes var en virksom kjøpmann i Horten, og eide et bryggeri. Han hadde mulighet og vilje til å bruke penger på datterens utdannelse, men samtidig var han en praktisk mann som ville at hun skulle utdannes innen noe som kunne gi en sikker inntekt. Som Wang-teksten viser, ga han henne penger til å gå på tegneskole i Kristiania i 1886, men Broch skriver at «Det var kun det elementære jeg lærte der, – havde jo heller ikke brug for andet som vordende lærerinde; et høiere maal var altfor svævende og i det blaa for min praktiske far» (s. 127).

Til tross for sitt gode økonomiske utgangspunkt var ikke arbeidslivet problemfritt for Broch. Hun fikk ikke utfoldet seg kreativt slik hun ønsket, og som vi får se i Wang-teksten, ble Broch avvist alle stedene hun søkte jobb i Kristiania. Først da hun flyttet hjem igjen til foreldrene i Horten, fikk hun fast stilling som tegnelærer. Hun jobbet som tegnelærer ved middelskolen i Horten fra 1888 og frem til 1912, samme år som hennes første barnebok Ruts papirer – billeder og smaaprat for barn kom på markedet.

Dagboka gir også innsikt i hvordan Lagertha Broch var som person. Broch elsket kvinner og blomster, og fremstår som lett bevegelig og nærtagende. Sterke følelser av både lykke og sorg kunne sette henne helt ut av spill. Hun knyttet seg særlig raskt til mennesker som tok seg av henne, og hun tok det ofte svært tungt når hun måtte si farvel, også hvis det bare var midlertidig. De sterke emosjonelle reaksjonene skapte stadig problemer for henne. I dagboka reflekterer hun for eksempel over da hun meldte seg ut av Meldahl skole fordi tegnelæreren hennes aldri var tilfreds med tegningene hennes lenger: «Det er slemt at have et saa omtåligt sind! alt gaar en nær; og alt gjør en syg» (s. 255). Broch ble hyppig syk, og hun beskriver både «åndelig» og «legemlig» sykdom i dagboka. Sykdom ble gjerne utløst av sterke emosjonelle hendelser.

Det var ikke uvanlig at kvinner ble diagnostisert med nervøse lidelser på 1800-tallet. Kvinner skulle være følsomme og ha nerver, spesielt i øvre samfunnslag. For Broch virker likevel sykdom og nerver å ha preget livet betydelig mer enn det gjorde for andre i omgangskretsen hennes. Før konfirmasjonen slapp hun for eksempel å lære det samme som hennes jevnaldrende på grunn av sykdom. Wang-teksten viser at sykdom var en utfordrende faktor også i arbeidslivet. Hun slet med å få arbeid fordi «ved synet af mig selv hed det altid, at jeg saa for svag ud og jo ingen kundskaber eller attester havde at paaberaabe mig» (s. 142). Broch vedstår i Wang-teksten at hun ikke tålte så mye, og unngikk steder hvor man snakket om emner hun helst ville unngå, blant annet av seksuell karakter.

Jeg var ikke vant til at høre saa frit og ubundet et sprog, som man førte der. Frk. Wang lo af mig og sagde, jeg maatte da vænne mig til at taale lidt af hvert – og ikke kunde vente, at livet altid vilde tage paa mig med hansker, – og at jeg bare havde godt af at se og høre, hvordan alt i virkeligheden var (s. 128).

Seksualitet var forbundet med den mannlige sfære på 1800-tallet, og kvinner ble stort sett ikke sett på som seksuelle vesener før de var sammen med en mann. Men da Lagertha Broch kom til Kristiania, opplevde hun at hun visste og tålte mindre enn personer hun omgikkes.

