Hamarkrøniken

Hamarkrøniken – Normert versjon

21Tidligere tiders avskrivere og utgivere av Hamarkrøniken har ikke alltid kjent seg bundet av sine foreleggs språkform, ortografi, syntaks eller ordvalg, men har i en viss monn tillempet språkformen etter sin egen samtids. Ord er blitt oversatt eller strøket hvis de var blitt foreldet og uforståelige, og syntaksen er ofte brakt noenlunde i samsvar med avskriverens egen språkkjensle.

Når det nedenfor blir presentert en modernisert versjon av krøniken, er det derfor i tråd med gammel tradisjon. Så langt som mulig er likevel manuskriptets ord og syntaks bevart når det ikke strir altfor mye mot moderne språkform og når det ikke hindrer forståelsen av teksten. En modernisering vil i mange tilfeller også medføre en tolking av teksten. En del av Hamarkrønikens ord har dunkel betydning, og syntaktisk er teksten stundom så uklar og innfløkt at den logiske sammenhengen ikke gir seg selv, men åpner for flere mulige tolkinger. Det er derfor tilrådelig å jamføre med den diplomatarisk gjengitte teksten.

Hamars krønike

Om hvordan Hamar var bygd med kirker, kloster og om forskjellige andre forhold den gang da byen stod i sin beste flor, omkring år 1300 etter Kristi fødsel.

Anno domini 1553 den 22. juli var til stede på samme tid på Hamar gård hos Christen Munck: av Hamars kapittel herr Trugels kantor, en mann henved 100 år, mester Torbjørn av Toten, mester Amund Ellingssøn av Hadeland, herr Bård Rolfssøn av Stange med flere geistlige menn. Videre Bernt Hård lagmann, Christoffer Mogenssøn til Vie, Hans Krukov til Tjerne med mange andre gode menn, både adelige og uadelige. Like så var det til stede gamle odelsbønder og andre forstandige menn. Nå gikk man gjennom alle biskopenes bøker og brev som angikk Hamar kjøpstad og dens forhold. Disse dokumentene var egenhendig underskrevet av biskopene og lå oppbevart i Hamar gårds tårn. De var samlet i en bok og forseglet. Siden ble den etter kongelig befaling sendt ned til hans nåde. Denne boken lot Christen Munck føre inn i sin egen bok, og den lyder som følger:

22Om Hamar og Hamar kjøpstads bebyggelse hvordan den var grunnlagt og bygd i gamle dager, den tid den var i sin velmakt med kirker, kloster, med kannikenes residens og med kommune og skole.

Om St. Olavs kloster

Dette kloster med sin bygning og sin beliggenhet, med sine frukthager, eple- og kirsebærhager, humlehager og all annen herlighet var rett staselig og gunstig anlagt og bygd. Men sjøen Mjøsa har siden tatt alt bort, både hager og hustomter med deres storhet. De var den gang såre vel beskyttet langt ut til vannet med pæler og bolverk, slik at vannet ikke kunne gjøre skade på noe av byen. Men klosteret i seg selv var herlig bygd både innvendig og utvendig etter den papistiske vis med utstyr som hørte til gudstjenesten på den tid. I klosteret var det mange skjønne herrekammer og stuer, både store og små, som var brukelige på den tid. Der var herlige klokker i kirken, både timeklokker og andre klokker, både store og små. Der var herlige bøker og messeklær med annen herlighet, som det er for vidt å skrive om.

Fra den vestre og ytterste gård, som ble kalt Kannikgården, hr. Halvor Ulfssøns gård og inntil kommunet som lå ganske nær, lå der hus ved hus, og hver gård hadde sin frukthage og urtehage, like dit bort hvor kommunet og klosteret møtte imot. Hver gård som kannikene hadde, var bygd med skjønne murede og hvelvede kjellere. Mange av dem er ennå å se.

