119Som nevnt tidligere er det neppe forfatterens språkform vi finner i de forskjellige handskriftene av Hamarkrøniken, men avskrivernes. Det er likevel tydelig at disse avskriverne i større eller mindre grad har fått farget språket sitt av det manuskriptet som de har hatt liggende framfor seg under avskrivningen. Særskilt gjelder dette ord og ordlegging, enda om de også der stundom foretar personlige omkrivninger. Men også i bøyningsformer og ortografi skinner eldre lag tydelig igjennom. Ikke sjelden opptrer de samme varianter på samme sted i teksten i flere manuskripter. Har det stått kierche ett sted i forelegget og kirche et annet, vil ikke sjelden avskriverne ha det samme. Tilsvarende for eksempel ved fordelingen av plural -e og -er i substantiv: fløye, fløyer, huse, huser.
Alle avskriverne ser ut til å rette seg etter den danske skriveskikken i samtiden uten å ta omsyn til om formene svarte til norsk talemål eller ikke. De rettstavingsendringene de foretar, er alltid noenlunde i takt med skriftkonvensjonen i Danmark.
Ortografien i vårt manuskript, U, skiller seg ikke vesentlig ut fra den vi kan finne i samtidens danske handskrifter. Den er barokk i så måte at den skyr det enkle, likeframme og elsker det utbroderte. Den er kanskje mer enn vanlig overlesset med overflødige bokstaver, selv om det nok er mange eksempler i tidens danske manuskripter på enda mer utbrodert ortografi.
Det vrimler av inkonsekvenser, som i noen tilfeller kan skyldes varierende uttaleformer.
a : aa veksler først og fremst i verbformene var : vaar, og i plural vare : vaare.
aa : o. Forholdet var ikke regulert slik det siden ble. å-lyden blir gjengitt snart aa, snart o også i det samme ordet : kaahber: kobber, klaaster : kloster, kaars : kors, taarn : torn. Med aa blir skrevet gaatt (‘godt’), haab (‘hop’), kaastelige, men kost, waaning, men induohner. Med o blir skrevet wilkor.
e : i. Med e har handskriftet atschellig, kierche, kierseber, pellegrimme, selche, stelle, adj.
120y: ø. Med ø blir bl. a. skrevet løst vsa. lystig, wnøttig vsa. nyttelig, forstørrit, tøgte.
u : o veksler i humblle og homblle.
y : u veksler i berystede og berustede
e : æ. Som i lange tider seinere veksler disse vokalgrafemene ganske vilkårlig. Mest påfallende i vårt handskrift er de mange tilfeller med e, der de fleste andre har æ : begiere, kierseber, kierist, kleder, lerde, werre (‘være’).
y : iu. Som i tidens dansk blir det skrevet iu i ord som liuden, Hust, siun(n)e, siunge, spiud, tiuffge. Dansk skrifttradisjon var seig i dette stykket. Man fortsatte å skrive iu (ju) i hundreår etter at talemålet hadde y, og norske skrivere fulgte med.
Gamle norske diftonger forekommer ikke i U. Nyutviklete diftonger i dansk talemål gir seg utslag i skriftformene for eldre sekvenser): ag –> aug, auff eg –> ei(g), ey(g), og –> oug, yg, øg –> øy(g).
ag : daug,-e, men oftest dag,-e, hauge, -r gjennomført med ett unntak hauffuer, laugmand, slaugs vsa. slags.
e(i)g : belleilliggen, beseigllitt, eignne, veignne, deyllige, eydeller,feyde, leylighed, seyerwerck, weyen. Dessuten får vi overgang eð –> ey i weyer, veyritt.
yg, øg : bøygden,fløye,-r, høye, tøyg.
og : byefougden, Mougenßenn, men Mogensis, sougen, men sognneprest. Diftongisk uttale kan og sambandet afl gi, gjengitt i former som gauffllen. Vokallengde blir gjerne markert enten ved dobbeltskriving eller ved e : gaae, laaes, fleere, steen, piell, spier, hoes, loed, døer. Men lengdemarkeringen er langt fra konsekvent gjennomført, ikke en gang i de enkelte ordene : byes : bys, deell : dell, huus : hus, schoelle : scholle, steen : sten. Stundom blir vokalkngde markert ved h : forfahre, Vhrhanne, Vahre, men heller ikke der fins noen konsekvens.