Lagertha Broch var en kvinne som på mange måter levde i samsvar med normene som gjaldt datidens borgerskap, men hun utfordret også enkelte normer. Både læreryrket og arbeidet med barnebøkene var sosialt akseptable beskjeftigelser for kvinner, men å avvise ekteskapet representerte et tydelig normbrudd. Man kunne heller ikke være aktiv i kvinneforeningen uten å møte reaksjoner. Miljøet i Horten var konservativt, og enkelte ektemenn forbød sine koner å delta. Noen fryktet til og med at foreningen kunne bidra til oppløsning av ekteskapet og dermed til grov umoral i samfunnet. I en artikkel som Broch skrev i dagboka i 1898 (s. 56), kommer det imidlertid frem at hun ikke ville endre ekteskapets institusjon drastisk, men heller ville styrke kvinnens posisjon i den. Broch mente også at alle kvinner har naturlig omsorgsevne og morsinstinkt. I et fremlegg om skjønnheten i hjemmet, som hun holder i diskusjonsforeningen og nedtegner i dagboka, sier hun:

Fraseet al den nyere tids emancipation – for og imod – tror jeg, at vi er enige i, at det vel er det allerstørste kald i livet for en kvinde at vide, at disse hendes børns hele fremtidige ve og vel for den væsentligste del er afhængig af hende, og det hele samfund igjen af disse – alt gjennem oppdragelsen» (s. 303).

Frøken Wang og det skeive aspektet

Lagertha Broch kaller selv erindringen som er transkribert her, for «Frk. Wang» i innholdsfortegnelsen. Det understreker hvor stor betydning forholdet hadde for henne den tiden hun bodde i Kristiania. Maria Wang ble født i 1853 og var dermed 11 år eldre enn Broch. Broch hadde en jevnaldrende venninne med navn Johanna, og «Var Johanna og jeg forskjellige i mangt og meget, stemte vi dog fullstændig overens i vort nyeste sværmeri – frk. Wang» (s. 82). Det var både akseptabelt og vanlig for jenter å beundre og sverme for eldre kvinner, og Broch og Johanna fant stadig på unnskyldninger for å besøke Wang i bokhandelen i Horten. Broch ble stadig mer knyttet til Wang, og etter hvert ga Wang henne også litt kontorarbeid. Det ble vondt for Broch da både Johanna og så Wang forsvant fra Horten. Heldigvis for Broch fikk hun snart tilbud om å flytte inn med Wang i Kristiania, hvor hun endelig kunne forsøke å stå på egne ben.

Vi kan ikke vite mer om båndene Broch hadde til andre kvinner, enn det som fremgår av dagboka og enkelte av Brochs brev. Der er det aldri eksplisitt verken at hun var forelsket i eller seksuelt tiltrukket av kvinner. Broch bruker selv ord som «elsker», «indtaget i», og «tilbedt» for å beskrive sine følelser for Wang, men slike sterke ord var vanlige å bruke i brev og dagbøker på tiden hun levde. Man kan finne eksempler på lignende språkbruk blant annet i i brevvekslinger mellom Bjørnstjerne Bjørnson og hans venner. I februar 1896 skriver for eksempel Amalie Skram, som i likhet med Bjørnson var gift, til han: «Du er i sandhed af det stof, hvoraf menneskene laved og laver sine guder. Dejlige, ophøjede menneske – jeg lægger alting ned for dine fødder, og hvis det ikke lød så vulgært, vilde jeg sige at jeg tilbeder Dig» (Brevs. BB2). Dersom Broch hadde mer enn det vi tenker på som platoniske følelser, eller opplevde seksuell tiltrekning overfor Wang eller andre kvinner, er det heller ikke sikkert at det ville kommet tydelig frem i dagboka. Som Hellesund har påpekt, var seksualitet forbundet med menn og heteroseksualitet i Brochs samtid, mens kvinner ble sett på som seksuelt rene. Det blir også ytterligere komplisert fordi tøyling av seksuelt begjær ble sett på som en dyd blant mange.

