Romanens tilblivelse

Det foreligger ikke noe manuskript til romanen og heller ikke utkast eller notater til den fra forfatterens hånd. Bokens tilblivelseshistorie er imidlertid blitt kjent i form av en noe forslitt anekdote. Den er anrettet av A.H. Winsnes i hans monografi Sigrid Undset. En studie i kristen realisme (1949). Winsnes arbeidet med monografien i 1948 og hadde anledning til å benytte Sigrid Undset selv som kilde. Historien går slik: Undsets første fullførte litterære verk var en historisk roman, som hun ville utgi på Gyldendal forlag i København. I følge Winsnes var romanen ferdig i 1904 eller 1905. Undset forteller at hun reiste til København med manuskriptet og overlot det, «bevende av angst», til forlagets mektige sjef, forfatteren og kritikeren Peter Nansen (1861–1918). Winsnes skildrer det videre forløp med Sigrid Undsets ord:

Audiensen var kort. «Kom igjen om en maaned», sa han. En maaned i spændt venten – Men endelig stod jeg atter paa Peter Nansens kontor. Han klappet mig venlig paa skulderen og sa: «Forsøk Dem ikke mere paa historiske romaner. Det kan De ikke. Men De kan jo prøve at skrive noget moderne. Man vet sgu aldrig!» Da gikk jeg hjem i fuldt sinne og skrev «Fru Marta Oulie». Den syntes jeg maatte være moderne nok (Winsnes 1982: 41).

Det mest sannsynlige er at dette møtet fant sted sommeren 1905. Det foreligger et brev fra Peter Nansen til Sigrid Undset om avslaget, datert 27. juli 1905.Det finnes som kopi i forlaget Gyldendals kopibøker i håndskriftavdelingen i Det Kongelige Bibliotek, København. Referansen til brevet er Brev nr. 936, kopibog for 1.2. 1905–12.8. 1905. Gyldendals arkiv. Undset svarer umiddelbart i et brev til Nansen av 8. august 1905, hvor hun blant annet gjør rede for den refuserte middelalderromanens komposisjon (Ørjasæter 1993: 76–77).

Det er således grunn til å tro at Fru Marta Oulie ble påbegynt sensommeren 1905. Manuskriptet ble ferdig i første halvdel av 1906. Men Undset sviktet Nansen og Gyldendal da hun leverte manuskriptet til den norske konkurrenten, forlaget H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) i Kristiania. I 1906 var det et naturlig valg. Et flertall av de norske forfattere som debuterte etter unionsoppløsningen i 1905, utgav sine bøker på Aschehoug. Forlagets konsulent var embetsmannen og dikteren Andreas Jynge (1870–1955). I sin konsulentuttalelse av 28. juni 1906 hevder han at manuskriptet er bra til å være et debutarbeid, og at forfatterinnen har gjort seg fortjent til «en liden opmuntring». Men han finner ikke emnet interessant nok. Det er allerede for mange bøker om ekteskap og utroskap. På dette grunnlag fraråder han utgivelse (Ørjasæter 1993: 79). Sigrid Undsets reaksjon på avslaget er ikke kjent. Men det tok ikke motet fra henne. Hun sluttet seg til sin søster Signes forslag om at de skulle be dikteren Gunnar Heiberg (1857–1929) å vurdere manuskriptet. Heiberg rådet til utgivelse, og boken ble antatt på Aschehoug forlag. I følge biografen Einar Skavlan var Heiberg alltid stolt over denne fremsynte anbefalingen. 12. februar 1907 meddeler Aschehougs direktør William Nygaard Sigrid Undset om forlagets avgjørelse. 14. februar skriver hun tilbake:

Jeg har modtaget Deres ærede af 12. ds. og takker Dem meget for Deres tilbud at forlægge min bog. Naar De finder en udgivelse nu i vaar uheldig, gaar jeg selvfølgelig gjerne med paa at vente til høsten og imødeser derfor gjerne kontrakt til underskrift (Ørjasæter 1993: 81).

Hun gir en påminnelse om sin sivile status: «For kontraktens skyld skal jeg faa bemerke, at jeg er frøken.» Tidlig på høsten er boken ferdig trykt – «det var noksaa pudsigt, kan du tro, at se sit eget saadan sort paa hvidt», skriver Sigrid Undset 7. september 1907 til sin svenske pennevenninne Dea (Andrea) Hedberg (Undset 1979: 140). Boken ble utgitt i oktober 1907.

Idémessige forutsetninger for romanen

Fru Marta Oulie åpner med ordene: «Jeg har været min mand utro». Etter denne bekjennelsen betror den angrende Marta Oulie dagboken sin kjærlighetshistorie. Hun forteller om sin forelskelse i forretningsmannen Otto Oulie og deres ekteskap, om hvordan de kom til å bli fremmede for hverandre, og om hvordan hun lot seg gli inn i et forhold til sin fetter Henrik, som også var ektemannens kompanjong. Forholdet opphører da Otto blir alvorlig syk av tuberkulose, men han får aldri vite om det. Da han er død, tilbyr Henrik henne ekteskap. Hun tar ikke imot tilbudet. Henrik forsvinner ut av hennes liv, og Marta sitter ensom tilbake med sine fire barn, hvorav det yngste, Aase, er Henriks. Hennes selverkjennelse har vokst i løpet av skriveprosessen, men hun blir hengende fast i depresjonen og skyldfølelsen.