Støttevokal bruker denne skriveren i langt større monn enn noen av de andre avskriverne, men vi støter ofte på samme tendens i samtidens danske handskrifter. Mot seinere norm finner vi e-innskott i konsonant-sambandene ðr, gl, gn, lm, ml, pl, bl, rm, rg, rn, tr: andere, bedere, federne, hunderede, weyer, tegel-, jertegen, sougen, Aspehollem vsa. -hollmen, gammelle, ebelle, berig, oremb, taaren, baren, Hit hører trolig og de avstikkende preteritumsformene hengede, tilhørrede, strechede vsa. former som hørde, stregte.
Trykklett vokal, schwa, er alltid e unntatt framfor s og t, der i blir skrevet slik det var vanlig i eldre språk. Endingen -is er gjennomført mens -it veksler med -et ; tagit, klosterit, nogit : beprydet, schickett, vandet.
121Ved konsonantismen finner vi og 1600-tallets særtrekk og inkonsekvenser. Mest iøynefallende er det ved gjengivingen av f-, v- og k-lydene.
f i framlyd blir aldri fordoblet slik det ofte blir gjort i andre av tidens handskrifter. Men i utlyd og innlyd er f alltid fordoblet enten den står i kontakt med vokal eller konsonant : offuer, haffde, neffne, torffuit, effter, bleff, selff, schifft.
I enkelte ord der mellomvokalisk f eller g har falt bort i talemålet, kan skrivemåten variere mellom gammelt og nytt : allmuffue, stuffue : stue.
I framlyd blir v-lyd skrevet v eller w i noenlunde jamn veksling, v, w kan og representere u i framlyd : vnder, wrttehauge, men aldri i innlyd. Etter h, s og t står u for moderne v : huor, suenne, tuende, sikkert i samsvar med gammel uttale som var halvvokalisk. u kan også bli skrevet i framlyd i annet ledd av komposita : for uit, saauelsom, orgeuerck, men og orgewerchitt.
k-lyden har mange forskjellige representanter. I absolutt framlyd blir skrevet k utenom i fremmedord som cantor, cannich, communitet. Sambandet sk både i framlyd og innlyd blir oftest gjengitt sch, men sk forekommer og : schoelle : skoelle, schiønne : skiønne, bischop : biskop, scheede : skiede, schriffue, schulle, bescheen, gandsche, fische m.fl.
Etter l, n, r veksler ch med ck med det siste som det vanligste : huilcke, Selcke, folck, men og folchenne. Etter n er ch det vanlige : dranch, tenche, Lenche, vanchede. Også etter r dominerer ch : kierche, -werch, huerchen. Men og kiercke, -werck m.fl.
Sambandet kt, moderne dansk gt, blir gjengitt cht eller gt : frucht : frugt lucht : lugt. Likevel alltid bygt, tegt.
Et særtrekk ved mange eldre handskrifter er den innskutte b eller p etter m. Vårt manuskript har mange eksempler : -domb, fremb, huemb, itemb, komb, oremb, homblle, tompter, sampt m.fl. Noe gjennomført prinsipp er det likevel ikke.
Noe av det mest karakteristiske ved denne skriverens rettskrivning er alle de doble konsonantene som ikke markerer lengde. Her er et lite utplukk : løbber, besøgge, bøgger, herliggen, pigger, rigge, Olluff, sall, scholle, fløyell, kimme, timmeklocke, til siunne, hanne, steenne, byenn, sidenn, Stannge, eignne, dennd, mannd, presternne, derris, murrede, storre, ærre, blesse, Møssen, Magnuss, Totten, stattelig.
Svært ofte finner vi dobbeltskrivningen i trykklett staving : byenn, schreffuitt, werritt. Omvendt kan vi støte på enkel konsonant der vi venter dobbel : Stenhugere, vdhugen, byge, brygere, nytig.
De to andre 1600-talls avskriftene A ogD har også språkform som svarer til samtidens danske. Men ingen av dem har en så utbrodert ortografi som U. 122Dobbeltskrivning av konsonanter er mye sjeldnere. A har noen få skrivemåter som karll, stoell, att, dett, Truitt. D har eksempler som Closteritt.
Særdraget med innskottsvokal møter vi også bare sporadisk i A og D. Men når D skriver hørede, hengede, strechede vsa. hørde, hengde er det trolig U’s former som går igjen.
Ellers finner vi den samme vakling mellom vokalpar som i U. A har for eksempel naar og nor, faare og fore, naagle og nogle, mens kaabber og kaars og verbformen vaar er gjennomført. Omvendt skrives alltid t(h)orn.
Gjengivningen av -ag, -og følger samme prinsipp som i U, men det kan variere i detaljer. ‘Hage’ kan gjengis hauge D, hauffue, haffue A. ‘Gavl’ blir gjengitt gauffuelen D, gaufflen A. Også forholdet iu for y er som i U.
f-, v-lydene og k-lydene følger i hovedsak samme prinsipp som det som ble antydet overfor under U. Begge fordobler f i posisjoner som offuer, haffde, effter, sielff, bleff. sk blir konsekvent gjengitt sch i D, mens A også her har flere døme på sk : schade, skole. A har også større vakling i gjengivingen av k-lyden i andre posisjoner, der D har mere konsekvent ch : kiercke : kierche, huilcke : huilche, klocker : klocher.
A og D har som U mange døme på b– eller p-innskott etter m, f.eks. : Dombkierche, Romb D, slembt, komb, samblit A.
I avskriftene fra 1700-tallet møter vi en blanding av eldre og yngre drag ved rettskrivningen. B, som har hatt samme forelegg som A, har mangt som minner om A’s språkform, men og mangt som viser nye prinsipper. For eksempel blir v-lyden nå gjerne gjengitt med v og k-lyden med rein k : behov, av, haver, hver; skole, kirke, ikke. Men foreleggets former forekommer og : af, hauger, kircke, icke, schole.
Også C har mange reminisenser av 1600-talkts rettskrivning. Det vrimler med inkonsekvenser på alle punkt : huus : hus, taarn : torn, mannd : mand, at : att, thid : tid, hvilken : hvilcken, kiercke : kirke, schollen : skollen. Denne skriveren har en forkjærlighet for ø der y og ø ellers veksler: bøgt, brøgge, Giederøggen, løstig.
Skriveren av E følger sitt forelegg U temmelig nøye, og flere av de spesielle særtrekk ved U er ført over på E, for eksempel dobbeltskriving av konsonant: bøgger, rigge, Olluff, schollen, portt, entten, likevel ikke på langt nær i samme omfang. Også en del av de særmerkte innskottsvokaler er tatt med: taaren, børen, Torbiøren. Men en viss ‘modernisering’ har også denne skriveren foretatt, for eksempel blir f ofte skrevet for foreleggets ff: blef, ofuer.
De språkformene vi møter i de andre 1700-talls handskriftene = F-, G-, H-gruppene, skiller seg heller ikke vesentlig ut fra dem som var vanlige i danske 123og dansk-norske skrifter i samtiden. En del minner om 1600-tallets former finner vi også i de fleste av disse handskriftene. Det kan skyldes de eldre foreleggene, men også skrifttradisjonen generelt. Naturlig nok er dette mest framtredende i avskriftene fra første del av hundreåret. Der er det flest inkonsekvenser i ortografi og morfologi, der finner vi de mest utbroderte skriftformene med størst bruk av overflødige bokstaver. F1 gir den beste illustrasjon på denne mellomstillingen mellom 1600- og 1700-tallets språktilstand. Her møter vi et rikt utvalgt av varierende former. Men også F 2 har mye vakling.
I forhold til 1600-tallsskriftene har vokalfordelingen stort sett stabilisert seg i retning av det moderne forholdet.
aa : o Ennå kan gjengivingen av å-lyd vakle mellom aa og o i ett og samme ord : kaart i F1, kort ellers, kaars i F, kors i G. I H oftest kaars, men i H1,5, og kors, kaastelig F2, H1, kostelig ellers, kaanstig i F2, konstig F1. Alle skriver nå aa i kaabber og taarn, med ett unntak for H6 som og har torn.
e: i Det er i ordene ‘kirke’ og ‘kirsebær’ vi ennå kan finne vakling, men formene med i dominerer nå. Med e blir skrevet kiercker o.l. i G1,7, mens former med e og i veksler i F1 og H1,5. De andre gjennomfører i. ‘kirsebær’ blir skrevet med e i F1 og G1
e : æ Vekslingen mellom disse to vokalgrafemene ser ut til å være svært vilkårlig. Noen skrivere foretrekker e, andre æ uten noe prinsipp. Vakling i samme ord er ikke uvanlig.
y : ø Det tok lang tid før dansk skriftnorm kom fram til den endelige fordelingen av disse grafemene. lallfall på hele 1700-tallet kunne y og ø veksle i samme ord. Det er derfor bare som ventet når våre handskrifter veksler her. Men ø blir skrevet svært sjelden. Som unntak finner vi unøttig i F vsa. nyttig, brøgers i G1, døgtig i G3, nøttige, løstig i H4 vsa. nytte, lystig, brønd i H6. ‘Østerløkken’ blir skrevet med y i H-klassen, med ø ellers.
y : iv Tradisjonen med å skrive iu for y hang som nevnt ovf. lenge ved, trass i at uttalen i dansk for lengst var blitt y. Det er derfor ikke påfallende at også 1700-tallets skrivere har mange døme på iu i ord som siune, siunge, Hud, liud, -t, spiud. Slik skrivemåte er gjennomført i F, H1,5,7. I G5,7, H4 er formene med iu helst unntak, mens de andre kan ha mer jamn veksling, gjerne i samme ordet: syne : siune G1,3, H1 synge : siunge G7, syntes : sluntes H3, lyyst : lius H7. Også ‘bygning’ og ‘bygt’ kan gjengis med iu : Biugning F, H2. Disse har også belegg med y, biugt H2,5,7, hos alle vsa. former med y. Dessuten skriver H5 kirkebiuggere.
u : o veksler i et fåtall ord : hum(b)le er det vanligste, men hom(b)le blir skrevet i H2,5,7. G3 har begge former, bol(l)verch i H2,3,4, bulverch ellers.
De gamle sekvensene ag, eg, og, øg, yg, dels også af, of er i dansk talemål 124diftongert og gjengivningen av dem avspeiler dette, også i våre norske handskrifter.
ag er representert ved aug praktisk talt som eneform i laugmand. Men F1 har lafmanden og G3 lavmanden vsa. laugmand. ‘hage’ blir konsekvent skrevet hauge i G1,5,7, H2,8. Denne formen veksler med ha(f)ve i F, G2,3, H3,4,5; I F dominerer former med au, i H3 den med av. Andre former er hauve, haufve, hafve, have i H1, hauve, have i H6. I andre ord møter vi diftong mer sporadisk : lauv = ‘lav’, behaug H1, laug = ‘lav’ H1,8, slaugs H2.
og gjengitt oug i byefougden F2 , vsa. -fogden, Skouglandet H1,7, Skoulandet H4.
af, of er representert ved diftong i gaulen F, behou F1, behouf vsa. behof.
eg blir dels gjengitt ei(g), ej(g), ey(g), dels eg, f.eks. opreigne, forseiglet, teign F1, besejlet, lejlighed H2, deylige F2, tegn, egne H2. ei, ej og ey kan variere i samme skrift.
øi, øj og øy veksler på tilsvarende vis med en klar dominans for øy, f.eks. fløyer, høy F1, høit,fløjer H5.
Dobbeltskriving av konsonant etter lang vokal og i konsonantsamband er nå stort sett borte. De restene som fins, kan vi helst tilskrive de eldre foreleggene, men og samtidens skrifttradisjon. Gotisk skrifts grafem for dobbel s = ß har en viss frekvens i F1,2 : odelßbønder, laaß, hoeß m.fl. Også H2 har mange eksempler. Ellers opptrer denne fordoblingen bare sporadisk.
Fordobling av andre konsonanter finner vi i større eller mindre monn i alle handskriftene, men ingen har tilnærmelsesvis så mye av dette trekket som U. I F1 støter vi på mange eksempler på dobbeltskriving, mest av l: Olluf kaall, orgell, sali, stoll, gammell; dett, søldatter, F2 : allen = ‘alen’, befalling, sali, Røggerhuus, steggerhuus, bøgger = ‘bøker’, abbel = ‘apal’, soldatter, hanne. Også i andre handskrifter blir særlig l dobbeltskrevet i spesielle ord : skolle G1,2,7, talle, julledag G2, Olluf, befalle, jull, sali H4. Litt påfallende er skrivemåten bøgger, som så vidt ofte blir brukt. Den er gjennomført i H3,8.
Forholdet f:v:u. u-vokalen blir nå konsekvent gjengitt u, i motsetning til i hundreåret før da v og w kunne representere u-lyden.
v i framlyd er hos enkelte skrivere som i F1, gjengitt dels med v, dels med w. Men w er i ferd med å forsvinne fra handskriftene. I dekket framlyd etter h, s, t veksler v med u i F1,2 og H2: hvis : huer. De andre bruker den moderne skrivemåten fullt ut.
v i andre posisjoner blir representert på ulike vis. Varierende skrivemåter dels i samme ord har F1,2, G1, H1,2,4 : bleven, skrefued, Beschrifvels, pauens, blef, blev, hafde, havde alt i F1. F2 har samme rike variasjon og har i tillegg 125varianter som behofv, gafvn. Variantene er færre i andre handskrifter. I H2 er det fv og fu som veksler, i H4 er det v og fv. I G2,3,5,7 og H3,5-8 er den enkle skrivemåten med v stort sett gjennomført : breve, blev, halv.
k-lyden har og mange varierende representasjoner. I framlyd framfor vokal står c i ord med latinsk opphav; cannich, cantor, commune, capitel. ‘Kloster’ blir oftest skrevet med k, men closter forekommer og, f.eks. i G3.
sk i ulike posisjoner har bare i få av handskriftene beholdt den eldre skrivemåten sch. F1 veksler noenlunde jamt mellom sk og sch: skiønne : schiønne, biskop : bischop, skolen : scholen. I F2 er papistische eneste unntak med sch.
Skrivemåter med c holder seg lengre mellom- og ettervokalisk. ch er gjennomført i F1,2, H1: kloche, gich, ck er eneform i G1,3, H4: klocke, gick. I G2 og H6 er prinsippet det moderne, kk og k : klokke, gik. De fleste H-avskriftene veksler mellom k(k), ch og ek : lychen, klocker, lukket, gik, bech, alt i H5.
Tilsvarende veksling forekommer i sambandene lk og rk, men der er det vanligere å ha c med : kircke, folck.
Konsonantinnskott er fremdeles vanlig etter m, og de fleste skriverne setter inn en b eller en p og vi får former som humble, sampt, tompter. F1,2, H1,2 har flest eksempler, mens G2,5,7, H4,6,8 helt mangler dem.
Det er ikke mye i rettskrivningen hos våre avskrivere som røper at de har norsk språkbakgrunn. Det aller meste samsvarer like godt med dansk uttale som med norsk, eller helst bedre. Noen få former ville ut fra seinere skriftmålsutvikling kunne regnes som norske språkmerker. Eksempler er : siø, furetræ og fraa. Men de var brukelige i eldre dansk og er ennå brukt dialektalt i Danmark. Likevel er det mest trolig at de representerer norsk talemål og kan regnes som ‘glipp’ fra skriverens side. Av trekk ved ‘lydverket’ i det eldste handskriftet, U, som kan være norskheter, er det slike som disse vi kan peke på. A har en del flere merker etter norsk uttale. Her finner vi også flere norske talemålsinnslag i vokabular og bøyning enn i noen av de andre avskriftene.
a:aa Praktisk talt alle handskriftene har hart «blæste hart». Det er likevel neppe norsk uttale med a mot dansk å som ligger bak, men dansk skrifttradisjon i samtiden, a i ‘handverksfolk’, som de fleste avskriftene har, skyldes helst at ordet var lånt fra tysk. Formen fraa blir skrevet en gang som unntak i U. F2 har fraa som eneform. I dette siste handskriftet er det ikke tvil om at det er talemålet som slår igjennom.
a:e se(e)t,pts til ‘sette’ kan vi best forklare som norskhet i dette tidsrommet: 126«haffde set fred» A, «Uhrhanne — seet udj toppen paa et furretræ» F2. Tilsvarende i F1 og G1.
e:i A skriver en gang groffsmid, men og –smed. Kan skyldes norsk talemål.
u:y ‘furu’ blir i alle handskriftene skrevet med u i rotstavingen, ikke med y. Eldre dansk kjenner også skriftformer som fur(e), og former med u kan ennå brukes dialektalt, (se Kalkar : fur). Likevel er det mest sannsynlig at det er heimlige former det er snakk om. Det er iallfall hevet over tvil når formen er furutræ(e), som den er det i disse 7 handskriftene C, E, H1,4,5,6,7. De andre har fur(r)etræ(e), også A, som i Storms utgave feilaktig har formen furu- (Storm 1895/1968:129). Lettere å forklare er det at stedsnavnet ‘Furuberget’ beholder den formen som gjengir den lokale uttalen. Furub(i)erget har A B C D E G3,5,7, H1,4,5,6,7. G5 har Furu– i stedsnavnet, men fordansker til «træ af Fyrre» for appellativet.
berg : bierg veksler. Norsk form uten brytning er brukt både i appellativet og i stedsnavnet i A D F G1, berg i stedsnavnet, bierg i appellativet finner vi i E G3,5,7. De andre handskriftene har bierg i alle tilfeller. Men U skriver berig.
siø : sø. Disse to formene veksler ofte hos samme skriver. Det er tydelig at siø i denne tiden har vært kjent som særnorsk, og derfor har de søkt å unngå den, uten å være oppmerksom nok hele tiden, særlig hvis forelegget også hadde siø. Veksling er det i U A B C D E, som er de handskriftene som har flere belegg på ordet. U skriver 5 ganger siø, 1 gang sø, B har ett belegg på siø, 3 på sø, mens de andre har jamn veksling. G1,3 har siø– den ene gangen ordet er belagt: siøbod. De andre har sø(e)-.
Svart : sort. Norsk form er brukt én gang i B, svart om sjøormens man. Gamle diftonger forekommer bare i sjeldne unntaksfall. De fleste handskriftene mangler dem totalt. ‘Eidsvoll’ får beholde sin diftong hos 5 skrivere Eidzwold C, Eidsvold H4,5,6,8 . Ellers er det bare appellativet ‘øy’ som blir skrevet med diftong i noen handskrifter, A H4,6,7, i kapitlet om jærtegnene, «fra Gielle støde oc Ind paa øyen» A. I H-avskriftene er det tale om «Øyens (Øjens) land», der sammenhengen med ‘øy’ kanskje ikke har stått klart for skriverne.
Konsonantismen er med svært få unntak gjennomført dansk. Norske harde konsonanter p,t,k forekommer ikke. Det nærmeste vi kommer er formen med tt i Giettebierget og Gietteryggen i E, der de andre har Gied(d)e-.
g postvokalt er skrevet i vogehals vsa. voffhals i A. ‘torg’ blir oftest gjengitt med rf(f) på dansk vis, men A D og G, har også skrivemåter med rg : thorg, -it og torffuet A, torget : torffuet D, torget : torf torfet G1 . I F1,2 støter vi på former som røper palatalisert uttale/torje/etter østnorsk? prinsipp. : toriet F1, torgiet F2 vsa. torf, torvet.
127Dette er alt som skriftformene kan røpe om skrivernes norske språkbakgrunn.
I formverket sniker det seg gjerne inn flere norske målmerker, men vi kan ikke utelukke at det skyldes en viss vakling også i dansk skrift.
Substantivbøyningen. Et vanskelig punkt for nordmenn som skriver dansk har alltid vært fordelingen av flertalls-allomorfene i substantiv. I hankjønns/ felleskjønnsord kommer ustøheten til syne ved at nordmenn gjerne skriver -er for dansk -e, og i intetkjønnsord ved at de skriver -er eller endingsløst plural i ord der dansk norm har -e. Slike flertallsformer på -er i de aktuelle ordene karakteriserer ODS oftest som norskhet, og beleggene begynner gjerne med Holberg. Likevel må det nevnes at slike flertallsformer kunne forekomme i eldre dansk og at de dels blir brukt i danske dialekter. Skautrup sier om bøyningen av substantivet for tidsrommet 1500-1600: «Hovedlinien er dog klar nok og viser over alt (e)r-formernes fremgang, jævnlig også ud over den nu kendte grænse (fx graver –, lover–, smeder). (Skautrup 11:194.) Om det følgende hundreåret sier han at slike former ennå finnes etter 1700, men at de aldri ble norm. (Skautrup II: 349f).
I alt er det notert 22 substantiv av felleskjønn og 8 av intetkjønn av disse kategoriene, som går igjen i alle avskriftene og som derfor kan jamføres. I de 20 handskriftene som er undersøkt, finner vi ustøhet i fordelingen av allomorfene, men antall ‘feil’ mot den danske normen varierer naturlig nok fra skriver til skriver. Flest tilfeller har F1,2 med henholdsvis 14 og 13 felleskjønnsord som får -er mot normen, mens A G3 og H3 har 10 hver. I U er tallet 8. Variasjonen er mellom 5 og 14 substantiv pr. handskrift som får -er. G5, den yngste av avskriftene, er da holdt utenfor disse oppgavene. Den er skrevet av en stø skriftspråksbruker som Gregers Fougner Lundh. Han vakler bare i ett ord og skriver fløyer og fløye, sikkert påvirket av forelegget.
De fleste skriverne har døme på substantiv som de gir begge allomorfene. I 7 avskrifter får for eksempel ‘båt’ og ‘gård plural på -er og -e. -er står sterkere i noen ord enn i andre uten at det er lett å finne noen entydig forklaring på det. gaarder og graver skriver alle 20, noen av dem altså ved siden av gaarde. Baader, deler og fløyer er former som bare 2 skrivere unngår. Tallet på forekomster daler ved de andre substantivene: porter 11, stoler 8, drenger 7, hærer, ormer 5, dører 4, hester, penger 3, dager, fjeler, ganger, svenner 1.
Gjennomført med dansk pluralending er fiske, karle, pile, pilegrime, stene. I enkelte handskrifter som A dessuten armbørste, fiskedamme, nøgle, -smede. Også et norsk ord som ‘myr’ kan få pluralformen myre, U C D.
I nøytrumsordene er det vakling mellom de tre allomorfene: null, -e og -er. 128Et ord som ‘hus’ får av 9 skrivere 2 ulike pluralformer: huse og huser, H2 gir det alle tre allomofene: hus,-e, -er.
Endingsløst plural står sterkt bare i ordet ‘vann’, som blir brukt av 17 skrivere, alltid i kompositum fiskevand, hos 4 av dem vsa. –vande. Det er ikke i alle tilfelle klart om det dreier seg om flertall, selv om konteksten kan tyde på det. Null-ending i ‘land’ har 3 skrivere og i ‘hus’, ‘spann’ og ‘tårn’ 2 skrivere. Det er -e som er det vanlige her.
Flertallsformen -er kjennes fra visse norske målføre, men den kunne og forekomme i eldre dansk skrift og i danske dialekter. Et entydig norskhetsmerke er den derfor ikke. Men det ligger nær å tro at den skyldes påvirkning fra talemålet til skriverne siden den så pass ofte forekommer: Huser 11, spander 3, herberger, sogner, verker 2 og laaser 1. Et hyppig forekommende ord som ‘brev’ har alltid ending -e.
Noen særskilte pluralformer ellers bør nevnes. Gammelt og nytt viser seg i varianter som træ(e) i de eldste avskriftene, f.eks. A, der og pluralformen knæe forekommer, og U, mot træer i de yngre avskriftene som F2, G1, H2.
Flertall av ‘kammer’ eller ‘kammers’ har flere allomorfer. Notert er kammer, Kammers, kamre, kammere, kammerser, flere av dem gjerne brukt av samme skriver: F1 har: kammers, kammerser, kammere. A og H2 veksler mellom de to første.
Også flertall av ‘mann’ har i mange handskrifter 2 allomorfer: mænd og mænder, i bra samsvar med folkemålene. Eksempler finner vi i U F- og H-handskriftene.
Verbaler. Alle skriverne har som prinsipp distinksjon mellom entall og flertall av verb. Men ingen klarer å gjennomføre det. Det er flere eller færre brott mot normen hos dem alle, vel fordi denne normen ikke lenger svarte til talemålsformene.
Det mest interessante sett fra norsk synspunkt er behandlingen av preteritum. De svake verbene som i eldre språk vekslet mellom -de og -te, alt etter de lydlige omgivelser, beholdt ennå i samtidens dansk ofte denne distinksjonen : hørde men kjøbte. Former som hørde, førde, sende, hengde, som er vanlige i våre handskrifter, glir derfor normalt inn i dansk skriveskikk.
Større oppmerksomhet fortjener verb av den såkalte kasta-klassen, som i dansk har allomorf -ede. Norske skrivere har gjennom hele dansketiden hatt en tendens til å blande inn former med allomorf -et, en form som det aldri har lykkes å gi en tilfredsstillende forklaring på. Nå kjenner danske dialekter og denne allomorfen, og i eldre dansk skriftmål kunne den dukke opp her og der. Likevel er den så karakteristisk for norske skrivere at vi har lov til å regne med en særlig norsk tradisjon. I våre handskrifter er nok preteritum på -ede det nor129male, ja, enerådene i de fleste, -et er unntak, tilfeldige innslag av denne tradisjonen. At flere avskrifter har denne allomorfen i samme verb, tyder på at den er slavisk skrevet av etter foreleggene. U har funderit som eneste unntak, og nettopp funderet forekommer og i 4 andre handskrifter, C D H,2,3. Også brygget dukker opp i flere handskrifter. C H2,3,4. Andre preteriter av denne typen er persit H2, vanchet C, strechet B F1,2, G1. Dette sistnevnte verbet får ellers forskjellige preteritumsformer: streckte, stragte, strechede. A er det eneste handskriftet som har et sterkere innslag av denne allomorfen, brukt i 6 ulike verb: antvordet, brygget, loffuit, samblit, tackit og vanched.
De nyutviklete norske (og svenske) preteritumsformer på -dde, typen ‘rodde’, finner vi bare hos 2 skrivere, nettopp i dette verbet. Kompromissformer som rode F1 og bode G1,2 kan også danske skrivere i tiden bruke. En annen kompromissform er roedde i H1. Ellers følger disse verbene som regel dansk norm.
Et norsk trekk som dobbelt bestemmelse blir konsekvent unngått. Bare én eneste gang i handskriftet B er denne ‘synden’ registrert: «Dette samme forbemelte Biskopsstrædet». At bestemt form her falt sammen med ubestemt form i talen, ligger nok bak skriftformen.
Ustøhet i den danske normen viser seg og i fordelingen av ‘sin’ og ‘deres’ brukt refleksivt i 3. person flertall. Dansk har her deres, men kan dialektalt ha sin,-e. Alle skriverne vakler noe på det punktet. Men oftest skriver de den kor rekte formen. H2 har for eksempel bare ett unntak med sin. Også de andre H-avskriftene følger normen bra. Blant de 18-20 relevante beleggene støter vi på 5-7 tilfeller med bruk av sin i de fleste handskriftene, for det meste i den samme konteksten. Skriverne har vært bundet av sine forelegg også på det punktet. A har flest eksempler med sine 7 belegg. U har også her en støere dansk form, men har likevel 3 belegg. Eksemplene er slike som: «de hafde – all sin herlighed», «(de) sende til sine venner», «bisperne hafde sine mostpersere og borgerne sine».
En liten interessant rest av gammel genitiv-syntaks møter vi i U i syntagmen «hoes huers Mands portt eller døer». U er aleine om denne doble markeringen.
Det ordtilfanget som er felles for alle handskriftene, har som nevnt ovenfor svært få særnorske elementer. (Se s 18). I de sekvenser der avskriftene har avvikende formuleringer, finner vi heller ikke mange særnorske ord. I A støter vi på et par heimlige ord i de tilføyelsene som der er gjort. I kapitlet om Klosterstredet heter det «de haffde huer sin brygge, søeboed med nøster til at sette 130baader vdi». Ordet ‘nøst’ brukes ikke i dansk. Tilføyelsen er her forresten tautologisk. C har her «med Baadenøster». I kapitlet om jærtegnene skriver A gield for ‘sokn’. ‘Gjeld’ i denne betydningen er norsk, selv om det en hende gang kunne forekomme i reformasjonsdansken. Når B i samme kapitlet taler om en «gild vovehals», lyder det heimlig. Men ‘gild’ var ikke ukjent i dansk heller.
I A og B er baade brukt flere ganger i syntagmer som «paa baade sider», for eksempel i kapitlet om Klosterstredet, og som «de haffde baade tilsammen –», «de ginge baade tilsammen» i kapitlet om bisp Mogens’ fangenskap. Ordet i denne betydningen er nå foreldet i dansk, men ble ennå brukt i reformasjonstiden og kjennes fra moderne jysk. (For disse ordene, se Kalkar og ODS).
Av variantapparatet kan vi se hvordan enkelte avskrivere har kuttet ut ord og uttrykk som de trolig ikke har skjønt eller som var gått av bruk, og hvordan de i andre tilfeller har mistolket ord som var blitt foreldet. Stundom har de oversatt dem til sin samtids språkbruk. Slik er det problematiske substantivet ‘beskjeden’ enten blitt sløyfet eller prøvd oversatt. F skriver drift og eiendel. Det norske ordet ‘skruv’ sløyfes helt i H, mens K misleser det til skur. Også ordet gaarmyre i U er trolig borte fra disse områdene nå siden F og G oversetter det med torvmyrer, mens andre rett og slett taler om myrer, som H6.
‘Embedsfolk’ i den gamle betydningen er erstattet med det mer entydige ‘handverksfolk’ i G H K og ’embede’ med ‘arbeid’ i F.
Formen forfare er tydeligvis blitt foreldet, og erfare er kommet istedenfor i G og H, likesom besiddende er blitt til det mer begripelige bosiddende i F og G. Det er bare én skriver som har følt det nødvendig å endre fetalie til madvahre, nemlig G2 , men H presiserer for sikkerhets skyld: «Proviant og fetalie».
Det kommer i enkelte avskrifter inn nye, mer moderne ord. For foreleggenes karle har F-, G- og H-avskrifter soldater, for vaaninger har H værelser. Ikke klart oppfattede ord blir, som alt nevnt, stundom tolket galt. Slik blir de eldre foreleggenes veraktige til vederheftige i F G og H, og besyndelige kiøbmend til adtskillige kiøbmænd i F G H.
Endringer av dette slaget kan kaste en smule lys over historien om ords liv og død.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Hamarkrøniken ble skrevet ned en gang på 1500-tallet og er et historisk og kulturhistorisk dokument som beskriver Hamar og omegn på 13- og 1400-tallet. Det er en blomstrende by det fortelles om, en slags idealby der kirken og klosteret står i sentrum. I krøniken kan man lese om hvordan byen var anlagt med hovedgater, torg og tverrgater, om bygninger og om kjøpmennenes virksomhet.
Teksten i bokselskap.no er en digitalisert utgave av Egil Pettersens NSL-utgave fra 1986. Utgaven inneholder en fyldig innledning om krøniken og de forskjellige bevarte kildehåndskriftene, en normert og modernisert versjon av krøniken (basert på det eldste bevarte håndskriftet fra ca 1610) og en diplomatarisk versjon. I tillegg er utgaven utstyrt med et stort variantapparat.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.