Innledning

9Hamarkrøniken har vært kjær lesning for nordmenn helt fra den ble skrevet ned en gang på 1500-tallet. Det vitner de mange avskrifter om som fra første stund har versert, og det vitner de trykte utgavene om, som fra 1774 av har kommet med visse mellomrom. Hva kan grunnen til denne populariteten være? Den kan skyldes den allmenne norske interessen for historiske og topografiske skrifter, og det enkle faktum at Hamarkrøniken ikke hadde mange leseverdige norske skrifter å tevle med. Men den gamle krøniken gir noe mer enn velmente forsøk på dokumentert historisk framstilling, den gir noe sterkt personlig som har grepet lesere gjennom alle tider, et rørende naivt kjensleladet engasjement. Krøniken er en varm kjærlighetserklæring til byen ved Mjøsa, til dens stolte fortid med minner om storhet og skjønnhet. Den ånder av sår lengt tilbake til det som en gang var, til herlige kirker og klostre, til vakre, velstelte gårder og hus med frukthager og urtehager, til travle gater, der handverkere av alle slag var i virksomt arbeid, handverkere som ikke hadde sin like i hele Norge, viden kjent for sine kunstferdige arbeider.

Man har sett for seg den ærverdige samling av betydningsfulle menn, bøyd over byens gamle dokumenter hin dag i 1553, med den 100 år gamle Trugels kantor som det selvfølgelige midtpunkt, mannen som mintes lengst tilbake. Nostalgisk minnes fortelleren sommerkvelden da en red omkring byen eller rodde på Mjøsa og kjente angen av de mange velluktende urter, særlig den de kalte engeltorn, eplerosen, som de var særskilt glad i. Det var pilegrimene som på sin ferd fra Det hellige land førte med seg fremmede urter og trær for å pryde fedrelandet og hjembyen. Når så klokkene kimte fra alle tårn og salmesangen fra prestene og munkene lød langt utover landet og vannet i de stille sommerkvelder, ja, da måtte den ha et hjerte av stein som ikke måtte gråte av glede. Det er en blomstrende by det fortelles om, en idealby der kirken og klosteret og all herligheten omkring bispesetet står i sentrum. Fortelleren er en god lutheraner. Men hans hjerterøtter står tydelig nok plantet i den katolske tradisjonen, som han er forpliktet til å fordømme. «Det blinde papisteri» står i et gyllent skjær. Det kan en lese mellom linjene.

10Noe stort kunstverk er krøniken ikke. Språket er ofte knudret, fritt for eleganse. Men den enkle stilen eier en eiendommelig sjarme som ikke unnlater å virke på et åpent sinn, rørende og engasjerende som den er, og det er med god grunn Francis Bull slår fast at det er Hamarkrøniken som danner den virkelige begynnelse til den nyere norske litteratur (Bull 1958:24). Fortelleren vil gjerne være en nøktern framstiller av historiske fakta. Derfor de mange tilvisingene til biskopenes bøker og brev, derfor også det evinnelige «item» som han innleder avsnittene med i tide og utide, i stil med skikken i tørre dokumenter. Det hjelper bare ikke. Fortellerens kjærlighet til det gamle Hamar, byen som «i de dager var begavet av Gud med meget godt», slår for tydelig igjennom. En annen sak er om det fins historisk grunnlag for all den skjønnhet, den storhet, den folkerikdom som Hamar blir utstyrt med. Det er helst tale om vandresagn, mener Ludvig Daae.

Hamarkrønikens verdi som historisk og kulturhistorisk dokument har i det hele vært mye diskutert. Slik det står skrevet, får vi altså opplysninger om en aktiv 1300- og 1400-tallsby, hvordan den var anlagt med hovedgater, tverrgater og fisketorg, med staselige bygninger, kirker, kloster, bispegård, rådhus og fengsel, med borgernes hus og hager og fiskernes sjøbuer. Vi lærer om pæler og bolverk til vern mot oversvømmelser fra Mjøsa, om grøfter og rennesteiner. Med en viss stolthet blir det fortalt at man kunne gå til og fra hverandre i byen under lukket tak. Vi får små innblikk i kjøpmennenes virksomhet og de handelsveier deres varer fulgte, om fiskerne langs Mjøsstranda. Vi blir fortalt om byens styre og stell, om forvaltning og rettsvesen og om forsvarsordninger. En særlig glede kan arkeologer og kunsthistorikere ha av skildringene av de forskjellige kirkebygninger og deres rike utstyr. Et nyfunnet manuskript, her kalt K, er i den henseende særskilt interessant med sine detaljerte beskrivelser av Domkirkens arkitektur og innretning.