Det var ikke uvanlig at kvinner som tilhørte borgerskapet bodde sammen. Hellesund skriver at mens vennskap mellom menn ble tonet ned utover 1800-tallet, vokste intensiteten i mange av kvinnevennskapene. Dette kan nok skyldes at seksualitet og perversitet i mye større grad ble knyttet til menn. Broch hadde dermed en helt annen forståelsesramme for å tolke sine følelser enn det vi har i dag. Generelt virker det som om de sterke relasjonene Broch hadde med andre kvinner var tilfredsstillende, og at hun ikke hadde dype ønsker om at de skulle være noe mer. Tidlig i dagboka skriver hun blant annet: «Kan man tænke sig alligevel noget lykkeligere menneske end jeg! hvad gjør det med et skrøbeligt legeme og bristede illusioner, når man ikke er alene, men har så gode og kjærlige venner, der rent ud forkjæler en!»

Det mest interessante er kanskje hvordan Broch forsto seg selv og sine følelser, og samfunnets reaksjon på hennes måte å leve på. Det var farens økonomiske støtte som gjorde det mulig for Broch å bo sammen med Wang, og slikt samboerskap var først og fremst forbeholdt borgerskapet. Da Wang var i økonomisk nød, bestemte Broch seg for å hjelpe venninnen med penger som faren hadde ment hun skulle bruke på seg selv. Broch skriver at hun ikke trodde det var galt å gjøre dette, men faren reagerte med sinne, og det forferdet datteren. Dette fremstår som begynnelsen på slutten av forholdet mellom de to kvinnene. Da Lagertha Brochs søster Gudrun kom til byen, mente hun det var på høy tid å få henne vekk fra Wang. Samtidig måtte Wang leie ut stadig større deler av leiligheten for å greie seg økonomisk, og hun hadde til slutt bare et lite værelse igjen til seg selv. Gudruns besøk, i kombinasjon med Wangs plassmangel, gjorde at Broch dro hjem til foreldrene i Horten. Broch kommenterer også at andre venner hun hadde i Kristiania, syntes det var merkelig at hun ville fortsette å bo hos Wang når hun hadde så mange andre venner i byen. Selv om det var akseptert at kvinner bodde sammen på 1800-tallet, var det likevel forventet at det foregikk i en fase av livet, og at man til slutt skulle gifte seg og bo med en ektefelle av det motsatte kjønn.

Familien til Lagertha Broch oppfattet altså ikke forholdet hennes til Maria Wang som stuerent likevel. Men for meg fremstår det som usikkert hvorvidt dette handlet om at hun oppførte seg upassende overfor en annen kvinne. Faren til Broch var skeptisk til Wang allerede før datteren flyttet inn med henne, og det er ikke vanskelig å forestille seg hvorfor en praktisk kjøpmann som Johan Broch ikke ville at datteren skulle kaste bort penger på en 11 år eldre kvinne med en rastløs natur og økonomiske problemer. Det som er sikkert, er at økonomien begrenset mulighetene de to kvinnene hadde til å leve sammen. Om det hadde vært lettere for kvinner å bli økonomisk selvstendige, ville ikke Broch måttet bruke farens penger, og kanskje hadde de heller ikke måttet flytte fra hverandre? Et av stillingstilbudene Broch fikk mens hun bodde i Kristiania, ble trukket tilbake nettopp fordi lederen av forretningen syntes det var mistenkelig at hun ikke arbeidet hos sin far, som tross alt hadde råd til å ansette henne. Wang-teksten belyser dermed kvinners virkelighet og livsbetingelser så vel som den skeive historien.

Hellesund skriver at det tydelige skillet mellom kvinne- og manssfæren begynte å oppløses mot slutten av 1800-tallet, og de nære venninneforholdene ble møtt med mer kritikk. Når Broch skriver ned minnene, fremstår det som om hun selv følte at hun krysset grensene for hva som var akseptabelt, og hun lot være å skrive flere brev til Wang i ettertiden blant annet fordi hun fryktet sin «ubeherskede» penn (s.161). Men dette siste kan også rett og slett handle om at Broch var redd for å uttrykke følelser som var sterkere enn de som Maria Wang kunne gjengjelde.

