SCENE-ÆNDRING

Samme rum som i første og annen handling.



Første møte

Svava. Nordan.
(Svava kommer langsomt in, ser sig om, går utenfor døren og ser sig om der; in igen. Da hun så vender sig, står Nordan i døren.)


    Svava.

Er du der? – – Å, onkel Nordan!

(hun hulker.)

    Nordan.

Mit barn! Mit kære barn! Fat dig nu!


    Svava.

Men har du ikke set mor? De sa’, hun var gåt over til dig?


    Nordan.

Jo, hun kommer straks. – Men vét du hvad? Vi to skulde nu gå en lang tur sammen i stedet for at tale med mor eller med nogen? En lang, stille tur? Hvad?


    Svava.

Jeg kan ikke det.


    Nordan.

Hvorfor?


    Svava.

Fordi jeg må bli færdig.


    Nordan.

Hvad mener du med det?


    Svava (uten at ænse hans spørsmål).

Du –?


    Nordan.

Ja?


    Svava.

Vét Alf dette? – – Visste Alf det også?


    Nordan.

Ja.


    Svava.

Naturligvis alle sammen undtagen jeg. Å, – jeg har slik trang til at gemme mig væk; gemme mig væk! Og det vil jeg også.

Nu ser jeg først hvorledes det er! Her er et helt bærg, som jeg har sat to hænder på og villet skyve væk. Og så har de ståt rund mig og led. Naturligvis.

Men lad mig få tale med Alf!


    Nordan.

Med Alf?


    Svava.

Jeg bar mig jo så urigtig ad igår. Jeg skulde aldrig ha gåt in. Men du kom og tok mig så bestemt. Jeg visste næsten ikke, at jeg fulgte.


    Nordan.

Det var altså det med din far, – det, jeg havde sagt om din far, – som …


    Svava.

Jeg forstod det ikke straks. Men da jeg kom alene!

Mors besynderlige uro, fars trusel om at forlade landet, alle slags ytringer, tegn … mange, mange ting, som jeg ikke havde forståt, ja, ikke engang husket … da kom de!

Jeg viste det fra mig, og det kom igen. – Det kom igen, og det kom igen! … Og så blev jeg som lamslåt. – Da du tok mig ved armen og sa’: nu du in! da kunde jeg næsten ikke tænke. Det gik rundt.


    Nordan.

Ja, jeg bar mig ad som en stor tull – første gang og annen gang.


    Svava.

Nej, det var bra! Bare bra!

Det kom jo galt; det er sant. Jeg må tale med Alf; for det skal ikke stå så.

Men ellers var det bra! Nu gæller det at bli færdig.


    Nordan.

Hvad mener du med det?


    Svava.

Hvor er mor?


    Nordan.

Kære min pige, du skulde ikke foreta’ dig noget idag. Helst ikke tale med nogen! Gør du det, – ja, da vét jeg ikke, hvad som kan hænde.


    Svava.

Men jeg vét det. – Ja, det nytter dig ikke! – Du tror, jeg er bare nervøsitet idag. Og det er jeg også. Men siger du mig imot, blir det bare værre.


    Nordan.

Jeg siger dig jo heller ikke imot; jeg bare …


    Svava.

Ja, ja, ja! – Hvor er dog mor? – Og Alf må du få hit! Jeg kan jo ikke gå til ham, – hvad? Eller tror du, han er for stolt til at komme hit efter det igår? Å-nej, han er ikke det, Alf? Sig ham, han må ikke være stolt mot en, som er så ydmyget.

(gråter.)

    Nordan.

Men er du også i stand til –?


    Svava.

Du vét ikke, hvad jeg er i stand til, du! Men jeg må bli færdig snart. For dette har nu ståt længe på.


    Nordan.

Jeg skal altså be’ din mor –?


    Svava.

Ja! – Og Alf –?


    Nordan.

Om en stund, ja. – Og dersom du …


    Svava.

Nei, ikke noget «dersom»!


    Nordan.

Og dersom du trænger til mig, så rejser jeg ikke, før du er «færdig» som du siger.

(Svava hen til ham og omfavner ham. Han går.)

Annet møte

Svava. (Om lit kommer) Fru Riis.

    Fru Riis (gaar imot datteren).

Mit barn!

(stanser.)

    Svava.

Ja, mor; jeg kan ikke gaa mot dig. Jeg skælver også over hele mit legeme.