Også botanikere og navnegranskere har i Hamarkrøniken funnet opplysninger av verdi. Botanikere har gledet seg over skildringen av den velluktende eksotiske engeltorn, og navnegranskerne får blant annet kjennskap til hvordan gatene i mellomalderens byer ble navngitt.

Men mangt i dette vakre bildet av den vesle Hamar-kaupangen er nok forskjønnelser fra en lokalpatriot som så gjerne ville framstille sin gamle by som en riktig levende og strålende mellomalderby. Det vi blir fortalt om tallet på borgere, om de mange kjøpmenn og handverkere er overdrevet. Den bylov og de vedtekter vi hører om, har vel aldri vært gjeldende for Hamar like så lite som byen hadde brevdragere med Hamar bys våpen på seg. Krøniken byr oss altså en litterært sett sjarmerende blanding av historie og diktning som har forvirret, men også engasjert forskerne. Det er alt sammen med på å forklare den posisjon denne gamle beretningen har blant våre eldre litterære minnesmerker.

11Til selve Hamarkrøniken slutter det seg en egen bispekrønike over de katolske og lutherske bispene i Hamar. Det er ellers mer en liste enn en krønike, ettersom det bare er noen få av bispene som får noen nærmere omtale i den opphavlige krøniken. Enkelte avskrivere har rett nok hatt noe mer å fortelle om en del av biskopene, særlig gjelder det han som står bak handskriftet K.

En særskilt oppmerksomhet er vigd den siste av de katolske biskopene, Mogens Lauritsen. Til ham knytter det seg selsomme historier om underlige jærtegn som skjedde like før han ble fengslet av Truid Ulfstand – kirkeklokkene ringte av seg selv, natten ble lys som dagen, det ble sett spøken i kirkene, en hornet okse for som en pil bortover Mjøsa, men først og sist dukket sjøormen opp, forskrekkelig og ille-luktende. Til all lykke ble den drept og partert, og beinraden fikk noen tyske menn bearbeide og gjøre seg nytte av. Den skeptiske Holberg synes det går for vidt når en heller ubetydelig bisp som herr Mogens skulle forårsake større jærtegn enn dem som skjedde ved Jerusalems ødeleggelse.

I sine diskusjoner om Hamarkrøniken drøfter Storm og Daae inngående historien om sjøormen for å sette sagnet inn i den rette historiske sammenhengen, slik hver av dem oppfattet den. (Storm 1890:1 16, 282ff, Daae 1890:262, 314ff).

Utenfor den egentlige krønike står også fortellingen om hvordan denne bisp Mogens ble tatt til fange av Truid Ulfstand og om hvordan han tilbrakte sine siste leveår som fange i Danmark. Biskopen gjorde et siste patetisk forsøk på å forsvare seg og sin katolske tro, men til lite gagn. Da herr Truid så hans forsvarsverk rundt Hamar gård, «da lo den gode herre derav». Bispen ble ført til Danmark, der han ble satt i Antvorskov kloster sammen med sin trofaste dreng Lars Hummer, han som Storm og andre har ment skrev Hamarkrøniken. Den store oppmerksomhet som krøniken på denne måten vier den siste katolske bispen, den siste forsvarer av den gamle tro, røper nok at forfatteren ennå bærer denne gamle tro i sitt hjerte, trass i alle de fordømmende ord. Den vesle fortellingen om herr Mogens er kanskje ikke særlig merkverdig som litterært dokument. Men den har en gripende slutt, som samtidig er et sårt farvel til det gamle Hamar, den gamle tid og den gamle tro. Fortelleren av denne historien – hvem det nå måtte være, det behøver ikke være krønikens forfatter – har reist biskop Mogens et uforglemmelig minne med denne rørende skildringen, som gjerne siteres av litteratur- forskerne: «Som herr Truid og bispen gikk sammen og som bispen kom til strandbakken, da faller han på sine knær og takket Gud i himmelen for hver dag han hadde hatt. Dernest bød han kannikene og prestene god natt, dernest bød han Hamar domkirke og kloster god natt, dernest bød han hoffmenn, menige allmue, borgere og bønder god natt og bad dem alle be godt for seg og mente at han snart ville komme til dem igjen. Men der til sa han: O Gud fader i himmelen, finnes vi 12ikke før, da Gud gi at vi finnes i Himmerike. Denne bønn bad han med gråtende tåre og sa Vale, vale, vale.»

En del av diskusjonen mellom Storm og Daae gjaldt historien om bisp Mogens. Storm mener bestemt at denne historien hører med til krøniken og er forfattet samtidig og av samme forteller. Han bygger da blant annet på at historien er med i begge de eldste handskriftene, A og B. Vårt handskrift, som Storm altså ikke kjente til, har ikke historien med. Heller ingen andre avskrifter enn A og B, som tydelig har felles forelegg.