Fra kommunet og til kirkegårdsporten kunne man gå under lukket tak inn i skolen. Skolen lå like ved, med skolegården utenfor kirkegården. Halvparten av skolen stod innenfor kirkegårdsmuren mens skolegården lå utenfor. Skolen hadde skjønne kammer og stuer med murede kjellere under. Den var så ordentlig anlagt og bygd at biskopen kunne stå i sin sal og høre på når prestene eller degnene sang enten i skolen, kirken eller i klosteret.

Fra kommunet og inn i klosteret kunne man gå under lukket tak. Gjennom kommunet var det en gang til bispens brygge, med port og lås for.

Om Hamars domkirke

Hamars domkirke var meget herlig prydet med alt sitt tilbehør, både innvendig og utvendig. På de to tårn var 16 forgylte fløyer med forgylte knapper på. På det store tårn og spir var det 10 forgylte fløyer med forgylte knapper på, og en forgylt hane med 3 forgylte kors på. Kirken var innvendig herlig prydet med kunstferdige malerier og med herlige malte lukkede stoler med dører for.

Der var et skjønt orgelverk med megen annen herlighet, så vel som messeklær og bøker som på den tid var brukelige. I Hamars kirketårn var det herlige klokker og et herlig seierverk med timeklokke som hang på gavlen på den siden som vendte mot kommunet.

23Videre var der et spir over tårnet med forgylte fløyer og knapper, og hver gang vinden blåste litt hardt, kunne man høre lyden av alle fløyene.

Der var en gang fra kirken og inn på Hamar gård, og den gikk fra bispens kapell, der bispens alterstein ennå er synlig i kirkemuren.

Om Hamars kirkegård

Kirkegårdsgjerdet var herlig oppmuret og tekt hele veien rundt med røde taksteiner. Der var 4 murede porter med tekt skruv (=topp) over og med 2 fløyer på hvert skruv. Kirkegården var så vel sikret at intet kreatur kunne komme inn på den når portene var lukket.

Om Hamars gård

Hamar gårds tårn var muret jevnhøyt med det første [var: største] tårn på domkirken, slik at de kunne stå og tale med hverandre i tårnene når de talte litt høyt. I samme Hamar gårds tårn hadde det i gamle dager vært bryggerhus, bakerhus, steikerhus og hvelvet kjeller med brønn i og mange skjønne kammer og våninger.

Inne på gården var der to store herresaler, den ene over den andre og med to herrekammer. Ved den nederste og ytterste sal var der en gang med forstue så man kunne gå inn i den lille fruerstue [var: forstue] som vinkjelleren var under. Midt mellom salene var det fatebur med skjønne sovekammer. Nedenunder var der to store kjellere, der man hadde matvarer og alle andre saker, hvad som helst man ville ha.

Det var bygd mange smukke trehus med fruerstue, borgstue og skrivekammer, gjestekammer og mange andre skjønne og nyttige kammer. Der var og en muret bordstue [=spisestue, var: badstue] og mange nok rom til 1000 mann, om det skulle være behov for det.

Om Hamar kjøpstad

Først om Klosterstredet. Dette gikk rett fra klosterkirkegårdens mur og var tett bebygd på begge sider, gård ved gård med alle de nyttige hus som kunne være tjenlige i en kjøpstad, med stuer og kornbuer [var: krambuer] under.

Hver gård på begge sider i dette strede hadde sin kålhage, urtehage, eplehage, kirsebærhage og humlehage. Hver kjente til sin andel og sine eiendommer, hva som lå til hans gård og tomt. Men de som bodde på dette førnevnte strede, de hadde hver sin brygge og sjøbu med båter, og det var en lystig gate.

I det stredet var det mer enn 200 gårder som strakte seg langt omkring Hakebekk mot Holset. Hakebekk var på den tid en god og nyttig bekk for mange gater, både langstreder og tverrgater. Dem hadde de anlagt med renner og grøfter slik at de ikke manglet vann noen tid, verken vinter eller sommer.

24Alle Hamar bys fiskere bodde ved sjøen, og deres gate strakte seg fra Hakebekk og ut til Aspeholmen, gård ved gård. Der hadde de sin virksomhet og sine eiendommer.

Til fisketorget, der den brede fiskestein ennå ligger, dit skulle alle byens fiskere føre den levende fisk til salg. Men den døde skulle de beholde selv.

Fra det førnevnte Klosterstrede gikk det vel 15 tverrgater opp i Grønnegate. De hadde alle sammen sin bestemte andel både med tomter og gårdsrom, og like så med sine frukthager og andre vilkår. All ting var så ordentlig og vel ordnet at den ene hadde det like bra som den andre i alle måter.

Om Grønnegate

Denne førnevnte Grønnegate begynte på torget ved bispegårdens eplehage, som lå midt framfor Hamar gårds port. Nærmest utenfor var bispens humlegård. Dette førnevnte strede stakte seg langt omkring Korskirken og til Østerløkken. Siden fra Østerløkken og langt omkring Grønnebekken.

De folk som bodde på denne førnevnte lange gate, de hadde også all sin bestemte andel og herlighet, liksom de andre. Det gikk også fra samme Grønnegate mange tverrgater, og den var så ordentlig bygd at man kunne gå til og fra hverandre igjennom staden.

Om Korskirken

Korskirken var oppmuret med rød teglstein, og den var herlig prydet med sine ornamenter, både innvendig og utvendig, – som det hørte med til en kirke etter den skikken som på den tid var brukelig i pavedømmet, den hadde både seierverk og timeklokker. Videre lå det ved Korskirken en skjønn gård som tilhørte Trugels kantor.

Om Biskopstrede

Førnevnte Biskopstrede begynte ved Stallgården der den ennå ligger, og derfra like ned dit allmueveien nå går og til Furuberget. Der bodde handverksfolk av alle de slag som noen kunne tenke eller nevne. Det var teglbrennere, steinhuggere, kirkebyggere og alle andre som man etter landets forhold hadde behov for.

De folkene som bodde på førnevnte strede, de hadde også alle sin bestemte andel, sine eiendommer og sin virksomhet liksom de andre byens innvånere, så mye som de kunne ha råd til å nyttiggjøre seg for sitt handverk.

Dette var også et langt strede, og det var bygd gård ved gård på begge sider fra Stallgården og imot Furuberget, som det før står skrevet. Det var ikke mye av Hamars hage på noen kant som dugde til å brukes, som ikke på den tid var i 25bruk til Hamar bys nytte. Det gikk mange tverrgater fra den før nevnte lange gate, og folket der hadde sin herlighet som de andre byens innbyggere. Den bekk som renner fra Kolkinn og ut i Mjøsa, var også utstyrt med renner som mange av byens folk hadde gagn av.

I Hamar by og stad bodde på den tid så dyktige handverksfolk at det i de dager ikke fantes bedre eller ypperligere her i Norges kongerike når det gjaldt deres handverk. Dette fantes beskrevet i bøkene etter bispene i Hamar til erindring om den berømmelsen som disse handverkere nøt.

Alle bispenes fiskere hadde sin bolig ved et berg som kalles Geiteryggen, der bispens slakterbu var. Likeledes fantes det og beskrevet i bispenes bøker i kong Håkons tid at Hamar by stod i sin beste flor og velmakt anno domini 1 300. Det fantes på den tid 1800 våpenføre menn som bodde i Hamar by. Når kongen eller hans ombudsmann ville holde mønstring en gang hvert år i Hamar, da ble Hamars borgere inndelt i to parter. Hver part hadde sin fane med Norges konges hoff-farge som var blått og gult. Videre så man av bispenes bøker at siden den store mannedød er Hamar kjøpstad med sin herlighet blitt mindre, og siden er, tid etter annen, Oslo blitt større og kommet til velmakt. Slik tapte Hamars borgere.

Det fantes i bisp Sigvards bøker og brev at i hans tid var 121 [var: 900] bevæpnete og våpenføre menn i Hamar, mens det fantes 3000 voksne folk av alle slags, både piker og gutter som gikk til sakramentet i påsken, foruten kvinner og barn og uføre folk som ikke kunne komme til kirken for sin skrøpelighets skyld.

Om St. Jørgens kirke

Denne St. Jørgens kirke var en trekirke, og den stod hen mot Hakebekk og var innvendig og utvendig utstyrt med alle sine ornamenter, slike som en kirke burde ha etter den tidens bruk.

Når det skulle være noen store fester, enten påskedag, pinsedag, juledag eller andre høytidsdager som var pålagt i det blinde papisteri, da var det slik skikk at det først skulle ringes i Domkirken, der nest i klosteret, siden i Korskirken, og aller sist i St. Jørgens kirke. Når de så hadde ringt, skulle de kime hver som han best kunne. Men de skulle rette seg etter den skikken som man holdt i Domkirken og ikke lenger.

Når det var stille vær, da kunne man høre klokkeklangen langt ut, både på land og ute på vannet. Når man hørte prestene og degnene synge i kirken, da måtte den som ikke hadde et steinhjerte, gråte av glede over Guds usigelige nåde og miskunn mot menneskene, så vel som over Guds hellige ord og deilige salmer som de hørte synges.

Om regenter i Hamar

26I Hamar kjøpstad var det ingen borgermester som regjerte byens allmue. Det gjorde lagmannen med byfogden og rådmennene. På den tid hadde byfogden 3 rennere som nå kalles stadstjenere eller bysvenner, og når som helst øvrigheten hadde noe som skulle utrettes eller noe som skulle meddeles allmuen, da gikk alle 3 bysvennene, hver med sitt kobberhorn og verje og blåste for å be dem komme til rådstuen og høre øvrighetens mening, og hver stadstjener visste hvor mange streder han skulle gå.

Om rådstuen

Hamars rådstue lå på torget utenfor klosterkirkegården. I samme rådstue hang det 80 kobberspann som var sterkt laget, for å slukke ildebrann, og der ble holdt vakt både vinter og sommer.

Om Hamars våpen

Hamars våpen var en orrhane med utslagne vinger i toppen på et grønt furutre. Dette våpen var inngravd over rådstuedøren. Der nest stod det utenfor rådstuen en stor stein som var uthugget med stadsvåpnet og med gamle bokstaver [var: runebokstaver] omkring. Det var såre lystig om sommeren når noen rodde omkring Hamar by. For alle urter gav en slik herlig duft fra seg, og de pilegrimer som drog til Roma og til den hellige grav og gjennom mange steder og land, de gjorde seg den største flid for å kunne føre med seg tilbake til sitt fedreland noen av de velluktende urter, for de var mest velkomne. De elsket meget på den tid i Hamar et slags tre som kalles engeltorn, som også gav en herlig duft fra seg.

Om podemestere i Hamar

På den tid var det podemestere i Hamar by. Bispen hadde sin podemester og borgerne hadde sine, som ikke hadde sitt utkomme på annen måte.

Om mostpersere

Likeledes hadde bispen sin mostperser og borgerne sine, og de hadde også bryggere, som årlig laget for dem deres most og kirsebærdrikk. Bryggerne brygget året igjennom for dem, og det var nok å selge både vinter og sommer for dem som hadde lyst til å kjøpe.

Om kjøpmennene

I Hamar by var særlig viktige de kjøpmenn som fraktet varer med jekter og båter, først med hest fra Oslo til Stallsberg, siden fra Stallsberg og til Eidsvoll, fra Eidsvoll til Hamar by. Bispene hadde særskilt sine kjøpmenn, likeledes 27borgerne, som skulle bringe de varer som de trengte, enten salt, vin, mjød, olje eller voks, fløyel eller silkevare, slikt som da var brukelig. Man kunne i bisp Sigvards tid kjøpe den beste alen fløyel som noen ville begjære for 8 skilling, og alt annet silketøy kunne man kjøpe for 3 skilling. Men hvor god mynten har vært, må Gud vite.

Hamar kjøpstad var begavet av Gud den allmektigste med mye godt i de dager. Der var skjønne frukthager, som det før er talt om, og det var en meget ringe borger som ikke årlig hadde av sine frukthager en halv lest most og en halv lest kirsebærdrikk til å bruke til sitt eget husbehov, foruten det de solgte til andre eller sendte på landsbygda til sine gode venner. Der vanket alltid det som godt var, og der var nok i alle husene i Hamar by og på bygda.

Ville man holde sitt barn i skole i Hamar by, da kunne man få et års kost for 8 skilling, men de syntes likevel det var å gi for mye. For det vanket ikke mange rede penger på den tid, de gav vare for vare.

Der var på alle gater ved hver manns port eller dør malt på svarte fjeler med store hvite bokstaver et tegn for hva han var for handverksmann og hva han hadde å selge.

Om Hamar bys rett

Der var en streng byrett beskrevet artikkelvis for at allting skulle gå skikkelig til, slik at den som led urett, han fikk rett, og den som gjorde urett, han fikk sin tilbørlige straff enten han var rik eller fattig.

Om byens fengsel

Ved rådstuen var der bygd en dårekiste og enda et annet fengsel som de kalte mørkestuen. Når noen voldte skade enten i ord eller gjerninger, straks kom stadstjenere og fulgte ham hen til det fengsel som han hadde fortjent.

Hamars stadsvåpen stod inngravd på stadens horn, sverd, klubbe, hellebard og spyd som hang på rådstuen. Likeledes var stadens våpen inngravd på de 80 kobberspann, som det før er skrevet om.

Om stadens brevdragere

Alle stadens brevdragere hadde på sine klær Hamars byvåpen som var gjort av messing, for at de kunne kjennes fra andre.

Om Hamar by, hvor stor den hadde vært med sine eiendommer, med fiske vann og annen herlighet

Fra Hamar biskopsgårds stallgård inn til Furuberget med alle de plasser og eiendommer, store eller små, som strakte seg ned til Flagstad bru, og siden alt landet som ligger på den vestre side av Flagstad elv, både gårder og eiendom28mer, vått eller tørt, intet unntatt, og siden alt inn til Aspeholmen og byens fiskegårder, og den andre enden av Hamar by møtte imot, da skulle de alle sammen på den tid svare til Hamars byrett på alle måter, både til geistlig og verdslig øvrighet.

Man kunne og se av bispenes bøker og brev som de etterlot seg i Hamar, at der som det nå er morasser og gorrmyrer, der var det på den tid herlige fiskevann, så at Hamars borgere og innbyggere fikk der mye pen fisk, og dette kunne i sannhet tilfulle bevises dersom rikets fiender på den tid ikke hadde oppbrent og ødelagt Hamar gård. Likeledes kunne man og se av bisp Hermanns og bisp Mogens’ bøker at i disse to bispers tid, de siste som var bosatt i Hamar, var der 200 gårder og 200 borgere igjen, mesteparten handverksfolk foruten kvinner og barn, som var mere enn 4 ganger så mange. Like ens kunne man og se at bispene, den ene etter den andre, skulle holde kongemakten her i Norges rike 100 væpnede karer av Hamar biskopsdømme, om noen feide påkom.

Her etter følger hvor mange biskoper som har vært bosatt i Hamar og hvem som først lot bygge Hamars kirke med klosteret, kommunet, skolen og bispegården

Adrian Anglus, den gode kardinal, var den første som grunnla og lot bygge Hamars domkirke. Han var kommet fra Roma. Han lot også bygge St. Olavs kloster i Hamar. Som han nå hadde ordnet dette hos kongene og vårt råd etter pavens befaling, og kongen som da regjerte i Norges rike, sammen med sitt råd og adelen, og den menige allmue på Opplandene hadde lovet med hand og munn, på Guds og pavens vegne at alt skulle bli gjort ferdig til Guds ære, da drog førnevnte Adrian Anglus til Roma igjen til paven. Han ble så selv pave fordi den som regjerte før ham, var død. Og da Adrian hadde overtatt den pavelige myndighet i Roma, sendte han straks sine kardinaler ut mange ganger all den tid han levde, både til Norges rike og til mange andre land og lot besøke kongene gjennom sine kardinaler. Dessuten skaffet han seg kunnskaper om kirkene, klostrene og religionsutøvelsen på det aller flittigste. Og sant er det at han sendte steinhuggere og alle slags handverkere fra Roma gjennom Tyskland og til Hamar for at gudstjenesten ikke skulle glemmes eller forsømmes.

Nå følger Hamars biskoper

Arnald. Han var den aller første biskop i Hamar. Han var kommet fra Grønland etter pave Adrianus’ befaling og skrivelse. Den andre Orm, 3. Ragnar, 4. Tore, 5. Ivar, 6. Hallvard, 7. Paul, 8. Peter, 9. Gilbert, 10. Torfinn. Han ble gjort fredløs i kong Eiriks tid anno 1292. Den 1 1 . Jorund, 12. Torstein. Han var til anno 1200 (sic), 13. Ingvald. Han var til anno domini 1300 i kong Håkons 29tid. Da ble alle de fleste rydningsplasser både på Nes og flere steder gitt under Hamars kapittel, biskopsstol, skole og kommune. Og den tid stod de i sin velmakt. Men i den store mannedød ble de lagt øde av den grunn at det var ingen til å bo der. Så fullstendig var folket utdødd. Det skjedde anno 1350. Den begynte her i Norge på Marias fødselsdag og stod på til alle helgens tid. 14. Botolv. Han var til anno 1320, 15. Hallvard. Han var til anno 1323, 16. Håvard. Han var til anno 1361, 17. Magnus. Han var til anno 1426, 18. Arnbjørn. Han var til anno 1430, 19. Biskop Sigvard. Han var til anno 1438. Han var født i Romedal på Hedmark og døde St. Mikkelsdag i Hamar og ble begravet der. Han var en streng mann og straffet hardt dem som det tilkom ham å dømme. I hans tid kom det mye gods under Hamars biskopsstol til dens forbedring, gods som han samlet i hop, så vidt som hans biskopsdømme strakte seg. 20. Gunnar. Han var til anno 1439, 21. Karl Sigurdssøn. Han var til anno 1440. Han var slottsherre på Akershus og sokneprest på Toten. Hans far hette herr Sigurd, ridder på Grefseng i Nes sogn. Den samme herr Sigurd[-ssønn] fikk Toten av kong Hans med all geistlig og kongelig regimente [var: rente], og holdt kapellan der. Han døde på Akershus slott, og hans lik ble ført fra slottet til Hamar. Der ble han begravet etter sitt eget ønske. 22. Bisp Karl. Han var til anno 1507 og var en riddersmanns mann, 23. Bisp Hermann. Han var til anno 1513, 24. Bisp Mogens Lauritsen. Han var den siste av de [katolske] biskoper og ble fanget i Hamar av hr. Truid Ulfstand og var til 1535.

Evangeliske bisper over Oslo og Hamar stifter

1. Bisp Hans Rev var den aller første evangeliske biskop. Han måtte først innordne Hamar stift under Oslo stift, og etter kongelig bevilling skulle han forestå stiftet med hensyn til religionen, slik at alt kunne gå skikkelig til med det som angikk kirkelæren. 2. evangeliske biskop var bisp Anders Matsen. 3. Der nest kom hederlig og vellærde mann mester Frans Berg, superintendent over Oslo og Hamar stifter. Han ble sendt her opp til Oslo sammen med her tug Fredrik, da han ble hyllet i Oslo. 4. Der nest kom hederlig og vellærd mester Jens Nielsen. 5. Der nest hederlig og høylærd mann mester Anders Berntsen. 6. Siden kom hederlig og høylærd mann mester Niels Claussen. 7. Mester Niels Simensen Glostrup. 8. Mester Olav Bossen. 9. Mester Henning Eggertsen Stockflet, 10. Mester Hans Claussen Rosing. 11. Dr. Hans Munck. Død 1712, 12. Bartholomæus Deichmann. Avsatt 1730. 13. Mester Peder Hersleb, forflyttet til Sjælland 1738. 14. Niels Dorph.

Noen jærtegn som skjedde i Hamar før bisp Mogens ble fanget

Det skjedde i Hamar domkirke at ved midnattstid gikk alle klokkene og orgelverket av seg selv. Og da bispen hørte det, stod han opp og så ut. Da var det så 30lyst i Domkirken og koret som om det hadde vært lys dag. Likeledes gikk og klokkene i klosteret og Korskirken av seg selv, og den natten hørtes det også mye spøkeri på bispegården, som om to krigshærer sloss, slik at vekterne og folkene ble skrekkslått over det. Likeledes viste en forferdelig stor sjøorm seg på lyse dagen ute i Mjøsa, og den syntes å nå fra øyas land [Helgøya] og inn på kongens land. Der nest viste seg en såre stor hornet okse som gikk fra Gillundstøen som ligger i Stange sokn og inn på øya, den syntes å gå på vannet, og den gikk såre fort som en pil fra en stålbue.

Likeså viste seg dag etter dag mange sjøormer i Mjøsa, og de slo mange lenkebukter opp mot himmelen. Siden kom den forferdelige store sjøormen, som før står skrevet.

Deretter kom det en gresselig stor orm som var forferdelig å se, og løp så raskt inn på et skjær nedenfor den ytterste odden uten for kommunet. Hans øyne var så store som et karband, og han hadde en stor svart man liksom en hest, og den hang ned på halsen. Han lå lenge på klippen, og slo sitt hode mot klippen og ville ha vært ute i sjøen igjen. Men en av bispens karer, en gild vågehals, han gikk til uten bispens vitende og tillatelse, og skjøt mange stålbue-piler i øynene på ham som han lå på klippen. Mange som stod og så på den fæle tingen, de leste og bad Gud i himmelen om å skille dem av med ham uten skade, fordi han var så stor og fæl å se til på grunn av de mange slags farger han hadde. Denne samme vågehals, han tok en av sine stallbrødres piler uten at denne visste det, og skjøt enda en gang mot den fæle giftige orm og skjøt etter hans øyesten slik som før, så at de kunne se mye grønt stoff renne tit av øynene og hodet på ham, slik at vannet omkring ham der han lå, ble grønt, og mye av det drev inn på Hamars land. Men natten etter, da gav Gud lykken til at det kom kraftig regn og storm, og været det vendte seg så han drev inn på øya, og det stod en fæl lukt av ormen. Så var der en del av øyas folk inne hos bispen og spurte ham om råd, hva de skulle gjøre for å bli av med den fæle ormen for den vonde luktens skyld som stod av ham. Da lot bispen sin befaling gå ut at de straks skulle sende til øya en voksen mann fra hver gård i Nes og Svabu og noen av de andre gjeld. Føre, unge karer kom også til øya etter bispens befaling, og alle hjalp hverandre med å brenne opp den fæle ormen. Så hugg og slepte og bar hver kar som best han formådde, og kastet uhorvelig med ved på ham og brente ham opp så mye som de kunne gjøre eller som kunne være mulig. Beinraden av ormen lå i mange år på stranda. Deretter kom det noen tyske menn som fikk lov til å ta de beste av beinene hans som de kunne gjøre seg nytte av. Det fikk de gjerne lov til. Den minste del av ormens ryggbein kunne neppe en sterk kar bære. Mange hundre lass ved ble brukt på ham, før det ble slutt på den fæle, vonde lukten.

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Hamarkrøniken

Hamarkrøniken ble skrevet ned en gang på 1500-tallet og er et historisk og kulturhistorisk dokument som beskriver Hamar og omegn på 13- og 1400-tallet. Det er en blomstrende by det fortelles om, en slags idealby der kirken og klosteret står i sentrum. I krøniken kan man lese om hvordan byen var anlagt med hovedgater, torg og tverrgater, om bygninger og om kjøpmennenes virksomhet.

Teksten i bokselskap.no er en digitalisert utgave av Egil Pettersens NSL-utgave fra 1986. Utgaven inneholder en fyldig innledning om krøniken og de forskjellige bevarte kildehåndskriftene, en normert og modernisert versjon av krøniken (basert på det eldste bevarte håndskriftet fra ca 1610) og en diplomatarisk versjon. I tillegg er utgaven utstyrt med et stort variantapparat.

Les mer..

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.