Og du vét ikke, hvad det er? Det er ikke gåt op for dig, at du ikke kan behandle mig således?


    Fru Riis.

Behandle dig, Svava?


    Svava.

Gud, mor! At du lar mig leve her dag ut dag in, år ut, år in – uten at la’ mig vite, hvad jeg lever sammen med? Lar mig forkynne de strængeste grunsætninger fra et hus som vort? Hvad vil man sige om os, når nu alt blir kænt?


    Fru Riis.

Du vilde da vel ikke, jeg skulde sige mit barn, at …


    Svava.

… ikke sige mig det, mens jeg var barn! Men da jeg blev voksen? Jo! under enhvær betingelse! Jeg må da få vælge, om jeg vil leve hjemme i slikt eller ej! Jeg må da få vite, hvad alle folk vét, – eller hvad de når som helst kan få vite.


    Fru Riis.

Dette har jeg aldrig tænkt således.


    Svava.

Aldrig tænkt således? Mor!


    Fru Riis.

Aldrig! – For at skåne dig, for at ha fred over vort hjem, mens du var barn, og siden over dine studier, dine interesser og glæder, Svava, – for du er jo ikke som andre! – har jeg våket til det utrolige over, at du intet fik vite! Jeg trodde, det var min pligt! Du har ingen anelse om, hvad jeg har nedladt mig til – for din skyld, barn!


    Svava.

Men det har du ingen ret til, mor!


    Fru Riis.

Ingen ret til –?


    Svava.

Nej! Nedværdiger du dig for min skyld, så nedværdiger du jo også mig!


    Fru Riis (bevæget).

Men gud, Svava –!


    Svava.

Ja, jeg bebrejder dig ikke noget, mor! – Nej ikke for alt i værden! Kære mor! – Jeg er bare så uendelig bedrøvet og forfærdet over dig, – at du kunde gå med en slik hemmelighed! Altså aldrig et øjeblik være rigtig dig selv mod mig! Bestandig skjult! Nej, at du kunde høre mig rose, hvad som ikke var ros værd; du kunde se mig ha tillid, se mig kærtegne … mor, mor, mor!


    Fru Riis.

Ja, jeg har følt det selv! Ja, ja! Tusene ganger! Men jeg trodde, jeg turde ikke! Det var galt – å, galt! Jeg forstår det.

Men vilde du, at jeg skulde gåt min vej, straks jeg selv fik vite det?


    Svava.

Det tør jeg ikke sige. Du har selv afgjort det. Enhvær får afgøre det, – eftersom hun har kærlighed og kræfter til.

Men da det varede ved, til jeg blev voksen –!

Naturligvis var det derfor, jeg atter tok fejl. Ti jeg var jo blet opdraget til at ta’ fejl.

(Riis høres nynne fra venstre.)

    Fru Riis.

Gud i himmelen, der er han!

(Riis ses i det samme foran vinduet til venstre. Men ved døren stanser han, og med et: «Det er sant!» vender han og går hurtig ut.)

    Fru Riis.

Du blev rent forvandlet, barn! Du gjør mig bange, Svava! Du vil da vel ikke –?


    Svava.

Men hvad har du da tænkt dig, mor?


    Fru Riis.

At jeg har tålt så meget for din skyld, så at du må kunne tåle lit for min.


    Svava.

Af dette? Aldrig det minste!


    Fru Riis.

Men hvad vil du da?


    Svava.

Naturligvis straks gå herifra.


    Fru Riis (gir et skrik).

– – Så går jeg med!


    Svava.

Du? Fra far?!


    Fru Riis.

Det er for din skyld, jeg har blet hos ham. Uten dig ikke en dag! – –

Du vil ikke ha mig med?!


    Svava.

Kære mor! – Jeg må få vænne mig til dette ny. Også du er jo blet ny. Jeg har jo også tat fejl af dig. Jeg må få vænne mig til det. – Jeg må få være alene. – Ja, bliv nu ikke så ulykkelig!


    Fru Riis.

Dette til slut! Å, gud, dette til slut!


    Svava.

Kære mor! Jeg kan ikke annet. Jeg går nu ut til mine barnehjem og ofrer mig helt for dem. Jeg må, jeg må! Får jeg ikke være alene, så rejser jeg længer bort.


    Fru Riis.