Det er uråd å si med visshet om denne fortellingen virkelig har hørt til den opphavlige krøniken. Det ser ut til at det i siste halvdel av 1500-tallet verserte to versjoner av krøniken, en med og en uten historien om bisp Mogens. Den siste typen har også hatt en kortere versjon av jærtegn- historien.

Vi vet ikke når Hamarkrøniken er skrevet eller hvem som har skrevet den. Disse spørsmål har vært drøftet av forskere helt fra J. Chr. Berg gav ut «En gammel Beskrivelse over Staden Hammer» i 1802. Berg hevdet at krøniken umulig kunne være skrevet i 1553 siden den over alt omtaler Hamar by, Domkirken og Hamar gård som noe som hadde eksistert, ikke som noe ennå eksisterende. Særskilt peker Berg på at det et sted fortelles at Hamar gård var oppbrent og ødelagt av fienden, og det skjedde først i 1567. Krøniken måtte følgelig være yngre enn det året. Men Berg mente å ha funnet gode indisier på at den først ble forfattet en gang mellom 1617 og 1624. Han bygger da på at listen over de evangeliske bispene i handskriftet = A, slutter med Nils Simonssøn Glostrup, som var bisp fra 1617 til 1639. Berg hevder at det ikke kan innvendes at de siste biskopers navn kan være tilsatt av avskriverne. For hvorfor da slutte med denne biskop og ikke føre opp de seinere som skriveren kjente til? Dette handskriftet nevner nemlig årstallene 1649 og 1656 i stykker om andre emner, skrevet med samme hand. (Berg 1802:208f). Innvendingen kan synes berettiget. Men andre avskrifter viser at det er vilkårlig hvor langt bispelisten blir ført. De fleste avskriverne fører den fram til sin egen samtid, men andre tar med bare de samme som forelegget. Storm har til overmål vist at det er uriktig at A-handskriftet helt igjennom er skrevet med samme hand. (Storm 1895/1968:26). Sin terminus ante quem bygger Berg på at det et sted tales om Oslos velstand. Men, sier han, 1624 gikk Oslo under.

I et tillegg til sin utgave omtaler Berg hvordan han i en katalog over Peder Resens bibliotek, utgitt i 1685, fant nevnt «Antiqviteter udaf Vangs Sogn paa Hedemarken i Opslo, sammenskreven af Michaele Andr. Aalborg A° 1523». Berg gjør selv oppmerksom på at 1523 er skrivefeil for 1623 . Han tar det for gitt at disse «Antiqviteter» nettopp er Hamarkrøniken og at forfatteren er Aalborg, prest i Oslo stift i Vang sokn 1610-26. Berg mente da å ha fått sin hypotese vakkert bekreftet. (Berg 1802:286f).

13Gustav Storm har behandlet Hamarkrøniken ved to høve, første gang i Historisk tidsskrift 1890 (= Storm 1890), andre gang i sin utgave av krøniken (= Storm 1895/1968). Han avviser der hypotesen om at Aalborg skal være forfatteren. Storm fant i UBT en rest av de «Antiqviteter» som Aalborg hadde forfattet og kunne slå fast at det ikke var Hamarkrøniken. Derimot fant han i katalogen fra 1685 nevnt et annet skrift «Hamars Gaards Beskrivelse», som trolig var det rette.

Storm hevder at boken er yngre enn 1542, siden bisp Mogens’ død det året er det siste som omtales. Krøniken skildrer en forgangen tid, en tilstand som var. Men for Storm trenger det ikke være etter byens ødeleggelse i 1567. Han finner at skildringen av den forfalne tilstanden, av ruiner, er omtrent slik Peder Hansson skildrer det i et brev til kongen 22. juli 1539 og 27. mars 1540. Det heter der bl. a.: «Da skal Eders fyrstl. Naade i Sandhed vide, at Gaarden er saare meget forfalden. Dersom Eders Naade har i Sinde at ville lade bygge derpaa, da skal han meste Parten bygges paa ny igjen; der er saa godt som ingen Hus paa, som noget duer, som Eders Naades Raad ydermere kan give Eders Naade derom tilkjende.» (Fra Peder Hansson Litle til Kongen 22. juli 1539. Brev i Geheimearkivet, her sitert etter Storm 1890:129).