Med denne skildringen av kjærlighetens usle vilkår i det moderne liv skrev Sigrid Undset seg rett inn i sin tid. Det årlige antall skilsmisser var i sterk stigning, og i politikken sto ekteskapet på dagsordenen. Venstresiden krevde en liberalisering av ekteskaps- og skilsmisseretten. To år etter debutromanen kom gjennombruddet for en ny lovgivning. Den ble definitivt fastlagt i 1918, ved «Lov om indgaaelse og opløsning av egteskap»: Ekteskapet ble nå betraktet som en offentlig-rettslig, men frivillig kontrakt mellom to selvstendige individer, som fritt kunne oppløses etter visse rettslige prosedyrer. Skilsmisse og gjengifte ble unndratt enhver form for kirkelig rett (Oftestad 2003: 37). Tidens debatt omfattet også spørsmålet om «uekte» barns navne- og arverett, en rett som ble oppfattet som meget radikal. Sigrid Undsets debutroman knyttet også an til en heftig debatt i pressen omkring kjønnsroller og kvinnesak. Foranledningen var boken Kvinden skabt af Manden. Studie af en Kvinde, utgitt av «Fru Eva» (1904). Boken er en fiktiv selvbiografi med essayistiske innslag. Den kom i mange opplag og skapte mye røre i avisspaltene. Forfatteren var Hulda Garborg (1862–1934). I 1905 skrev hun en oppfølger, Fru Evas Dagbog, da under fullt navn. Den vakte imidlertid ikke så stor interesse i offentligheten som den første. Begge disse verkene ser ut til å ha virket inn på Sigrid Undsets valg av emne og idéinnhold i Fru Marta Oulie.

Kvinden skabt af Manden var en imøtegåelse av Otto Weiningers (1880–1903) filosofisk-psykologiske avhandling Geschlecht und Charakter (1903). Weininger presenterte her en spekulativ teori om det mannlige og det kvinnelige, som var basert på misogyni og forakt for det seksuelle. Hans ideal var at mennesket måtte frigjøre seg fra seksualiteten, som var en hindring for åndelig virksomhet. Men han hadde liten tro på at dette ville lykkes for kvinnen, fordi hun var den mest dyriske og driftsbestemte av de to kjønn. I Kvinden skabt af Manden gikk Hulda Garborg til angrep på Weiningers forakt for kjønnslivet, men hun aksepterte hans syn på kvinnen som mer av et driftsvesen enn mannen. Hun trakk en parallell mellom Weiningers kvinnesyn og det hun oppfattet som kvinnesakskvinnenes nedvurdering av kjærligheten og moderskapet. Kvinnen finner sitt livs egentligste utfoldelse som elskerinne og mor, mente «Fru Eva». Boken provoserte kvinnesakskvinnene, men vakte begeistring hos en dikter som Hamsun (Johansen 1997: 108–109).

Det er karakteristisk for Undsets holdning til spørsmål som gjaldt familieliv og kjønnsroller at hun ikke kunne slutte seg til noen av de stridende parter, men forholdt seg ironisk og kritisk. Typisk er hennes kommentar til debatten om «uekte» barns rettigheter i et brev til Dea Hedberg av 28. mai 1904: Hun finner «en forfærdelig simpel og umoden tankegang paa begge sider – sentimentalt klus med de ugifte mødre, der blir ophøiet til madonnaer, og arrig og sneversynt pukken paa dyden fra ‹husmødre› og hustruer, der ser sine interesser truet». En tilsvarende ironi kommer til uttrykk i hennes omtale av Kvinden skabt af Manden. Hun skriver i samme brev: «Her er den kommet i 5 oplag i en maaned og i alle aviserne skriver damerne pro og contra. Jeg synes, kvindekjønnet i begge debatter har blameret sig grundig» (Undset 1979: 134–135).

I brevet forteller hun at hun har skrevet et avisinnlegg om disse sakene. Innlegget ble trykt anonymt i Aftenposten 12. mai 1904, undertegnet av «Ogsaa en ung Pige». Det var Undsets første avisartikkel. Den viser hennes karakteristiske tvisynte holdning. Om boken Kvinden skabt af Manden hevder hun:

Mig har Bogen – trods dens en passant Angreb paa Kvindeemancipationen – bibragt den Overbevisning, at Kvindesagen i det store og hele er paa ret Vei.

Er Kvinden en Skabning saa himmelvidt forskjellig fra Manden, som det i den senere Tid gjentagende har været fremholdt, er kvindelige Dommere, Sagførere, Politi og Læger nødvendige. […]

Fru Eva siger, at Kvinderne maa have Udvikling, «fordi Slegten gjennem vor Udvikling forædles». Det er sandt. Men Kvinderne skal ikke udvikles til Ensidighed.

Kvindens Udvikling skal i det hele taget ikke tvinges hverken i den Retning eller i den anden – lad Kvinderne faa Lov til at udvikle sig frit (Krane 1970: 139).

Hun er ikke redd for at kvinnene skal bli mindre kvinnelige ved frigjøringen og utvikle seg til «det tredje Kjøn». Kvinner kan ikke settes på formel, det finnes erotiske og uerotiske kvinner i en uendelighet av avskygninger. Men hun tviler på at en normal, ufordervet kvinne vil føle annet en motbydelighet ved intimitet med en fremmed mann. Hun går i rette med «Fru Evas» glorifisering av mødrene. For det meste er mødrene bare glad i sitt eget avkom, og mest i seg selv. Det forhindrer imidlertid ikke at kvinnens verd som mødre står høyt og at morslykken er attråverdig. «Men», skriver hun, «de færreste Mødre er lykkelige – alene af den Grund, at de lider sine Børns Lidelser med. Hvis de i det hele er Mennesker. For vi lider allesammen vore Kjæres Smerte. Det er Menneskeligheden og det er Lykken og Ulykken i Evighed». Hun ironiserer over at «Fru Eva» mener å ha krav på «Lykke». Dette kravet kan forstås i lys av kristendommen som krevde oppofrelse og lovet lykke. Men hun finner det urimelig at moderne mennesker, som har gjort seg ferdige med kristendommens krav, likevel vil ha løftet om lykke oppfylt. Hun finner en indre logikk i kristendommen, men anser den som et tilbakelagt stadium: «I dybeste Forstand er maaske Kristendommen sand – selv om Mennesket skabte Gud i sitt Billede.» Hun hyller arbeidets velsignelser og er glad for at det er mange kvinner som har lært arbeidsgleden å kjenne. Hun avslutter på karakteristisk vis: «Og Lidelser maa man kunde bære, tause og med rank Ryg. Ellers bør man hænge sig» (Krane 1970: 140–141).

I et brev til Dea Hedberg skrevet et par uker før avisinnlegget (18. april 1904) refererer hun til en ekteskapsdebatt i Sverige. Den handler «om kirkeligt, borgerligt, samvittigheds- eller intet ægteskab, med banstraaler og moral og umoral – prækener og bekjendelsesskrifter fra unge svenske damer». Personlig er hun av den mening at folk som ikke kan bli gift og er tilstrekkelig glad i hverandre, heller får leve sammen uten vielse. Men hun er skeptisk til en «omstøbning» av moralbegrepene, da dette kan resultere i at «hele moralbegrebet bliver borte i støbningen». Til tross for sin avvisning av kristendommen betrakter hun ekteskapet som noe mer enn en sekulær, samfunnsmessig institusjon: «Der maa nu være noget i den gamle overtro om familiens hellighed – far, mor, søsken og øvrige medlemmer. Siden alle nationer og tider har været noksaa enige derom!» (Undset 1979: 132–133).

Sjanger, komposisjon, tematikk

Kvinnenes ytringer i det offentlige rom hadde i årene omkring 1905 preg av det private, av bekjennelser og betroelser. Slik var kvinnenes innlegg i den svenske debatten Undset omtaler (jf. ovenfor), og slik fremsto Hulda Garborg med sine to dagbokromaner. Da Sigrid Undset fulgte oppfordringen til å skrive «noget moderne», var det derfor nærliggende å velge dagbokromanen. Den er en intim og fortrolig form, den gir illusjon av noe selvopplevd, og den er ofte blitt betraktet som spesielt kvinnelig.De betydeligste norske dagbokromaner er skrevet av menn og er knyttet til den subjektive vending i litteraturen i 1890-årene: Arne Garborgs Trætte Mænd (1891) og Sigbjørn Obstfelders En prests dagbog (1900). Den har et smalt fokus, og synsvinkelen er begrenset til jegfortelleren alene. Denne begrensningen kan også fungere kritisk, fordi den gir forfatteren en mulighet til å avsløre dagbokskriverens subjektive selvoppfatning. Det er slik Undset bruker formen i debutromanen. I Fru Marta Oulie er det et meningsbærende skille mellom fortellerens innsiktsnivå og forfatterens. Sigrid Undset er ikke uten videre «på parti» med sin hovedperson. Slik praktiserte også Arne Garborg sjangeren i Trætte Mænd. Men det var som kvinnelig sjanger dagbokromanen viste seg produktiv på 1900-tallet. Etter Hulda Garborg og Sigrid Undset fulgte Nini Roll Anker med Benedicte Stendahl (1909) og Regine Normann med Berit Ursin (1919). I alle disse verkene tematiseres kvinnelig skyldfølelse i forbindelse med ekteskap og samliv.

Dagbokromanen har en dramatisert, intern forteller i form av en skriver, som presenterer begivenhetene for leseren etter hvert som han eller hun opplever dem, og som derfor ikke har den fulle oversikt over hele det forløp det skal berettes om. Dagbokromanens fortellerhandling kalles innskutt (interpolert), idet den er splittet opp i flere enkeltstående fortellerhandlinger (Genette 1983: 217). Slik gis det inntrykk av at fortelleren blander de nåtidige, daglige hendelser med tilbakeblikk på sitt eget liv.

Fru Marta Oulie rommer i alt 21 opptegnelser av ulik lengde, hver med en datering. Nåtiden rommer vel et år, mens fortiden strekker seg over fjorten år, fra september 1890 til sommeren 1904. Et karakteristisk trekk ved romanen er at det legges langt større vekt på retrospeksjonen enn på nåtidsdiskursen. Det er Martas fortid som får størst plass; den har nesten dobbelt så mange sider som de daglige betraktningene og handlingen på nåtidsplanet. Dette gir verket et preg av selvbiografi (Mo 1995: 96).

Fru Marta Oulie er et sekulært skiftemål. Gjennom skrivingen søker Marta å kvitte seg med skyldfølelsen. Hun lengter etter «det umulige; det er noget, som jeg vilde give mit liv og min sjæl for at gjøre uskeet. Aa, at have en fri, sund, god samvittighed!» (s. 4 i førstetrykket). Hun har ingen tro på botens sakrament, men skjønner nå bedre «hvorfor katolske kvinder forfalder til at gaa og skrifte» (s. 7 i førstetrykket). Skyldfølelsen, som er den psykologiske motiveringen for Martas skriving, kan også leses ut av dagbokens dateringer: «Den første dateringen i dagboken er […] 26. mars 1902. Siden Åse ble født 26. juni 1901, måtte unnfangelsen finne sted omkring 26. september 1900. Dette viser at datoen for Martas svik, og datoen for dagbokens åpning ligger symmetrisk om datoen for Åses fødsel» (Myrset 1997: 21).

Fru Marta Oulie er komponert i tre deler. Den første og lengste delen strekker seg fra mars 1902 til april 1903 og består mest av tilbakeblikk på Marta og Ottos tidligere liv. Den andre går fra nyttårsdag 1903 til april samme år og skildrer Ottos sykeleie og hans forberedelse på døden. Her er nesten ingen tilbakeblikk. Den tredje delen, «Løse blade», er datert juli 1904. Her refereres Ottos død og tiden etterpå. Det er altså to handlingsforløp i romanen. Det ene er på nåtidsplan og skildrer Ottos sykehistorie, det andre er på fortidsplan og skildrer Martas liv fra ungdommen til nåtiden. Ottos sykdom beveger seg lenge i positiv retning. I den siste nedtegnelse i verkets første del, august 1902, ser det ut som om han kan bli bra. Ektefellene ser lysere på fremtiden, og Marta skal begynne som lærer igjen. Denne relative lykke markerer nåtidshandlingens vendepunkt. I annen del begynner dagboken nyttårsdag 2003. Fra dette tidspunkt går sykdommen inn i siste fase. Romanens åpningssekvens, hvor Marta innrømmer sin utroskap, er ikke tidfestet. Her gjøres narrasjonen manifest, og temaet lanseres.

Utroskapstematikken fremstilles i lys av de sosiale ulikhetene mellom ektefellene. Marta representerer den moderne, liberale, urbane og – etter tidens mål – velutdannede kvinne. Hun har artium og forberedende prøve i filosofi og er interessert i kultur og kvinnesak. Hun prøver seg som lærer, men finner ingen glede i arbeidet. Pikenavnet Benneche røper at hun tilhører embetsstanden. Ellers er familiebakgrunnen ikke beskrevet utover det at hun vokste opp hos en tante. Forretningsmannen Otto Oulie er sønn av en landsens tømmerhandler og er innflytter til Kristiania. Han har en sterk sosial fremdrift og er dyktig og arbeidsom, dertil snill og følsom. Han er sterk, vakker og viril, i Martas øyne noe i likhet med en riktig deilig rasehund. I ham møter hun lykken, nærmest som en erotisk besettelse, «L’amour sans phrase» (s. 25 i førstetrykket). Ekteskapet fungerer upåklagelig i den første tiden, men etter en stund begynner hun å kjede seg. Otto er snever og konservativ, og hans eneste mål i livet er å etablere en solid, borgerlig tilværelse for sin familie. Marta oppfatter hans energiske bestrebelser som spissborgelige. Han tilber sin kone, men hun føler at hun snart blir redusert til å være «et af numrene i den lange katalog over Otto Oulies lyksaligheder» (s. 56 i førstetrykket). Otto mangler den kulturelle kapital som Marta er i besittelse av, og hun ser at hans forsøk på å skaffe seg den blir plumpe og pinlige. Det samme synes også den mer sofistikerte Henrik. Han beundrer Otto for hans arbeidskraft og redelighet, men fordi han er tiltrukket av Marta, nører han opp under hennes forfengelighet og ambivalens overfor ektemannen.

I sitt forhold til disse to menn avslører Marta sin narsissisme og selvdyrkelse. Hun beundret Otto da han var ung og vakker og bergtok henne med sin lidenskap. Hun syntes synd på ham da han var syk, og erkjenner for sent at moden kjærlighet krever mer enn beundring eller medfølelse: «Jeg gik og stirret mig blind paa det, at Otto ikke forstod mig. Det faldt mig aldrig ind, at ikke jeg forstod ham» (s. 108–109 i førstetrykket). Hun erkjenner at hun aldri elsket Henrik – «igrunden brød jeg mig jo ikke mere om ham end om speilet paa mit toiletskab» (s. 82 i førstetrykket). Hun brukte ham for å nyte spenningen ved den forbudne frukt, «jeg begjærte intet af alt det for hans skyld, men for min egen» (s. 82 i førstetrykket). Igjen var hun i sansenes vold. En naturdrift, «raa og umættelig» (s. 82 i førstetrykket), var brutt opp i henne.

Fordi Marta legger all skyld på seg selv, er romanen blitt oppfattet som et rent moraliserende verk, uten samfunnskritikk. Men verkets «mening» faller som nevnt ikke sammen med Martas. Romanen er gjennomsyret av en modernitetskritikk som ligger utenfor hennes forståelseshorisont. Undset skildrer den kultur hovedpersonene lever i som selvopptatt, grådig og materialistisk. Dette kommer til uttrykk i tidens snobberi, i smak og byggestil. Hun skildrer de nye boligstrøks mangel på fantasi og dårlige byggeskikk: «Alle disse halvfærdige gaderne og nye husene, der allerede ser forfaldne ud – disse smaaleilighederne med forlorent flot udstyr, tæt med smaa balkoner paa husene, grelt malede trappeopgange, skidne portrum» (s. 64 i førstetrykket). Både Marta og Otto er ofre for tidens tomhet. Hun dyrker seg selv, han dyrker ting og statussymboler. Da Otto blir syk, er ektefellene uten en felles moralsk og åndelig beredskap, uten anvendelige ritualer og symboler. Ottos tilbakevending til barnetroen og prestens besøk kan ikke hjelpe på det.

I romanen settes også frigjøringsideologien og kvinnebeundringen i Ibsens ekteskapsdrama Et Dukkehjem (1879) på prøve (Bliksrud 1997: 122). Undset spiller på Noras strømpeflørt med doktor Rank i en scene hvor Marta henleder Henriks oppmerksomhet på sine føtter og silkestrømper. «Jeg koketterte med Henrik den aften, bevidst og noksaa simpelt» (s. 73 i førstetrykket), minnes hun i dagboken. I en annen scene, hvor Otto i lykkelig naivitet iakttar sin hustru gjennom vinduet og misunner seg selv som ektemann, lyder et ekko fra Ibsen-dramaets tredje akt, der Helmer betror Nora hvordan han nyter å betrakte henne på avstand, som sin dyreste eiendom. I begge verk ender disse scenene med at hustruen avviser ektemannens erotiske tilnærmelser. I Et Dukkehjem tar Ibsen kvinnens parti mot mannen. Det gjør ikke Undset i sin ekteskapsroman. Hun tar heller ikke mannens parti mot kvinnen. Men i motsetning til Marta Oulie undervurderte ikke Sigrid Undset tømmerhandlerens sønn. Under sitt opphold i USA 1940–1945 leste hun et manuskript til en avhandling om sitt forfatterskap skrevet av en amerikansk litteraturforsker. Han hevdet at temaet i Fru Marta Oulie var «that of a woman who has married a man beneath her own intellectual state». I margen skrev Undset: «Imagines Martha. Of course he is not» (Daniloff 1974: 111).

Boken er også blitt lest som et korrektiv til Gunnar Heiberg og nyromantikernes abstrahering av erotikken fra virkeligheten. Fru Marta Oulie går i dialog med Heibergs erosdyrkende dramaer Balkonen (1894) og Kjærlighedens Tragedie (1904), mener Ellisiv Steen. I sistnevnte drama uttaler hovedpersonen Karen de kjente ord: «Hva har kjærligheten med hus og hjem og alt det der å gjøre». Men Undset viser at kjærligheten nødvendigvis må ha med alt det der å gjøre (Steen 1982: 50). Romanen innvarsler således den nyrealistiske retningen i norsk litteratur. I nyrealismen vektlegges menneskets plikter og ansvar i familie og samfunn. Livsforståelsen er etisk forankret, til dels religiøst farget, men ikke metafysisk. Hovedpersonene er vanlige folk som stilles på prøve i forholdet til sine medmennesker i det daglige liv. Det er en slik livsoppfatning som vokser frem av Marta Oulies skriveprosess:

Hvis jeg virkelig havde været begavet, som jeg bildte mig ind engang, saa havde jeg forstaat længe før, at livet det er bare menneskene; skjæbnen, det er bare menneskenes liv, der griber ind i hinanden. Og jeg, som kom til at leve mellem sunde, bra og dygtige mennesker, som Ottos venner er, jeg havde fundet ud, hvordan jeg kunde stemme mig sammen med dem; – jeg havde kunnet det, uden at gjøre vold paa mit eget væsen. Man kan det, – det gaar an at vælge ud af sit eget det, man har brug for til hverdags, og dyrke det (s. 90 i førstetrykket).

Likevel er Martas skyldfølelse fremdeles som et blødende sår. Et spørsmål som stilles til slutt, er om hun egentlig vil at det skal slutte å blø. Dagboken munner ut i en lignelse som åpner for tvil. Marta forteller en episode fra sin tid som lærer: En liten pike var blitt overkjørt av en ølvogn. Den hadde gått over hånden hennes. Lærerne la bandasjer på, og blodet silte i gjennom. Men den lille piken forsøkte å rive dem av, mens hun skrek ustanselig: «Jeg vil se paa haanden min – jeg vil se hvordan det ser ud – –» (s. 129 i førstetrykket). Det kan også være fristende å lese romanen som en budbærer om forfatterens personlige utvikling: Når Marta Oulie ved slutten av fortellingen velger å fortsette sitt liv alene, aner hun «en skygge» (s. 128 i førstetrykket) av noe hun ikke kan gripe, «en kraft» (s. 128 i førstetrykket). Utsagnet får en spesiell betydning når man ser det i lys av Sigrid Undsets senere livsvei som troende katolikk, alene med barna.

Kritikken av romanen

Sigrid Undset var spent på kritikken av debutromanen. Hun var innstilt på å tillegge den avgjørende betydning for spørsmålet om hvorvidt hun skulle satse på diktningen eller la det være. Fru Marta Oulie vakte relativt stor interesse. I Aschehoug forlag finnes det ca. 40 omtaler av den, men materialet er ikke fullstendig (Hoset 1970: 5). I den siste uken av oktober 1907 ble boken omtalt i en rekke aviser, og frem til nyttår var det et jevnt drypp av anmeldelser, de fleste i Kristiania. Men boken ble også anmeldt i landet for øvrig, og i Danmark.

Sigrid Undset var ved debuten et ukjent forfatternavn. Bare én avis, Kristiania Dagsavis, melder at hun er «Datter af den for flere Aar siden afdøde bekjendte Arkæolog, Universitetsstipendiat Undset og hustru, født Gyth fra Kallundborg». Her omtales boken som meget lovende (Myrset 1997: 84). Den betydeligste av kritikerne var Carl Nærup (1864–1931), som Undset satte høyt. Han var ikke grepet av romanens skildring av «den store Katastrofe», men festet seg ved dens kritisk-ironiske side. Lett raljerende skriver han om Marta, «moderne Kristianiadame af Sportstypen og desuten Student», som blir lei av sin hederlige ektemann. «Og selvfølgelig – det er Ulykken. Saa meget Skikkelighed og Bravhed og Pligtopfyldelse kan den smukke Dame ikke holde ud» (Hoset 1970: 7-8).I det følgende er alle sitater uten referanse hentet fra kapitlet «Fru Marta Oulie» i Hoset 1970, s. 5–14. Flere anmeldere reagerer negativt på romanens utroskapstema. Leserens motvilje vekkes straks ved de første ord, skriver Bergens Tidende. Det samme synes kvinnesakskvinnen Clara Thue Ebbell (1880–1971) i Kirke og Kultur. Men disse anmelderne tar seg snart inn og hevder at boken, i kraft av sin nøkternhet, står høyere enn banale trekanthistorier. En anmelder i den danske avisen Dannebrog skriver: «Man skal ikke deraf (dvs. første linjen) vente sig noget i Retning af det pikante, tværtimot er dette en dybt alvorlig, ja næsten stræng Bog, som med skarpe gennemtrængende Øjne stirrer ind i den Livets nøgterne Realitet som den brusende Elskov ofte glemte at regne med.» Anmelderen i Kristiansands Tidende er så fornøyd med moralen at han vil anbefale boken «enhver ung Pige til Læsning». Jevnt over får den 25-årige forfatteren ros for sin menneskekunnskap og livserfaring, som flere anmeldere finner forbløffende moden. Typisk var holdningen hos Dagbladets Reidar Mjøen (1871–1953). Han fester seg ved Undsets realisme og roser skildringens «uforskjønnede Nærhed» og «Betroelsernes nøgne Ærlighed» (Myrset 1997: 84).

Men synet på Marta var delt. Noen så i Marta en sympatisk kvinne, en ren og edel kvinnelig sjel, andre hadde motvilje mot denne emansiperte kvinnetypen: Mangel på medlidenhet er typisk for en stor del av moderne kvinner, og Marta er en fullblods egoist, mente Morgenbladet. Forfatteren Hans Lyche (1885–1958) i Norske Intelligenssedler ser i Marta «en kvindelig student av den type, vi liker mindst» og karakteriser henne som begavet, men tarvelig, full av godtkjøpsfraser. De fleste har sympati for Otto, i ham ser de en type på en jordnær og hederlig forretnings- og friluftsmann, sunn på legeme og sjel. De færreste anmeldere behandlet romanens form og komposisjon. Men også her var meningene delte. Nærup syntes dagboksjangeren var brukt på en vellykket måte, mens Mjøen mente boken var slurvete komponert, «løst og uordentlig nedkastet» (Myrset 1997: 83). Det var større interesse for bokens språk og stil enn for dens form. Undsets naturlige gjengivelse av dagligtalen og hennes lydhørhet for ulike menneskers måte å tale på appellerte til mange av kritikerne. De betegnet språk og stil som «klar og behersket», «let og naturlig» og «kort og knap og ofte rammende». Nærup karakteriserte hennes språk som «den jævne østlandske Dagligtale, uden kunstnerisk Særpreg». Andre syntes språket var for rått og moderne og reagerte negativt på forfatterens hyppige bruk av banning og «backfischjargong».

Men alt i alt var kritikken velvillig og gav Sigrid Undset mot og inspirasjon til å fortsette som dikter. Et år senere oppsummerer hun erfaringene med debuten i et brev til Dea datert 4. september 1908:

Selvfølgelig vilde jeg svært gjerne faa M. O. oversat til svensk af dig – den er jo skrevet for at bli læst, ved du, og saa var det jo morro at kunde fortælle min dyrebare forlægger det – mod mig har han forresten været upaaklagelig, maa jeg indrømme, men saa vil jeg jo ogsaa forfærdelig gjerne kunne imponere ham lidt. – Der er hidtil solgt 531 expl. af min bog, saa han har tjent paa den, vistnok mere end jeg selv. Saa jeg var forholdsvis sikker idag, da jeg var over og snakket med ham om den nye. Han var ogsaa rigtig imødekommende, indrømmet, at M. O. havde været en sjelden vellykket debut o.s.v. (Undset 1979: 145–146).

Hun forteller at hun allerede har tre nye bøker i hodet og er henrykt over sitt «uventede held» som dikter. Hun er også henrykt over honoraret: «Et honorar af ca. 600 kr. og en velvillig modtagelse af herr W. Nygaard – det er ikke daarligt efter vore forhold, skal jeg sige dig» (Undset 1979: 146–148).

Rettskrivning i førsteutgaven

I februar 1907 kom en kongelig resolusjon om ny rettskrivning i riksmålet. Endringene skulle innføres i skolene fra skoleåret 1907/08. Rettskrivningen ble justert etter den dannede dagligtale, og de viktigste punktene i reformen var 1) konsonantene p, t, k istedenfor de danske b, d, g (f. eks. pipe, gate, pike istedenfor pibe, gade, pige), 2) svake verb på –et og –dde istedenfor –ede (f. eks. kastet istedenfor kastede; naadde istedenfor naaede), 3) flertall på –er istedenfor –e i visse substantiver (hatter istedenfor hatte) og 4) dobbeltskrivning av utlydskonsonant (hugg, dress istedenfor hug, dres).

På alle disse punkter var det atskillig valgfrihet, men for de harde konsonantenes vedkommende (jf. pkt. 1) henstilte departementet til skolene å ta skrittet i norsk retning lengst mulig med det samme. Fra 1. januar 1908 skulle de nye reglene gjelde for statsadministrasjonen, men de største avisene vedble å skrive etter de gamle.

Fru Marta Oulie ble utgitt høsten 1907, og romanen var ferdigskrevet senest på vårparten. Teoretisk sett kunne Sigrid Undset (eller forlaget) ha innført de nye formene i full fart etter at resolusjonen forelå, men det er lite trolig at det forelå noen slik ambisjon. Rettskrivning og grammatikk i Fru Marta Oulie er på noen punkter i samsvar med 1907-rettskrivningen (f.eks. verbformer som trodd, klappet), men slik skrev mange før 1907. På andre punkter holder Undset fast på de gamle skrivemåter (sidder, seet istedenfor sitte, set; jakkedres istedenfor jakkedress; breve istedenfor brev(er); gaden istedenfor gaten; gutterne, hovederne istedenfor hhv. guttene, hovedene). Hun bruker også tydelige danismer, for eksempel kinden (hankjønn istedenfor intetkjønn) og et skidt (intetkjønn istedenfor hankjønn). Rettskrivningen kan være inkonsekvent. For eksempel brukes flertallsformene barnene og barna om hverandre, og både older og or forekommer (olderbuske, orekrat). Det finnes også feilskrivning: level istedenfor levvel (dvs. farvel). Det kan konkluderes med at rettskrivning og grammatikk i Fru Marta Oulie ikke er justert etter 1907-rettskrivningen.

Tekstgrunnlag og tekstgjengivelse

Utgaven er basert på førstetrykket av Fru Marta Oulie fra 1907. Det er ikke blitt foretatt en sammenligning av flere eksemplarer av førstetrykket for å avdekke om det finnes varianter dem imellom. Det eksemplaret som er lagt til grunn, eies av Nasjonalbiblioteket (85ga46100). Teksten er gjengitt diplomatarisk uten rettelser. Det er likevel foretatt to stilltiende rettelser av åpenbare feil: en rettelse i teksten (s. 100 i førstetrykket), der 8. januar 1803 er rettet til 8. januar 1903. I de øvrige tekstkildene står det 1903. Den andre rettelsen er sammenskrivingen av ordet «børseladningen» (s. 48 i førstetrykket). I førstetrykket stod ordet delt ved linjeskift, men bindestreken har etter alt å dømme falt ut. Skillestreker ved kapittelslutt er ikke tatt med siden kapitteloverskriften viser dette skille. Alle andre skillestreker er gjengitt. Det er ikke funnet tilfeller av tvetydig deling av ord i førsteutgaven. Originalens linjeskift markeres ikke, men avsnittene er som i førsteutgaven. Førstetrykkets sidetall står i margen, der det også finnes en linjeteller for denne utgaven.

Øvrige tekstkilder

Førstetrykket har blitt sammenlignet med fire utgaver av romanen som ble utgitt i Sigrid Undsets levetid. Fru Marta Oulie, 2. utgave, 1921 (FMO1), Samlede romaner og fortællinger fra nutiden, b. 1, 1921 (FMO2), Samlede romaner og fortællinger fra nutiden, b. 1, 1925 (FMO3) og Romaner og fortellinger fra nutiden, b. 1, 1949 (FMO4).

I 1921 kom det to utgaver av Fru Marta Oulie. Utgaven FMO1 består av romanen alene, og utgaven FMO2 er trykt sammen med Den lykkelige alder. Det er ikke funnet forskjeller mellom FMO1 og FMO2, og de er derfor trolig identiske trykk. Trykkeriet er det samme. FMO3 er ikke et opptrykk av FMO2. Variantene dem imellom gjelder kun tegnsetting. FMO4 kom ut året Sigrid Undset døde. Bind 1 som inneholder Fru Marta Oulie kom ut i mars, altså før hun døde i juni, og er derfor tatt med som tekstkilde.

Flere av rettskrivningsreglene fra språkreformen i 1907 er fulgt i FMO1, FMO2 og FMO3, men rettskrivningsendringer fra 1917, som for eksempel aa til å, æ til e og sløyfing av r i bestemt form flertall av substantiv, skjer ikke før i FMO4. Datidens rettskrivningsregler er ikke konsekvent fulgt i noen av utgavene av romanen, og den manglende oppfølgingen av språkreformene i de senere tekstkildene tyder på en konservativ rettskrivningspraksis. De største endringene i tegnsetting er i FMO4. Oftest er det komma som er fjernet, men komma er også lagt til. Det er ikke funnet tegnsettingsendringer som er meningsbærende.

Variantapparat

Utgaven inneholder i tillegg til teksten et variantapparat. Variantene, hentet fra FMO1–4, er anført nederst på siden. Det er kun leksikalske og syntaktiske varianter som er registrert. Varianter som gjelder ortografi og tegnsetting er for mange til å registreres i et variantapparat. Det er ikke funnet noen slags dokumentasjon som bekrefter om endringene i våre tekstkilder skyldes utgiver eller Undsets videre arbeid med teksten. Avvik i senere utgaver som er åpenbare trykkfeil, er ikke tatt med. Der varianten gjelder èn tekstkilde er denne oppført, og der variasjonen gjelder alle de fire tekstkildene, står det «Alle». På grunn av ortografiske ulikheter (se ovenfor) følges skrivemåten i FMO1 der samme variant forekommer i alle tekstkildene. Variantene er ført slik:

Aa, at have] FMO4: Å, det å ha duften fra] Alle: duften av

• Aa, at have]Å, det å ha FMO4
• gidder gjøre]gider å gjøre FMO4
• duften fra]duften av Alle
• bort i leiligheden]bort til leiligheten FMO4
• var inden]var før Alle
• var forlovede]var forlovet Alle
• det saa latterligt ud]det saa saa latterlig ut Alle
• ved godt, jeg]vet godt at jeg FMO4
• hjørnesofa eller paa altanen]hjørnesofa på altanen FMO4
• op og slaas]op å slåss FMO4
• Otto kom tilbage igjen; han skulde gaa, og han stanset]Otto kom tilbake igjen; han stanset Alle
• spilder aldrig sine]spiller aldri aldri sine FMO4
• om det kunde]om hvordan det kunde FMO4
• rundt og rundt om]rundt om FMO4
• Han gik nogen]Han tok nogen FMO4
• mig ind at tænke]mig ind at jeg tænkte Alle
• det ikke er noget tuberkuløst]at det ikke er tuberkuløst Alle
• faat saan en]faat en saan Alle
• saa naar du kom]naar du saa kom Alle
• komme imellem]komme mellem FMO4
• kjærlig Gud bag alt dette]kjærlig Gud bak dette FMO4
• at jeg sygnet]at jeg segnet Alle
• vore egne stemninger]våre stemninger FMO4
• duer naturligvis hellerikke]duer naturligvis ikke FMO4