Dette er det værste af alt sammen. Dette er det værste. – Der hører jeg –? Jo, det er han! Ikke sig noget nu! – For min skyld ikke noget nu; jeg kan ikke mere! Ikke på én gang! – Prøv at være vænlig! Svava! Hører du!

(Riis kommer nynnende igjen, denne gang med en ytter-frakke på armen.) (Svava iler fræm, og efter lit usikkerhed sætter hun sig til venstre med ryggen halvt mot højre og halvt mot bak-grunnen. Hun søker ivrig noget at ta’ sig for).

Tredje møte

Svava. Fru Riis. Riis. (Senere) Alf.

    Riis (lægger frakken fra sig. Han er i fest-dragt og bærer st. Olavs-ordenen).

God morgen mine damer! God morgen!


    Fru Riis.

God morgen!


    Riis.

Første store nyhed: Hvem kørte mig fra slottet! Christensen!


    Fru Riis.

Virkelig?


    Riis.

Ja! Den vrede gud fra igår! Ja! – Han og min bror general-direktøren. Oppe paa slottet var jeg den første, han hilste på, da han kom. Han presenterte mig, konverserte mig – rent på utstilling!


    Fru Riis.

Jaså!


    Riis.

Der er selvfølgelig intet hændt her igår! Ingen hanske er kastet nogensteds i verden, æn sige i ansigtet på hans førstefødte! Christensen, den ærværdige kommandør af dags dato, føler behov til fred! Vi endte med at drikke champagne hos min bror.


    Fru Riis.

Det var jo morsomt!


    Riis.

Altså: godt humør, mine damer! Her er ingen ting hændt! Absolut ingen ting! Vi begynner rent og fint på en ren og fin duk, hvorpå der aldrig er spilt en dråpe! –


    Fru Riis.

Det var jo heldigt!


    Riis.

Ja, ikke sant? Denne vor datters noget stærke utladning har lettet hendes eget sind, rensket de andres begreber, – luften er behagelig let, for ikke at sige frugtbar.


    Fru Riis.

Og på slottet? Hvorledes var det der?


    Riis.

Ja, du … når jeg så mig om blant alle os nybakte, så kan jeg jo ikke glat væk sige, at det er dyden, som belønnes her i værden.

Man presenterte os allikevel et gruelig højtideligt opråb. Der var noget, vi skulde redde … jeg tror sågu’ det var staten? … eller det var kirken? … ja, det vét jeg ikke; for jeg læste det ikke. De skrev under alle sammen!


    Fru Riis.

Du også?


    Riis.

Jeg også! Hvorfor skal man ikke være med i så godt selskab? Deroppe på højden af livet får man et gladere, et friere syn på tilværelsen! Al værden deroppe var vænner! Man kom hen og gratulerte mig –, jeg visste til sist ikke, om det var på min datters vegne eller på mine egne; heller ikke visste jeg, at jeg havde så mange vænner her i byen, æn sige ved hoffet! Men i så strålende selskab og i en luft af ros og komplimenter og elskværdighed tar man det ikke nøje med nogen ting! Og så manfolk, bare manfolk! Der er dog – om forladelse, mine damer! – undertiden en egen charme ved at være blant bare manfolk, fest-stemte manfolk. Konversationen blir mere krydret, faktisk, robust; latteren livligere. Man forstår hværandre, næsten før man snakker.


    Fru Riis.

Du er nok rigtig glad idag?


    Riis.

Ja, det vét gud, jeg er! Og jeg vilde så gærne, alle mænnesker skulde være det! Livet kunde kanske være meget bedre; men set sådan fra højden kunde det også være meget værre. Og hvad os manfolk angår, så har jo også vi vore fejl; men vi er i grunnen ganske morsomme. Det blev, skam, kedeligt uten os.

Lad os ta’ livet, som det er, min kære, søte Svava!

(Han nærmer sig henne. Hun rejser sig.)

Hvad er dette? Er du ænda i dårligt humør? Når du har fåt fiket ham op med din egen hanske, og det i fult familje-råd? Kan du med billighed forlange mere af livet? Jeg synes, du skulde stor-le, jeg! – – Eller står noget på? Hvad? Nej, hvad er det nu igjen?


    Fru Riis.

Det er –


    Riis.

Det er –?


    Fru Riis.

Jo, det er … at om et øjeblik kommer Alf.


    Riis.

Hit? Alf? Om et øjeblik? Hurra! Så kan jeg forstå!

Men hvorfor sa’ I mig ikke det straks?


    Fru Riis.

Du har talt den hele tid siden du kom in.


    Riis.

Det har jeg vist også, ja!

Ja, om du tar det alvorlig, kære Svava, så tillader du vel din «ridderlige» papa at ta’ det muntert? For mig morer det ganske overordentlig. Jeg blev i godt humør straks idag, bare jeg så på Christensen, at ingen ting var i vejen.

Så Alf kommer her om et øjeblik? Da forstår jeg det hele! Hurra, én gang til! Hør, det er dog det prægtigste af alt, som ænnu er hændt idag! Jeg tror sannelig, jeg vil spille en fest-ouverture til hans komme!

(Går syngende mot pianoet.)

    Fru Riis.

Å-nej! Riis! Hører du! Å-nej!

(Riis spiller og hører intet. Fru Riis går op og stanser ham, idet hun viser på Svava.)

    Svava.

Lad ham spille! Kære, lad ham bare spille! Denne uskyldige lystighed, som jeg har beundret, fra jeg var barn! … (brister i gråt, men henter sig igjen.) Afskyligt! Forfærdeligt!


    Riis.

Du ser ut, som du har lyst til at kaste med hansker idag også, du. Det har slet ikke gåt over.


    Svava.

Nej, det har ikke det!


    Riis.

Her skal du få låne mine, hvis du ikke selv …


    Fru Riis.

Riis! – Ikke det!


    Svava.

Jo, det også! – Kære, lad ham håne os! – Den, som har hans sædelige alvor, bør håne os!


    Riis.

Hvad mener du med det? Er det mangel på sædeligt alvor, at jeg ikke sværmer for gamle jomfruer og sur dyd?


    Svava.

Far! Du er –


    Fru Riis.

Svava, dog!


    Riis.

Nej, lad henne tale ut! Det er noget splitter nyt at se en velopdragen pige kaste hansker i ansigtet på sin forlovede og sigtelser i ansigtet på sin far! – Især, at det sker for moralens skyld!


    Svava.

Tal ikke om moral! Eller tal til mrs. North om den!


    Riis.

Mrs. … Mrs. …s? Hvad har hun med –?


    Svava.

– – Ti stille! – Jeg vét alt! Du har …


    Fru Riis.

Svava!


    Svava.

Det er sant … for mors skyld ikke videre!

Men da jeg igår kastede hansken, som du taler så meget om, da visste jeg det. Det var derfor! Det var mot alt slikt, mot begynnelsen og fortsættelsen, mot ham og mot dig! Da forstod jeg din hellige iver i denne sak og din moralske forargelse, som du lot mor høre og se på!


    Fru Riis.

Svava!


    Svava.

Å, din hensynsfulhed, din høflighed mot mor, som jeg også så ofte har beundret! Din spøk, dit gode humør, din elegance, – nu først vét jeg, hvad det betød! Å! Nej, jeg kan ikke mere tro på nogen ting! Det er forfærdeligt, forfærdeligt!


    Fru Riis.

Men, Svava!


    Svava.

Hele livet er blet urent for mig! Det beste, det kæreste er jo blet sort. Jeg føler det derfor også siden igår, som om jeg var kastet ut. Og det er jeg jo også fra alt det, jeg holdt af og satte højt, uten at jeg selv har den ringeste skyld i det.

Og allikevel er det ikke smærte, det, jeg føler mest af; nej, det er ydmygelse, det er skam. Alt, jeg har gåt og sagt, er jo nu blet til store ord, – og det, jeg har gjort i min egen sak, også til store ord … og det uten at det er min skyld! For det er din skyld!

Jeg trodde, jeg visste noget om livet før også. Nej; jeg skulde nok få vite mere! Det er vel, forat jeg skal bøje mig vidt, at jeg tilsist passer i det. Nu først er det mig klart, hvad du gik her og lærte mig – og tok mor og gud til vidne på! Men det skal ikke nytte!

Jeg siger, det er meget, at en kan holde ut, hvad jeg har tænkt igår, inat, idag. Men så er det én gang for alle ganger; ti siden kan aldrig noget mere overraske!

Å, at en man har hjærte til at la’ sit barn opleve slikt!


    Fru Riis.

Se på din far!


    Svava.

Ja, – synes du, det er svært hvad jeg siger dig, så husk, hvad jeg før har sagt dig! Ikke længer siden æn her igår formiddag. Da har du mål for, hvor jeg har trod på dig, far … og deraf også for, hvad jeg nu kænner her! – Å –!


    Riis.

Svava!


    Svava.

Du har ruineret hjemmet for mig! Næsten annen hvær stund i det er blet fordærvet. Og jeg kan ikke tænke mig det i en fræmtid heller.


    Riis og Fru Riis.

Men, Svava!?


    Svava.

Nej, jeg kan ikke! Trygheden er borte. Og da er der ikke mere noget hjem. Så er det bare at bo til leje, da. Siden igår bor jeg til leje.


    Riis.

Sig ikke det! Mit barn!


    Svava.

Ja, jeg er dit barn. Bare du siger det som nu, kænner jeg det dypt. Alt det, vi har levet sammen, vi to! Alt det morsomme på vore rejser; alt det, vi har læst sammen, spillet sammen, … det kan ikke huskes, og det kan ikke tages op igen! Derfor kan jeg heller ikke bli her.


    Riis.

Du kan ikke bli her?!


    Svava.

Det vil minne mig så sårt. Alt er jo nu forvrængt.


    Fru Riis.

Du skal se, du kan ikke gå heller!


    Riis.

Men – jeg kan gå!


    Fru Riis.

Du?


    Riis.

Og mor og du blir her? – Men, Svava? –


    Svava.

Nej, det tar jeg ikke imot! – komme, hvad der vil –


    Riis.

Sig ikke mere! Svava, jeg bér! Gør mig ikke altfor, altfor ulykkelig! Husk, at jeg aldrig før idag … Aldrig har tænkt at gjøre dig … Kan du ikke mere holde mig ut, … kan du ikke det, … så lad mig få rejse! Det er jo jeg, … som er den skyldige. Hører du, Svava! Jeg, ikke I! I må bli her!


    Fru Riis.

Gud, der er Alf!


    Riis.

Alf!

(Stilhed.)

    Alf (stanser i døren. Stilhed).

Jeg skal måske gå igen –?


    Riis.

Gå igen? – – Gå igen, siger De? – – Nej, på ingen måte! Nej! – Nej, det kunde ikke være belejligere! Nej, det kunde virkelig ikke! Min væn; min kære væn! Tak!


    Fru Riis (til Svava).

Vil du være alene –?


    Svava.

Nej, nej, nej!


    Riis.

De vil tale med Svava – ja?

Jeg holder det for rigtigst, at jeg så drar mig tilbake. I bør jo nu få tale frit ut. Være alene. Naturligvis, ja! De tillader altså, at jeg fjærner mig? Ikke sant? Jeg har også et højst vigtigt ærende in til byen. Undskyld! Jeg skal gøre en smule omklædning i al hast. Undskyld!

(In i sit kammer.)

    Alf.

Jeg kan naturligvis komme en annen gang.


    Fru Riis.

Men De ønsker vist gærne en samtale nu straks?


    Alf.

Her skal ikke være spørsmål om, hvad jeg ønsker. Jeg ser det – og jeg hørte doktor Nordan sige det –, at frøkenen er anstrængt. Men jeg holdt det allikevel for pligt at melde mig.


    Svava.

Og jeg takker Dem for det! Det er mere, – meget mere, æn jeg har fortjent. Men jeg vil også sige Dem det straks, at det igår – jeg mener formen for det igår –, det kom af, at jeg en stund i forvejen havde fåt vite noget, som jeg aldrig havde visst før. Og det blandede sig in.

(Hun kan ikke skjule sin bevægelse.)

    Alf.

Jeg visste, at det igår – det angrede De idag. De er så god. Og det var mit eneste håb om at få se Dem igen.


    Riis (kommer delvis omklædt ut fra sit rum).

Er der nogen, som har et ærende in til byen? Så skal jeg besørge det, – ja? Jeg har tænkt mig, at damerne kanske nu vilde gøre en længre eller kortere utenlands-rejse? Hvad siger I om det? Når tankerne er på veje at bli – ja, hvad skal man kalle det? – for strænge eller måske rettere for tunge, adspreder det så mærkelig. Jeg har ofte prøvet det med mig selv. Å, ofte! – Ja, tænk på det! Ikke sant? – Jeg kunde like godt træffe forføjninger nu straks, hvis det var så, – hvad?

Altså: farvel så længe! Og tænk på det! Jeg selv finner det så udmærket.

(Ut af døren og går til venstre.)
(Svava ser smilende på sin mor og gemmer derpå sit åsyn.)

    Fru Riis.

Jeg vil få lov til en liten stund at –


    Svava.

Mor!


    Fru Riis.

Jeg kan ikke annet, du! Jeg må samle mig. Dette er for meget for mig. Jeg skal ikke gå længre bort æn in der. (Peker til venstre.) Og jeg skal snart være her igen.

(Svava kaster sig på en stol ved bordet overgit til sin bevægelse.)

Fjærde møte

Svava. Alf.

    Alf.

Nu har jeg en følelse af, at det hele er kommet tilbake til os to.


    Svava.

Ja. –


    Alf.

De kan vel forstå, at jeg siden igår ikke har gjort annet æn holde taler til Dem? – Men det nytter mig ikke stort nu.


    Svava.

Det var dog snilt, De kom.


    Alf.

Må jeg da få lov til at be’ Dem om én eneste ting, men om den af alt mit hjærte: vænt på mig!

For nu vét jeg, hvad som fører fræm til Dem. Vi har jo lagt vor livs-plan, vi to, og skønt jeg nu blir alene om den, – jeg skal føre den igjennem! Urokkelig! Så kanske De en dag, når De ser, hvor tro jeg har været – –?

– – Det er pålagt mig ikke at plage Dem, aller minst idag. Men et svar? Så stilt, så litet som muligt? – Et svar?


    Svava.

Men hvorfor?


    Alf.

Jeg må ha det at leve på. For jeg hører til de mæn, at jo højere kransen hænger, des mere er livet værdt for mig.

Et svar!


    Svava (forsøker, men brister i gråt).

Ja, De ser, at al ting bevæger mig idag. Jeg kan ikke. – – Hvad vil De også? At jeg skal vænte? Hvad vil det sige? At være færdig – og dog ikke færdig; forsøke på at glemme – og bestandig bygge op igen. (Overvældes atter af bevægelse.) Nej!


    Alf.

Jeg ser, De må være alene. Men det er mig aldeles umuligt at gå!

(Svava reiser sig for at skjule sin bevægelse. Alf går efter og kaster sig på knæ.)

    Alf.

Et eneste ord til mig!


    Svava.

Men forstår De da ikke, at dersom De kunde gi’ mig den fryd én gang til, som bare den store tillid gir, – tror De, jeg da væntede på Dem? Nej, jeg kom og takkede Dem på mine knæ! Kan De et øjeblik tvile om det?


    Alf.

Nej, nej!


    Svava.

Men jeg har den ikke.


    Alf.

Svava!


    Svava.

Jeg bér Dem!


    Alf.

Farvel! – Å, farvel! – Men på gensyn? – På gensyn?

(Han går. Men ved døren stanser han.)

Jeg ha et tegn! Et bestemt tegn! Ræk en hånd ut mot mig!

(Svava vender sig nu mot ham og rækker ham bægge sine hænder. Han går.)

    Fru Riis (kommer fra døren til venstre).

Lovede du ham noget?


    Svava.

Jeg tror det.

(Hun lægger sig i stor bevægelse op til moderen.)

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om En hanske

Skuespillet En hanske ble utgitt i 1883 og kan leses som et innlegg i datidens sedelighetsdebatt. Bjørnson tok til orde for at man skal stille samme moralske krav til menn og kvinner. Men i motsetning til mange dikterkollegaer, tok ikke Bjørnson til orde for «fri kjærlighet». I stedet ønsket han avholdenhet før ekteskapet for begge kjønn. Stykket vakte stor debatt, en debatt som varte i flere år og som gjerne kalles «hanskestriden».

Stykkets hovedperson er Svava Riis. Svava er lykkelig forlovet med Alf Christensen, men vil bryte forlovelsen når hun oppdager at han har hatt et forhold til en annen kvinne før henne.

Les mer..

Om Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Bjørnson var Norges store nasjonaldikter i siste del av 1800-tallet og regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie. Han fikk stor betydning mens han levde, både som forfatter og i samfunnsdebatten. Han skrev dikt, noveller og skuespill ved siden av arbeidet som journalist, teater- og litteraturkritiker. I tillegg skrev han mange tusen brev der han i klartekst ga uttrykk for sine meninger. Mange av disse brevene er utgitt senere.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.