Storm mener at innledningen til krøniken, ‘intimasjonen’ blir den alltid kalt, er pålitelig siden de data som lar seg kontrollere, er det. Der blir det sagt at skriftet, krøniken, ble funnet fram ved møtet i 1553, gjennomsett, og så sendt til hans nåde, dvs. til regjeringen i København, men først etter at Christen Munck hadde tatt en kopi av boken. Storms hypotese blir da at Hamarkrøniken ble forfattet en gang mellom 1542 og 1553.

Ludvig Daae er langt mer skeptisk til verdien av intimasjonen. Når det heter «bispenes bøker og brev som de hadde med sine egne hender underskrevet», så er det en historisk feilopplysning, for man undertegnet ikke brev egenhendig på den tid det her er tale om, hevder han. Til det kan en innvende at formuleringen i 1553, da man kunne underskrive brev egenhendig, vel egentlig bare uttrykte at bispenes navn og segl var med i brevet. I likhet med Berg hevder Daae at den tilstanden som skildres, må gjelde tiden etter 1567. Hamar gård var ikke oppbrent og ødelagt verken i 1453 eller 1502, da svenskene rett nok hadde inntatt Hamar. Daae har flere innvendinger mot Storms teori. Ikke minst er han uenig i Storms tolking av tempusbruken i krøniken. For Daae viser bruken av fortidsformen at det er forhold som lå langt tilbake, som blir skildret. Storms tanke at «Denne Fortid strækker sig — lige til 1537, og overhovedet er den Tid, som kjendes og skildres nærmest den sidste Biskops Tid», finner Daae uakseptabel. (Storm 1890:113-140, 277-308, Daae 1890:244-269, 309-334).

I sin utgave 1 895 har Storm tatt hensyn til en hypotese rektor A. E. Erichsen hadde framsatt for ham angående forfatteren av krøniken, nemlig at denne 14skulle være bisp Mogens’ dreng, Lars Hummer. Erichsen skrev selv i 1895 en artikkel om Hamarkrøniken, der han la fram sine teorier om skriftets tilblivelse. Han antar at det er skrevet av en mann fra Hamar, men som lever i Oslo, at nedskrivingen har skjedd etter 1556, men før 1567. Han tror at forfatteren må ha vært til stede ved hendingene i 1537, at han var nær knyttet til bisp Mogens. Alt peker da på Lars Hummer. Denne var en fjern slektning av bispen, bodde i Hamar i sin ungdom, men fulgte bisp Mogens til Antvorskov i Danmark. Han ble kannik i Oslo i 1565. (Erichsen 1895:379-396).

Storm slutter seg altså til denne teorien. Han finner at språkformen i krøniken avgjort peker på en forfatter av norsk herkomst. En form som ‘maaser’ må gjenspeile østlandsk uttale ‘måså’ og forfatteren må følgelig være østlending. Dette er dristige slutninger på tynt grunnlag. Språkformen sier ikke noe annet enn at skriveren av dette spesielle handskriftet brukte disse formene. Om originalens skriftform vet vi ingenting med visshet. I dette særlige tilfellet er det også bare det ene handskriftet = A som har «maaser». Når Storm videre hevder at forfatteren viser en særlig forkjærlighet for Oslo fordi han et sted uttaler «oc siden tid effter tid er Opslo by megit bleffuen forbedrit oc kommen till vellmagt oc sin rette brug, som vell er (Gud schie loff)», så bygger han på en uttalelse som ikke fins i noen andre handskrifter enn A og B og derfor godt kan være en avskrivers egne tilføyelser, som så mangt annet i disse handskriftene. (Storm 1895/1968:38,127).

Hypotesen at Lars Hummer skulle være forfatteren, er seinere forlatt av alle som har behandlet Hamarkrøniken. S. H. Finne-Grønn har gjort utførlig greie for Lars Hummers slektsforhold. Han finner det lite trolig at Lars Hummer skulle ha forfattet krøniken, men tenker seg heller hans far som mesteren. Også Inger Cathrine Spangen tror vi må søke innen familien Hummer for å finne forfatteren. Ikke Lars, men hans yngre bror Ture Hummer, en mann med vide kunnskaper og interesser. Han besøkte en gang Absalon Pederssøn, som omtaler ham i sin dagbok 11 juli 1563: «kom til kost hos mig M: Absalon en from lerder persone ved naffn Thure fød i Hedmarcken». (Finne-Grønn 1926:416f, Spangen 1963:215f, Iversen 1963:30).

Francis Bull har i Edda 1923 og siden i Norsk litteraturhistorie 1924, ny utgave 1958 satt fram sin egen teori om Hamarkrønikens tilblivingshistorie i en meddiktende og vakker presentasjon av det gamle dokumentet, der han gir en analyse som kanskje kommer sannheten svært nær. Han bygger på det som historikerne Storm og Daae har lagt fram, men han har sin egen oppfatning, sin egen opplevelse av møtet på Hamar gård den julidagen i 1553. Som Daae hadde pekt på, var det i 1550-årene utgått kongelig ordre om at en rekke katolske arkiver skulle gjennomgåes og registreres. Den danske lensherren på Hamar gård, Christen Munck har med glede og interesse fulgt påbudet opptatt som 15han var av alt som angikk den gamle by og dens historie. Han har da innkalt til arkivundersøkelser egnens mest framstående menn, dem som intimasjonen nevner, først blant dem Trugels kantor.

«Når lensherrens gjester satt over dokumentene, og når de baketter styrket seg ved begrene, har de sikkert alle sammen stadig vendt seg til den gamle kantor, utspurt ham og lyttet til hans beretninger, og på lensherrens bud er så – kan man tenke seg- det hele blitt nedskrevet, enten av kantoren selv, eller kanskje snarere av hans sønn, Olav Trugelssøn, gårdsfoged hos Hamar-bispen, og far til Lars Hummer, biskop Mogens’s «dreng» og ledsager i fangenskapet.—. I Hamarkrøniken synes man iallfall ofte å høre den gamle Trugels kantors røst. Men i de tre første kapitler er den ikke enerådende. Der gjøres det rede for gater og bygninger i det gamle Hamar, for byens organisasjon og befolkning, og for bispehistorien; gang på gang påberoper nedskriveren seg hva man kunne «forfare» av bispenes bøker og brev, og i den uavlatelige konkrete oppramsning av steder og navn – bare forbundet med talløse «item»’er- synes man å merke at arkivdokumentene har ligget fremme på bordet og dannet utgangspunkt for det som skulle skrives. Men rett som det er, kaller navnene frem et gammelt minne, og «item»’ene avbrytes av noen setninger som klinger muntlige, følelsesfulle, personlige.» (Bull 1958:25).

Som Arne Arnesen sier, synes Francis Bulls hypotese å føre langt på vei til å forklare krønikens egenart. Den lar seg godt forene med intimasjonen. Men den forutsetter at krøniken ble skrevet før 1567. Arnesen selv mener at det er vanskelig å henlegge krønikens utforming – iallfall som vi nå kjenner den – til tiden før 1567 (Arnesen 1937:60).

I en omtale av Hamarkrøniken i årbok for Hedmarksmuseet og Domkirkeodden 1957-1968 slår Arvid Østby fast at «det nå er enighet om at krøniken er skrevet av en Hamar-mann av slekten Hummer, men hvem av dem kan ingen si med sikkerhet.» (Østby 1969:49).

Francis Bull tror altså ikke at det dreier seg om en ferdigskrevet bok som ble funnet fram i Hamar gårdstårn, men at det snarere var en bunke med brev og dokumenter, registre av ulike slag. Jeg deler den oppfatningen. Når det heter at de var gjort i en bok, behøver vi vel ikke legge mer i det enn at de var bundet eller heftet sammen og at det var som en slik ‘bok’ de ble sendt ned til hans nåde = regjeringen i København. Det kan vel og tenkes at det er tale om en kopibok i likhet med den de bergenske biskopene hadde. Når det videre heter «hvilken bok Christen Munck lot innskrive i sin egen bok, som her etter følger», så ligger det nær å tenke seg at det nettopp var på initiativ av lensherren at denne boken, Hamarkrøniken, ble til, kanskje slik som Bull tenker seg. Det vil blant 16annet kunne forklare språkformen, som best svarer til tiden etter 1550. Skriftspråket hos generasjonen før, f.eks. hos biskop Mogens, er, som Arnesen peker på, mye mer alderdommelig med flere foreldete ord og uttrykk (Arnesen 1937:60).

Når det likevel fins gamle ord som samtiden ikke brukte eller kjente til, så peker det mot eldre dokumenter. Slik når det heter at byfogden i Hamar hadde tre rennere, som nå kalles stadstjenere. Det er det gammelnorske rennari, som nettopp også ble brukt i betydningen bytjener (s. 58,13). Slik også når det tales om rødsteder, som avskriverne forvansker i ulike retninger fordi ordet ikke lenger var kjent. Det er det gamle ruðstaðr det er tale om (s. 61,29).

Et springende punkt i diskusjonen om krønikens alder gjelder utsagnet «som noksommelig med sannhet kunne bevises, dersom rikets fiender på den tid ikke hadde oppbrent og ødelagt Hamars gård». Denne ødeleggelsen kan etter den vanligste oppfatningen bare gjelde svenskenes gjerninger i 1567. Altså må krøniken være blitt til etter det året, slik Berg, Daae og Arnesen helst vil tro. Dersom avskriftene på det punktet er i samsvar med den ukjente original, er det vanskelig å komme utenom den konklusjonen. Men vi vet at avskriverne kunne føye til og trekke fra etter eget skjønn. Et eksempel på det ble trukket fram ovf. s. 14. Variantapparatet vil vise mange flere eksempler. En slik tilføyelse er det slett ikke utelukket at dette isolerte utsagnet kan være. Det må i tilfelle ha skjedd i en tidlig avskrift siden de fleste handskrifter har den med. Men så lenge vi ikke kan nå fram til en sikker tolking av dette utsagnet, kan vi heller ikke med sikkerhet slå fast når krøniken ble forfattet. Men trolig skjedde det etter 1553, muligens like etter 1567.

Dessverre har vi ikke funnet handskrifter av Hamarkrøniken fra 1500-tallet. Men siden Bergs og Storms utgaver er det kommet for dagen eldre avskrifter enn noen av dem de kjente til. Arnesens utgave av 1937 og nærværende utgave bygger på et handskrift som ble til en gang mellom 1608 og 1617. Enda mer interessant er det at det i 3 handskrifter fra ca. 1800 blir omtalt et handskrift fra 1601, skrevet av prosten Jens Bugge, som selv kjente godt til det Hamar som han skrev om i sin kommenterte avskrift av Hamarkrøniken. (s. 44f). Det blir dermed klart dokumentert at krøniken må være forfattet på 1500-tallet.

Hadde disse handskriftene vært kjent av Storm og Daae, ville mye av den lærde diskusjonen de førte i Historisk tidsskrift i 1890 om skriftets alder, vært spart. Men samtidig ville vi da ha gått glipp av mange historisk interessante drøftinger av detaljer i Hamarkrøniken.

Fortellingen gjelder fortidens Hamar «den tid den var i sin beste flor som var omtrent år 1300». Fortelleren står med brev og dokumenter og med andres og egne minner og ser tilbake. Fortellingen skrider fram på tre ulike tidsplan.

171: Den tid som ligger langt tilbake, omkring 1300. Da blir alt gjengitt med preteritumsformer: klosteret var fundert, det var vernet med bolverk, man kunne gå under lukket tak fra Kommunet til skolen, Domkirken var herlig beprydet, gårdene strekte seg omkring Hakebekken, det var ingen borgermester som regjerte byen osv.

Denne fjernere fortid understreker forfatteren med tidsadverbialer: hvorledes den (= byen) var bygt i gamle dager, i Hamars gårdstårn hadde det vært i gamle dager bryggerhus, handverkere som i de dager ikke fantes bedre, som gudstjenesten tilhørte på den tid, messeklær og bøker som den tid var brukelig, fantes den tid i Hamar 1800 våpenføre menn.

2: Den nære fortid. Det er rimelig med Storm og mot Daae å anta at forfatteren brukte fortidsformen ikke bare om det som en gang var og som nå var borte, men også om den nære fortid som han har et personlig forhold til. Det er når han meddeler egne eller nære heimelsmenns minner. Fortidsformen kan lettere forklares om vi med Erichsen, Storm og andre antar at forfatteren er en Hamar-mann som bor og har bodd i lengre tid i Oslo. Denne fortidsformen kan da dekke forhold som ennå var aktuelle da krøniken ble skrevet. Når det for eksempel heter om Klosterstredet at det gikk fra Kloster kirkegårdsmur, at Grønnegaten begyntes på torget, at Biskopsstredet begyntes ved Stallgården og at det var et langt strede, ja, så er det et forhold som gjaldt like til fortellerens egen tid og lengre. Enda tydeligere er det når personer som det må forutsettes at nedskriveren har kjent, omtales i samme fortid: «den vestre gård – som var kalt Kannikgården, Halvor Ulfsens gård.» [Halvor døde i 1549], «en skjønn gård som tilhørte Trugels kantor». Denne nære fortid nøter vi i de vakre minnene vi må tro er forfatterens egne, om kirkeklokkene som i stille vær kunne høres langt ut over landet og vannet, om prestenes og degnenes sang som måtte røre alle hjerter, om roturene på Mjøsa om sommeren når alle urter gav en så herlig duft fra seg.

3: Det tredje tidsplan i fortellingen er nåtiden, fortalt i presens eller perfektum. Vi hører om en nåtidig tilstand, sørgeligere enn den som en gang var: klosterhagen og hustomtene har Mjøsa tatt bort, der det før var herlige fiskevann, der er nå morasser og gorrmyrer. Og vi hører om de sparsomme rester av fordums storhet som ennå er til syne: bispens alterstein, den brede fiskestein på torget, de hvelvede kjellerne til kannikgårdene.

Disse tilleggene av typen ‘som ennå er til syne’ finner Daae meningsløse hvis krøniken virkelig var skrevet i 1553. Da stod Domkirken ennå som «den vakreste Kirke udi alt vort Rige Norge», etter et utsagn fra Domkapitlet i 1551 . Det heter der riktig nok også, uten at Daae nevner det, at Domkirken var svært forfallen og ikke uten stor hjelp kunne settes i stand. Daae finner det da vanskelig å forklare krønikens ord «Bispens altersten som 18ennå er til syne i muren i kirken». Et slikt utsagn forutsetter en kirke i ruiner? Det er vanskelig å feie slike innvendinger bort. Men det kan tenkes at seinere avskrivere, ut fra egne iakttakelser, har føyd til slike merknader og at de ikke hørte til det originale manuskriptet. Vi kan påvise mange tilføyelser i de forskjellige handskriftene. Det ville gi en god forklaring på mangt som virker selvmotsigende.

Særlig interessant i denne sammenhengen er de deler av handskrift K som refererer til Jens Bugges merknader. Det ser ut til at prost Bugge har gjort en avskrift av Hamarkrøniken i 1601 og at han har gjort tilføyelser og satt til personlige merknader, bygd på det han selv hadde sett av det gamle Hamar. Skriveren av K gjør oppmerksom på at Bugge var 1 1 år gammel da ‘revisjonen’ fant sted på Hamar gård i 1553 og at han selv som øyenvitne har sett det han i 1601 skrev om. Bugge forteller at Domkirken var noenlunde holdt i stand inntil svenskene brente den i 1567, og han gir en detaljert beskrivelse av kirken slik han husket den – og også av det man den gang i 1601 ennå kunne se. Det heter for eksempel: «kannikene på Hedmarken holdt sin kommune ved samme kirke inntil den ble ødelagt 1566 (!). Nå er den nesten øde så at det ikke mere holdes noen gudstjeneste.» (Se s. 70).

De handskriftene vi har bevart, enda de eldste av dem, er sikkert avskrifters avskrifter. Det er derfor lite de kan fortelle oss om forfatterens egen språkform. Vi må regne med at avskriverne i viss monn fulgte sin egen rettskrivning, og de fulgte også ofte sin egen språkkjensle både når det gjaldt syntaks og ordvalg. lallfall er det klart at de yngre avskrivere, de fra 1700-tallet, kunne bytte ut foreleggenes foreldete gloser og formuleringer med sine egne. Det vi derfor kan si noe sikkert om, er bare de enkelte handskrifters språkform, ikke originalens. Likevel må vi ha lov til å regne med at vokabularet og stilen i de eldste avskriftene er overtatt mer eller mindre direkte fra originalen. De særnorske glosene som er felles for alle de eldste avskriftene, har vi god grunn til å tro at forfatteren selv satte på papiret. Men sikre kan vi aldri være. Vi så ovenfor at Storm tok ordet og formen maaser som et godt indisium på at forfatteren var nordmann og østlending, men vi kunne og slå fast at ordet ikke forekom i vårt eldste manuskript, der morasser ble brukt i stedet. De felles norskhetene er ytterst få. Hit kan vi regne schruff = ‘skruv’, brukt om topp over de fire portene rundt kirkegården, rødsteder = gno. ‘ruðstaðir’, rydningsplasser, gaarmyre = ‘gorrmyrer’, (Gillund-)støen og tomt, som først på 1700-tallet ble tatt opp i dansk som lån fra norsk. Også ord som ‘bygd’ i formen bøygden og ‘elv’ hører helst til det heimenorske vokabularet.

Som antydet ovenfor er det uråd og uklokt å slutte noe om detaljer i forfatterens språkform ut fra språket i de ulike handskriftene. De resultatene som for 19eksempel Ragnvald Iversen kommer til i sin undersøkelse Bokmål og talemål i Norge 1560-1630 kan derfor ikke gjelde for Hamarkrøniken, bare for det handskriftet han har lagt til grunn for undersøkelsen = A.

Når vi ser bort fra de få norske ordene, er det tidens danske språk vi møter i krøniken. Vi må konstatere at forfatteren – så langt vi kan slutte det fra avskriftene – har tilegnet seg det danske skriftmålet forbløffende bra. Vårt manuskript har ikke mye som ikke kunne vært skrevet av en danske i samtiden. Andre handskrifter har likevel sterkere norske innslag.

Det er få ting ved språket som en nåtidsleser ikke umiddelbart vil forstå når en bare trenger bakom den utbroderte ortografien. Men en del trekk ved syntaksen viker av fra vårt moderne mål, konstruksjoner og ordbruk viser klart avstand i tid. Ordtilfanget er for det meste fellesnordisk, og det er lite som ikke fremdeles er gangbart. Fremmedordene er helst slike som knytter seg til kirken og er velkjente. Krøniken bruker en god del lån fra tysk, særlig ord med forstavingene be- og for-. De fleste er slike som har levd videre til vår tid, men noen er gått av bruk eller har endret innhold, slike som ungefehr, behøring, forstyrrit (‘ødelagt’), seierverk, veraktig, fennik, fetalie, besynderlig (‘viktig’, ‘særskilt’), handel (‘virksomhet’), embed,-smann (‘handverk,-er’), besidde (‘bo’), beskeden (subst.).

Språket i krøniken er ellers for det meste enkelt og endefram. Det er litt stereotypt og lite nyansert. Både enkelte ord og enkelte syntagmer kommer igjen og igjen.

At det er skildring av fortidig tilstand, ikke av handling, kommer fram ved at det er så få finitte verb i fortellingen. Helt dominerende er syntagmer med ‘var’ + predikativ eller ‘var’ + perfektum partisipp. Det er svært kort avstand mellom syntagmer av dette slaget: «I klosteret var mange — herrekammer», «der var herlige klokker», «klosteret — var herlig nok bygd», «kirken var herlig beprydet», «var statelig – fundert».

Symptomatisk for det statiske bildet som blir formidlet, er det at av andre verbalformer som blir brukt, er bodde den som hyppigst forekommer.

Et annet iøynefallende syntaktisk drag er den utstrakte – overdrevne vil si – bruk av preposisjonsuttrykk med med i betydningene ’tillikemed’, ‘utstyrt med’, ‘som inneholder’. I den relativt korte teksten finner vi mer enn 60 slike syntagmer, de står altså tett i tett: «hver gård med sin frukthage», «et skjønt orgelverk med megen annen herlighet», «et seierverk med timeklokke», osv., osv.

I skildringen av en by er det naturlig nok behov for mange konkrete substantiv, og konkretene er da også i stor overvekt. Men forfatteren mangler lyst eller evne til språklig og stilistisk variasjon. Vi skal ikke et øyeblikk glemme at byen det gjelder, er Hamar. Hammer, Hammers by eller Hammers kjøbsted blir 20nevnt med små mellomrom, flere ganger på hver side. Det er heller ikke stor avstand mellom hver gang ord som kirke eller kloster dukker opp. Også gård og hage har svært høg frekvens, og naturligvis biskop som den sentrale person og institusjon. Den historiske dokumentasjonen skjer ved en stadig tilvising til biskopenes bøker og brev, og de talløse Item’er skal understreke framstillingens nøkternhet. De stadige gjentakingene kan ha en viss suggestiv virkning.

Mangelen på språklig fantasi faller oss kanskje mest i øynene ved de stereotypene fortelleren tyr til når han skal skildre fortidens storhet og skjønnhet. Det er ikke stort andre ord han har for handen enn ‘herlig’, ‘herlighet’ ‘skjønn’ og selvsagt ‘stor’, som karakteriserer hele 12 av Hamars gamle herligheter. Som attributiv veksler ‘skjønn’ og ‘herlig’, som adverbial er ‘herlig’, ‘herligen’ mest enerådende når noe skal prises. Stuer og kammer er helst skjønne, klokkene og bøkene er herlige:

Der var ‘skjønne sovekammer’, ‘mange andre skjønne nyttige kammer’, det var ‘skjønne murede kjellere under’, ‘der var et skjønt orgelverk’ osv. ‘der var herlige klokker’, ‘der var herlige bøker’, ‘et herlig seierverk’, ‘herlige malte stoler’, herlige fiskevann’ og ‘engeltorn gav en herlig lukt fra seg’. Som adverb: ‘klosteret var herlig bygd’, ‘Domkirken var herligen beprydet’, ‘kirkegårdsgjerdet var herlig muret’ osv.

Vi hører om ‘megen herlighet’: om frukthager- og all annen herlighet, om bøker og messeklær med annen herlighet, orgelverk med megen annen herlighet, om borgerne som hadde sin beskjeden og herlighet.

Stadig blir vi så minnet om at all denne herligheten tilhørte en forgangen tid. Derfor det hyppig gjentatte ‘på den tid’, som klinger gjennom fortellingen, bare med en smule variasjon ved tilsvarende uttrykk som ‘i de dager’, ‘i gamle dager’ eller ‘i gammel tid’.

Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.