Lagertha Brochs dagbok belyser også et annet skeivt aspekt. Begrepet skeiv kan forstås på ulike måter, men er et samlebegrep som kan brukes om alle som bryter hetero- og tokjønnsnormen. I dagboka reflekterer Broch over at hun ikke passer inn i et typisk forelskelsesmønster. Hun skriver aldri eksplisitt at hun var forelsket i kvinner, men skriver at hun «heldigvis overfor det mandlige kjøn» har vært fritatt for forelskelser (s. 74). Dette gjorde at hun i oppveksten skilte seg ut fra sine jevnaldrende som var «forliebte snart i den ene og snart i den anden» (s. 74). Hennes lettelse over å ikke bli forelsket i menn kan kanskje forklares delvis som seksualitetsangst, og motvilje mot fornuftsekteskap og forventninger om å underordne seg en mann. Men selv finner hun ingen andre grunner enn en «underlig medfødt modbydelighedsfølelse, der kanske, naar alt kommer til alt, er hos mig en uelskværdighed, jeg (…) ikke magter at modarbeide» (s. 251). Moren ser på det som abnormt at datteren ikke liker menn, men ikke skandaløst. Broch beskriver det likevel som et problem, og lurer på «hvor finder jeg dog løsningen» (s. 251). Å skille seg ut fra heteronormen forårsaket med andre ord både takknemmelighetsfølelser og tvil og uro i Broch.

Livet i hovedstaden

Streben etter selvstendighet er et annet hovedtema i Wang-teksten. Det ble ekstra viktig for Broch å oppnå økonomisk uavhengighet etter at faren kritiserte henne for å bruke pengene hans på Maria Wang. Men det kan også se ut som om Wang var viktig for Broch fordi hun fungerte som en slags mentor, og ga råd om hvordan hun kunne oppnå en selvstendig stilling. Broch omtaler Wang som en «beskytterinde» (s. 130). Under en vanskelig periode i Kristianiaoppholdet vurderte Broch å dra hjem, men det var behovet for selvstendighet som telte mest, og hun ble i hovedstaden: «at opgive selvstændighedsfølelsen og udsigten – maaske den eneste i mit liv – til at lære noget? nei, det var baade karakterløst og feigt!» (s. 145).

Selv om Broch brukte mye av plassen i dagboka til å reflektere over relasjonen til Wang og andre kvinner, opptar det likevel bare en brøkdel av den. Det synes jeg er viktig å få frem fordi jeg ikke vil gi inntrykk av at Brochs forhold til kvinner utgjorde en viktigere identitetsmarkør enn det faktisk gjorde. Selv i dette dagbokutdraget som kanskje først og fremst handler om Wang, får vi innsikt i andre hendelser hun opplevde mens hun bodde i Kristiania, og som gjorde inntrykk på henne. For eksempel var Bjørnstjerne Bjørnsons hjemkomst en stor hendelse. Vi får også se at hun liker å gå inn i enkelthendelser og beskrive dem i relativt mye detalj, slik som hun gjør med en togtur der hun støtet på skuespilleren Henrik Clausen. Teksten som utgis her, beskriver en tid i Lagertha Brochs liv som var viktig for henne på flere måter, og gjennom den får vi innsikt i mange sider av livet og personligheten hennes.

Om Frk. Wang – en erindring fra Kristiania 1886

Denne utgivelsen består av en transkripsjon av side 125–161 i Lagertha Brochs dagbok (Ms.8° 3429). Utdraget er en erindring fra året 1886, nedtegnet ti år senere, i 1896. Erindringen handler om tiden Broch bodde i Kristiania sammen med Maria Wang, og om Brochs forsøk på å finne lønnet arbeid så hun kunne slippe å være økonomisk underlagt faren.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• Ms.8° 3429: «Lagertha Broch: Dagbok 2. des. 1895 – febr. 1898» (s. 125-161)

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook